Meningsmålingene skaper sin egen politiske dynamikk, som nå ser ut til å endre hele valgkampen. Men når Siv Jensen har mistet sin plass i solen og Erna Solberg hår trådt inn, kan det være greit å minne oss alle om at grunnlaget er syltynt.

Erna Solberg med statsministerambisjoner Foto: Scanpix

Denne helga endret Jens Stoltenberg hovedmotstander – fra Siv til Erna. Erna Solberg har fått sine vel fortjente minutter med smilebilder og gledesintervjuer. Hun har hatt en tung vår, og en blytung start på valgkampen. Det er lett å unne partileder Solberg litt medgang.

Men hva er så grunnlaget for all denne viraken?

Høyre, Venstre og KrF sier de vil danne regjering dersom de til sammen er større enn Frp. Det har de vært på målingene i VG, Dagsavisen og TV2 i forrige uke. I NRK, Dagbladet og i Klassekampen i dag, er Fremskrittspartiet størst.

Du kan jo velge sjøl hvem av disse du har lyst til å tro på. Inntrykket som er skapt, er at en blågulgrønn regjering plutselig kan bli en realitet.

Hvorfor valgte så Jens Stoltenberg å utrope Erna til hovedmotstander lørdag formiddag? Sannsynligvis fordi han håpet at Siv Jensen skulle bli akkurat så gretten som hun ble lørdag kveld, direkte i Lørdagsrevyen. Intern krangel blant de borgerlige gir velgerne et inntrykk av kaos. Samtidig er det viktig for Stoltenberg å unngå at folk tror de kan stemme omtrent hva de vil, og likevel ende opp med ham som statsminister.

Hvorfor blir Siv Jensen så gretten? Sannsynligvis fordi Fremskrittspartiet tross alt er langt større enn de andre borgerlige partiene, og har en velgerskare som forlanger å bli hørt. Dessuten har hennes velgergaranti om ikke å støtte en regjering hun ikke sjøl er med i, begynt å brenne under føttene hennes. Ifølge VG truer Frps bidragsytere med å stemme Høyre om ikke partiet bruker alle mulige midler for å avskaffe arveavgift og formuesskatt.

Hvorfor lar så mediene inntrykket leve? Fordi det er nytt, og fordi endring alltid er godt stoff. Flere målinger viser at Fremskrittspartiet fremdeles ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne, mens Høyre ligger an til å gjøre sitt dårligste valg noensinne. Men det er gammelt nytt. For andre målinger kan tyde på at en blågulgrønn regjering kanskje ikke er helt urealistisk likevel.

Det symboltunge bildet av Erna oppå bordet (av alle ting!) sammen med de to kompisene i Venstre og KrF har hatt større effekt enn de to sentrumskameratene kunne våge håpe på. Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim har slitt lenge med å få folk til å tro at alternativet i det hele tatt var realistisk. Fredag ettermiddag prøvde Høyres rådgivere å få i stand et bilde av Erna Solberg sammen med Siv Jensen også. De ringte både Dagsrevyen og VG. Men Jensen var i Nord-Norge, og bildet ble ikke noe av.

Det skal bli spennende å se hvor ivrige Høyre-folkene er på å få i stand et slikt bilde denne uka. Det er varmt og behagelig i solskinnet, og for Erna Solberg må det være mye gøyere å være statsministerkandidat sammen med to små brødre i sentrum, enn det er å være lillesøster for Siv.

Men det er ikke smart av Høyre-lederen å velge bort en samarbeidspartner ei uke for tidlig. Såpass kan vi slå fast, vi som leser meningsmålinger.

1. Så langt ser regjeringsspørsmålet ut til å bli hovedsak i valgkampen.

2. De borgerlige har rotet det grundig til for seg.

Bildet er ment som bevis på at de borgerlige partilederne KAN gå samme vei. De KAN holde hverandre i hånda, og de KAN opptre samlet i media. Nå i valgkampen vil de også ha oss til å tro at de er enige om jobb nummer én: å skifte ut de rødgrønne. Problemet er bare at to av dem har skrevet under velgergarantier som gjør borgerlig regjeringsalternativ bortimot umulig.    

