Valget er over, det er også ”Lillas Valg”. Bloggene ligger fortsatt for å leses, og det er lett å se at jeg bommet på noe, og traff bedre på andre saker.

Jens Stoltenberg har ikke vært Robot-Jens i hele valgkampen. Men Erna Solberg klarte å gjenta Høyres nøkkelord skatt, skole og samferdsel i nesten alle direkteintervjuer hun var med på. Svineinfluensa tok aldri av. Men Lars Sponheim fulgte sitt vante spor med å være stille de første ukene, for så å kaste seg inn og snakke om spill de siste ukene.

Både Venstre og KrF rives mellom blokkene, og det må de betale for nå. Kristin Halvorsen slet med formen, og har lagt bak seg nok en vanskelig valgkamp for partiet. De rødgrønne lyktes med sin lille ”så tvil om Venstres Frp-garanti”, og Frp fortsatte sine påstander om å være forfulgt helt fram til valgnatta. At de borgerlige rotet det til for seg, er en åpenbar sannhet for alle. Men jeg syns fortsatt det gamle juletre-bildet, der de fire holder hverandre i hånda, er morsomt å se på etter det vi nå vet.

Mest tilbakemeldinger fikk jeg på bloggen om faktasjekk i asylsaker. Det er underlig at velgerne setter innvandring så langt ned på alle lister over hva de syns er viktigst i en valgkamp. Det er alltid et tema som skaper mye engasjement. Valget viser da også at det VAR få stemmer å hente på å være snille med innvandrere i en valgkamp, i den grad man kan si noen markerte seg med å være det.

Så har det vært blandete tilbakemeldinger på bloggene som handler om hvordan vi jobber i NRKs valgredaksjon, og det er helt greit. Meningen var å forklare hvordan vi tenker når vi velger ut saker som skal på lufta. Ingen innbiller seg at vi aldri gjør feil. 

Takk for følget, takk for veldig mange tilbakemeldinger her i bloggen, fra folk på byen, og fra folk på facebook og twitter.

Partilederdebatten i 2007. Bare Åslaug Haga er byttet ut i kveld.

Endelig fredag. Endelig fredag før valget. Og endelig partilederdebatt. Det er fest, det er høytid og stemningen kommer til å være elektrisk i Samfunnssalen i Oslo i kveld.

I år feirer partilederdebatten 50 år. Ingenting tyder på at denne institusjonen er blitt mindre viktig med årene. Tvert imot. Min faste fysioterapeut mener trenden i år er at folk ikke orker å følge med på alle debattene gjennom valgkampen. Flere av hans pasienter har sagt de i stedet skal sette av kvelden, fredag 11. september. Så skal de stemme på den som klarer seg best.

Valgforsker Bernt Aardal –som har et litt større empirisk materiale- bekrefter inntrykket. 1 av 3 velgere bestemte seg like før valget i 2005. 11 prosent bestemte seg ikke før på valgdagen!

Hva har de så gått glipp av –de som hoppet over alle debattene i valgkampen? Her er spørsmålene jeg stilte i bloggen foran debatten som startet hele tv-valgkampen. Dessverre har disse fire ukene ikke gitt så mange svar.

**Jens Stoltenberg: klarer han å legge bort robot-Jens og vise oss hvorfor han egentlig VIL ha fire år til?

Jeg er jammen ikke helt sikker. Han har som alltid vært svært god og humørfylt i debattene. Han har slått knallhardt og humoristisk mot politiske motstandere. I går var han tilbake igjen i statsminister-rollen, også kalt Robot-Jens. Den ansvarlige, som alltid har svar, men som sjelden overrasker eller snakker til hjertet. VIL han ha fire år til? Jo, vi får tro ham på det. Men det store prosjektet heter ”stø kurs”.

**Siv Jensen: klarer hun å framstå som dypt sjokkert opposisjonspolitiker OG ansvarlig landsmoder i én og samme debatt?

Ikke i samme debatt, men absolutt begge deler gjennom valgkampen. En stund var landsmoder-Siv så ansvarlig at vi lurte på hvor mye av Frp-politikken hun hadde tenkt skulle stå igjen. Men etter at 100-dagersprogrammet ble en parentes, har vi sett mer av den velkjente Siv Jensen. Absolutt mest dypt sjokkert i asyldebatten.

