Carolyn Wonderland. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Lørdag var Americana-plateselskapet Lost Highway vertskap på Antone’s, med Joe Ely og Carolyn Wonderland som de største navnene. Tidligere på dagen hadde North Mississippi Allstars gjort en god jobb på South Congress, og som avslutning på kvelden spilte Los Lonely Boys.

Joe Ely. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Joe Ely er en av de mest sentrale Americanaartistene i USA. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Carolyn Wonderland har gjort suksess på Hell og Nidaros Bluesfestival. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Carolyn Wonderland. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Carolyn Wonderland. Foto: Per Ole Hagen/NRK

North Mississippi Allstars spilte på party på South Congress. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Los Lonely Boys gjorde rent bord på Austin Music Awards for 10 år siden, og vinner stadig priser. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Gitarist Henry Garza fra brødrebandet Los Lonely Boys. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Los Lonely Boys. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Sons Of Bill kommer fra Virginia og gjorde en god jobb på Antone's. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Sons Of Bill. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Lucinda Williams. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Fredagen ble tilbrakt på det nye flotte ACL Moody Theater, som brukes til innspillingen av Austin City Limits, USAs lengstlevende serie med levende musikk, som sendes på de ikke-kommersielle PBS-stasjonene i USA. Lucinda Williams var den store stjerna, men vi fikk også Ryan Bingham som en overraskelse i løpet av kvelden.

Ryan Bingham spiller i Oslo i slutten av juni. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Ryan Bingham. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Lucinda WIlliams holdt en lang og veldig bra konsert. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Black Joe Lewis er en av Austins spennende nye bluesartister. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Black Joe Lewis. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Robert Earl Keen er en trad. countryartist fra Texas. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Robert Earl Keen. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Hayes Carll er en av de nye store countryartistene. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Hayes Carll. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Dan Tyminski er mannen som sang Man Of Constant Sorrow i filmen O Brother, Where Art Thou. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Dan Tyminski spiller i Alison Krauss And Union Station. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Marit Larsen.

Torsdagen på SXSWs musikkfestival var dagen Marit Larsen hade sin showcase. Før hennes konsert var det høyttidsstund på Antone’s med Emmylou Harris som høydepunkt.

Emmylou Harris med ny plate og konserter i Oslo og Bergen i slutten av april. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Emmylou Harris. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Abigail Washburn er en ny og populær bluegrassartist. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Kelly Willis har slått seg sammen med ektemann Bruce Robison på scenen. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Bruce Robison er anerkjent låtskriver og artist, og spilte på Antone's sammen med kona Kelly WIllis. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Band Of Heathens er et spennende Austinband som utmerket seg med veldig

Band Of Heathens. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Marit Larsen gjorde en god jobb på sin showcase. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Marit Larsen. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Bob Geldof holdt årets åpningstale torsdagen på SXSWs musikkfestival. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Suzanna Choffel er en av de nye spennende artistene i Austin med en personlig stil.

Her er flere bilder fra bandene og artistene som spilte på festivalens første kveld.

Brett Denne åpnet kvelden på det nye ACL Moody Theater. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Kat Edmonson er Austins nye jazzyndling og vant jazzkategorien i Austin Music Awards i fjor. Her synger hun på blkongen på City Hall. Foto: Per Ole Hagen/NRK

James Blake hodlt en stemningsfyllt konsert på Stubb's, men det var ikke lett å se noe. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Rafael Saadiq holdt en kjempekonsert på Stubb's. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Rafael Saadiq på siste låt, minus jakke og høyhalset genser. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Rafael Saadiqs hardt arbeidende kordame poserer for fotografen. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Yuck fra New Jersey spilte på Stubb's. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Duran Durans Simon Le Bon i kjent positur på Stubb's. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Duran Durans nye gitarist, Dom Brown. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Marit Larsen. Foto: Per Ole Hagen/NRK

En av de faste tradisjonene under SXSW i Austin, er å gå på Leeann Athertons låvedans søndagen når alt er over. Her er det musikk fra kl. 2 på ettermiddagen til kl. 10 om kvelden, og opptil flere norske artister har spilt her, sammen med artister fra USA og også fra andre land. Årets norske var Marit Larsen, Erik Moll og Polkabjørn og Kleine Heine. Og det hele ble avsluttet med søstertrioen Baskery fra Sverige.