Oppgaven med å få på plass et statsbudsjett for landet er den første og den største oppgaven for enhver ny regjering. Men direkte i NRK skrev Lars Sponheim i forrige uke under på at han ikke vil samarbeide om statsbudsjettet med en regjering der FrP er med. P4 fikk Siv Jensen til å svare med samme mynt. Hun vil ikke være støtteparti for et budsjett lagt fram av Høyre/KrF/Venstre. På den måten så de to ut til å ha signert bort de mest realistiske borgerlige alternativene. Høyre-leder Erna Solberg fortviler over de skriftlige velgergarantiene.

Men det finnes en liten vei ut. Den er ikke veldig realistisk. Den vil være dyr og smertefull. Dessuten er det nerde-stoff som kanskje er litt drøyt i en blogg. Jeg prøver likevel.

I Stortinget er regelen at prislappen på hele statsbudsjettet skal bestemmes først, så kan partiene krangle om detaljene etterpå. Tidligere var det motsatt. Da kunne en mindretallsregjering komme til Stortinget med et forslag til budsjett, og hente støtte fra sak til sak hos de andre partiene.

Fremskrittspartiet håper på å gå tilbake til den gamle ordningen. Da kunne for eksempel en Høyre/FrP-regjering gå til Stortinget og samarbeide med Arbeiderpartiet om klimapolitikken, med Venstre i skattepolitikken og med KrF i familiepolitikken. Lars Sponheim kunne ha fått en liten seier for småbedriftene sine, uten at han brøt kontrakten han sjøl undertegna direkte i Politisk Kvarter. Byrden med å samarbeide ville bli fordelt på flere partier. På samme måte kunne en Høyre/KrF/Venstre-regjering få støtte i enkeltsaker av Siv Jensen, uten at hun trengte å forsvare helheten.

Problemet med ordningen er prislappen. Budsjettene har en tendens til å øke betraktelig når alle forhandler om mer til sine hjertesaker. Ingen av samarbeidspartnerne trenger i prinsippet å bry nattesøvnen med å kutte andre steder i budsjettet.

Verken Jan Tore Sanner eller Per Kristian Foss vil like å ta ansvar for et budsjett der det kommer påplusninger helt fram til jul, fordi alle potensielle samarbeidspartnere skal ha sitt. Høyre har for lengst påtatt seg storebror-rollen som garantist for økonomisk ansvarlighet. På den andre siden: Høyre garanterer jo også at borgerlig flertall skal gi borgerlig styring. Kanskje er dette en liten kamel å svelge?

I Frp håper de å overtale de andre borgerlige partiene. Dette kan være en vei ut for alle fire. I hvert fall hvis partilederne lar være å undertegne flere dokumenter direkte på radioen.

Det kristelige folkepartiet vil så gjerne være et parti for hele kristenfolket.

Problemet – og utfordringen –  er at kristenfolket består av så uendelig mange flere enn dem som nå prøver å ta hevd på tittelen.

Organisasjonen «Kristenfolket» – med Norge i Dag-redaktør Bjarte Ystebø i spissen – måler kommende stortingsrepresentanter ut fra hva de mener om Israel og ekteskapsloven. De som står bak Kristenfolket har i lang tid tatt til orde for at KrF må samarbeide med Frp.

Da Dagfinn Høybråten i går kveld smalt igjen døra til Jens Stoltenberg, tolket Frps Sylvi Listhaug dette som tegn på at Kristenfolket har gjort jobben. De har ryddet vei for at FrP og Høyre kan styre, med KrF som et slags støtteparti i Stortinget. Problemet er imidlertid at det ikke er mange saker de to er enige om. Dessuten mener bare sju prosent av KrFs velgere at partiet bør samarbeide med Frp.

Kristelig Folkepartis velgere er nemlig like opptatt av bistand, miljø, fattigdom og alkoholpolitikk som de er av Israel og homo-ekteskap. På KrF-landsmøtet i vår sto jeg ved siden av en stortingspolitiker som sukket tungt da Dagfinn Høybråten gjorde kampen mot ekteskapsloven til en hovedsak i debatten. Hun mente det var feil sak å profilere KrF på, fordi den støter bort den liberale delen av kristen-Norge.

