Rødgrønn seier og Arbeiderpartiet går fram

1) De rødgrønne fikk sine fire nye år.
2) De borgerlige tapte på intern krangel.
3) Det finnes knapt noe sentrum igjen i norsk politikk. For nå er Venstre under sperregrensa, og KrFgjør sitt dårligste valg på over 80 år.

-Blir det rødgrønt, vil jeg helst ligge under dyna, sa Lars Sponheim da jeg snakket med ham i går. Han var på vei over fjellet, og hadde tenkt seg på en lengre tur i finværet før han dro videre til valgvake. Men han lovte å komme i radiostudio om det ble borgerlig flertall. I så fall kunne ingen gjøre opp regningen uten Venstre-lederen, mente han. Ingen av oss var i nærheten av å diskutere alternativet at Venstre skulle havne under sperregrensen.

Først utpå kvelden kom de første resultatene som viste at det gikk mot tap på alle fronter for Norges eldste parti. Samtidig gikk Kristelig Folkeparti på enda en skuffelse, og endte enda lavere enn katastrofevalget sist.

Begge partiene har tapt velgere til begge sider av det politiske landskapet. Velgere som skrev øverst på ønskelista at de ville skifte ut de rødgrønne, forsvant til Høyre og Frp. Velgere som mente det aller viktigste var å unngå Siv Jensen, hoppet til Arbeiderpartiet.

Dagrun Eriksen, KrF-nestleder, bekreftet inntrykket da hun var innom en av de utallige sendingene i morges. På stands gjennom valgkampen ble hun drevet fram og tilbake av velgere som ville ha forsikringer enten mot de rødgrønne eller mot Frp. Nå skal hun ha ferie for å samle seg før fire nye år i opposisjon.

Dobbelkommunikasjon er en vanskelig øvelse. Verken Dagfinn Høybråten eller Lars Sponheim har klart oppgaven. Nå må Sponheim gå av. Han kom gående til Stortinget i 1993, hjemover kjører han i egen Volvo. Dette er neppe noen krise for partiet, all den tid han har varslet sin avgang en god stund. Sponheim har heller ikke virket særlig motivert i slutten av valgkampen.

Taperne i sentrum

Dagfinn Høybråten ser ut til å sitte tryggere. Men en av dem som nå er inne på Stortinget, er en nygammel kronprins som heter Knut Arild Hareide. Kanskje vil han prøve å ta over? I så fall blir det slutt på dobbelkommunikasjon. Hareide er en mann som sannsynligvis vil la enhver Frp-sympatisør fare, og heller konsentrere seg om å ta tilbake velgere fra Arbeiderpartiet.

Også SV har tapt til Arbeiderpartiet. Når SV taper fire mandater og Arbeiderpartiet vinner tre, er styrkeforholdet ytterligere forsterket i Arbeiderpartiets favør. Det skal bli spennende å se hvor dyrt SV klarer å selge seg og sine saker i en slik regjering.

Av småpartiene er det bare Senterpartiet som har klart å beholde oppslutningen på målingene. Hvordan er vanskelig å forstå. Partiet har knapt vist seg i riksmediene, uten at noen av partitoppene har klaget særlig på den saken. I stedet har de jobbet jevnt i distriktene, og hentet hjem igjen kjernevelgere som har vært på vandring i regjeringsperioden.

I dag er det bare å gratulere de store.
*Arbeiderpartiet, som klarte å gå fram for andre valget på rad. Den ubønnhørlige regjeringsslitasjen slo aldri til, og partiet sikret flertallsregjeringen gjenvalg for første gang på førti år.
*Fremskrittspartiet, der Siv Jensen klarte å overgå selveste partihøvding Carl I Hagens suksess fra 2005. Nok en gang kan Frp smykke seg med ”beste valgresultat noensinne”
*Og Høyre som gikk fra å være mellomparti til å menge seg med de store. Erna Solberg kan stolt kalle seg valgets vinner, med mest framgang av dem alle sammen.

Lørdag tok jeg ungene med til Karl Johan for å oppleve det norske demokratiet. Det har blitt en tradisjon å dra til byen lørdagen før valget, for å suge inn litt av stemningen og spenningen. I år var det flere folk og flere partiledere enn på mange år.

