I sommer tok Inge Letnes disse bildene av en merkelig skjære. Til tross for at den hadde feil farge fikk den seg make og bygget reir, men så vidt Inge kunne konstatere fikk paret ingen unger.

Nå lurer Inge på hvor vanlig det er med albinisme hos fugler og hvordan de klarer seg.

Albinisme kalles det altså når et dyr er bleikere enn vanlig. Total albinisme har et dyr når også øynene er røde og hud og hår, eller fjær, overalt er veldig, veldig lyse. Individer med total albinisme har som regel en genetisk defekt som gjør at ingen av kroppens celler klarer å produsere pigmentet melanin. Partiell albinisme har dyr når de kan produsere melanin noen steder på kroppen men ikke over alt. Da blir resultatet mørke flekker midt i alt det lyse, eller lyse flekker midt i alt det mørke. Når individet produserer melanin på de riktige stedene men ikke nok, kalles det laucisme. Da blir resultatet en blek utgave av originalen. Det kan se ut som om Inges skjære har det som kalles partiell albinisme for den har også innimellom noen få svarte fjær.

Albinisme er registrert hos både fugler, fisker, amfibier, krypdyr og pattedyr uten at jeg kan si nøyaktig hvor vanlig det er. Men til sammenlikning fødes det ca. 1 menneskebarn pr. 17.000 hvert år med albinisme.

Den største utfordringen for fugler med albinisme er nok å finne seg en partner som syns hvitt er kledelig. Mange fugler er dessuten avhengig av kamuflasjefarger for ikke å blir spist av rovdyr eller rovfugler. En iøynefallende hvit fugl ligger da dårlig an.

Vil du se flere dyr med albinisme, så kan du se innslaget om en hvit skarv her:

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/208342

Avsender: Hanne Cecilia Aass

Rolf Dalsheim opplevde dette insektet på fjellet i Skåbu i Gudbrandsdalen i sommer. De kom i enorme svermer på mange tusen dyr. Hva var det og hvorfor var det plutselig så mange av dem?

De kalles steinfluer og er lette å kjenne igjen fordi de når de hviler har alle fire vingene plassert oppå hverandre. De er ganske flattrykte og med lange bein. Vanligvis har de også ofte to haletråder, selv om akkurat dette individet eller arten ikke har det.

Steinfluer har det som kalles ufullstendig forvandling. Det vil si at overgangen fra nyklekt larve til voksne dyr går gradvis gjennom flere nymfestadier, hvor hvert stadium likner mer og mer på de voksne dyrene. Nymfene lever i vann, helst i bekker og elver, og spiser alger, lav og råtnende planterester. De bruker mellom ett og tre år på å bli voksne.

De voksne flygende insektene derimot lever ikke særlig lenge for de spiser ikke. De har bare en eneste oppgave: å føre slekten videre. Derfor utfører mange av nymfene samtidig det siste hudskiftet og blir til voksne steinfluer. Sjansen for at de skal finne seg en partner er da mye større enn om de skulle blitt voksne på forskjellige tidspunkter. Det var nok nettopp en slik sverm med mange «ferske» voksne steinfluer på frierføtter Rolf Dalsheim traff på.

Etter at de voksne steinfluene har parret seg flyr hunnen sakte over vannoverflaten og slipper ned eggene sine. Det hender også at hun sitter på en stein eller en grein over vannet og slipper de derfra. Og så er ringen slutten …

Avsender: Hanne Cecilia Aass

Dette tre centimeter store insektet med den fryktinngytende brodden dukket opp i Sunnfjord i sommer. Hva er det og er den like skummel som den ser ut som?

En nær slektning av dette insektet er i hvert fall ikke til å spøke med, for slektningen er stikkevepsen, og et stikk fra den er vondt og kan for allergikere ende med døden.

Vepsen på bildet derimot er en kjempetreveps, og til tross for størrelsen, den lange «brodden» og de fryktinngytende svarte og orange stripene er den helt harmløs. Brodden på bakkroppen er nemlig bare hunnens eggleggingsorgan.

