Valget er over, det er også ”Lillas Valg”. Bloggene ligger fortsatt for å leses, og det er lett å se at jeg bommet på noe, og traff bedre på andre saker.

Jens Stoltenberg har ikke vært Robot-Jens i hele valgkampen. Men Erna Solberg klarte å gjenta Høyres nøkkelord skatt, skole og samferdsel i nesten alle direkteintervjuer hun var med på. Svineinfluensa tok aldri av. Men Lars Sponheim fulgte sitt vante spor med å være stille de første ukene, for så å kaste seg inn og snakke om spill de siste ukene.

Både Venstre og KrF rives mellom blokkene, og det må de betale for nå. Kristin Halvorsen slet med formen, og har lagt bak seg nok en vanskelig valgkamp for partiet. De rødgrønne lyktes med sin lille ”så tvil om Venstres Frp-garanti”, og Frp fortsatte sine påstander om å være forfulgt helt fram til valgnatta. At de borgerlige rotet det til for seg, er en åpenbar sannhet for alle. Men jeg syns fortsatt det gamle juletre-bildet, der de fire holder hverandre i hånda, er morsomt å se på etter det vi nå vet.

Mest tilbakemeldinger fikk jeg på bloggen om faktasjekk i asylsaker. Det er underlig at velgerne setter innvandring så langt ned på alle lister over hva de syns er viktigst i en valgkamp. Det er alltid et tema som skaper mye engasjement. Valget viser da også at det VAR få stemmer å hente på å være snille med innvandrere i en valgkamp, i den grad man kan si noen markerte seg med å være det.

Så har det vært blandete tilbakemeldinger på bloggene som handler om hvordan vi jobber i NRKs valgredaksjon, og det er helt greit. Meningen var å forklare hvordan vi tenker når vi velger ut saker som skal på lufta. Ingen innbiller seg at vi aldri gjør feil. 

Takk for følget, takk for veldig mange tilbakemeldinger her i bloggen, fra folk på byen, og fra folk på facebook og twitter.

Meningsmålingene skaper sin egen politiske dynamikk, som nå ser ut til å endre hele valgkampen. Men når Siv Jensen har mistet sin plass i solen og Erna Solberg hår trådt inn, kan det være greit å minne oss alle om at grunnlaget er syltynt.

Erna Solberg med statsministerambisjoner Foto: Scanpix

Denne helga endret Jens Stoltenberg hovedmotstander – fra Siv til Erna. Erna Solberg har fått sine vel fortjente minutter med smilebilder og gledesintervjuer. Hun har hatt en tung vår, og en blytung start på valgkampen. Det er lett å unne partileder Solberg litt medgang.

Men hva er så grunnlaget for all denne viraken?

Høyre, Venstre og KrF sier de vil danne regjering dersom de til sammen er større enn Frp. Det har de vært på målingene i VG, Dagsavisen og TV2 i forrige uke. I NRK, Dagbladet og i Klassekampen i dag, er Fremskrittspartiet størst.

Du kan jo velge sjøl hvem av disse du har lyst til å tro på. Inntrykket som er skapt, er at en blågulgrønn regjering plutselig kan bli en realitet.

Hvorfor valgte så Jens Stoltenberg å utrope Erna til hovedmotstander lørdag formiddag? Sannsynligvis fordi han håpet at Siv Jensen skulle bli akkurat så gretten som hun ble lørdag kveld, direkte i Lørdagsrevyen. Intern krangel blant de borgerlige gir velgerne et inntrykk av kaos. Samtidig er det viktig for Stoltenberg å unngå at folk tror de kan stemme omtrent hva de vil, og likevel ende opp med ham som statsminister.

Hvorfor blir Siv Jensen så gretten? Sannsynligvis fordi Fremskrittspartiet tross alt er langt større enn de andre borgerlige partiene, og har en velgerskare som forlanger å bli hørt. Dessuten har hennes velgergaranti om ikke å støtte en regjering hun ikke sjøl er med i, begynt å brenne under føttene hennes. Ifølge VG truer Frps bidragsytere med å stemme Høyre om ikke partiet bruker alle mulige midler for å avskaffe arveavgift og formuesskatt.