Jens Stoltenberg på skammel i Spikersuppa lørdag

Jeg håper ungene husker det når de blir voksne. Det er ingen selvfølge at landets topp-politikere er ute på gata – blant tusenvis av tilhørere. Jeg så ingen politifolk, knapt noen sikkerhetsvakter og slettes ingen våpen. Bare en statsminister, en finansminister, en partileder som gjerne vil være statsminister og en mann som en gang drømte om å bli stortingspresident. De snakket i hver sin mikrofon, fra en buss, en skammel og en bod. Og det krydde av folk rundt dem, som ville vite enda mer.

Som sagt, jeg håper ungene husker dette, og ikke bare alt stæsjet. Da fireåringen fikk en stor, rød Arbeiderparti-ballong i hendene, fikk jeg et aldri så lite angst-anfall. Han var så utrolig fornøyd. Og man river ganske enkelt ikke en ballong ut av hendene på en fireåring fordi mamma skal være partinøytral. Løsningen ble å dynge på. Høyre kunne tilby et passe iøynefallende nøkkelbånd. Frp stilte med både jakkemerker og våtservietter. SV hadde rosa ballong.

Til slutt var vi partinøytrale nok til å dra hjem.

Meningsmålingene skaper sin egen politiske dynamikk, som nå ser ut til å endre hele valgkampen. Men når Siv Jensen har mistet sin plass i solen og Erna Solberg hår trådt inn, kan det være greit å minne oss alle om at grunnlaget er syltynt.

Erna Solberg med statsministerambisjoner Foto: Scanpix

Denne helga endret Jens Stoltenberg hovedmotstander – fra Siv til Erna. Erna Solberg har fått sine vel fortjente minutter med smilebilder og gledesintervjuer. Hun har hatt en tung vår, og en blytung start på valgkampen. Det er lett å unne partileder Solberg litt medgang.

Men hva er så grunnlaget for all denne viraken?

Høyre, Venstre og KrF sier de vil danne regjering dersom de til sammen er større enn Frp. Det har de vært på målingene i VG, Dagsavisen og TV2 i forrige uke. I NRK, Dagbladet og i Klassekampen i dag, er Fremskrittspartiet størst.

Du kan jo velge sjøl hvem av disse du har lyst til å tro på. Inntrykket som er skapt, er at en blågulgrønn regjering plutselig kan bli en realitet.

Hvorfor valgte så Jens Stoltenberg å utrope Erna til hovedmotstander lørdag formiddag? Sannsynligvis fordi han håpet at Siv Jensen skulle bli akkurat så gretten som hun ble lørdag kveld, direkte i Lørdagsrevyen. Intern krangel blant de borgerlige gir velgerne et inntrykk av kaos. Samtidig er det viktig for Stoltenberg å unngå at folk tror de kan stemme omtrent hva de vil, og likevel ende opp med ham som statsminister.

Hvorfor blir Siv Jensen så gretten? Sannsynligvis fordi Fremskrittspartiet tross alt er langt større enn de andre borgerlige partiene, og har en velgerskare som forlanger å bli hørt. Dessuten har hennes velgergaranti om ikke å støtte en regjering hun ikke sjøl er med i, begynt å brenne under føttene hennes. Ifølge VG truer Frps bidragsytere med å stemme Høyre om ikke partiet bruker alle mulige midler for å avskaffe arveavgift og formuesskatt.

Hvorfor lar så mediene inntrykket leve? Fordi det er nytt, og fordi endring alltid er godt stoff. Flere målinger viser at Fremskrittspartiet fremdeles ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne, mens Høyre ligger an til å gjøre sitt dårligste valg noensinne. Men det er gammelt nytt. For andre målinger kan tyde på at en blågulgrønn regjering kanskje ikke er helt urealistisk likevel.

Det symboltunge bildet av Erna oppå bordet (av alle ting!) sammen med de to kompisene i Venstre og KrF har hatt større effekt enn de to sentrumskameratene kunne våge håpe på. Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim har slitt lenge med å få folk til å tro at alternativet i det hele tatt var realistisk. Fredag ettermiddag prøvde Høyres rådgivere å få i stand et bilde av Erna Solberg sammen med Siv Jensen også. De ringte både Dagsrevyen og VG. Men Jensen var i Nord-Norge, og bildet ble ikke noe av.