**Erna Solberg: klarer hun å få folk til å huske at hun også er statsministerkandidat?
Jammen har hun klart det. I dag går partiet fram 4,6%, og Erna snakker i Aftenposten om å bli størrre enn Frp! For fire uker siden var det ingen som trodde det. Godt hjulpet av at Venstre og KrF så inderlig ønsket seg en statsministerkandidat.

**Lars Sponheim: klarer han å finne en pedagogisk forklaring på hvordan det kan bli regjeringsskifte uten at Siv Jensen skal få ha noe med saken å gjøre?

Vel, det har han egentlig slitt med i fire uker. Og det skal han høyst sannsynlig slite med å forklare i de neste dagene også.

**Kristin Halvorsen: klarer hun å få fram SVs viktigste saker uten at noen spør hvorfor de har tapt på akkurat de samme sakene?

Svaret er nei (se gårsdagens blogg). Bare neiet til oljeboring i Lofoten og Vesterålen står igjen, men hvor ble det av den saken?

Liv Signe Navarsete: klarer hun å få fram SPs viktigste saker uten at regjeringskollegene framstår som de viktigste hindringene på veien?

Det er ikke godt å si. Navarsete har ikke vært mye framme i debatten, så hun kan ha sagt mye uten at vi Oslo-baserte har fått det med oss.

Dagfinn Høybråten: klarer han å komme til orde?

Svaret er vel nei der også. Eller sjelden.

Kanskje kvelden gir nye svar?

Men før vi kommer så langt skal kollega Hege Duckert og jeg lede en bred kulturdebatt med alle partiene til stede på Litteraturhuset i Oslo. Den begynner klokka 19, og kan også høres på NRK P2 i morgen klokka 1603.

Etterpå blir det partilederdebatt på storskjerm. Da kan vi studere svarene, mimikken og retorikken ekstra nøye. Enhver partileder har lov til å være nervøs i kveld.

Meningsmålingene skaper sin egen politiske dynamikk, som nå ser ut til å endre hele valgkampen. Men når Siv Jensen har mistet sin plass i solen og Erna Solberg hår trådt inn, kan det være greit å minne oss alle om at grunnlaget er syltynt.

Erna Solberg med statsministerambisjoner Foto: Scanpix

Denne helga endret Jens Stoltenberg hovedmotstander – fra Siv til Erna. Erna Solberg har fått sine vel fortjente minutter med smilebilder og gledesintervjuer. Hun har hatt en tung vår, og en blytung start på valgkampen. Det er lett å unne partileder Solberg litt medgang.

Men hva er så grunnlaget for all denne viraken?

Høyre, Venstre og KrF sier de vil danne regjering dersom de til sammen er større enn Frp. Det har de vært på målingene i VG, Dagsavisen og TV2 i forrige uke. I NRK, Dagbladet og i Klassekampen i dag, er Fremskrittspartiet størst.

Du kan jo velge sjøl hvem av disse du har lyst til å tro på. Inntrykket som er skapt, er at en blågulgrønn regjering plutselig kan bli en realitet.

Hvorfor valgte så Jens Stoltenberg å utrope Erna til hovedmotstander lørdag formiddag? Sannsynligvis fordi han håpet at Siv Jensen skulle bli akkurat så gretten som hun ble lørdag kveld, direkte i Lørdagsrevyen. Intern krangel blant de borgerlige gir velgerne et inntrykk av kaos. Samtidig er det viktig for Stoltenberg å unngå at folk tror de kan stemme omtrent hva de vil, og likevel ende opp med ham som statsminister.

Hvorfor blir Siv Jensen så gretten? Sannsynligvis fordi Fremskrittspartiet tross alt er langt større enn de andre borgerlige partiene, og har en velgerskare som forlanger å bli hørt. Dessuten har hennes velgergaranti om ikke å støtte en regjering hun ikke sjøl er med i, begynt å brenne under føttene hennes. Ifølge VG truer Frps bidragsytere med å stemme Høyre om ikke partiet bruker alle mulige midler for å avskaffe arveavgift og formuesskatt.

