– Jeg gir mellom 1 krone og 1 million. Jeg gir til Høyre også, sa dekk-kongen Tommy Sharif til Dagsavisen i mai.
– Gir du like mye til Frp og Høyre?
– Jeg er veldig for likestilling, men Siv er søtere enn Erna, så jeg gir kanskje litt mer til henne.

Slik taler en mann som liker å være i media. I går fikk dekk-kongen Tommy Sharif på ny oppmerksomhet, både i NRK Dagsrevyen og i TV2. For nå angrer han støtten til Siv Jensen. Han stoler ikke på at hun vil sikre borgerlig regjering og borgerlig flertall for å sette ned formuesskatt og avgifter. I stedet meldte han seg i går inn i Høyre. En fornøyd Jan Tore Sanner, nestleder i Høyre, fulgte Sharif rett ut til valgkamp-bod på Karl Johan, der han ble vist fram som Høyres siste varp.  

Fremskrittspartiets mektige generalsekretær Geir Almåsvold Mo var i NRK i morges for å snakke om Arbeiderpartiets rasist-anklager i skoledebattene. Men da jeg møtte ham i gangene, var han vel så opptatt av at vi måtte få ut ”den virkelige historien” om Tommy Sharif og hans partivalg.

Ifølge Mo er nemlig Tommy Sharif vel så flink til å selge seg selv som han er til å selge politikk. I vår fikk Frp tilbud om 1000 kroner per minutt Tommy Sharif fikk snakke på partiets landsmøte. Det var som kjent et landsmøte med fullt flomlys, på ei tid da Fremskrittspartiet kunne ligge an til regjeringsmakt. Partiet takket nei.

I juni hadde Tommy Sharif fremdeles ikke bestemt seg for hvem han skulle støtte på borgerlig side. Gjennom Nettavisen inviterte han både Siv og Erna til shoppingtur i London i to uker. Senere hevder Geir A Mo at Siv Jensen fikk tilbud om å møte Tommy Sharif på Stortinget, der Sharif – med tv-kamera på slep- skulle melde seg inn i partiet.

Det ble ikke noe av alt dette. Tommy Sharif avviser at han på noe tidspunkt hadde konkrete planer om å melde seg inn i Frp. Men i slutten av august betalte han uansett 10.000 kroner til Fremskrittspartiet i Akershus. Det angrer han åpenbart på. Det var i hvert fall det han sa på tv i går.

Geir Almåsvold Mo mener vi lar oss bruke av en mann som selger seg selv og dekkene sine, mens han egentlig ikke er spesielt opptatt av norsk politikk. Men i dag var Mo sjøl ute på salgsturné. Opptakene av Arbeiderpartiets Truls Wickholm som beskyldte Arbeiderpartiet for å være rasist-parti er gjort av Frps egne folk. Geir A Mo tilbød NRK saken eksklusivt. Og den tok vi.

Truls Wickholm var også her i morges, for å beklage rasist-stempelet han har satt på Frp i skoledebatter. Wickholm mente Frp i de samme skoledebattene har brukt støtten fra Tommy Sharif for alt det er verdt.

Vurderingen her på huset er at det var riktig å dekke Tommy Sharifs kritikk av Frp, på samme måte som vi tidligere har omtalt hans støtte til samme parti. Dessuten sitter min kollega på kvitteringen som viser at Sharif faktisk HAR støttet Akershus Frp. Den andre saken –om rasist-stempelet til Frp- tok vi fordi det var sterke anklager fra en stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet. Men vi vet jo godt at Geir A Mo ikke hadde gitt oss opptakene om det hadde skadet Frp i valgkampen.

Uansett kan vi i dag slå fast at både Tommy Sharif og Geir A Mo har god grunn til å være fornøyd med innsalget. Og vi i NRK har ikke spesielt dårlig samvittighet for å ha tatt imot. Det er valgkamp. I disse dager er alle aktører, og ingen sier noe som ikke fremmer en sak.

Meningsmålingene skaper sin egen politiske dynamikk, som nå ser ut til å endre hele valgkampen. Men når Siv Jensen har mistet sin plass i solen og Erna Solberg hår trådt inn, kan det være greit å minne oss alle om at grunnlaget er syltynt.

Erna Solberg med statsministerambisjoner Foto: Scanpix

Denne helga endret Jens Stoltenberg hovedmotstander – fra Siv til Erna. Erna Solberg har fått sine vel fortjente minutter med smilebilder og gledesintervjuer. Hun har hatt en tung vår, og en blytung start på valgkampen. Det er lett å unne partileder Solberg litt medgang.