Polkabjørn og Kleine Heine gjorde stor suksess med sitt jodleshow. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Låvedansen, eller Barn Dance, som det heter her, holdes i Leeann Athertons hage. Hun er singer songwriter i Austin, og har holdt på med barn dance i ca. 20 år. De kalles Full Moon Barn Dance, og holdes ca. hver måned ved fullmåne, mens den som holdes etter SXSW er den desidert største. Her tar folk med seg mat som settes på fellesbord, alle tar med det de drikker, og det er leid inn grillkokk som sørger for at alle får. Etter 10 intense dager med festival og seminarer, er det deilig å kunne slappe av, og det synes tydeligvis også alle de norske delegatene som pleier å komme hit. Artistene elsker det, og det er også gjensidig. Årets artister var ikke noe unntak. Andre norske artister som har spilt der, er BigBang, The Real Ones, Thomas Dybdahl, William Hut, og mange andre. NRK P1 har også lagets endinger fra samme sted i tre år tidligere.

Her er bilder fra årets Full Moon Barn Dance.

Marit Larsen blir introdusert av Leeann Atherton. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Marit Larsen spilte tidlig fordi de skulle rekke et fly. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Leeann Atherton på sin nyeste scene, midt i et tre i hagen. Foto: Per Ole Hagen/NRK

En av Polkabjørn og Kleine Heines fans, Joe på 20 år, kom i fullt jodleutstyr og fikk være med på ett nummer. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Erik Moll åpnet årets barn dance. Han har bodd i Texas i mange år tidligere, og er godt kjent i musikermiljøet. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Ray Bonneville er en dyktig bluesmusiker og folksanger. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Soul Track Mind er et relativt nytt og meget dyktig lokalt soulband fra Austin. Foto: Per Ole Hagen/NRK

The Drakes spilte også ganske tidlig. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Erin Harpe er en dyktig bluesartist fra Boston. Foto: Per Ole Hagen/NRK

porterdavis er et kjent navn i Austin. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Leeann Atherton spiller med Baskery. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Baskery avsluttet årets barn dance. Foto: Per Ole Hagen/NRK

En av de fascinerende tingene med musikkfestivalen på SXSW, er at de hvert år har seminarer hvor kjente musikere forteller om sitt liv og virke, og de vier også fotografene oppmerksomhet. I år var det spesielt to slike seminar, som begge ble avholdt på lørdagen. Det ene var Bob Gruen, legendarisk rockfotograf som viste bilder og fortalte om sitt live som rockfotograf, og et panel snakket om pianisten Nicky Hopkins.

Siden Nicky Hopkins døde i 1994, bare 50 år gammel, og ikke kunne være med selv, hadde festivalen samlet et knippe mennesker som har jobbet med og kjente Nicky, også biografen av boka «And On Piano … Nicky Hopkins», som nettopp har kommet ut. For de som ikke kjenner navnet Nicky Hopkins, kan jeg nevne at han spiller piano på Revolution med The Beatles, og på 14 LP-er med The Rolling Stones. Han spilte også med The Who, Donovan, Jeff Beck, hvert av Beatlesmedlemmenes soloprosjekter, Jefferson Airplane (på Woodstock), Grateful Dead, The Bay City Rollers(!), osv.

Richard Perna, Julian Dawson, Chuck Leavell og Ian McLagan. Foto: Per Ole Hagen/NRK

I panelet satt to andre pianister som har spilt og spiller med The Stones, Ian McLagan og Chuck Leavell. I tillegg var forfatteren av boka, Julian Dawson, forfatter, musiker og forlegger Deborah Grabien som møtte Nicky første gang på Woodstock da hun var bare 15, og Richard Perna, som var Nicky Hopkins musikkforlegger de siste fire årene han levde, og som satt på rettighetene til 1500 låter som han skrev i den perioden.

Panelet hadde alle gode og ofte morsomme historier om Nick Hopkins, blant annet kunne Richard Perna fortelle at Nicky Hopkins alltid kom for seint til spille- og studiojobber, så da var et bare naturlig at han kom for sent i sin egen begravelse, noen hadde glemt å ta med asken! Nicky Hopkins var også kjent som en utrolig dyktig pianist som kunne skrive ned notene til en låt etter å ha hørt den én gang. Dessuten hadde han den egenskapen at han spilte folk gode. Han led av Crohns syndrom, og var mye syk gjennom livet. Derfor droppet han tidlig turnélivet og konsentrerte seg om studiojobbing. Men han sluttet aldri helt å spille ute.

