Valget er over, det er også ”Lillas Valg”. Bloggene ligger fortsatt for å leses, og det er lett å se at jeg bommet på noe, og traff bedre på andre saker.

Jens Stoltenberg har ikke vært Robot-Jens i hele valgkampen. Men Erna Solberg klarte å gjenta Høyres nøkkelord skatt, skole og samferdsel i nesten alle direkteintervjuer hun var med på. Svineinfluensa tok aldri av. Men Lars Sponheim fulgte sitt vante spor med å være stille de første ukene, for så å kaste seg inn og snakke om spill de siste ukene.

Både Venstre og KrF rives mellom blokkene, og det må de betale for nå. Kristin Halvorsen slet med formen, og har lagt bak seg nok en vanskelig valgkamp for partiet. De rødgrønne lyktes med sin lille ”så tvil om Venstres Frp-garanti”, og Frp fortsatte sine påstander om å være forfulgt helt fram til valgnatta. At de borgerlige rotet det til for seg, er en åpenbar sannhet for alle. Men jeg syns fortsatt det gamle juletre-bildet, der de fire holder hverandre i hånda, er morsomt å se på etter det vi nå vet.

Mest tilbakemeldinger fikk jeg på bloggen om faktasjekk i asylsaker. Det er underlig at velgerne setter innvandring så langt ned på alle lister over hva de syns er viktigst i en valgkamp. Det er alltid et tema som skaper mye engasjement. Valget viser da også at det VAR få stemmer å hente på å være snille med innvandrere i en valgkamp, i den grad man kan si noen markerte seg med å være det.

Så har det vært blandete tilbakemeldinger på bloggene som handler om hvordan vi jobber i NRKs valgredaksjon, og det er helt greit. Meningen var å forklare hvordan vi tenker når vi velger ut saker som skal på lufta. Ingen innbiller seg at vi aldri gjør feil. 

Takk for følget, takk for veldig mange tilbakemeldinger her i bloggen, fra folk på byen, og fra folk på facebook og twitter.

Meningsmålingene skaper sin egen politiske dynamikk, som nå ser ut til å endre hele valgkampen. Men når Siv Jensen har mistet sin plass i solen og Erna Solberg hår trådt inn, kan det være greit å minne oss alle om at grunnlaget er syltynt.

Erna Solberg med statsministerambisjoner Foto: Scanpix

Denne helga endret Jens Stoltenberg hovedmotstander – fra Siv til Erna. Erna Solberg har fått sine vel fortjente minutter med smilebilder og gledesintervjuer. Hun har hatt en tung vår, og en blytung start på valgkampen. Det er lett å unne partileder Solberg litt medgang.

Men hva er så grunnlaget for all denne viraken?

Høyre, Venstre og KrF sier de vil danne regjering dersom de til sammen er større enn Frp. Det har de vært på målingene i VG, Dagsavisen og TV2 i forrige uke. I NRK, Dagbladet og i Klassekampen i dag, er Fremskrittspartiet størst.

Du kan jo velge sjøl hvem av disse du har lyst til å tro på. Inntrykket som er skapt, er at en blågulgrønn regjering plutselig kan bli en realitet.

Hvorfor valgte så Jens Stoltenberg å utrope Erna til hovedmotstander lørdag formiddag? Sannsynligvis fordi han håpet at Siv Jensen skulle bli akkurat så gretten som hun ble lørdag kveld, direkte i Lørdagsrevyen. Intern krangel blant de borgerlige gir velgerne et inntrykk av kaos. Samtidig er det viktig for Stoltenberg å unngå at folk tror de kan stemme omtrent hva de vil, og likevel ende opp med ham som statsminister.

Hvorfor blir Siv Jensen så gretten? Sannsynligvis fordi Fremskrittspartiet tross alt er langt større enn de andre borgerlige partiene, og har en velgerskare som forlanger å bli hørt. Dessuten har hennes velgergaranti om ikke å støtte en regjering hun ikke sjøl er med i, begynt å brenne under føttene hennes. Ifølge VG truer Frps bidragsytere med å stemme Høyre om ikke partiet bruker alle mulige midler for å avskaffe arveavgift og formuesskatt.

Hvorfor lar så mediene inntrykket leve? Fordi det er nytt, og fordi endring alltid er godt stoff. Flere målinger viser at Fremskrittspartiet fremdeles ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne, mens Høyre ligger an til å gjøre sitt dårligste valg noensinne. Men det er gammelt nytt. For andre målinger kan tyde på at en blågulgrønn regjering kanskje ikke er helt urealistisk likevel.

