Kit og Christian

Takk Mark van de Weg for hyggelig selskap og at du har guidet oss trygt overalt, i båt og på skuter. Og for at du så isbjørn da vi andre hadde gitt opp! Det var fantastisk!

Og Torgeir, da! Min fantastiske fotograf! Du har som alltid gjort en utrolig bra jobb, du står på når andre er trøtte og slitne, og gir deg aldri før det er perfekt. Det skal bli en fryd å lage program av dine bilder!

Takk også til Sverdrup stasjon i Ny-Ålesund, Trond og Oddbjørn, for velvillighet, lån av kontor, skyss og utstyr! Uten dere hadde alt vært mye vanskeligere!

Tusen takk for meg.
Se «PÅ TYNN IS» i Ut i naturen i uke 39.

So long

Vi ble ganske oppglødd da vi så isbjørnspor etter en laang kjøretur på snøskuter! Det var håp! Jeg skal innrømme at jeg kikket meg over skulderen veldig ofte, jeg hadde ikke lyst til å bli overrasket på litt for nært hold, for å si det sånn. Disse dyra tuller man ikke med.

Vi dro ganske langt ut i fjorden og la oss til å vente. Kikkert og telelinse i bruk hele tiden, men så ingenting. Dette var det stilleste stedet jeg noengang hadde vært på! Det var ikke en lyd av noen ting. Vi så sel ute på isen, og slik vi så det var dette det perfekte stedet for en isbjørn å spankulere foran vårt kamera, på passelig lang avstand (det er det som er så genialt med en skikkelig linse, vi trenger ikke komme så veldig nært!)
Men timene gikk, og motet sank. For all del, det var utrolig vakkert! Jeg tenkte at dette nok var det nordligste punktet jeg noen gang ville komme, og ordet «isøde» fikk ny mening. Men vi ville jo helst filme isbjørn.. Vi bestemte oss for å dra innover fjorden igjen for å ta en titt, og så vende nesen mot Ny-Ålesund igjen, som var mange timer unna.

Etter en times kjøring innover fjorden gir guiden vår, Mark, tegn til at vi skal stoppe. Og der, langt ute på isen så vi en gulaktig prikk i det fjerne. Isbjørnen kan sees som en liten prikk rett til venstre for kikkerten kunne vi se at det var en isbjørn som lå med hodet ned i et pustehull. DER VAR DEN! All energi kom tilbake, og vi la en plan for hvordan vi kunne nærme oss uten å forstyrre isbjørnen, og få filmet den.

Det var en enorm opplevelse å se dette dyret i virkeligheten! Og gjennom telelinsen til Torgeir kunne vi se alt den foretok seg. Det var en ung hannbjørn. SÅ VAKKER! Den gikk på isen fra hull til hull og ventet på at ringselen skulle komme opp.
Med egne øyne fikk vi se hvordan den jakter på isen, hvordan isen gir den tilgang til å fange ringsel, som er hovedføden. Vi vet jo alle hva som er sagt om at isbjørnen vil utryddes når sjøisen i Arktis forsvinner helt om sommeren, veldig spesielt å se den i lys av det.

Det ble en lang dag. Veien hjem var gjennom verdens vakreste landskap badet i sol, midt på natten.

Kroppen er mør etter 250 kilometer på snøskuter, men det er så verdt det!
I ettermiddag skal vi ut med våre venner fra Polarinstituttet igjen. Det er nok en dag med fantastisk vær!

So long

Når ungen havner i nettet, tas den opp på et isflak, hvis den ikke blir fanget oppe på isen. Den roer seg ganske fort.
For å følge med vekst veies ungene flere ganger i løpet av en sesong. De legger på seg mellom tre og fire kilo HVER DAG! Melken de får inneholder cirka 50% fett. Christian Lydersen, til høyre, og Mark Hindell til venstre, veier ungen. Kit Kovacs noterer

De sjekker kjønn og pels, og så skal det tas prøver. Ungen må ofre litt blod, og et værhår. Slik kan de blant annet se når ungen har begynt å fange mat selv, og hva den har spist. Den merkes også med nummer.

Til slutt merkes ungen med farge, hver har egen fargekode. Carla Freitas holder ungen. Mark Hindell er malemester.

I vannet like ved venter moren, til de oransjekledde trekker seg unna og ungen kommer tilbake.

Vi nærmet oss selen sakte med båten, og filmet oss nærmere og nærmere. Vi var på sju meter da vi rygget sakte vekk fra den og lot den forsette solingen på isen.

Det er virkelig stor forskjell på selartene, for vi hadde besøk av en skikkelig sjarmør av en storkobbe der ute! Og den bare lekte og betraktet oss helt inne ved båtripa!Jeg blir bare glad av å se inn i disse øynene.

I morgen skal vi dra nordover til Woodfjorden, i håp om å få filmet isbjørn. Det er ganske langt dit, og jeg synes egentlig ikke noe om å kjøre snøskuter i mange timer – men hva gjør man vel ikke for filmen og Ut i naturen! Isbjørnen er jo også veldig utsatt når Arktis varmes opp, og den er helt avhengig av ringsel som føde. Vi får se hva morgendagen bringer! Spennende blir det uansett.
So long!