Forfatter Julian Dawson avsluttet panelet med å synge og spille sammen med Chuck Leavell en av de mange låtene Nicky Hopkins er med på, The Rolling Stones’ No Expectations som en hyllest til musikeren og bakmannen som ”put a smile on the music”.

Rockfotograf de luxe

Bob Gruen er en av de største av de tidlige fotografene som interesserte seg for rockfoto. Han har blant annet tatt det ikoniske bildet av John Lennon med New York t-skjorta, og han har bilder av de fleste store stjernene på 70- og 80-tallet. Han er fortsatt aktiv fotograf. Lørdag fortalte Gruen om sitt liv som rockfotograf, samtidig som han presenterte to av bøkene sine, John Lennon The New York Years og New York Dolls på SXSW.

John Lennon på takterrassen. © Bob Gruen, www.bobgruen.com

Bob Gruens liv som fotograf har vært et parallelt liv med mange av de viktigste stilskaperne innen rocken fra 1965 da han var 20 år, til i dag. Han startet med å ta bilder av Bob Dylan på Newport festivalen, da Dylan spilte elektrisk gitar for første gang, og han har nettopp vært på turné med Green Day. På 70-tallet var han husfotograf for John Lennon og Yoko Ono, og han fotograferte John kort tid før han ble drept.

John Lennon med New York t-skjorte. © Bob Gruen, www.bobgruen.com

Hele livet har Bob Gruen vært en ekte frilanser. – Jeg kunne aldri ha en 9-5 jobb, siden det er 9 jeg har problemer med. Han har vært på turné med utallige band, blant dem The Sex Pistols, som han beskrev som rolige backstage, og i bandbussen satt de stort sett og slappet av og hørte på reggaemusikk. Han har roet ned på turnélivet de siste 20 årene, mye på grunn av artister og managements forsøk på å ta over rettighetene til bildene. I følge Gruen ble det ikke så moro når rock ble ”corporate business”. Men han har nylig, i en alder av 65 år, vært på turné med Green Day, som er et av favorittbandene hans.

– Mange spør meg om jeg har hatt et spennende liv, og det har jeg jo, men for å få det må folk ut av stolen og ut av stua. Jeg var

Tina Turner tatt med lang eksponeringstid. © Bob Gruen, www.bobgruen.com

på turné med The Kiss til Japan tidlig på 7-tallet, og en venn av faren min leste om turneen i avisa, og spurte far om ikke det var farlig, med sex, drugs and rock and roll. Det hadde ikke far tenkt

over, og da han spurte meg, ble jeg svar skyldig. Jeg har alltid likt sex og rock and roll, men aldri brydd meg om drugs.

– Jeg tok bilder av Bob Dylan på Newport 1965. Mange buet, men mange jublet. De som buet var egentlig folk som var redde for forandring. Dylan har vært en sterk innflytelse for meg. Jeg sneik inn et kamera på en senere konsert og tok et bilde som ble publisert til en nyhetsartikkel. Traff ham senere på gata, og han sa at han hadde lyst til å slå meg ned fordi jeg tok bilder av ham uten tillatelse. Jeg følte det som om jeg traff Gud, og han ville drepe meg.

Clash live i Boston 1979. © Bob Gruen, www.bobgruen.com

En stor takk til Bob Gruen for at han ga tillatelse til å bruke noen av bildene hans i denne saken. De som vil se flere bilder, kan se disse på nettsida hans. Han har også gitt ut flere bøker enn de to som var aktuelle på SXSW.

Min egen Bob Gruenopplevelse hadde jeg i fjor. Jeg hadde vært på et seminar hvor Gruen var en av flere fotografer som snakket, og var på konsert med Ray

Chuck Berry. © Bob Gruen, www.bobgruen.com

Davies om kvelden (Les anmeldelsen i fjorårets bloggsak). Det var stappfullt i fotograva der vi sto og ventet på at Davis skulle komme på scenen. Det var noe kjent ved han som sto ved siden av meg, og det var Bob Gruen med et kompaktkamera. Ray Davies kom på scenen, og vi fotograferte i vei. Så, i andre låt kikket Ray seg rundt, kjente igjen Gruen i grava, og rakk tunge til ham.