Hvorfor lar så mediene inntrykket leve? Fordi det er nytt, og fordi endring alltid er godt stoff. Flere målinger viser at Fremskrittspartiet fremdeles ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne, mens Høyre ligger an til å gjøre sitt dårligste valg noensinne. Men det er gammelt nytt. For andre målinger kan tyde på at en blågulgrønn regjering kanskje ikke er helt urealistisk likevel.

Det symboltunge bildet av Erna oppå bordet (av alle ting!) sammen med de to kompisene i Venstre og KrF har hatt større effekt enn de to sentrumskameratene kunne våge håpe på. Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim har slitt lenge med å få folk til å tro at alternativet i det hele tatt var realistisk. Fredag ettermiddag prøvde Høyres rådgivere å få i stand et bilde av Erna Solberg sammen med Siv Jensen også. De ringte både Dagsrevyen og VG. Men Jensen var i Nord-Norge, og bildet ble ikke noe av.

Det skal bli spennende å se hvor ivrige Høyre-folkene er på å få i stand et slikt bilde denne uka. Det er varmt og behagelig i solskinnet, og for Erna Solberg må det være mye gøyere å være statsministerkandidat sammen med to små brødre i sentrum, enn det er å være lillesøster for Siv.

Men det er ikke smart av Høyre-lederen å velge bort en samarbeidspartner ei uke for tidlig. Såpass kan vi slå fast, vi som leser meningsmålinger.

Det kristelige folkepartiet vil så gjerne være et parti for hele kristenfolket.

Problemet – og utfordringen –  er at kristenfolket består av så uendelig mange flere enn dem som nå prøver å ta hevd på tittelen.

Organisasjonen «Kristenfolket» – med Norge i Dag-redaktør Bjarte Ystebø i spissen – måler kommende stortingsrepresentanter ut fra hva de mener om Israel og ekteskapsloven. De som står bak Kristenfolket har i lang tid tatt til orde for at KrF må samarbeide med Frp.

Da Dagfinn Høybråten i går kveld smalt igjen døra til Jens Stoltenberg, tolket Frps Sylvi Listhaug dette som tegn på at Kristenfolket har gjort jobben. De har ryddet vei for at FrP og Høyre kan styre, med KrF som et slags støtteparti i Stortinget. Problemet er imidlertid at det ikke er mange saker de to er enige om. Dessuten mener bare sju prosent av KrFs velgere at partiet bør samarbeide med Frp.

Kristelig Folkepartis velgere er nemlig like opptatt av bistand, miljø, fattigdom og alkoholpolitikk som de er av Israel og homo-ekteskap. På KrF-landsmøtet i vår sto jeg ved siden av en stortingspolitiker som sukket tungt da Dagfinn Høybråten gjorde kampen mot ekteskapsloven til en hovedsak i debatten. Hun mente det var feil sak å profilere KrF på, fordi den støter bort den liberale delen av kristen-Norge.

Nå i valgkampen prøver Dagfinn Høybråten å favne dem alle sammen. Han har fått god hjelp av Frps vedtak om aktiv dødshjelp  for å hente tilbake de kristen-konservative. Samtidig strever han med å hente inn stemmene som har gått til Arbeiderpartiet og Venstre. I går kveld valgte Høybråten å markere større avstand til venstresida enn til Frp.

Kanskje hadde han fått signaler inn fra et valgmøte i Kristiansand i går kveld, der kristne velgere ropte halleluja for Frp-samarbeid? Ifølge referatet i Fedrelandsvennen ble KrF-ledelsen beskyldt for å bruke altfor mye tid på de rødvinskristne. Men Høybråten og KrF-toppene vet like fullt at det er de rødvinskristne som kan redde KrF fra et nytt katastrofevalg.

Det historisk dårlige resultatet for KrF var på 6,8 prosent i 2005. I 2007 gikk partiet ned til 6,4 prosent. I 2009 ligger de i snitt på 6,0 prosent. Dagfinn Høybråten har slitt med dårlige målinger og med intern splid siden han tok over som partileder. Men til forskjell fra Høyre, er ikke ledervervet oppe til diskusjon i KrF. Der har de mer enn nok med å diskutere hvor kristelig og hvor folkelig partiet skal være.

Det var i begynnelsen av august. Jens Stoltenberg hadde samlet samtlige Ap-statsråder på toppen av Folketeaterbygningen som troner over Youngstorget.