Men hva er så grunnlaget for all denne viraken?

Høyre, Venstre og KrF sier de vil danne regjering dersom de til sammen er større enn Frp. Det har de vært på målingene i VG, Dagsavisen og TV2 i forrige uke. I NRK, Dagbladet og i Klassekampen i dag, er Fremskrittspartiet størst.

Du kan jo velge sjøl hvem av disse du har lyst til å tro på. Inntrykket som er skapt, er at en blågulgrønn regjering plutselig kan bli en realitet.

Hvorfor valgte så Jens Stoltenberg å utrope Erna til hovedmotstander lørdag formiddag? Sannsynligvis fordi han håpet at Siv Jensen skulle bli akkurat så gretten som hun ble lørdag kveld, direkte i Lørdagsrevyen. Intern krangel blant de borgerlige gir velgerne et inntrykk av kaos. Samtidig er det viktig for Stoltenberg å unngå at folk tror de kan stemme omtrent hva de vil, og likevel ende opp med ham som statsminister.

Hvorfor blir Siv Jensen så gretten? Sannsynligvis fordi Fremskrittspartiet tross alt er langt større enn de andre borgerlige partiene, og har en velgerskare som forlanger å bli hørt. Dessuten har hennes velgergaranti om ikke å støtte en regjering hun ikke sjøl er med i, begynt å brenne under føttene hennes. Ifølge VG truer Frps bidragsytere med å stemme Høyre om ikke partiet bruker alle mulige midler for å avskaffe arveavgift og formuesskatt.

Hvorfor lar så mediene inntrykket leve? Fordi det er nytt, og fordi endring alltid er godt stoff. Flere målinger viser at Fremskrittspartiet fremdeles ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne, mens Høyre ligger an til å gjøre sitt dårligste valg noensinne. Men det er gammelt nytt. For andre målinger kan tyde på at en blågulgrønn regjering kanskje ikke er helt urealistisk likevel.

Det symboltunge bildet av Erna oppå bordet (av alle ting!) sammen med de to kompisene i Venstre og KrF har hatt større effekt enn de to sentrumskameratene kunne våge håpe på. Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim har slitt lenge med å få folk til å tro at alternativet i det hele tatt var realistisk. Fredag ettermiddag prøvde Høyres rådgivere å få i stand et bilde av Erna Solberg sammen med Siv Jensen også. De ringte både Dagsrevyen og VG. Men Jensen var i Nord-Norge, og bildet ble ikke noe av.

Det skal bli spennende å se hvor ivrige Høyre-folkene er på å få i stand et slikt bilde denne uka. Det er varmt og behagelig i solskinnet, og for Erna Solberg må det være mye gøyere å være statsministerkandidat sammen med to små brødre i sentrum, enn det er å være lillesøster for Siv.

Men det er ikke smart av Høyre-lederen å velge bort en samarbeidspartner ei uke for tidlig. Såpass kan vi slå fast, vi som leser meningsmålinger.

Det var inngangen til TV2s debatt om kriminalitet i går. Deretter slapp fire relativt enige menn (fem med programlederen) til i en debatt der begreper som utlendinger, asylsøkere, bander, innbrudd, lav oppklaringsprosent og lovløse tilstander ble pøst ut i stor fart.

Ingen av paneldeltakerne fant på noe tidspunkt grunn til å trekke pusten mellom ordene ”kriminell” og ”asylsøker”.

– Det er 18.000 asylsøkere i dette landet som begår kriminalitet heile tida, slo Frps Per Sandberg fast. Justisminister Knut Storberget kunne ikke gå for at ALLE var kriminelle, men kunne opplyse at Oslo-politiet nå har gjort en god jobb med å fengsle 300 av dem. André Oktay Dahl påpekte at regjeringen ikke hadde kontroll over kriminaliteten, nå som 18.000 asylsøkere slipper inn i landet.

– Jeg skjønner ikke hvor de har tallene fra, sier pressevakta i UDI når jeg ringer og spør om hvor mange asylsøkere som begår kriminalitet. Der mener de bestemt at politiet melder om svært få kriminelle asylsøkere rundt omkring i landet. Men hun har altså ikke tall. Kanskje Politidirektoratet har? – Nei, slike tall finnes ikke, sier Politidirektoratet. Hva med Politiets Utlendingsenhet? Nei. Der har de kun en rapport fra 2001 som viser at asylsøkerne antas å stå bak mindre enn 1% av det totale antall lovbrudd som ble oppklart.