Emmylou Harris. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Torsdag kveld var Americana Music Association vertskap på Austins bluesklubb, Antone’s. Hovedattraksjonen var Emmylou Harris, først kjent som  Gram Parsons duettpartner i Love Hurts, og en av de aller største artistene og låtskriverne innen sjangeren. Hun spilte hele det nye albumet, Hard Bargain, som kommer ut i slutten april, og det var en stor opplevelse.

Emmylou Harris. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Antone’s er en klubb som tar fire-fem hundre mennesker når de bruker skohorn, og fredag kveld hadde de gjort akkurat det. Jeg har vært der før, og var raskt fremme ved scenen allerede før første artist, kl. 20, for å få en god plass, og der ble jeg stående inntil Emmylou Harris var ferdig kl. 00.30. Ikke mye hvile, men det var verdt det.

Emmylou Harris. Foto: Per Ole Hagen/NRK

De som spilte før henne var The Band of Heathens fra Austin – et meget bra band som minner om The Band på sitt beste, Abigail Washburn – banjoplukker som har fått mye oppmerksomhet for sitt nye og gledesfylte sound, og ekteparet Kelly Willis og Bruce Robison. De sistnevnte er begge etablerte artister og låtskrivere hver for seg og har ”etter 14 års ekteskap tatt sjansen på de forpliktelsene det medfører å også spille sammen”.

Emmylou Harris. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Alle som spilte før henne leverte gode konserter og fikk god mottakelse fra et publikum som åpenbart visste hva de gikk til, men det var tydelig at alle likevel ventet på Emmylou Harris. Hennes karriere spenner fra 1969 og frem til i dag, og hun har vært en av de største stjernene innen americanamusikken i alle disse årene. I 1995 fikk hun ny oppmerksomhet gjennom albumet Wrecking Ball, produsert av Daniel Lanois, og for tre år siden kom All I Intended to be ut. Det nye albumet burde også bli en suksess, ut fra konserten på Antone’s.

Emmylou Harris. Foto: Per Ole Hagen/NRK

På scenen stilte hun med to musiker, gitarist og basspedaler, og også produsent av CD-en, Jay Joyce, og Giles Reeves som spilte tangenter med en hånd, skarptromme med den andre og basstromme med foten. Emmylou spiller selv gitar, og det låt forbausende fyldig og bra, på mange måter en videreføring av det epokegjørende lydbildet Daniel Lanois lager på Wrecking Ball.

Det er vanskelig å gi en detaljert beskrivelse av alle låtene hun fremførte, men det låter umiskjennelig Emmylou Harris, og når de tråkker til, er det vanskelig å tenke seg at de var bare tre musikere på scenen. Utgivelsesdato er 25. april, og det er å håpe at det vil være tilgjengelig på Wimp og Spotify fra den datoen.

Hvis du vil se og høre hvordan old school soul høres ut i 2011, må du få med en konsert med Raphael Saadiq. Han spilte på Molde Jazzfestival i 2009, og på SXSW året etter. I år spilte han på Stubb’s i Austin, og det gikk rykter om at Mick Jagger skulle gjøre en låt sammen med ham. Mick dukket aldri opp, men det gjorde slett ingen ting, Raphael ruler alene.

Raphaels oppvekst var tragisk, som en av 14 barn, og hvor flere av søsknene ble drept, overdoset på heroin, eller begikk selvmord. Selv begynte han å synge og spille bass i et lokall gospelkor, og som 18-åring, i 2984, fikk han jobb som bassist i Sheila Es backingband på Prince’s verdensturne. Denne jobben hadde han i 2 år, og han sier selv at dette var universitetsutdannelsen hans. Han har produsert flere plater, og hans seneste CD, The Way I See It fikk tre Grammynominasjoner i 2009.

På scenen er Raphael Saadiq sjefen, og den beste måten å beskrive sceneshowet hans på, er et elegant fyrverkeri. Han er alltid ulastelig antrukket, men kler gjerne av seg jakke og skjorte i løpet av konserten. Bandet er steinbra, med to korister som jobber og danser beinhardt for pengene, og hele Stubb’s vugget i takt til musikken. Det foreligger ingen meldinger om nye plater, men mens vi venter, er det en god idé å ta frem The Way I see it. Du finner den på Spotify.