Hvorfor lar så mediene inntrykket leve? Fordi det er nytt, og fordi endring alltid er godt stoff. Flere målinger viser at Fremskrittspartiet fremdeles ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne, mens Høyre ligger an til å gjøre sitt dårligste valg noensinne. Men det er gammelt nytt. For andre målinger kan tyde på at en blågulgrønn regjering kanskje ikke er helt urealistisk likevel.

Det symboltunge bildet av Erna oppå bordet (av alle ting!) sammen med de to kompisene i Venstre og KrF har hatt større effekt enn de to sentrumskameratene kunne våge håpe på. Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim har slitt lenge med å få folk til å tro at alternativet i det hele tatt var realistisk. Fredag ettermiddag prøvde Høyres rådgivere å få i stand et bilde av Erna Solberg sammen med Siv Jensen også. De ringte både Dagsrevyen og VG. Men Jensen var i Nord-Norge, og bildet ble ikke noe av.

Det skal bli spennende å se hvor ivrige Høyre-folkene er på å få i stand et slikt bilde denne uka. Det er varmt og behagelig i solskinnet, og for Erna Solberg må det være mye gøyere å være statsministerkandidat sammen med to små brødre i sentrum, enn det er å være lillesøster for Siv.

Men det er ikke smart av Høyre-lederen å velge bort en samarbeidspartner ei uke for tidlig. Såpass kan vi slå fast, vi som leser meningsmålinger.

Mange av dem som kritiserer bloggen mener jeg er ubalansert og bare kritiserer Fremskrittspartiet. Da har de gått glipp av hovedpoenget i innlegget mitt. Ingen partier har markert seg med spesielt nyanserte innlegg.

Når Lars Sponheim på partilederutspørring i NRK i går sier at det hovedsakelig er ubegrunna asylsøknader Norge har til behandling i dag, så lurer jeg på hvorfor i all verden han tar til orde for at flere av dem skal ha opphold?

Og jeg lurer på om han vet at de største gruppene av asylsøkere som kommer til landet er fra Afghanistan, Eritrea og Somalia. Så har Sponheim to ganger kalt asylsøkere som ødelegger passet sitt for juksemakere.

Er han klar over at 90 prosent kommer uten pass? Sponheim må gjerne kalle denne gruppen juksemakere, men igjen: hvorfor mener partiet hans at de skal få bli i landet?

Jack Daniels skriver i en kommentar i går:
6 rumenere ble tatt for en haug med tyverier. Alt fra pc’er. playstation, cd’er, mobiler,laptop’er, iPod og annet teknologisk snadder for millioner ble funnet i ulike leilighetene dems. Disse bandene flyter det over av i Oslo. (..)Skjønner ikke at du later som det ikke er et problem med utlendinger og kriminalitet altså..!!

De østeuropeiske bandene er et åpenbart problem, og økningen i vinningskriminalitet er forstemmende, skremmende og må opplagt gjøres noe med. Men denne gruppen er altså ikke asylsøkere. Dersom antallet asylsøkere går ned i null, har østeuropeiske bander like fullt fri innreise –gjennom Schengen-samarbeidet. Den som skal stoppe østeuropeiske bander bør vite slikt, før man bestemmer seg for tiltak.

Foruten FrP prøver de andre partiene så godt de kan å unngå debatten. Men når de snakker, er det altså om asylsøkere, østeuropeiske bander, id-løse og kriminelle i en eneste stor saus.

Solaris skriver:
Kan du forklare meg hvorfor SAMTLIGE overfallsvoldtekter i Oslo blir begått av personer som ikke er etnisk Norske? Kan du også forklare hvorfor alle våre fengsler er overfylte av samme kategori mennesker? Hvorfor blir alle som er uenige i innvandringspolitikken, stigmatisert som rasister???

Jeg kan ikke forklare hvorfor så mange voldtekter begås av utlendinger, eller hvorfor mange utlendinger sitter i fengsel. Men det finnes etter hvert veldig mange utlendinger i Norge, faktisk er resten av verdens befolkning ikke etnisk norske. Skal vi gjøre noe med problemene, må vi se forskjell på en andregenerasjons innvandrer og en asylsøker som har vært her i to uker. Vi må se forskjell på en som er fra Romania og en som er fra Eritrea. Og vi må se forskjell på en polakk og en tsjetsjener.