Det skal bli spennende å se hvor ivrige Høyre-folkene er på å få i stand et slikt bilde denne uka. Det er varmt og behagelig i solskinnet, og for Erna Solberg må det være mye gøyere å være statsministerkandidat sammen med to små brødre i sentrum, enn det er å være lillesøster for Siv.

Men det er ikke smart av Høyre-lederen å velge bort en samarbeidspartner ei uke for tidlig. Såpass kan vi slå fast, vi som leser meningsmålinger.

Det hadde til gjengjeld veldig mange andre. Av de glemte sakene kan nevnes Afghanistan, EU, unge mødre, likestilling, enslige, hørselshemmede, klima, dyre psykologer, aktiv dødshjelp, overforbruk og antall ansatte i byråkratiet. Sikkert mange andre viktige saker også, men jeg orket ikke å notere mer.

Til gjengjeld klappet jeg da en oppvigler plutselig blåste opp en redningsvest midt på første rad, og skrek ut at han ikke orket flere uvesentligheter! – Snakk om CO2, eller hold kjeft! brølte han.

Mannen ble kastet ut, men sinnet hans er forståelig. Hvis alle saker skal tas opp, og alle skal få snakke hele tida – hvor blir det av de viktige sakene i valgkampen?

Per-Kristian Foss med "promillebriller" i valgkampstunt for Høyre

Jeg kan ikke huske noen valgkamp der så mange spørsmål har vært oppe samtidig. Denne gangen kan ingen påstå at journalistene løper i flokk.

Når vi i NRK kjører saker om karakterer i skolen, følger ikke TV2 nødvendigvis opp. Og når Dagbladet er på sin fjerde dag med Helga Pedersen, har andre medier for lengst sluppet saken.

Partiene klager over at media setter dagsordenen, og at det er umulig å nå igjennom med viktige saker. Men vi journalister mener de når igjennom hele tida. Kanskje er akkurat det problemet nå. Altfor mange snakker samtidig. Det er for få store temaer som tvinger politikerne til å snakke sammen, om samme sak.  

For velgerne blir det bortimot umulig å skaffe seg oversikt. Resultatet kan bli at velgerne ender opp med å stemme på partier som i størst grad tilfredsstiller egne behov –og det gjerne i en enkeltsak. For demokratiet er ikke det en veldig heldig utvikling.

Tilbake til debattmøtet mandag, snakket professor Trond Nordby om disse halvstuderte røvere og barbarer av noen journalister som alltid prioriterer enkeltsaker framfor helhet. Som halvstudert røver (om enn med få barbariske trekk) må jeg gi ham delvis rett. Jeg ble svært overrasket over undersøkelsen som viser at klima er nest viktigste sak for velgerne –etter skole. Vi har ikke snakket nok om miljø, finanskrise og den globale utviklingen i valgkampen. Dessuten er det underlig at norske soldater er i krig, uten at Afghanistan kommer opp mer enn sporadisk i debatten.

Men professoren slapp unna spørsmålet om hvordan man best presenterer helheten i en tv- eller radiosending. Den som kan sies å ha gitt det overordnete bildet av verden, norsk politikk og valgene vi står overfor, vil jeg gjerne møte.

1. Så langt ser regjeringsspørsmålet ut til å bli hovedsak i valgkampen.

2. De borgerlige har rotet det grundig til for seg.

Bildet er ment som bevis på at de borgerlige partilederne KAN gå samme vei. De KAN holde hverandre i hånda, og de KAN opptre samlet i media. Nå i valgkampen vil de også ha oss til å tro at de er enige om jobb nummer én: å skifte ut de rødgrønne. Problemet er bare at to av dem har skrevet under velgergarantier som gjør borgerlig regjeringsalternativ bortimot umulig.    

Oppgaven med å få på plass et statsbudsjett for landet er den første og den største oppgaven for enhver ny regjering. Men direkte i NRK skrev Lars Sponheim i forrige uke under på at han ikke vil samarbeide om statsbudsjettet med en regjering der FrP er med. P4 fikk Siv Jensen til å svare med samme mynt. Hun vil ikke være støtteparti for et budsjett lagt fram av Høyre/KrF/Venstre. På den måten så de to ut til å ha signert bort de mest realistiske borgerlige alternativene. Høyre-leder Erna Solberg fortviler over de skriftlige velgergarantiene.