Det symboltunge bildet av Erna oppå bordet (av alle ting!) sammen med de to kompisene i Venstre og KrF har hatt større effekt enn de to sentrumskameratene kunne våge håpe på. Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim har slitt lenge med å få folk til å tro at alternativet i det hele tatt var realistisk. Fredag ettermiddag prøvde Høyres rådgivere å få i stand et bilde av Erna Solberg sammen med Siv Jensen også. De ringte både Dagsrevyen og VG. Men Jensen var i Nord-Norge, og bildet ble ikke noe av.

Det skal bli spennende å se hvor ivrige Høyre-folkene er på å få i stand et slikt bilde denne uka. Det er varmt og behagelig i solskinnet, og for Erna Solberg må det være mye gøyere å være statsministerkandidat sammen med to små brødre i sentrum, enn det er å være lillesøster for Siv.

Men det er ikke smart av Høyre-lederen å velge bort en samarbeidspartner ei uke for tidlig. Såpass kan vi slå fast, vi som leser meningsmålinger.

Det var inngangen til TV2s debatt om kriminalitet i går. Deretter slapp fire relativt enige menn (fem med programlederen) til i en debatt der begreper som utlendinger, asylsøkere, bander, innbrudd, lav oppklaringsprosent og lovløse tilstander ble pøst ut i stor fart.

Ingen av paneldeltakerne fant på noe tidspunkt grunn til å trekke pusten mellom ordene ”kriminell” og ”asylsøker”.

– Det er 18.000 asylsøkere i dette landet som begår kriminalitet heile tida, slo Frps Per Sandberg fast. Justisminister Knut Storberget kunne ikke gå for at ALLE var kriminelle, men kunne opplyse at Oslo-politiet nå har gjort en god jobb med å fengsle 300 av dem. André Oktay Dahl påpekte at regjeringen ikke hadde kontroll over kriminaliteten, nå som 18.000 asylsøkere slipper inn i landet.

– Jeg skjønner ikke hvor de har tallene fra, sier pressevakta i UDI når jeg ringer og spør om hvor mange asylsøkere som begår kriminalitet. Der mener de bestemt at politiet melder om svært få kriminelle asylsøkere rundt omkring i landet. Men hun har altså ikke tall. Kanskje Politidirektoratet har? – Nei, slike tall finnes ikke, sier Politidirektoratet. Hva med Politiets Utlendingsenhet? Nei. Der har de kun en rapport fra 2001 som viser at asylsøkerne antas å stå bak mindre enn 1% av det totale antall lovbrudd som ble oppklart.

UDI og politifolkene jeg har snakket med i dag viser til at Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund er den eneste som har vært ute med tall på kriminelle asylsøkere. I går sa Johannessen til Dagbladet at ”bare i år vil 18.000 ID-løse asylsøkere stjele, rane, utøve vold og omsette narkotika”. I dag er samme Johannessen ute i en notis. Han beklager og legger seg flat. Tallet 18.000 er for asylsøkere som mangler pass. Tallet sier ikke noe om at disse er kriminelle.

Tragikomisk blir debatten likevel når SVs Akhtar Chaudry kommer til orde. – Dette er langt mer alvorlig for meg enn for Sandberg, fordi jeg må stå til ansvar som innvandrer, sa SVs Akhtar Chaudry. – Å, tenker jeg hjemme i stua. – Må du det? Chaudry er da virkelig opprinnelig pakistaner med norsk statsborgerskap. Hva i all verden skulle han ha med østeuropeiske bander og kriminelle asylsøkere å gjøre?

Inn fra sidelinja kommer André Oktay Dahl og snakker varmt om jern-Erna som egentlig burde kalles hjerte-Erna fordi hun i 2001 var hard mot de harde og tok vare på de som trengte asyl. Husker han ikke at de fleste asylsøkerne som ble lempet ut i 2002 og 2003 var fra Bulgaria? De hadde absolutt ingen grunn til å få asyl i Norge. Det blir fort litt mer komplisert å skille forfulgte fra lykkejegere når asylsøkerne er fra land som Afghanistan, Eritrea, Somalia og Irak.

På et norsk folkemøte halvannen uke før valget er det lettest å snakke litt bredt. Aller tryggest er det å snakke om ”utlendingene”, så slipper man å holde orden på alle disse landene.

Det uvanlige ved debattmøtet var at Fremskrittspartiet endelig fikk snakke om innvandring og asylpolitikk. De har prøvd så lenge, men ingen av de andre partiene har tatt opp tråden.

For Høyre vet at Frp alltid vil levere mer og strammere politikk enn de selv vil komme opp med. Arbeiderpartiet vet at de vil tape velgere på debatten, så de nøyer seg med å si at de strammer inn. SV vet at de vil måtte svare for innstrammingene, så de holder kjeft. Venstre vet de får troverdighet blant innvandrere ved å bruke Abid Raja, selv om han snakker mest om seg sjøl.