Flere bilder av Raphael Saadiq

Simon Le Bon i Duran Duran. Foto: Per Ole Hagen/NRK

På SXSW er det en tradisjon at noen av de større scenen har store navn på plakaten, og gjerne som siste band kl. 24 på kvelden. På den måten får man spredd publikum, så ikke alle går samme sted. Onsdag, musikkfestivalens første kveld, var blant andre Queens Of The Stone Age, Flogging Molly og Duran Duran trekkplastre på tre av de største spillesteden i byen. Med inngrodd skepsis til 80-tallspop generelt, og spesielt til enkelte 80-tallsband som ikke har gitt seg ennå, må jeg innrømme at Duran Duran overbeviste.

Simon Le Bon og Dom Brown i Duran Duran. Foto: Per Ole Hagen/NRK

På konserten spilte de mange av sine største hits, Notorious, A View To A Kill, Wild Boys, Ordinary World og flere andre. Spillejobben i Austin er den første på en verdensturné, og det merktes da de spilte en ny låt, og måtte restarte etter en feil innledning. Men det tok det pent og publikum elsket dem.

Dom Brown i Duran Duran. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Stubb’s, hvor konserten ble holdt, er et av de desiderte beste spillestedene i Austin, med god lyd, godt lys, det er utendørs med et naturlig amfi, og stedet rommer i underkant av 2500 mennesker. Det var helt fullt, og publikum var i god stemning etter å ha fått et kjempesett av Rafael Saadiq rett før Dura Duran gikk på scenen. Mange vil vel mene at Duran Duran var bedre før (var ikke alle heltene våre det?), men for de av oss som ikke så dem live for 30 år siden, var det et på alle måter hyggelig og kompetent gjenhør.

Flere bilder av Duran Duran

John Taylor i Duran Duran. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Simon Le Bon i Duran Duran. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Simon Le Bon i Duran Duran. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Bob Geldof. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Hvert år er blir åpningstalen på SXSWs musikkfestval holdt av en kjent person innen musikk. I fjor var det Smokey Robinson, og tidligere talere har vært Quincy Jones, Neil Young, Robbie Robertson og flere andre. Årets åpningstaler var Bob Geldof, og han holdt en av de beste talene jeg har hørt her. Han etterlyser at rocken må være mer farlig, savnet videreføringen av den amerikanske revolusjonen og savnet relevans i den vestlige verden.

Bob Geldof er en fascinerende person, og har på alle måter  markert seg selv, både innen musikk, men ikke minst politisk gjennom Live Aid i 1985 og Live 8 i 2005. Hans største suksess som artist kom med I Don’t Like Mondays med bandet Boomtown Rats i 1979, og han spilte Pink i fimatiseringen av The Wall. Han var også med å skrive låten Do They Know It’s Christmas? i 1984I det meste han har gjort, har det vært en sterk politisk undertone, så også med Live Aid og jobbingen han har gjort mot politiske ledere i mange år.

Bob Geldof. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Som taler er Geldof karismatisk, han er velartikulert og er ikke redd for å provosere. – Jeg kom fra LA og New York til Austin, og jeg synes dere ser trøtte ut, åpnet han med. Og da mente han ikke forsamlingen i salen, men amerikanere generelt. Han fremhevet flere ganger i talen at den amerikanske revolusjonen må fortsette, – Verden trenger amerikanerne, men dere er et zero-lederskap i dag, og vi trenger noe mer. Jeg trodde vi var kommet til ”the end of passion” da jeg kom hit, men det jeg egentlig mener, er at vi har kommet til ”the end of relevance”.

Geldofs hovedtese om Rock and roll, er at det handler om forandring. Han siterte George Bernard Shaw: ”All forandring kommer fra urimelige mennesker”. Det rimelige mennesket tilpasser seg verden, mens den urimelige tilpasser verden til seg seg.  Han vokste opp på midten av 60-tallet (han blir 60 år til høsten),  i en fattig familie, hvor han lærte seg å organisere livet sitt. Og den viktigste påvirkningen som ga ham håp da han var 13-14 år, var Radio Luxemburg, med sin nye og friske musikk. Han hørte Rock and roll som et kraftig brøl om forandring.

– Da Mick and Keith fortalte at man skulle høre på Howling Wolf, ante jeg ikke hva det var. Jeg var 13 år og startet min egen anti-aparteidbevegelse. Rock and Roll var et kraftig brøl. Amerika er utslitt i dag. Musikken til den amerikanske revolusjonen er rock and roll. Den amerikanske revolusjonen skjer i Tripoli og Kairo. Jeg har spilt på de stedene, spilt rock and roll. Det er det flotte, alle forstår det. Når jeg hører Be Bop A Lula, skjønner jeg hva det betyr, selv om det ikke er artikulert. I dag er det nesten inegn som artikulerer noe i musikken, og det er deprimerende.