UDI og politifolkene jeg har snakket med i dag viser til at Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund er den eneste som har vært ute med tall på kriminelle asylsøkere. I går sa Johannessen til Dagbladet at ”bare i år vil 18.000 ID-løse asylsøkere stjele, rane, utøve vold og omsette narkotika”. I dag er samme Johannessen ute i en notis. Han beklager og legger seg flat. Tallet 18.000 er for asylsøkere som mangler pass. Tallet sier ikke noe om at disse er kriminelle.

Tragikomisk blir debatten likevel når SVs Akhtar Chaudry kommer til orde. – Dette er langt mer alvorlig for meg enn for Sandberg, fordi jeg må stå til ansvar som innvandrer, sa SVs Akhtar Chaudry. – Å, tenker jeg hjemme i stua. – Må du det? Chaudry er da virkelig opprinnelig pakistaner med norsk statsborgerskap. Hva i all verden skulle han ha med østeuropeiske bander og kriminelle asylsøkere å gjøre?

Inn fra sidelinja kommer André Oktay Dahl og snakker varmt om jern-Erna som egentlig burde kalles hjerte-Erna fordi hun i 2001 var hard mot de harde og tok vare på de som trengte asyl. Husker han ikke at de fleste asylsøkerne som ble lempet ut i 2002 og 2003 var fra Bulgaria? De hadde absolutt ingen grunn til å få asyl i Norge. Det blir fort litt mer komplisert å skille forfulgte fra lykkejegere når asylsøkerne er fra land som Afghanistan, Eritrea, Somalia og Irak.

På et norsk folkemøte halvannen uke før valget er det lettest å snakke litt bredt. Aller tryggest er det å snakke om ”utlendingene”, så slipper man å holde orden på alle disse landene.

Det uvanlige ved debattmøtet var at Fremskrittspartiet endelig fikk snakke om innvandring og asylpolitikk. De har prøvd så lenge, men ingen av de andre partiene har tatt opp tråden.

For Høyre vet at Frp alltid vil levere mer og strammere politikk enn de selv vil komme opp med. Arbeiderpartiet vet at de vil tape velgere på debatten, så de nøyer seg med å si at de strammer inn. SV vet at de vil måtte svare for innstrammingene, så de holder kjeft. Venstre vet de får troverdighet blant innvandrere ved å bruke Abid Raja, selv om han snakker mest om seg sjøl.

Alle vet dessuten at det er få stemmer å hente på å være snille med utlendinger i en valgkamp. Særlig etter debatten i går.

1. Så langt ser regjeringsspørsmålet ut til å bli hovedsak i valgkampen.

2. De borgerlige har rotet det grundig til for seg.

Bildet er ment som bevis på at de borgerlige partilederne KAN gå samme vei. De KAN holde hverandre i hånda, og de KAN opptre samlet i media. Nå i valgkampen vil de også ha oss til å tro at de er enige om jobb nummer én: å skifte ut de rødgrønne. Problemet er bare at to av dem har skrevet under velgergarantier som gjør borgerlig regjeringsalternativ bortimot umulig.    

Oppgaven med å få på plass et statsbudsjett for landet er den første og den største oppgaven for enhver ny regjering. Men direkte i NRK skrev Lars Sponheim i forrige uke under på at han ikke vil samarbeide om statsbudsjettet med en regjering der FrP er med. P4 fikk Siv Jensen til å svare med samme mynt. Hun vil ikke være støtteparti for et budsjett lagt fram av Høyre/KrF/Venstre. På den måten så de to ut til å ha signert bort de mest realistiske borgerlige alternativene. Høyre-leder Erna Solberg fortviler over de skriftlige velgergarantiene.

Men det finnes en liten vei ut. Den er ikke veldig realistisk. Den vil være dyr og smertefull. Dessuten er det nerde-stoff som kanskje er litt drøyt i en blogg. Jeg prøver likevel.

I Stortinget er regelen at prislappen på hele statsbudsjettet skal bestemmes først, så kan partiene krangle om detaljene etterpå. Tidligere var det motsatt. Da kunne en mindretallsregjering komme til Stortinget med et forslag til budsjett, og hente støtte fra sak til sak hos de andre partiene.