Hunnen legger eggene sine ved å sage røret inn i et grantre. Etter noen få uker klekker eggene og larvene gnager ganger rundt i treet. Hvor lenge larvene blir i treet avhenger av hvor bra de har det. Vanligvis blir den der i to til tre år, men under ugunstige forhold tar det ti år før den blir ferdig utviklet. Forpuppingen skjer i enden av gangen, og den voksne vepsen tar seg ut ved å gnage et sirkelrundt hull.

Kjempetrevepsen finnes i hele landet, og det er særlig på sensommeren og høsten av de voksne vepsene dukker opp.

Avsender: Hanne Cecilia Aass

Noen har i sommer gjort hærverk på hytta til Aage Pedersen i Bagn i Valdres. Det blir spekulert i om måren, en gnager eller hakkespetten er synderen.

Mår kan vi finne i uthulede trær, fuglekasser eller liknende. Den er der enten på plyndringstokt eller så bor den der. Men selv om vi ofte kan se mår titte ut av hull, kan vi frikjenne den i Aage Pedersens tilfelle, for måren er ikke i stand til å lage hull selv. Den bare overtar etter andre.

Smågnagere lager hull, men er uskyldige denne gangen. For hadde det vært en gnager på ferde så ville vi sett spor etter tennene.

Dette er ganske sikkert verket til en hakkespett. Vi har syv forskjellige hakkespettarter i Norge, og det er vanskelig å si akkurat hvilken art som har lagd dette hullet, men noen gjetninger er mer sannsynlige enn andre. Jeg ville anta at det enten er en gråspett, for den lever helt opp mot fjellet, eller en flaggspett, for den er Norges vanligste hakkespett, og finnes nesten over alt.

Avsender: Hanne Cecilia Aass

Til en viss grad kan geviret gi en pekepinn om alder på dyret, men det er ikke slik at har den ti tagger så er dyret automatisk ti år.

Geviret på ett år gamle hannhjorter består av kun to rette stenger. To år gamle hanner har som regel seks tagger til sammen. Tre år gamle hanner har som regel 6-10 tagger til sammen. Hanner som er mellom fire og åtte år har vanligvis omkring 10-12 tagger, men kan ha så mange som 18. Hanner som er mellom åtte og tolv år gamle har som regel 10-14 tagger til sammen. Men etter tolvårsalderen reduseres antall tagger igjen.

Innenfor disse tommelfingerreglene finnes det et utall med variasjoner, for antall tagger og gevirets form lar seg påvirke av en rekke faktorer, for eksempel dyrets kondisjon, om det har hatt beinbrudd, om det er angrepet av parasitter, om det har hormonforstyrrelser …

Avsender: Hanne Cecilia Aass

De kalles andeskjell på grunn av det andenebbaktige skallet. Man trodde også faktisk før at de gav opphav til ender og gjess. Denne kunnskapsmangelen fikk hyggelige følger for munkene i middelalderen. Under fasten fikk de nemlig ikke spise kjøtt, men da Paven klassifiserte gjessene som fisk, fordi de oppsto i havet, fikk munkene likevel meske seg med saftig gåsesteik.

Selv om de heter skjell har de heller ingenting med skjell og muslinger å gjøre. De er faktisk krepsdyr og nært i slekt med rur.

Avsender: Hanne Cecilia Aass

For å stoppe terroren bør en først finne årsaken til at hakkespetten har forelsket seg i akkurat denne husveggen. Det kan være mange forklaringer, noen hyggelige og noen mindre hyggelige …

Om våren er hakkespettene spesielt ivrige etter å hakke. Det de vil oppnå da er trommelyden, for mens andre fugler synger for å lokke til seg en make, trommer hakkespetten. Kanskje har vandal-hakkespetten funnet ut at husveggen til Bjørg Ristvedt gir spesielt fin trommelyd, og selv om det er utenfor kurtise-sesongen vil hakkespetten kanskje hevde territoriet. Da kan det kanskje hjelpe å fjerne fra husveggen sånt som forsterker trommelyden.

