Og bli med klimaforskere på tokt i Klimabloggen!

I sommer tok Inge Letnes disse bildene av en merkelig skjære. Til tross for at den hadde feil farge fikk den seg make og bygget reir, men så vidt Inge kunne konstatere fikk paret ingen unger.

Nå lurer Inge på hvor vanlig det er med albinisme hos fugler og hvordan de klarer seg.

Albinisme kalles det altså når et dyr er bleikere enn vanlig. Total albinisme har et dyr når også øynene er røde og hud og hår, eller fjær, overalt er veldig, veldig lyse. Individer med total albinisme har som regel en genetisk defekt som gjør at ingen av kroppens celler klarer å produsere pigmentet melanin. Partiell albinisme har dyr når de kan produsere melanin noen steder på kroppen men ikke over alt. Da blir resultatet mørke flekker midt i alt det lyse, eller lyse flekker midt i alt det mørke. Når individet produserer melanin på de riktige stedene men ikke nok, kalles det laucisme. Da blir resultatet en blek utgave av originalen. Det kan se ut som om Inges skjære har det som kalles partiell albinisme for den har også innimellom noen få svarte fjær.

Albinisme er registrert hos både fugler, fisker, amfibier, krypdyr og pattedyr uten at jeg kan si nøyaktig hvor vanlig det er. Men til sammenlikning fødes det ca. 1 menneskebarn pr. 17.000 hvert år med albinisme.

Den største utfordringen for fugler med albinisme er nok å finne seg en partner som syns hvitt er kledelig. Mange fugler er dessuten avhengig av kamuflasjefarger for ikke å blir spist av rovdyr eller rovfugler. En iøynefallende hvit fugl ligger da dårlig an.

Vil du se flere dyr med albinisme, så kan du se innslaget om en hvit skarv her:

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/208342

Avsender: Hanne Cecilia Aass

Rolf Dalsheim opplevde dette insektet på fjellet i Skåbu i Gudbrandsdalen i sommer. De kom i enorme svermer på mange tusen dyr. Hva var det og hvorfor var det plutselig så mange av dem?

De kalles steinfluer og er lette å kjenne igjen fordi de når de hviler har alle fire vingene plassert oppå hverandre. De er ganske flattrykte og med lange bein. Vanligvis har de også ofte to haletråder, selv om akkurat dette individet eller arten ikke har det.

Steinfluer har det som kalles ufullstendig forvandling. Det vil si at overgangen fra nyklekt larve til voksne dyr går gradvis gjennom flere nymfestadier, hvor hvert stadium likner mer og mer på de voksne dyrene. Nymfene lever i vann, helst i bekker og elver, og spiser alger, lav og råtnende planterester. De bruker mellom ett og tre år på å bli voksne.

De voksne flygende insektene derimot lever ikke særlig lenge for de spiser ikke. De har bare en eneste oppgave: å føre slekten videre. Derfor utfører mange av nymfene samtidig det siste hudskiftet og blir til voksne steinfluer. Sjansen for at de skal finne seg en partner er da mye større enn om de skulle blitt voksne på forskjellige tidspunkter. Det var nok nettopp en slik sverm med mange «ferske» voksne steinfluer på frierføtter Rolf Dalsheim traff på.

Etter at de voksne steinfluene har parret seg flyr hunnen sakte over vannoverflaten og slipper ned eggene sine. Det hender også at hun sitter på en stein eller en grein over vannet og slipper de derfra. Og så er ringen slutten …

Avsender: Hanne Cecilia Aass

Dette tre centimeter store insektet med den fryktinngytende brodden dukket opp i Sunnfjord i sommer. Hva er det og er den like skummel som den ser ut som?

En nær slektning av dette insektet er i hvert fall ikke til å spøke med, for slektningen er stikkevepsen, og et stikk fra den er vondt og kan for allergikere ende med døden.

Vepsen på bildet derimot er en kjempetreveps, og til tross for størrelsen, den lange «brodden» og de fryktinngytende svarte og orange stripene er den helt harmløs. Brodden på bakkroppen er nemlig bare hunnens eggleggingsorgan.

Hunnen legger eggene sine ved å sage røret inn i et grantre. Etter noen få uker klekker eggene og larvene gnager ganger rundt i treet. Hvor lenge larvene blir i treet avhenger av hvor bra de har det. Vanligvis blir den der i to til tre år, men under ugunstige forhold tar det ti år før den blir ferdig utviklet. Forpuppingen skjer i enden av gangen, og den voksne vepsen tar seg ut ved å gnage et sirkelrundt hull.

Kjempetrevepsen finnes i hele landet, og det er særlig på sensommeren og høsten av de voksne vepsene dukker opp.

Avsender: Hanne Cecilia Aass

Noen har i sommer gjort hærverk på hytta til Aage Pedersen i Bagn i Valdres. Det blir spekulert i om måren, en gnager eller hakkespetten er synderen.

Mår kan vi finne i uthulede trær, fuglekasser eller liknende. Den er der enten på plyndringstokt eller så bor den der. Men selv om vi ofte kan se mår titte ut av hull, kan vi frikjenne den i Aage Pedersens tilfelle, for måren er ikke i stand til å lage hull selv. Den bare overtar etter andre.