Vi har alle lest og hørt om at det finnes kriminelle asylsøkere. Men når politi og politikere er så klare på at det er så mange av dem, syns jeg både de og vi fortjener å vite hvor mange. Forhåpentligvis har politiet eller UDI bedre statistikk foran neste valgkamp.

1. Så langt ser regjeringsspørsmålet ut til å bli hovedsak i valgkampen.

2. De borgerlige har rotet det grundig til for seg.

Bildet er ment som bevis på at de borgerlige partilederne KAN gå samme vei. De KAN holde hverandre i hånda, og de KAN opptre samlet i media. Nå i valgkampen vil de også ha oss til å tro at de er enige om jobb nummer én: å skifte ut de rødgrønne. Problemet er bare at to av dem har skrevet under velgergarantier som gjør borgerlig regjeringsalternativ bortimot umulig.    

Oppgaven med å få på plass et statsbudsjett for landet er den første og den største oppgaven for enhver ny regjering. Men direkte i NRK skrev Lars Sponheim i forrige uke under på at han ikke vil samarbeide om statsbudsjettet med en regjering der FrP er med. P4 fikk Siv Jensen til å svare med samme mynt. Hun vil ikke være støtteparti for et budsjett lagt fram av Høyre/KrF/Venstre. På den måten så de to ut til å ha signert bort de mest realistiske borgerlige alternativene. Høyre-leder Erna Solberg fortviler over de skriftlige velgergarantiene.

Men det finnes en liten vei ut. Den er ikke veldig realistisk. Den vil være dyr og smertefull. Dessuten er det nerde-stoff som kanskje er litt drøyt i en blogg. Jeg prøver likevel.

I Stortinget er regelen at prislappen på hele statsbudsjettet skal bestemmes først, så kan partiene krangle om detaljene etterpå. Tidligere var det motsatt. Da kunne en mindretallsregjering komme til Stortinget med et forslag til budsjett, og hente støtte fra sak til sak hos de andre partiene.

Fremskrittspartiet håper på å gå tilbake til den gamle ordningen. Da kunne for eksempel en Høyre/FrP-regjering gå til Stortinget og samarbeide med Arbeiderpartiet om klimapolitikken, med Venstre i skattepolitikken og med KrF i familiepolitikken. Lars Sponheim kunne ha fått en liten seier for småbedriftene sine, uten at han brøt kontrakten han sjøl undertegna direkte i Politisk Kvarter. Byrden med å samarbeide ville bli fordelt på flere partier. På samme måte kunne en Høyre/KrF/Venstre-regjering få støtte i enkeltsaker av Siv Jensen, uten at hun trengte å forsvare helheten.

Problemet med ordningen er prislappen. Budsjettene har en tendens til å øke betraktelig når alle forhandler om mer til sine hjertesaker. Ingen av samarbeidspartnerne trenger i prinsippet å bry nattesøvnen med å kutte andre steder i budsjettet.

Verken Jan Tore Sanner eller Per Kristian Foss vil like å ta ansvar for et budsjett der det kommer påplusninger helt fram til jul, fordi alle potensielle samarbeidspartnere skal ha sitt. Høyre har for lengst påtatt seg storebror-rollen som garantist for økonomisk ansvarlighet. På den andre siden: Høyre garanterer jo også at borgerlig flertall skal gi borgerlig styring. Kanskje er dette en liten kamel å svelge?

I Frp håper de å overtale de andre borgerlige partiene. Dette kan være en vei ut for alle fire. I hvert fall hvis partilederne lar være å undertegne flere dokumenter direkte på radioen.

Sponheim møtte Kristin Halvorsen i Politisk Kvarter i dag og ga enda en garanti til velgerne.

Sponheim skrev under på at Venstre ikke skal samarbeide med FrP om statsbudsjettet, med mindre Frp gjennomfører Venstre-politikk.

Han sa også at han ikke vil være med på å felle en rødgrønn regjering dersom alternativet er en FrP-regjering.

Kristin Halvorsen viste til at Venstre har lovet å ikke samarbeide med FrP tidligere. Men det gjør de altså, både i Oslo og i Fredrikstad.  Sponheim mener imidlertid man ikke kan sammenligne lokalpolitikk og rikspolitikk på den måten. Han gjentok også at både Halvorsen og Stoltenberg farer med løgn når de sår tvil om Venstre-garantien er til å stole på.