Bob Geldof. Foto: Per Ole Hagen/NRK

– Hvis du tar den opprinnelige amerikanske musikken, som blues, synger de: ”Woke up this morning, and it was shit again”. Alan Lomax samlet sammen denne og annen folkemusikk, og Rock and roll er en syntese av dette. Den har blir kontekstualisert, den har blitt formet i møtet mellom svart og hvit og har blitt den levende musikken i det 20. århundre. Hvis du er svart og synger a wop bop boom, behøver du ikke skrive det ned. Jeg forstår hva han sier, han sier:  ”fuck up! I am not poor, jeg har sko. Den hvite rockeren synger om at de er semsket og også blå. Don’t fuck with me, don’t step on my blue suede shoes. De hvite er mer artikulerte, bruker flere ord.

– Derfor fungerte Live Aid, alle forstår språket, også i Afrika. Det er jo fantastisk at denne synaptiske snapen i hjernen skjer – jeg lager en lyd, og du tolker og forstår det. Du kan gå rundt i Washington og synge We shall overcome, og presidenten vil lene seg ut av vinduet og si ”No, you don’t”. Da folk spurte Dylan om når han skulle skrive en ny protestsang, sa han ”That’s what I do”. Da han begynte med elektrisk gitar i 1965, antydet han forandring, selv om han ble skjelt ut av konformistene blant fansen.

Geldof startet Boomtown Rats i 1975, og han var en del av punk/new wave-bevegelsen i årene som kom. Han mener 1966 og 1976 var år da rocken var farlig, først da John Lennon erklærte at han var for revolusjon, men ikke-voldelig, og så ti år etter da Johnny Rotten sang ”I am an Anti-Christ”. – På 80-tallet sto Margaret Thatcher (”Johnny Rotten in drag!”) for store forandringer, om man likte det eller ikke. I dag ser han lite som tyder på at rocken vil forandring, og han etterlyser et større engasment hos musikerne. Selv om han fremstiller seg selv som en fremtidsoptimist, har han ganske dystre fremtidsutsikter hvis vi ikke får til forandring. – Når politikken er lite overbevisende, til og med som underholdning, har vi et problem.

Bob Geldof. Foto: Per Ole Hagen/NRK

– I gamle Irland var dikterne, (the bards) de eneste som hadde lov til å kritisere kongen. Noen ganger kom de for nær sannheten, og det er en kjent historie om at kongen inviterte dem til middag og drepte dem alle. Stalin gjorde det samme, Krutsjov sa at det er kort vei fra en saksofon til et barberblad. Musikk og kunst er farlig, skal være farlig. Da vi tenkte ut Live Aid, tenkte vi hvordan kan vi fohindre at 30 millioner mennesker dør? Individualisme er løsningen. Rock and roll er brølet av individualisme, Live Aid var en avatar av dette. Hvis vi mister den sentrale mennesklige responsen på å se lidelse og ønske å gjøre noe for å hjelpe, har vi tapt.

– Vi lever in dangerous times, men hvor er faren i musikken? Da Mozart skrev Figaros bryllup, var dette farlige saker. Men jeg ser ikke at noe av dette reflekteres i musikken i dag. Jeg vil ikke at dere skal være trøtte lenger. Vi trenger dere fortsatt. Forandring i musikken er ikke i produksjonsmåten, i soundet – fuck the sound. Denne plassen, SXSW, vil du finne den essensielle støyen her? Jeg tror det ikke. Den musikken jeg hører i dag er kontinental navlebeskuelse. Ikke bli innadvendt, ikke bli redd for fremtiden. Om du er et individ, et samfunn, et land, ta grep og forsøk å lage forme fremtiden. Vi kan ikke lage fremtiden, men den vil bygges på de verdiene vi har i dag.

Åpningstalen blir vanligvis lagt ut som lydfil for streaming, og for de som vil ha en time interessante og spennende tanker fra Bob Geldof, kan jeg sterkt anbefale å sjekke på SXSWs hjemmeside. Jeg skal også legge ut lenke når det kommer opp.