Storkobba derimot, er en nyskjerrigper, og titter rett som det er opp for å se hva vi driver med.

Engelskbukta er utrolig vakker, og etterhvert som timene gikk ble det utrolig bra vær!

Om vi ikke fikk det vi lette etter idag, fikk vi enda en gang bekreftet at isforholdene på steder også utenfor Kongsfjorden er skrekkelig dårlige.

Hjemover fikk vi en utrolig fin tur rundt Kvadehuken, og jeg måtte jo bare stoppe utenfor en ekte fangsthytte, Kjærsvika.

I morgen skal vi fortsette undervannsfilmingen, hvis været tillater det..

So long!

I dag så vi en unge som ikke hadde fått mat av moren sin på lenge. Den var flere dager gammel, og veide mye mindre enn de andre ungene vi har vært meg å fange. Den bare klynket og lette etter moren, det var virkelig så trist! Moren så ikke ut til å bry seg i det hele tatt! Kit sier det kan gå bra likevel, jeg håper på det. Lite vi kan gjøre, naturen går sin gang..

Følelsen av å være liten har jeg kjent på siden vi kom hit. Når vi kommer nær breene er de så utrolig svære, og bare tanken på at det skal løsne et «lite fjell» ned i sjøen ved båten vår er ganske skremmende. Vi kan hele tiden høre lyder fra breen, at det sprekker litt, og at det liksom lever inne i den. Det er jo is som har formet landskapet, utrolige krefter på gang!

Jeg snakket med en glaciolog ved frokosten som fortalte meg at også breisen smelter fortere enn de først hadde antatt.

Ny dag i morgen, er stuptrøtt og enda mer solbrent enn i går..

I dag fikk vi være med å fange storkobbe-unger, som de merker, veier og tar prøver av. Og jeg fikk hjelpe til! Jeg fikk holde ungene (som faktisk veier rundt femti kilo!), mens de jobbet med dem på små isflak som fløt rundt. Ungene var helt rolige, de bare lå i fanget mitt, kallet litt på moren, som hele tiden holdt seg i nærheten. For noen nydelige dyr! Silkebløt pels, stive barter og store sorte øyne. Jeg er forelsket..
Etter de var ferdige slapp de ungene fri til moren, med et merke på luffene, og litt maling i pelsen.

De følger disse nyfødte ungene i flere uker denne våren, og så i flere år fremover. Det er et viktig arbeid, som gjør at de får vite mer om hvordan disse vakre dyra vil takle klimaendringene.

Det er ikke fritt for at også Torgeir og jeg føler at vi gjør noe viktig vi også, når vi lager dokumentar om dette. Alt vi har lest i avisene om issmelting i Arktis får mening når vi opplever det vi gjør her. Målet er jo å klare å formidle noe av dette til Ut i naturen sine seere også!
Gleder meg vilt til i morgen! Da skal vi forsøke å filme selene under vann!
So long!

I dag skulle vi ut på Kongsfjorden, med Kit Kovacs og hennes team fra Norsk Polarinstitutt. De undersøker storkobbens forhold, og merker unger. Under vanlige forhold er det snøskuter som er det selvfølgelige fremkomstmiddelet, men vi måtte bruke båt, for fjorden er helt fri for fast is.
Ikke det beste utgangspunktet for storkobbe, som i disse dager føder unger. De føder nemlig på isen..

Det går ikke an å forklare følelsen, egentlig, men det er litt sånn «hvilken planet er dette» – følelse. DET ER SÅ VAKKERT! Uvirkelige blå isfjell seiler forbi båten vår, og vi opplever nærkontakt med storkobbe – og fester alt til filmrullene, selvfølgelig.

Det knytter seg stor spenning til hvordan storkobba vil takle tilværelsen på så lite is, og vi så tydelig i dag at de ikke hadde store plassen å boltre seg på. De får unger på isen, de hviler på isen – ja, de bor på isen! I en vik med litt mer sjøis enn andre steder, fant vi mye større tetthet av storkobbe enn vanlig. Om noen dager er det «høysesong» for storkobbe-fødsler, da får vi nok inntrykk av hvordan det går!

Jeg er solbrent på nesa, bustete på hjertet etter å ha sett inn i øynene på en vakker sel, og full av forventning til hva vi kommer til å oppleve i dagene fremover. Er snart tilbake!

Fly eller skuter, nå er vi her! Og verdens nordligste bosetting kan ikke være dårligere enn at de har eget postkontor..

og eget gamlehjem?

Akkurat nå er det litt over femti personer her, fra 8 nasjonaliteter! Et bittelite velfungerende samfunn.

Hvis det er godt vær i morgen, skal vi ut med et team fra Norsk Polarinstitutt for å se etter ringsel. Den sliter voldsomt når det er lite sjøis, og det ser ikke bra ut her i Kongsfjorden heller. Det skal bli spennende å isforholdene i morgen!
So long!