Mark Robinson fra Warner forsvarer 360-modellen. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Som en del av seminarprogrammet på musikkfestivalen under SXSW, arrangeres også CLE-kurs. Dette er kurs for advokater, som er godkjent som faglig oppdateringskurs. Alle amerikanske advokater må ha en viss mengde slike kurs hvert år. I år var det 8 slike seminarer med fokus på nye forretningsmodeller, publishing, ”merch” (t-skjorter, etc), musikkrettigheter, digital distribusjon, osv.

Disse kursene reflekterer ganske bra at hele musikkbransjen er i en eller annen slags overgangstid. Endringen fra musikk som noe du kan ta og føle på (LP, CD) til en virtuell størrelse (en datafil, eller en datastrøm), er slett ikke uproblematisk, hverken for oss som forbrukere, eller for bransjen. Den gamle typen av platekontrakter for artister fungerer ikke like bra når den fysiske CD-en ikke lenger er det eneste, eller heller ikke den viktigste måten å selge musikken. For de aller største artistene fungerer det fortsatt, men det begynner å bli få igjen av disse, og selv de største som Madonna, Beyonce, osv., selger på langt nær like mange CD-er som de gjorde før. Endringen fra analog til digital distribusjon av musikk medfører også store endringer på rettighetssiden.

På seminaret om forretningsmodeller ble de tradisjonelle royaltymodellene satt opp mot en type avtale, hvor artisten og plateselskapet går inn i et kompaniskap. Dessuten de såkalte 360-avtaler, som foreløpig har blitt innført av Warner og EMI. Her tar selskapet ansvaret for alt fra management, booking, utgivelser, til merchandise, publishing, kort sagt alle artistens interesser. I prinsippet høres dette veldig bra ut, men samtidig kan det også være en interessekonflikt mellom artistens interesser og plateselskapets. (Hvis du vil lese mer om dette, har Paul Karlsen skrevet to artikler på Ballade om saken, sett fra hans synsvinkel, del 1 og del 2). Et av problemene med disse avtalene, er at managere i større grad vil bli en del av plateselskapet, og at du som artist må skaffe deg grunnleggende juskompetanse og bør ha din egen advokat før du skriver platekontrakt.

Panelet som diskuterte Merchandise. Foto: Per Ole Hagen/NRK

I USA har de fleste artistene med seg t-skjorter, CD-er, plakater, osv når de spiller konserter. For flere av disse, store og mindre artister, er dette gode penger. Så langt har artistene stort sett hatt kontroll over dette markedet, men de store plateselskapene har lenge sett det økonomiske potensialet her, og har nå, som en del av de nye avtalene, begynt å ta kontroll også her. Og når vi ser videre fra det å selge CD-er og t-skjorter, handler det om å selge et brand, å koble artistens navn til produkter, osv. I utgangspunktet skulle dette være en enkel sak: du lager t-skjorter med bilde av deg selv, eller av coveret til CD-en du selger. Men når dette blir business, kommer det andre og kompliserende elementer inn.

Generelt er det tydelig å se at flere deler av musikkbransjen er på utkikk etter flere bein å stå på. De nye salgsmodellene for musikk, som Wimp, Spotify og amerikanske Rhapsody har abonnementsløsninger som sin hovedidé. Du betaler en sum pr, måned, og har tilgang til hele katalogen på flere millioner kutt så lenge du er abonnement. Spotify har også en funksjon som gjør at du laster ned musikken i form av spillelister. Disse kan du dele med andre som også er abonnementer, men du kan ikke distribuere dem på samme måte som mp3-filer. Om kort tid vil også Wimp ha tilsvarende funksjonalitet ogvære tilgjengelig på iPhone, både online og i form av lokale spillelister.

Wimp, den nye norske musikktjenesten på nett.

Alt dette er vel og bra, og bransjen tilpasser seg sikkert disse noe modellene etter hvert. Det er jo en ganske stor overgang fra å være en produksjonsbedrift som produserer konkrete produkter og distribuerer disse til et detaljmarked, til å produsere filer, som distribueres via Internett. Enkelte kritikere mener at plateselskapene er snyltere og et fordyrende element mellom artistene og kundene. Samtidig er det et stort behov for å orientere seg i musikkjungelen. Det produseres og tilgjengeliggjøres mer musikk i dag enn noensinne, men det er vanskeligere enn før å finne den riktig gode musikken. Da blir behovet for A&R (A&R = Artist & Repertoar) viktigere enn noensinne. Dette er den delen av platebransjen som finner frem talentene, foredler dem og bidrar med å finne det riktige repertoaret .

Disse og flere andre temaer var oppe på seminardelen under SXSW, og sammen med rettighetsspørsmålene, som er tilsvarende kompliserte i den digitale verden, er dette en viktig arena å følge med på. Og fremtidens musikkbransje bestemmes nå, i hvertfall i den noenlunde forutsigbare fremtiden. Det vil alltid bli produsert musikk, og vi vil alltid konsummere musikk, men på hvilken måte, er vanskelig å forutse lengre enn et par år av gangen. Et godt eksempel er nedlasting av musikk. I løpet av kun et år, har det blitt en mindre viktig måte å få tak i musikken på, spesielt i de landene hvor tjenester som Spotify og Wimp er lansert. Forhåpentligvis vil dette også redusere den ulovlige nedlastingen.

Så får vi se om disse modellene er liv laga og gir penger i kassa, eller om det kommer andre tjenester som erstatter disse. Jeg diskuterte problemstillingene med en amerikansk musikkforlegger jeg kjenner. Han mente at en egen skatt på musikkbruk hadde vært den beste løsningen, selv om han innså at det kanskje ikke var helt realistisk. Når amerikanere snakker om å øke skattene, er det verdt å lytte. Det tyder på dramatiske tider.