Fremskrittspartiet håper på å gå tilbake til den gamle ordningen. Da kunne for eksempel en Høyre/FrP-regjering gå til Stortinget og samarbeide med Arbeiderpartiet om klimapolitikken, med Venstre i skattepolitikken og med KrF i familiepolitikken. Lars Sponheim kunne ha fått en liten seier for småbedriftene sine, uten at han brøt kontrakten han sjøl undertegna direkte i Politisk Kvarter. Byrden med å samarbeide ville bli fordelt på flere partier. På samme måte kunne en Høyre/KrF/Venstre-regjering få støtte i enkeltsaker av Siv Jensen, uten at hun trengte å forsvare helheten.

Problemet med ordningen er prislappen. Budsjettene har en tendens til å øke betraktelig når alle forhandler om mer til sine hjertesaker. Ingen av samarbeidspartnerne trenger i prinsippet å bry nattesøvnen med å kutte andre steder i budsjettet.

Verken Jan Tore Sanner eller Per Kristian Foss vil like å ta ansvar for et budsjett der det kommer påplusninger helt fram til jul, fordi alle potensielle samarbeidspartnere skal ha sitt. Høyre har for lengst påtatt seg storebror-rollen som garantist for økonomisk ansvarlighet. På den andre siden: Høyre garanterer jo også at borgerlig flertall skal gi borgerlig styring. Kanskje er dette en liten kamel å svelge?

I Frp håper de å overtale de andre borgerlige partiene. Dette kan være en vei ut for alle fire. I hvert fall hvis partilederne lar være å undertegne flere dokumenter direkte på radioen.

Jeg tror vi må innrømme at Carl I. Hagens opportune raseri mange ganger har fungert etter hensikten. Men det er også vår oppgave å stå imot, og vi jobber stadig med saken.

I år, som for to år siden, og i 2005 og i 2003 og antakelig alle valgår før det, er politikere sinna på NRK. Høyre er sinna i dag, fordi Dagsnytt refererer til at ”politikere” ikke er opptatt av næringslivet. De mener i høyeste grad de er det. Andre partier blir sinna fordi de mener vi velger feil vinkel i deres kjernesaker.

Aldri har det vært flere kilder til å innhente informasjon om partiene enn nå. Men ettersom det er komplett umulig å følge med på alle nettaviser, tv-sendinger, radiodebatter og sosiale medier, kan det virke som om NRKs sendinger blir viktigere, fordi vi samler så mange. Partiene ringer daglig for å få ”sin” sak satt på dagsordenen.

På morgenmøtet i går dukket det opp en stipendiat fra Universitetet i Oslo som skal studere NRKs valgdekning på TV. Han fikk med seg en lang diskusjon om hvor mye som skulle gjøres ut av at Ap-nestleder Helga Pedersen manglet ferdigattest på huset sitt. For folk flest er det en liten sak, men politikere som lager reglene bør jo ha papirer i orden?

Og hva skulle vi gjøre på formuesskatten, som var gårsdagens tema i Velg09? Vi kunne lage Dagsrevy-sak om at bedriftsledere må ta opp lån for å betale skatten. FrP, Høyre og Venstre ville like den.

Vi kunne lage saken om at disse tilsynelatende fattige bedriftseiere sitter på langt større verdier enn det som går fram i ligningen –Arbeiderpartiet og SV-ere ville bli fornøyd. Eller vi kunne fokusere på delen som handler om skatt på arbeidende kapital, noe KrF og Senterpartiet er svært opptatt av.

Alle sakene er korrekte. Men vi må også ta et valg, og i et valgår er det langt mer som står på spill. Du kan vurdere det ferdige resultatet av diskusjonen her.

Vi driver ikke lenger med stoppeklokke når det gjelder taletid, men det er ikke langt unna heller. Alle debatt-deltakerne i TV-sendingene er valgt ut fra parti og kjernesaker. Har vi kritisk sak mot de borgerlige i én sending, prøver vi å ha en kritisk vinkel mot de rødgrønne også. Samtidig blir det absurd å bestemme dagens hendelser og viktigste saker bare ut fra hensynet til at alle skal få sitt.

I Dagbladet skrev Andreas Wiese i går at ”selv om kanalene tilstreber nøytralitet, virker TV2 som en litt borgerlig kanal, mens NRK gir et litt mer rødgrønt inntrykk”. Han begrunnet ikke inntrykkene med en eneste setning. Wiese mener det er greit, for det er en sikring mot at alle løper i flokk. Men for oss som jobber i NRK er sånne ”inntrykk” grenseløst irriterende, og omtrent like uangripelig som Carl I. Hagens raseri. Jeg håper bare at stipendiaten fikk notert spørsmålet, og kan gi oss en begrunnet analyse etter hvert.