Smågnagere lager hull, men er uskyldige denne gangen. For hadde det vært en gnager på ferde så ville vi sett spor etter tennene.

Dette er ganske sikkert verket til en hakkespett. Vi har syv forskjellige hakkespettarter i Norge, og det er vanskelig å si akkurat hvilken art som har lagd dette hullet, men noen gjetninger er mer sannsynlige enn andre. Jeg ville anta at det enten er en gråspett, for den lever helt opp mot fjellet, eller en flaggspett, for den er Norges vanligste hakkespett, og finnes nesten over alt.

Avsender: Hanne Cecilia Aass

De kalles andeskjell på grunn av det andenebbaktige skallet. Man trodde også faktisk før at de gav opphav til ender og gjess. Denne kunnskapsmangelen fikk hyggelige følger for munkene i middelalderen. Under fasten fikk de nemlig ikke spise kjøtt, men da Paven klassifiserte gjessene som fisk, fordi de oppsto i havet, fikk munkene likevel meske seg med saftig gåsesteik.

Selv om de heter skjell har de heller ingenting med skjell og muslinger å gjøre. De er faktisk krepsdyr og nært i slekt med rur.

Avsender: Hanne Cecilia Aass

Alf Fagersand kom over et grantre som en bever tydeligvis hadde vært bortpå. Han lurer på om beveren bare hadde testet tennene eller om den hadde tatt feil av treslagene?

Om sommeren lever beveren først og fremst av urter, gress og forskjellige vannplanter, men utover sensommeren og høsten, går beveren gradvis over til en bark- og løvdiett. Det er riktig at beveren da først og fremst foretrekker løvtrær, og da spesielt osp, selje, rogn, bjørk og eik. Om våren hender det at einer og furu fungerer som reservenæring, men ellers får bartrær stort sett stå i fred.

Når det gjelder gran så finnes det eksempler på at enkelte bevere setter pris på de små granplantene i plantefelt. Større graner felles sjelden, men det hender av og til, og da blir tømmeret som regel brukt til bygging av demning.

Avsender: Hanne Cecilia Aass

Jarl Pedersen kom over en påkjørt amfibie, men var det en padde eller en frosk? Og var det normalt at den skulle ha så leopardflekkede hud?

I Norge er det registrert én paddeart, nemlig vanlig padde, (Bufo bufo) og tre arter frosk: vanlig frosk (Rana temporaria), spissnutet frosk (Rana arvalis) og damfrosk (Rana Lessonae).

At dette er en damfrosk kan vi utelukke for den finnes det bare mellom 15 og 50 individer av i Arendal.

Det kan være en padde, for padder kan ha mer eller mindre flekkete underside. Jeg tror likevel vi kan utelukke padde fordi den har et kraftigere utseende med bredere kropp og kortere bein.

Vanlig frosk og spissnutefrosk kan være vanskelig å skille, spesielt når hodet er så knust at det ikke er mulig å se om den har en spiss snute eller ikke. Men fordi spissnutefrosk har en tendens til å være litt lysere og mindre flekkete på undersiden, tror jeg dette er en vanlig frosk.

Graden av flekker kan variere fra art til art og fra individ til individ, men i hovedsak er det ikke så uvanlig at padder og frosker har slik flekket hud. Disse fargene gir nemlig god kamuflasje mot rovfisker. En fisk som svømmer under en slik flekkete frosk vil nesten ikke se frosken, fordi frosken vil gå i ett med det brungrumsete vannet og den lyse himmelen. Men kamuflasjen var til liten hjelp for denne skvisa stakkaren da.

Avsender: Hanne Cecilia Aass

Marie, katten til Marit A. Næset, fikk seg pinseaften 2007 en uvanlig lekekamerat, eller kanskje er leketøy et bedre ord?

Avsender: Hanne Cecilia Aass

Katter er jo rovdyr, og de er kjent for å leke med maten. Når ekornet, til tross for den overhengende dødsfaren, ikke løp sin veg, kan det skyldes to ting: For det første, hvis man sammenlikner størrelsen på katten og størrelsen på ekornet, så ser ikke ekornet helt fullvoksen ut.

Antakelig er det født i april en gang, og var dermed denne dagen bare en måned til en halvannen måned gammel, mens fullvoksne ekorn er ett år gamle. Dette ekornet her hadde nok ennå ikke lært seg at katter ikke er til å spøke med. For det andre så er ekorn nesten uovervinnelige i trær.

På grunn av de skarpe klørne klatrer de lynkjapt både oppover og nedover, mye kjappere enn katter. Ekorn er også raske på bakken, men ikke så raske som katter. Ekornet valgte derfor å være der den følte seg tryggest, nemlig på stubben.

Se hele alle bildene av Marie og «Nøtteliten»!

Katten Marie innså tydeligvis sine begrensninger, eller kanskje var den allerede god og mett, for ekornet måtte ikke bøte med livet denne gangen.

Har du spørsmål om dyr og natur? Skriv dem inn i kommentarfeltet under eller send en epost til natur@nrk.no!