Men det finnes en liten vei ut. Den er ikke veldig realistisk. Den vil være dyr og smertefull. Dessuten er det nerde-stoff som kanskje er litt drøyt i en blogg. Jeg prøver likevel.

I Stortinget er regelen at prislappen på hele statsbudsjettet skal bestemmes først, så kan partiene krangle om detaljene etterpå. Tidligere var det motsatt. Da kunne en mindretallsregjering komme til Stortinget med et forslag til budsjett, og hente støtte fra sak til sak hos de andre partiene.

Fremskrittspartiet håper på å gå tilbake til den gamle ordningen. Da kunne for eksempel en Høyre/FrP-regjering gå til Stortinget og samarbeide med Arbeiderpartiet om klimapolitikken, med Venstre i skattepolitikken og med KrF i familiepolitikken. Lars Sponheim kunne ha fått en liten seier for småbedriftene sine, uten at han brøt kontrakten han sjøl undertegna direkte i Politisk Kvarter. Byrden med å samarbeide ville bli fordelt på flere partier. På samme måte kunne en Høyre/KrF/Venstre-regjering få støtte i enkeltsaker av Siv Jensen, uten at hun trengte å forsvare helheten.

Problemet med ordningen er prislappen. Budsjettene har en tendens til å øke betraktelig når alle forhandler om mer til sine hjertesaker. Ingen av samarbeidspartnerne trenger i prinsippet å bry nattesøvnen med å kutte andre steder i budsjettet.

Verken Jan Tore Sanner eller Per Kristian Foss vil like å ta ansvar for et budsjett der det kommer påplusninger helt fram til jul, fordi alle potensielle samarbeidspartnere skal ha sitt. Høyre har for lengst påtatt seg storebror-rollen som garantist for økonomisk ansvarlighet. På den andre siden: Høyre garanterer jo også at borgerlig flertall skal gi borgerlig styring. Kanskje er dette en liten kamel å svelge?

I Frp håper de å overtale de andre borgerlige partiene. Dette kan være en vei ut for alle fire. I hvert fall hvis partilederne lar være å undertegne flere dokumenter direkte på radioen.

Hun snakket om ”Cover it live” – vår nye tjeneste som gjør at folk kan kommentere politikerne, programlederne, sakene, spørsmålene, håret, antrekkene og forhåpentligvis svarene – direkte, mens tv-valgkampen ruller av gårde.

Mandag var det 1100 unike brukere som benyttet seg av tjenesten. Det er utrolig mange, når du tenker på at dette er folk som ser på tv og skriver kommentarene sine samtidig.

Resultatet er blant annet dette:
9:57 [Kommentarer fra Agder]
Tenk å tørke seg bak med dopapir med Ap-logo….
9:58 [Kommentarer fra Valr]
Hun rister på benet. Klart nervøs.
9:58 [Kommentarer fra Thomas]
Siv Jensen skremmer meg…Jeg får klare assosiasjoner med Richard Nixon når hun vifter med armene.
9:58 [Kommentarer fra benjamin]
Det største problemet med FRP er deres politikk i praksis. Og i Oslo har vi sett resultatet av deres politikk i mange år. Desverre kan FRP lyve uten mye konsekvenser.

Denne uka har jeg sittet hjemme med pc’en på fanget og twitter oppe. Det er ingen udelt glede å se hva folk klarer å lire av seg av meldinger. Jeg har sett kolleger gå rundt i gangene her på Marienlyst før sending. De har forberedt seg i ukevis, alle har jobbet flere år med politikk. Og så sitter folk hjemme i stua med pc’en sin og skriver nådeløse meldinger om alt fra hår til fakter, ett feil spørsmål og mulig partipreferanse. Politikerne har det selvsagt verre, men jeg innbiller meg at de har fått mer trening over tid til å tåle dritt.