Serien «en stemme til – er egentlig en stemme til…»  er jo virkelig egnet til å forvirre velgerne. Ikke nok med at de (vi) skal finne ut av hva partiene mener om dette og hint. Neida, nå skal vi drive med sannsynlighetsberegning i tillegg!  En stemme til Venstre er en stemme til Ap, sier Høyres Per Kristian Foss. En stemme til Høyre er en stemme til FrP» sier Venstreleder Lars Sponheim. «Noen stemmer FOR MYE til Ap er slutten for den rød-grønne regjeringen, sier Åslaug Haga. En stemme til Sp er visstnok fortsatt en stemme til Sp.  

Mandag er det skolestart, NRK har første partilederdebatt, og det blir mer blogging..  God helg!

      I dag var Jens Stoltenberg førstemann ut i partilederutspørringen i Politisk Kvarter. For oss som jobber i radio, er Stoltenberg en av de vanskeligste politikerne å intervjue. Ikke fordi han er utrivelig. Heller ikke fordi det kan bli skandaler ut av det. Jens Stoltenberg er ikke blant de politikerne som liker å skjelle ut journalister som stiller ”feil” spørsmål. Problemet er heller at han svarer det samme, uansett hvor skarpt spørsmålet måtte stilles.  

Stoltenberg er en hyggelig mann, og tiltrekker seg alltid oppmerksomhet når han kommer opp trappene til Nyhetsavdelingen i NRK, med minst én rådgiver og to livvakter. Han hilser, klemmer på gamle kjente og glemmer aldri å spørre hvordan sommeren din har vært. Men den løsslupne Stoltenberg forsvinner et sted på vei inn i studio. Vel på plass legger han inn statsminister- bremsen. Stemmen går ned i et offisiøst leie, og ut kommer utdrag fra Aps og regjeringens skryteliste, nesten uansett hva du har spurt om. Den programleder som får et overraskende svar – enten det gjelder skole, helse, renseanlegg eller Afghanistan- har gjort et scoop. Jeg har ikke hørt mange av dem.

Hvis du ikke kan høre ordet eldreomsorg uten å tenke på Jens Stoltenbergs ”ti tusen varme hender i eldreomsorgen”, eller ”vi har overoppfylt løftene fra Soria Moria”, så har AP-strategene lykkes. Når du denne høsten hører begrepet ”arbeidsløs” er det meningen at Jens Stoltenberg skal poppe opp i hodet ditt og si ”arbeid til alle er den viktigste oppgaven” (merk; han sier ikke  ”jobb nummer én, for det har altfor mange andre sagt før ham) . I Politisk Kvarter i dag møtte han Bjørn Bø, en av landets mest erfarne og kunnskapsrike journalister. Enten spørsmålet handlet om skatt eller regjeringsalternativer, passet Stoltenberg på å legge inn hovedsakene ”helse, eldre, skole” flere ganger.   

AP-lederen er ikke alene om dette. Høyre gjorde et veldig bra valg i 2001 ved å snakke om skatt og skole. Undersøkelser viser at velgerne mente disse sakene var viktigst det året. I år fornyer Høyre seg ved å snakke om skatt, skole OG samferdsel. Følg med når Erna Solberg er i direkte-intervjuer framover: hun kommer til å nevne Høyres tre nøkkelord så ofte hun kan. 

Partilederne bruker ulike medierådgivere, men de øver stort sett på det samme. Noe av det aller viktigste de trenes opp til er å vri seg unna vanskelige spørsmål. Ingen er bedre til det enn Jens Stoltenberg. En av dem som lærte opp  FRPs topp-kandidater på campen i sommer,  fortalte meg at den eneste de kunne lære noe av (foruten Siv, selvsagt), var Jens Stoltenberg.

I dag fortalte Dagsnytt at LO får igjen en milliard kroner for hver million de har gitt de rødgrønne i valgkampstøtte. Stoltenberg ble selvsagt spurt om han var enig med LO-lederens utsagn om at ”det som er bra for LO, er bra for landet”. Selvsagt bet han ikke på. For Stoltenberg vet utmerket godt at LO-lederen kommer til å bli konfrontert med den uttalelsen for hvert eneste lille feiltrinn organisasjonen gjør i årene framover.

Det ble proft, det ble ingen skandaler. Men neppe veldig mange nye velgere heller.