Nå i valgkampen prøver Dagfinn Høybråten å favne dem alle sammen. Han har fått god hjelp av Frps vedtak om aktiv dødshjelp  for å hente tilbake de kristen-konservative. Samtidig strever han med å hente inn stemmene som har gått til Arbeiderpartiet og Venstre. I går kveld valgte Høybråten å markere større avstand til venstresida enn til Frp.

Kanskje hadde han fått signaler inn fra et valgmøte i Kristiansand i går kveld, der kristne velgere ropte halleluja for Frp-samarbeid? Ifølge referatet i Fedrelandsvennen ble KrF-ledelsen beskyldt for å bruke altfor mye tid på de rødvinskristne. Men Høybråten og KrF-toppene vet like fullt at det er de rødvinskristne som kan redde KrF fra et nytt katastrofevalg.

Det historisk dårlige resultatet for KrF var på 6,8 prosent i 2005. I 2007 gikk partiet ned til 6,4 prosent. I 2009 ligger de i snitt på 6,0 prosent. Dagfinn Høybråten har slitt med dårlige målinger og med intern splid siden han tok over som partileder. Men til forskjell fra Høyre, er ikke ledervervet oppe til diskusjon i KrF. Der har de mer enn nok med å diskutere hvor kristelig og hvor folkelig partiet skal være.

– De må i det minste kunne snakke med Fremskrittspartiet, sa Reidun oppgitt i slutten av april. Jeg traff henne i forbindelse med KrFs landsmøte i Kristiansand.  Reidun Førde mente KrF burde samarbeide med FrP for å stoppe den rødgrønne regjeringens avkristning av Norge. Ektemann Arne var en av mange i venneflokken hjemme i Vennesla som hadde bestemt seg for å stemme FrP. De forlangte klar tale mot ekteskapsloven som likestiller homofile og heterofile ekteskap. Og klar og ubetinget støtte til Israel. Bare Frp var klare nok. 

Men nå blir det altså KrF likevel. Fremskrittspartiets ja til aktiv dødshjelp var dråpen. Fra før var begeret fullt av ukristelige forslag som å innføre alkoholsalg på bensinstasjoner.

Langs hele Sørlandet og langs deler av Vestlandet har kristenfolket reagert på FrPs vedtak og forslag fra forsommeren. Derfor brukte også Siv Jensen anledningen til å avlyse hele forslaget om aktiv dødshjelp da hun talte på torget i Kristiansand i går. Forslaget hun sjøl stemte for i mai, er nå utsatt på ubestemt tid. Derimot vil hun gjøre alt hun kan for å reversere ekteskapsloven.

Kampen om de kristne velgerne har ført Siv Jensen, Carl I Hagen og Per Sandberg til mangt et bedehus de siste årene. Fram til i vår har de blitt godt mottatt. Norge i Dag-redaktør Finn Jarle Sæle er blant dem som har brukt FrPs suksess til å advare KrF-ledelsen mot å bli for slappe med kristen- budskapet. Han er av den typen som aldri lar en sjanse gå fra seg til å kritisere eget parti, samtidig som han nekter plent å melde seg ut. Det blir alltid godt stoff av folk som kritiserer sine egne.

For Arne Førde er likevel flørten med FrP over for denne gang. Jeg fikk en sms fra Vennesla i går kveld etter at Jensens torg- tale var ute på nett og radio. ”Siv sitt nei er vel egentlig en taktisk uttalelse. Hun har nok fått mer motbør enn ventet”, skriver han.

Siv Jensen har til nå klart det kunststykket å tiltrekke seg både milliardærer og minstepensjonister, liberalister og harry- turister og dem som vil ha bedehus og dem som vil ha billig sprit. Om Siv vil ha dem alle, er det ikke sikkert alle disse vil ha hverandre.

I kveld kan du høre og se Siv Jensen i partilederutspørring på NRK1. I morgen tidlig kan du høre Dagfinn Høybråten i partilederutspørring på Politisk Kvarter.