En av de fascinerende tingene med musikkfestivalen på SXSW, er at de hvert år har seminarer hvor kjente musikere forteller om sitt liv og virke, og de vier også fotografene oppmerksomhet. I år var det spesielt to slike seminar, som begge ble avholdt på lørdagen. Det ene var Bob Gruen, legendarisk rockfotograf som viste bilder og fortalte om sitt live som rockfotograf, og et panel snakket om pianisten Nicky Hopkins.

Siden Nicky Hopkins døde i 1994, bare 50 år gammel, og ikke kunne være med selv, hadde festivalen samlet et knippe mennesker som har jobbet med og kjente Nicky, også biografen av boka «And On Piano … Nicky Hopkins», som nettopp har kommet ut. For de som ikke kjenner navnet Nicky Hopkins, kan jeg nevne at han spiller piano på Revolution med The Beatles, og på 14 LP-er med The Rolling Stones. Han spilte også med The Who, Donovan, Jeff Beck, hvert av Beatlesmedlemmenes soloprosjekter, Jefferson Airplane (på Woodstock), Grateful Dead, The Bay City Rollers(!), osv.

Richard Perna, Julian Dawson, Chuck Leavell og Ian McLagan. Foto: Per Ole Hagen/NRK

I panelet satt to andre pianister som har spilt og spiller med The Stones, Ian McLagan og Chuck Leavell. I tillegg var forfatteren av boka, Julian Dawson, forfatter, musiker og forlegger Deborah Grabien som møtte Nicky første gang på Woodstock da hun var bare 15, og Richard Perna, som var Nicky Hopkins musikkforlegger de siste fire årene han levde, og som satt på rettighetene til 1500 låter som han skrev i den perioden.

Panelet hadde alle gode og ofte morsomme historier om Nick Hopkins, blant annet kunne Richard Perna fortelle at Nicky Hopkins alltid kom for seint til spille- og studiojobber, så da var et bare naturlig at han kom for sent i sin egen begravelse, noen hadde glemt å ta med asken! Nicky Hopkins var også kjent som en utrolig dyktig pianist som kunne skrive ned notene til en låt etter å ha hørt den én gang. Dessuten hadde han den egenskapen at han spilte folk gode. Han led av Crohns syndrom, og var mye syk gjennom livet. Derfor droppet han tidlig turnélivet og konsentrerte seg om studiojobbing. Men han sluttet aldri helt å spille ute.

Forfatter Julian Dawson avsluttet panelet med å synge og spille sammen med Chuck Leavell en av de mange låtene Nicky Hopkins er med på, The Rolling Stones’ No Expectations som en hyllest til musikeren og bakmannen som ”put a smile on the music”.

Rockfotograf de luxe

Bob Gruen er en av de største av de tidlige fotografene som interesserte seg for rockfoto. Han har blant annet tatt det ikoniske bildet av John Lennon med New York t-skjorta, og han har bilder av de fleste store stjernene på 70- og 80-tallet. Han er fortsatt aktiv fotograf. Lørdag fortalte Gruen om sitt liv som rockfotograf, samtidig som han presenterte to av bøkene sine, John Lennon The New York Years og New York Dolls på SXSW.

John Lennon på takterrassen. © Bob Gruen, www.bobgruen.com

Bob Gruens liv som fotograf har vært et parallelt liv med mange av de viktigste stilskaperne innen rocken fra 1965 da han var 20 år, til i dag. Han startet med å ta bilder av Bob Dylan på Newport festivalen, da Dylan spilte elektrisk gitar for første gang, og han har nettopp vært på turné med Green Day. På 70-tallet var han husfotograf for John Lennon og Yoko Ono, og han fotograferte John kort tid før han ble drept.

John Lennon med New York t-skjorte. © Bob Gruen, www.bobgruen.com

Hele livet har Bob Gruen vært en ekte frilanser. – Jeg kunne aldri ha en 9-5 jobb, siden det er 9 jeg har problemer med. Han har vært på turné med utallige band, blant dem The Sex Pistols, som han beskrev som rolige backstage, og i bandbussen satt de stort sett og slappet av og hørte på reggaemusikk. Han har roet ned på turnélivet de siste 20 årene, mye på grunn av artister og managements forsøk på å ta over rettighetene til bildene. I følge Gruen ble det ikke så moro når rock ble ”corporate business”. Men han har nylig, i en alder av 65 år, vært på turné med Green Day, som er et av favorittbandene hans.

– Mange spør meg om jeg har hatt et spennende liv, og det har jeg jo, men for å få det må folk ut av stolen og ut av stua. Jeg var

Tina Turner tatt med lang eksponeringstid. © Bob Gruen, www.bobgruen.com

på turné med The Kiss til Japan tidlig på 7-tallet, og en venn av faren min leste om turneen i avisa, og spurte far om ikke det var farlig, med sex, drugs and rock and roll. Det hadde ikke far tenkt

over, og da han spurte meg, ble jeg svar skyldig. Jeg har alltid likt sex og rock and roll, men aldri brydd meg om drugs.

– Jeg tok bilder av Bob Dylan på Newport 1965. Mange buet, men mange jublet. De som buet var egentlig folk som var redde for forandring. Dylan har vært en sterk innflytelse for meg. Jeg sneik inn et kamera på en senere konsert og tok et bilde som ble publisert til en nyhetsartikkel. Traff ham senere på gata, og han sa at han hadde lyst til å slå meg ned fordi jeg tok bilder av ham uten tillatelse. Jeg følte det som om jeg traff Gud, og han ville drepe meg.

Clash live i Boston 1979. © Bob Gruen, www.bobgruen.com

En stor takk til Bob Gruen for at han ga tillatelse til å bruke noen av bildene hans i denne saken. De som vil se flere bilder, kan se disse på nettsida hans. Han har også gitt ut flere bøker enn de to som var aktuelle på SXSW.

Min egen Bob Gruenopplevelse hadde jeg i fjor. Jeg hadde vært på et seminar hvor Gruen var en av flere fotografer som snakket, og var på konsert med Ray

Chuck Berry. © Bob Gruen, www.bobgruen.com

Davies om kvelden (Les anmeldelsen i fjorårets bloggsak). Det var stappfullt i fotograva der vi sto og ventet på at Davis skulle komme på scenen. Det var noe kjent ved han som sto ved siden av meg, og det var Bob Gruen med et kompaktkamera. Ray Davies kom på scenen, og vi fotograferte i vei. Så, i andre låt kikket Ray seg rundt, kjente igjen Gruen i grava, og rakk tunge til ham.