Alle vet dessuten at det er få stemmer å hente på å være snille med utlendinger i en valgkamp. Særlig etter debatten i går.

Det var i begynnelsen av august. Jens Stoltenberg hadde samlet samtlige Ap-statsråder på toppen av Folketeaterbygningen som troner over Youngstorget.

Mens vi sto i kø og ventet på å intervjue Stoltenberg om den norske modellen og de store linjer, sto Trond Giske plutselig med et hoff av journalister rundt seg.

Han snakket høyt, mye og foraktelig.  Om Venstre – av alle ting.

Det er ikke alltid enkelt å få med både de åpne og de skjulte budskap som spres på den type pressekonferanser.

I mitt hode hadde Sponheim valgt Jens framfor Jensen. Han hadde også gått så langt som til å gi en velgergaranti om at Venstre ikke vil bidra til Frp-styre i landet. Men der sto altså Giske og snakket høyest, selv om det var sjefen hans som skulle ha pressekonferanse.

Siden har jeg skjønt at Giske bare dannet fortroppen av rødgrønne statsråder og nestledere som er sendt ut i valgkampen for å ta Venstre. – Når Venstre er garantist for at Frp og Høyre styrer i Oslo, hvordan kan vi tro de ikke gjør det samme på riksplan, spurte Giske retorisk.

Dagen etterpå valgte kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa å angripe Venstres kommunepolitikk. I forrige uke skrev Audun Lysbakken åpen blogg til Lars Sponheim der han ba om avklaring på regjeringsspørsmålet, i dag gjør Bård Vegar Solhjell det samme.

Og de har klart det. De rødgrønne har klart å så tvil om Venstre er å stole på for velgere som for enhver pris vil unngå Frp. På den måten håper de at velgerne skal stemme rødgrønt framfor å stemme på et høyst usikkert alternativ et sted på midten.

Klassekampen tok opp tråden i helgen, og TV2 brukte mer enn halve partilederutspørringen i går på regjeringsspørsmålet. Det skal sies at Sponheim var klarere der, enn han var på for eksempel innvandring (der den innvandringsliberale Venstre-lederen faktisk klarte å stemple 90 prosent av asylsøkerne som juksemakere, fordi de mangler identitetspapirer). Men Sponheim ga fremdeles ingen svar som helt utelukket Oslo-modellen på riksplan.

Fortroppen har gjort jobben. Nå er Stoltenberg sjøl ute i Klassekampen og gjentar Giskes poeng. Jens Stoltenberg vil ikke bare ha Venstres stemmer. Han vil også ha fokus bort fra det faktum at en ren Arbeiderparti-regjering er et sannsynlig alternativ dersom meningsmålingene holder fram til valget.

Stoltenberg og Sponheim har det til felles at de ikke vil snakke om plan B og plan C. Sponheim hadde nok håpet at spørsmålet var ryddet av veien for lengst. Nå ser det ut til at regjeringsspørsmålet vil plage Venstre helt fram til 14. september.

Neste torsdag er det ny partilederutspørring for Sponheim. Her i NRK1.

En undersøkelse Utdanningsforbundet gjorde i vår viser at tre av fire lærere mener de ikke har tid til de viktigste oppgavene i skolen.

I dag har vi hørt på Dagsnytt at norske skoler er i verdenstoppen når det gjelder tilgang på pc’er. Men elevene får altså mindre tid enn før til å bruke dem. I juni traff jeg en svært engasjert realfaglærer som ledet et stort prosjekt for å få elevene engasjert i matematikk og fysikk. Men hun syns ikke hun fikk tid til å gjøre arbeidet så bra som hun ville, fordi hun var dynget ned av papirarbeid og skjemavelde. – Min tid blir misbrukt som punsjedame, sa Eva Jørgensen til Dagsrevyen.

Kravet til å dokumentere alt de gjør i skolen, er et resultat av at norske elever har elendige resultater internasjonalt i fag som matte og naturfag. Skiftende regjeringer har innført nye kontroll-tiltak og nasjonale prøver. I tillegg har ambisiøse skolepolitikere i kommuner som Oslo innført egne prøver og kartlegginger. Alt i beste hensikt, selvsagt.

I går la Arbeiderpartiet fram sin 10-punktsplan for en bedre skole. Ett av punktene er at lærerne må få mer tid til å undervise, mindre til papirarbeid. Men lengre nede på lista beskrives også veien mot heldagsskolen, som betyr flere undervisningstimer, mer gym og SFO midt på dagen. Det ligger en liten reform der også, og det var altså det man skulle unngå.