Jeg klarer ikke å se at Sponheim kan være særlig klarere i forhold til FrP enn det han er nå.  Men de rødgrønne (særlig SV og Senterpartiet) frykter at misfornøyde velgere skal gå til Venstre i håp om å ende opp med en ren Arbeiderparti-regjering. Det sa jeg også i en kommentar i samme program.

Hva tror du?

Det var i begynnelsen av august. Jens Stoltenberg hadde samlet samtlige Ap-statsråder på toppen av Folketeaterbygningen som troner over Youngstorget.

Mens vi sto i kø og ventet på å intervjue Stoltenberg om den norske modellen og de store linjer, sto Trond Giske plutselig med et hoff av journalister rundt seg.

Han snakket høyt, mye og foraktelig.  Om Venstre – av alle ting.

Det er ikke alltid enkelt å få med både de åpne og de skjulte budskap som spres på den type pressekonferanser.

I mitt hode hadde Sponheim valgt Jens framfor Jensen. Han hadde også gått så langt som til å gi en velgergaranti om at Venstre ikke vil bidra til Frp-styre i landet. Men der sto altså Giske og snakket høyest, selv om det var sjefen hans som skulle ha pressekonferanse.

Siden har jeg skjønt at Giske bare dannet fortroppen av rødgrønne statsråder og nestledere som er sendt ut i valgkampen for å ta Venstre. – Når Venstre er garantist for at Frp og Høyre styrer i Oslo, hvordan kan vi tro de ikke gjør det samme på riksplan, spurte Giske retorisk.

Dagen etterpå valgte kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa å angripe Venstres kommunepolitikk. I forrige uke skrev Audun Lysbakken åpen blogg til Lars Sponheim der han ba om avklaring på regjeringsspørsmålet, i dag gjør Bård Vegar Solhjell det samme.

Og de har klart det. De rødgrønne har klart å så tvil om Venstre er å stole på for velgere som for enhver pris vil unngå Frp. På den måten håper de at velgerne skal stemme rødgrønt framfor å stemme på et høyst usikkert alternativ et sted på midten.

Klassekampen tok opp tråden i helgen, og TV2 brukte mer enn halve partilederutspørringen i går på regjeringsspørsmålet. Det skal sies at Sponheim var klarere der, enn han var på for eksempel innvandring (der den innvandringsliberale Venstre-lederen faktisk klarte å stemple 90 prosent av asylsøkerne som juksemakere, fordi de mangler identitetspapirer). Men Sponheim ga fremdeles ingen svar som helt utelukket Oslo-modellen på riksplan.

Fortroppen har gjort jobben. Nå er Stoltenberg sjøl ute i Klassekampen og gjentar Giskes poeng. Jens Stoltenberg vil ikke bare ha Venstres stemmer. Han vil også ha fokus bort fra det faktum at en ren Arbeiderparti-regjering er et sannsynlig alternativ dersom meningsmålingene holder fram til valget.

Stoltenberg og Sponheim har det til felles at de ikke vil snakke om plan B og plan C. Sponheim hadde nok håpet at spørsmålet var ryddet av veien for lengst. Nå ser det ut til at regjeringsspørsmålet vil plage Venstre helt fram til 14. september.

Neste torsdag er det ny partilederutspørring for Sponheim. Her i NRK1.

Replikken smalt under en stemmeprøve før NRKs partileder-debatt for to år siden. SV-lederen var ikke spesielt fornøyd med å se Siv Jensen som en slags kloning av henne selv. De to var akkurat like kortklipte og blonde, og de hadde akkurat like røde jakker. Det var bare vi som satt i salen som fikk med oss irritasjonen. Da rødlyset kom på, var de to politiske konkurrentene tilsynelatende opptatt av andre ting.

I kveld er de i gang igjen. Klokka 2145 blir det partilederdebatt i Kristiansand, direktesendt på NRK1. Da vil samtlige partiledere med rådgiverkorps ha forberedt klesdrakt og hårklipp ut fra tv-prinsippet om å ta seg best mulig ut, uten at oppmerksomheten skal tas fra budskapet. De har garantert forberedt triks for å få ut budskapet sitt mest mulig usensurert og uavbrutt også. Viktig og riktig, alt sammen. Men hovedspørsmålene for oss som skal se på, vil være:

Jens Stoltenberg: klarer han å legge bort robot-Jens og vise oss hvorfor han egentlig VIL ha fire år til?

