Hvis du vil se og høre hvordan old school soul høres ut i 2011, må du få med en konsert med Raphael Saadiq. Han spilte på Molde Jazzfestival i 2009, og på SXSW året etter. I år spilte han på Stubb’s i Austin, og det gikk rykter om at Mick Jagger skulle gjøre en låt sammen med ham. Mick dukket aldri opp, men det gjorde slett ingen ting, Raphael ruler alene.

Raphaels oppvekst var tragisk, som en av 14 barn, og hvor flere av søsknene ble drept, overdoset på heroin, eller begikk selvmord. Selv begynte han å synge og spille bass i et lokall gospelkor, og som 18-åring, i 2984, fikk han jobb som bassist i Sheila Es backingband på Prince’s verdensturne. Denne jobben hadde han i 2 år, og han sier selv at dette var universitetsutdannelsen hans. Han har produsert flere plater, og hans seneste CD, The Way I See It fikk tre Grammynominasjoner i 2009.

På scenen er Raphael Saadiq sjefen, og den beste måten å beskrive sceneshowet hans på, er et elegant fyrverkeri. Han er alltid ulastelig antrukket, men kler gjerne av seg jakke og skjorte i løpet av konserten. Bandet er steinbra, med to korister som jobber og danser beinhardt for pengene, og hele Stubb’s vugget i takt til musikken. Det foreligger ingen meldinger om nye plater, men mens vi venter, er det en god idé å ta frem The Way I see it. Du finner den på Spotify.

Flere bilder av Raphael Saadiq

Smokey Robinson. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Én ting er å høre Smokey Robinson bli intervjuet og snakke om sangene han har skrevet. Noe helt annet er det å høre ham synge dem. Fredag kveld holdt han konsert på Austin Music Hall, og han trollbandt en fullsatt sal med magisk musikk i halvannen time. Se også Lydverkets Ruben Grans hyllest til Smokey Robinson.

Smokey Robinson. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Når vi får servert I Second That Emotion som andre låt, og får et utsnitt av de beste sangene han har skrevet for The Miracles, The Temptations og flere andre av Motowns hitartister, er det vanskelig å ikke ha det strålende. Og når det blir fremført av en 70-åring som ser og høres ut som om han er 30 år yngre, pluss et aldeles utmerket band, kan det nesten ikke bli bedre.

Smokey Robinson. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Jeg var kjempefornøyd med konserten med Ray Davies på torsdag, men Smokey Robinson toppet den. Kanskje er det både fordi han i enda større grad enn Ray Davies og The Kinks har skrevet soundtracket til min egen oppvekst. Kanskje er det fordi det alltid er en fornøyelse å høre musikk fremført med full fokus på tekniske detaljer når det også har soul og følelse. Bandet til Smokey Robinson besto av kremen av musikere og sangere. Og det skulle bare mangle, vi snakker her om The King of Motown, mannen som leverte 37 Topp 40-hits fra 1960 til 1987.

Smokey Robinson. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Konserten startet med at bandet, to keyboard, gitar, bass, slagverk, sax/fløyte og tre sangere begynte, før to lettkledde dansere kom på scenen. Deretter gjorde Smokey sin entré, og han hadde publikum i sin hule hånd i den halvannen timen konserten varte. Oppsettet var ganske så Las Vegas, men hva gjør nå det, når fremføringen er så bra som her? Etter åpningslåtene, kom hitlåtene trillende ut fra scenen. I tillegg sang han flere låter fra hans siste CD, Time Flies When You’re Having Fun. En av disse er en nydelig versjon av Norah Jones’ Don’t Know Why fra hennes debutplate. Både tittellåten Time Flies og den flotte duetten You’re The One For Me lover godt for CD-en.

Smokey Robinson. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Smokey Robinsons stil som sanger er veldig ulik soulartister som Otis Reding og Aretha Franklin. Mens disse var mye mer ekspressiv i stilen, er Robinson mer tilbakeholdt, men desto mer sensuell. Dette merkes spesielt på de nye låtene, men også på klassikere som avslutningslåten Cruisin’ og The Tracks Of My Tears. Han beveger seg også veldig sensuelt. Og han har en egen mikrofonteknikk, der han holder mikrofonen i brysthøyde når han synger. Salen kom skikkelig i kok da han sang en av The Temptations største hits, Get Ready, The Way You Do The Things You Do, og ikke minst My Girl.

Smokey Robinson. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Den eneste låten han ikke har skrevet selv, er nevnte Don’t Know Why. Resten var klassisk og ny Smokey Robinson. En skulle tro at en mann i hans alder og med den antatte formuen han har ikke behøvde å gjøre et arbeidsslag mer. Men det er lett å se at han elsker å stå på scenen. Han har en låtliste som ingen andre, og han kan antageligvis plukke de musikerne han vil. Hvis han skulle legge turen til Europa, Norden eller Norge, har jeg ett råd: kjøp billett med en gang! Nesten uansett pris, er det verdt det.