Tidligere Ap-politiker Kirsti Kolle Grøndal leder Tidstyv-utvalget, som skulle komme med forslag til hva som kan prioriteres bort i skolen. Rapporten skulle ha kommet i morgen, men er altså utsatt til desember. Dermed er det fritt fram for nye gode skoleforslag i valgkampen. Selv om alle de gode tiltakene nå er blitt en belastning for de som er satt til å gjennomføre dem.

Serien «en stemme til – er egentlig en stemme til…»  er jo virkelig egnet til å forvirre velgerne. Ikke nok med at de (vi) skal finne ut av hva partiene mener om dette og hint. Neida, nå skal vi drive med sannsynlighetsberegning i tillegg!  En stemme til Venstre er en stemme til Ap, sier Høyres Per Kristian Foss. En stemme til Høyre er en stemme til FrP» sier Venstreleder Lars Sponheim. «Noen stemmer FOR MYE til Ap er slutten for den rød-grønne regjeringen, sier Åslaug Haga. En stemme til Sp er visstnok fortsatt en stemme til Sp.  

Mandag er det skolestart, NRK har første partilederdebatt, og det blir mer blogging..  God helg!

      I dag var Jens Stoltenberg førstemann ut i partilederutspørringen i Politisk Kvarter. For oss som jobber i radio, er Stoltenberg en av de vanskeligste politikerne å intervjue. Ikke fordi han er utrivelig. Heller ikke fordi det kan bli skandaler ut av det. Jens Stoltenberg er ikke blant de politikerne som liker å skjelle ut journalister som stiller ”feil” spørsmål. Problemet er heller at han svarer det samme, uansett hvor skarpt spørsmålet måtte stilles.  

Stoltenberg er en hyggelig mann, og tiltrekker seg alltid oppmerksomhet når han kommer opp trappene til Nyhetsavdelingen i NRK, med minst én rådgiver og to livvakter. Han hilser, klemmer på gamle kjente og glemmer aldri å spørre hvordan sommeren din har vært. Men den løsslupne Stoltenberg forsvinner et sted på vei inn i studio. Vel på plass legger han inn statsminister- bremsen. Stemmen går ned i et offisiøst leie, og ut kommer utdrag fra Aps og regjeringens skryteliste, nesten uansett hva du har spurt om. Den programleder som får et overraskende svar – enten det gjelder skole, helse, renseanlegg eller Afghanistan- har gjort et scoop. Jeg har ikke hørt mange av dem.

Hvis du ikke kan høre ordet eldreomsorg uten å tenke på Jens Stoltenbergs ”ti tusen varme hender i eldreomsorgen”, eller ”vi har overoppfylt løftene fra Soria Moria”, så har AP-strategene lykkes. Når du denne høsten hører begrepet ”arbeidsløs” er det meningen at Jens Stoltenberg skal poppe opp i hodet ditt og si ”arbeid til alle er den viktigste oppgaven” (merk; han sier ikke  ”jobb nummer én, for det har altfor mange andre sagt før ham) . I Politisk Kvarter i dag møtte han Bjørn Bø, en av landets mest erfarne og kunnskapsrike journalister. Enten spørsmålet handlet om skatt eller regjeringsalternativer, passet Stoltenberg på å legge inn hovedsakene ”helse, eldre, skole” flere ganger.   

AP-lederen er ikke alene om dette. Høyre gjorde et veldig bra valg i 2001 ved å snakke om skatt og skole. Undersøkelser viser at velgerne mente disse sakene var viktigst det året. I år fornyer Høyre seg ved å snakke om skatt, skole OG samferdsel. Følg med når Erna Solberg er i direkte-intervjuer framover: hun kommer til å nevne Høyres tre nøkkelord så ofte hun kan. 

Partilederne bruker ulike medierådgivere, men de øver stort sett på det samme. Noe av det aller viktigste de trenes opp til er å vri seg unna vanskelige spørsmål. Ingen er bedre til det enn Jens Stoltenberg. En av dem som lærte opp  FRPs topp-kandidater på campen i sommer,  fortalte meg at den eneste de kunne lære noe av (foruten Siv, selvsagt), var Jens Stoltenberg.

I dag fortalte Dagsnytt at LO får igjen en milliard kroner for hver million de har gitt de rødgrønne i valgkampstøtte. Stoltenberg ble selvsagt spurt om han var enig med LO-lederens utsagn om at ”det som er bra for LO, er bra for landet”. Selvsagt bet han ikke på. For Stoltenberg vet utmerket godt at LO-lederen kommer til å bli konfrontert med den uttalelsen for hvert eneste lille feiltrinn organisasjonen gjør i årene framover.

Det ble proft, det ble ingen skandaler. Men neppe veldig mange nye velgere heller.