Siv Jensen: klarer hun å framstå som dypt sjokkert opposisjonspolitiker OG ansvarlig landsmoder i én og samme debatt?

Erna Solberg: klarer hun å få folk til å huske at hun også er statsministerkandidat?

Lars Sponheim: klarer han å finne en pedagogisk forklaring på hvordan det kan bli regjeringsskifte uten at Siv Jensen skal få ha noe med saken å gjøre?

Kristin Halvorsen: klarer hun å få fram SVs viktigste saker uten at noen spør hvorfor de har tapt på akkurat de samme sakene?

Liv Signe Navarsete: klarer hun å få fram SPs viktigste saker uten at regjeringskollegene framstår som de viktigste hindringene på veien?

Dagfinn Høybråten: klarer han å komme til orde?

Vi får se. Klokka 2145 i kveld, altså. Eller i TV2s oppvarmingsrunde litt tidligere på kvelden.

nb! Rødt og Torstein Dahle får ikke bli med i kveld. Til gjengjeld fikk han 18 minutter alene i partilederutspørringen på Politisk Kvarter i dag. Du kan høre ham her.

Serien «en stemme til – er egentlig en stemme til…»  er jo virkelig egnet til å forvirre velgerne. Ikke nok med at de (vi) skal finne ut av hva partiene mener om dette og hint. Neida, nå skal vi drive med sannsynlighetsberegning i tillegg!  En stemme til Venstre er en stemme til Ap, sier Høyres Per Kristian Foss. En stemme til Høyre er en stemme til FrP» sier Venstreleder Lars Sponheim. «Noen stemmer FOR MYE til Ap er slutten for den rød-grønne regjeringen, sier Åslaug Haga. En stemme til Sp er visstnok fortsatt en stemme til Sp.  

Mandag er det skolestart, NRK har første partilederdebatt, og det blir mer blogging..  God helg!

Ifølge Vårt Land kommer toppen av svineinfluensaen til å inntreffe på valgdagen 14. september. Politikerne kan fort bli blant dem som smittes tidlig. Deres jobb er å hilse på flest mulig i valgkampen. Det ville ta seg dårlig ut for en politiker å innføre artige alternativer til håndhilsing, slik Oslo-studentene driver med om dagen.   Statsrådene har nå fått desinfiserende servietter i veska, som skal fjerne virus og eventuelt annet svineri etter at de har håndhilst på førti pasienter på eldresenteret eller femten barnehageansatte og tretti snørrete barnehagebarn. Ingen tror vel egentlig det hjelper, men det er jo verdt å prøve.  

   Mest lurer jeg likevel på hva Venstre har tenkt å gjøre for å beskytte Lars Sponheim mot svineinfluensaen. Jeg har undret meg over Sponheim i flere valgkamper. Han er bortimot fraværende gjennom sommeren og i begynnelsen av valgkampen. Venstre går ut av fokus mens de andre krangler. Såpass nær sperregrensa partiet alltid har vært, er det en vågal strategi. Men når så alle partiene har skjelt ut hverandre tilstrekkelig lenge, dukker Sponheim opp i manesjen de siste ukene. Han er en mester i onelinere, og er derfor blant dem som alltid gjør det bra i folkemøter og partilederdebatter. Dessuten har han fordelen av å framstå som et alternativ for frustrerte velgere over hele skalaen fra SV til Høyre. Strategien har vært vellykka så langt. Men hva om én av de to viktige Sponheim – ukene skulle forsvinne i svineinfluensa?  

Det er liten grunn til å tro at medarbeiderne rundt Siv Jensen og Jens Stoltenberg er mindre redd for smitten. Jens skal møte Jensen 13 ganger de neste ukene. Det blir ikke det samme å erstatte Jens med nestleder Helga eller Jensen med nestleder Sandberg. Men for oss som skal følge valgkampen, kunne det jammen vært spennende. Som Dagfinn Høybråten sa til Dagens Næringsliv i forrige uke: – Det er som med svenske danseband. Har du hørt én «Jens og Jensen» -duell, har du hørt dem alle.