En litt mindre uskyldig forklaring på hakkingen tar utgangspunkt i hakkespettens kosthold. Alle de største hakkespettene våre har maur på menyen, og da blant annet stokkmaur. Kanskje er husveggen invadert av mindre vandaler, altså av stokkmaur; og hakkespetten er på jakt etter disse. Da er nok hakkespetten det minste problemet, og vil forsvinne av seg selv så fort stokkmaurinfisert trevirke er fjernet.

Det kan også være en lyd eller vibrasjon, fra foreksempel elektriske apparater, som gjør at hakkespetten tror det er noe spiselig innenfor plankene. Dermed så hakker den i veg for å få tak i det den tror er godsakene. Fjerning av lyd- eller vibrasjonskilden kan da kanskje stoppe angrepet.

Det er mulig det hjelper å sette opp en plastugle, en sånn man får kjøpt i jaktforretninger, i nærheten av veggen for å jage hakkespetten vekk. For selv om ugler vanligvis ikke tar hakkespetter, kan det tenkes hakkespetten likevel har litt respekt for den.

Dette var noen preventive forslag, men kanskje er det andre der ute som har bedre råd?

Avsender: Hanne Cecilia Aass

Vanligvis så plasserer grågåsa reiret sitt på gress- eller lyngkledde holmer eller øyer. Av og til også godt skjult under en busk eller ved foten av et tre. En sjelden gang tar den også i bruk gamle skjære- og kråkereir. Fordelen er at nå kan ingen katter, hunder, rever eller andre bakkelevende rovdyr få tak i eggene. Men høyden ned til bakken kan ved første øyekast virke som en uoverstigelig barriere den dagen kyllingene skal forlate redet. Gjess mater nemlig ikke ungene sine. Så kyllingene er nødt til å finne maten sin selv fra dag én etter klekking, og fordi de i hovedsak spiser gress må ungene forlate reiret lenge før de blir flygedyktige. Kyllingene må rett og slett ta sats, hoppe og bare la det stå til når de skal ned på bakken. Som regel går det veldig bra, for ungene er så lette i tillegg til at de er dekket av støtbeskyttende dun. Dessuten så sørger de for å sprette litt som en sprettball når de lander og kan dermed dempet fallet litt.

Avsender: Hanne Cecilia Aass

Alf Fagersand kom over et grantre som en bever tydeligvis hadde vært bortpå. Han lurer på om beveren bare hadde testet tennene eller om den hadde tatt feil av treslagene?

Om sommeren lever beveren først og fremst av urter, gress og forskjellige vannplanter, men utover sensommeren og høsten, går beveren gradvis over til en bark- og løvdiett. Det er riktig at beveren da først og fremst foretrekker løvtrær, og da spesielt osp, selje, rogn, bjørk og eik. Om våren hender det at einer og furu fungerer som reservenæring, men ellers får bartrær stort sett stå i fred.

Når det gjelder gran så finnes det eksempler på at enkelte bevere setter pris på de små granplantene i plantefelt. Større graner felles sjelden, men det hender av og til, og da blir tømmeret som regel brukt til bygging av demning.

Avsender: Hanne Cecilia Aass

Linerla opptrer i en rekke underarter, og to av disse finnes i Norge. Hos den vanligste underarten, den som på norsk heter linerla og på latinske heter alba, har både hunnen og hannen grå rygg. Hos den andre underarten som på norsk heter svartryggerle og på latinsk yarrellii, har hannen om sommeren helt svart overside, mens hunnen er brunsvart.

Det var med stor sannsynlighet svartryggerle Odd Ragnar Thorkelsen så. For mens svartryggerle stort sett holder til i Storbritannia, er det påvist at en liten bestand også hekker hos oss på Sør-Vestlandet.

Avsender: Hanne Cecilia Aass