Så er det jo ikke bare søppel heller. Langt ifra. Å følge nettdebatten live er som å invitere hele venneflokken hjem til en blanding av valgvake, fotballkamp og grand prix. Alle vet jo at stil, strategi, taklinger og antrekk er vel så viktig som selve resultatet. Saklig kan man være et annet sted. Innimellom kommer også gullkorn. Partiene har åpenbart mobilisert sine tropper til å skryte litt av sine egne og slenge dritt om andre. Det gjør ikke så mye, fordi de også er flinke til å påpeke svakheter i argumentasjon hos hverandre.

I går var det en smarting som foreslo nytt slagord for Arbeiderpartiet: Allah skal med! Integreringsdebatten på nett var slett ikke så ille som man kunne frykte. Ifølge mine kolleger skyldes det at det er rimelig lett for dem å identifisere hvem som er med i debatten.

Sjøl har jeg nådd et metningspunkt etter tre dagers intens debatt på tv og nett. Det er greit å være nerd. Men det er greit å ha et liv også -i hvert fall fram til det spisser seg til igjen.

Hva syns du om nettdebatten?

– De må i det minste kunne snakke med Fremskrittspartiet, sa Reidun oppgitt i slutten av april. Jeg traff henne i forbindelse med KrFs landsmøte i Kristiansand.  Reidun Førde mente KrF burde samarbeide med FrP for å stoppe den rødgrønne regjeringens avkristning av Norge. Ektemann Arne var en av mange i venneflokken hjemme i Vennesla som hadde bestemt seg for å stemme FrP. De forlangte klar tale mot ekteskapsloven som likestiller homofile og heterofile ekteskap. Og klar og ubetinget støtte til Israel. Bare Frp var klare nok. 

Men nå blir det altså KrF likevel. Fremskrittspartiets ja til aktiv dødshjelp var dråpen. Fra før var begeret fullt av ukristelige forslag som å innføre alkoholsalg på bensinstasjoner.

Langs hele Sørlandet og langs deler av Vestlandet har kristenfolket reagert på FrPs vedtak og forslag fra forsommeren. Derfor brukte også Siv Jensen anledningen til å avlyse hele forslaget om aktiv dødshjelp da hun talte på torget i Kristiansand i går. Forslaget hun sjøl stemte for i mai, er nå utsatt på ubestemt tid. Derimot vil hun gjøre alt hun kan for å reversere ekteskapsloven.

Kampen om de kristne velgerne har ført Siv Jensen, Carl I Hagen og Per Sandberg til mangt et bedehus de siste årene. Fram til i vår har de blitt godt mottatt. Norge i Dag-redaktør Finn Jarle Sæle er blant dem som har brukt FrPs suksess til å advare KrF-ledelsen mot å bli for slappe med kristen- budskapet. Han er av den typen som aldri lar en sjanse gå fra seg til å kritisere eget parti, samtidig som han nekter plent å melde seg ut. Det blir alltid godt stoff av folk som kritiserer sine egne.

For Arne Førde er likevel flørten med FrP over for denne gang. Jeg fikk en sms fra Vennesla i går kveld etter at Jensens torg- tale var ute på nett og radio. ”Siv sitt nei er vel egentlig en taktisk uttalelse. Hun har nok fått mer motbør enn ventet”, skriver han.

Siv Jensen har til nå klart det kunststykket å tiltrekke seg både milliardærer og minstepensjonister, liberalister og harry- turister og dem som vil ha bedehus og dem som vil ha billig sprit. Om Siv vil ha dem alle, er det ikke sikkert alle disse vil ha hverandre.

I kveld kan du høre og se Siv Jensen i partilederutspørring på NRK1. I morgen tidlig kan du høre Dagfinn Høybråten i partilederutspørring på Politisk Kvarter.

Serien «en stemme til – er egentlig en stemme til…»  er jo virkelig egnet til å forvirre velgerne. Ikke nok med at de (vi) skal finne ut av hva partiene mener om dette og hint. Neida, nå skal vi drive med sannsynlighetsberegning i tillegg!  En stemme til Venstre er en stemme til Ap, sier Høyres Per Kristian Foss. En stemme til Høyre er en stemme til FrP» sier Venstreleder Lars Sponheim. «Noen stemmer FOR MYE til Ap er slutten for den rød-grønne regjeringen, sier Åslaug Haga. En stemme til Sp er visstnok fortsatt en stemme til Sp.  

Mandag er det skolestart, NRK har første partilederdebatt, og det blir mer blogging..  God helg!