Mens vi sto i kø og ventet på å intervjue Stoltenberg om den norske modellen og de store linjer, sto Trond Giske plutselig med et hoff av journalister rundt seg.

Han snakket høyt, mye og foraktelig.  Om Venstre – av alle ting.

Det er ikke alltid enkelt å få med både de åpne og de skjulte budskap som spres på den type pressekonferanser.

I mitt hode hadde Sponheim valgt Jens framfor Jensen. Han hadde også gått så langt som til å gi en velgergaranti om at Venstre ikke vil bidra til Frp-styre i landet. Men der sto altså Giske og snakket høyest, selv om det var sjefen hans som skulle ha pressekonferanse.

Siden har jeg skjønt at Giske bare dannet fortroppen av rødgrønne statsråder og nestledere som er sendt ut i valgkampen for å ta Venstre. – Når Venstre er garantist for at Frp og Høyre styrer i Oslo, hvordan kan vi tro de ikke gjør det samme på riksplan, spurte Giske retorisk.

Dagen etterpå valgte kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa å angripe Venstres kommunepolitikk. I forrige uke skrev Audun Lysbakken åpen blogg til Lars Sponheim der han ba om avklaring på regjeringsspørsmålet, i dag gjør Bård Vegar Solhjell det samme.

Og de har klart det. De rødgrønne har klart å så tvil om Venstre er å stole på for velgere som for enhver pris vil unngå Frp. På den måten håper de at velgerne skal stemme rødgrønt framfor å stemme på et høyst usikkert alternativ et sted på midten.

Klassekampen tok opp tråden i helgen, og TV2 brukte mer enn halve partilederutspørringen i går på regjeringsspørsmålet. Det skal sies at Sponheim var klarere der, enn han var på for eksempel innvandring (der den innvandringsliberale Venstre-lederen faktisk klarte å stemple 90 prosent av asylsøkerne som juksemakere, fordi de mangler identitetspapirer). Men Sponheim ga fremdeles ingen svar som helt utelukket Oslo-modellen på riksplan.

Fortroppen har gjort jobben. Nå er Stoltenberg sjøl ute i Klassekampen og gjentar Giskes poeng. Jens Stoltenberg vil ikke bare ha Venstres stemmer. Han vil også ha fokus bort fra det faktum at en ren Arbeiderparti-regjering er et sannsynlig alternativ dersom meningsmålingene holder fram til valget.

Stoltenberg og Sponheim har det til felles at de ikke vil snakke om plan B og plan C. Sponheim hadde nok håpet at spørsmålet var ryddet av veien for lengst. Nå ser det ut til at regjeringsspørsmålet vil plage Venstre helt fram til 14. september.

Neste torsdag er det ny partilederutspørring for Sponheim. Her i NRK1.

Replikken smalt under en stemmeprøve før NRKs partileder-debatt for to år siden. SV-lederen var ikke spesielt fornøyd med å se Siv Jensen som en slags kloning av henne selv. De to var akkurat like kortklipte og blonde, og de hadde akkurat like røde jakker. Det var bare vi som satt i salen som fikk med oss irritasjonen. Da rødlyset kom på, var de to politiske konkurrentene tilsynelatende opptatt av andre ting.

I kveld er de i gang igjen. Klokka 2145 blir det partilederdebatt i Kristiansand, direktesendt på NRK1. Da vil samtlige partiledere med rådgiverkorps ha forberedt klesdrakt og hårklipp ut fra tv-prinsippet om å ta seg best mulig ut, uten at oppmerksomheten skal tas fra budskapet. De har garantert forberedt triks for å få ut budskapet sitt mest mulig usensurert og uavbrutt også. Viktig og riktig, alt sammen. Men hovedspørsmålene for oss som skal se på, vil være:

Jens Stoltenberg: klarer han å legge bort robot-Jens og vise oss hvorfor han egentlig VIL ha fire år til?

Siv Jensen: klarer hun å framstå som dypt sjokkert opposisjonspolitiker OG ansvarlig landsmoder i én og samme debatt?

Erna Solberg: klarer hun å få folk til å huske at hun også er statsministerkandidat?

Lars Sponheim: klarer han å finne en pedagogisk forklaring på hvordan det kan bli regjeringsskifte uten at Siv Jensen skal få ha noe med saken å gjøre?

Kristin Halvorsen: klarer hun å få fram SVs viktigste saker uten at noen spør hvorfor de har tapt på akkurat de samme sakene?

Liv Signe Navarsete: klarer hun å få fram SPs viktigste saker uten at regjeringskollegene framstår som de viktigste hindringene på veien?

Dagfinn Høybråten: klarer han å komme til orde?

Vi får se. Klokka 2145 i kveld, altså. Eller i TV2s oppvarmingsrunde litt tidligere på kvelden.

nb! Rødt og Torstein Dahle får ikke bli med i kveld. Til gjengjeld fikk han 18 minutter alene i partilederutspørringen på Politisk Kvarter i dag. Du kan høre ham her.

      I dag var Jens Stoltenberg førstemann ut i partilederutspørringen i Politisk Kvarter. For oss som jobber i radio, er Stoltenberg en av de vanskeligste politikerne å intervjue. Ikke fordi han er utrivelig. Heller ikke fordi det kan bli skandaler ut av det. Jens Stoltenberg er ikke blant de politikerne som liker å skjelle ut journalister som stiller ”feil” spørsmål. Problemet er heller at han svarer det samme, uansett hvor skarpt spørsmålet måtte stilles.  

Stoltenberg er en hyggelig mann, og tiltrekker seg alltid oppmerksomhet når han kommer opp trappene til Nyhetsavdelingen i NRK, med minst én rådgiver og to livvakter. Han hilser, klemmer på gamle kjente og glemmer aldri å spørre hvordan sommeren din har vært. Men den løsslupne Stoltenberg forsvinner et sted på vei inn i studio. Vel på plass legger han inn statsminister- bremsen. Stemmen går ned i et offisiøst leie, og ut kommer utdrag fra Aps og regjeringens skryteliste, nesten uansett hva du har spurt om. Den programleder som får et overraskende svar – enten det gjelder skole, helse, renseanlegg eller Afghanistan- har gjort et scoop. Jeg har ikke hørt mange av dem.

Hvis du ikke kan høre ordet eldreomsorg uten å tenke på Jens Stoltenbergs ”ti tusen varme hender i eldreomsorgen”, eller ”vi har overoppfylt løftene fra Soria Moria”, så har AP-strategene lykkes. Når du denne høsten hører begrepet ”arbeidsløs” er det meningen at Jens Stoltenberg skal poppe opp i hodet ditt og si ”arbeid til alle er den viktigste oppgaven” (merk; han sier ikke  ”jobb nummer én, for det har altfor mange andre sagt før ham) . I Politisk Kvarter i dag møtte han Bjørn Bø, en av landets mest erfarne og kunnskapsrike journalister. Enten spørsmålet handlet om skatt eller regjeringsalternativer, passet Stoltenberg på å legge inn hovedsakene ”helse, eldre, skole” flere ganger.   

AP-lederen er ikke alene om dette. Høyre gjorde et veldig bra valg i 2001 ved å snakke om skatt og skole. Undersøkelser viser at velgerne mente disse sakene var viktigst det året. I år fornyer Høyre seg ved å snakke om skatt, skole OG samferdsel. Følg med når Erna Solberg er i direkte-intervjuer framover: hun kommer til å nevne Høyres tre nøkkelord så ofte hun kan. 

Partilederne bruker ulike medierådgivere, men de øver stort sett på det samme. Noe av det aller viktigste de trenes opp til er å vri seg unna vanskelige spørsmål. Ingen er bedre til det enn Jens Stoltenberg. En av dem som lærte opp  FRPs topp-kandidater på campen i sommer,  fortalte meg at den eneste de kunne lære noe av (foruten Siv, selvsagt), var Jens Stoltenberg.

I dag fortalte Dagsnytt at LO får igjen en milliard kroner for hver million de har gitt de rødgrønne i valgkampstøtte. Stoltenberg ble selvsagt spurt om han var enig med LO-lederens utsagn om at ”det som er bra for LO, er bra for landet”. Selvsagt bet han ikke på. For Stoltenberg vet utmerket godt at LO-lederen kommer til å bli konfrontert med den uttalelsen for hvert eneste lille feiltrinn organisasjonen gjør i årene framover.

Det ble proft, det ble ingen skandaler. Men neppe veldig mange nye velgere heller.