Partilederdebatten i 2007. Bare Åslaug Haga er byttet ut i kveld.

Endelig fredag. Endelig fredag før valget. Og endelig partilederdebatt. Det er fest, det er høytid og stemningen kommer til å være elektrisk i Samfunnssalen i Oslo i kveld.

I år feirer partilederdebatten 50 år. Ingenting tyder på at denne institusjonen er blitt mindre viktig med årene. Tvert imot. Min faste fysioterapeut mener trenden i år er at folk ikke orker å følge med på alle debattene gjennom valgkampen. Flere av hans pasienter har sagt de i stedet skal sette av kvelden, fredag 11. september. Så skal de stemme på den som klarer seg best.

Valgforsker Bernt Aardal –som har et litt større empirisk materiale- bekrefter inntrykket. 1 av 3 velgere bestemte seg like før valget i 2005. 11 prosent bestemte seg ikke før på valgdagen!

Hva har de så gått glipp av –de som hoppet over alle debattene i valgkampen? Her er spørsmålene jeg stilte i bloggen foran debatten som startet hele tv-valgkampen. Dessverre har disse fire ukene ikke gitt så mange svar.

**Jens Stoltenberg: klarer han å legge bort robot-Jens og vise oss hvorfor han egentlig VIL ha fire år til?

Jeg er jammen ikke helt sikker. Han har som alltid vært svært god og humørfylt i debattene. Han har slått knallhardt og humoristisk mot politiske motstandere. I går var han tilbake igjen i statsminister-rollen, også kalt Robot-Jens. Den ansvarlige, som alltid har svar, men som sjelden overrasker eller snakker til hjertet. VIL han ha fire år til? Jo, vi får tro ham på det. Men det store prosjektet heter ”stø kurs”.

**Siv Jensen: klarer hun å framstå som dypt sjokkert opposisjonspolitiker OG ansvarlig landsmoder i én og samme debatt?

Ikke i samme debatt, men absolutt begge deler gjennom valgkampen. En stund var landsmoder-Siv så ansvarlig at vi lurte på hvor mye av Frp-politikken hun hadde tenkt skulle stå igjen. Men etter at 100-dagersprogrammet ble en parentes, har vi sett mer av den velkjente Siv Jensen. Absolutt mest dypt sjokkert i asyldebatten.

**Erna Solberg: klarer hun å få folk til å huske at hun også er statsministerkandidat?
Jammen har hun klart det. I dag går partiet fram 4,6%, og Erna snakker i Aftenposten om å bli størrre enn Frp! For fire uker siden var det ingen som trodde det. Godt hjulpet av at Venstre og KrF så inderlig ønsket seg en statsministerkandidat.

**Lars Sponheim: klarer han å finne en pedagogisk forklaring på hvordan det kan bli regjeringsskifte uten at Siv Jensen skal få ha noe med saken å gjøre?

Vel, det har han egentlig slitt med i fire uker. Og det skal han høyst sannsynlig slite med å forklare i de neste dagene også.

**Kristin Halvorsen: klarer hun å få fram SVs viktigste saker uten at noen spør hvorfor de har tapt på akkurat de samme sakene?

Svaret er nei (se gårsdagens blogg). Bare neiet til oljeboring i Lofoten og Vesterålen står igjen, men hvor ble det av den saken?

Liv Signe Navarsete: klarer hun å få fram SPs viktigste saker uten at regjeringskollegene framstår som de viktigste hindringene på veien?

Det er ikke godt å si. Navarsete har ikke vært mye framme i debatten, så hun kan ha sagt mye uten at vi Oslo-baserte har fått det med oss.

Dagfinn Høybråten: klarer han å komme til orde?

Svaret er vel nei der også. Eller sjelden.

Kanskje kvelden gir nye svar?

Men før vi kommer så langt skal kollega Hege Duckert og jeg lede en bred kulturdebatt med alle partiene til stede på Litteraturhuset i Oslo. Den begynner klokka 19, og kan også høres på NRK P2 i morgen klokka 1603.

Etterpå blir det partilederdebatt på storskjerm. Da kan vi studere svarene, mimikken og retorikken ekstra nøye. Enhver partileder har lov til å være nervøs i kveld.

Vel vel. Det er mulig vi har gått glipp av store nyheter med tomtefesterne, men Kristin Halvorsen var nok nærmere sannheten da hun trakk joker-kortet i Dagsrevyen i går. Hun har slitt nesten like mye som tomtefesterne med å komme til orde. Men hun har rett i at SV er jokeren for et rødgrønt flertall.

Den røde jokeren

Partiet ligger under seks prosent på meningsmålingen Norstat har gjort for NRK. Det er så dårlig at hele det rødgrønne prosjektet kan falle. Om de skulle nå flertallsmålet, må SV likevel vurdere om de er tjent med å fortsette i en regjering der de sjøl får mindre innflytelse og Arbeiderpartiet mer.

I boka ”Nærmere” beskriver Erik Solheim hvordan han opplevde sin aller første partilederutspørring på tv i 1989. SV hadde fem prosent på meningsmålingene, det lå an til et katastrofevalg etter at Hanna Kvanmo hadde lagt inn årene. Solheim skriver at han kom ut av studio som en oppvridd vaskeklut. ”Har ikke fått sagt noe, ikke svart på noe, ikke presentert SVs fabelaktige politikk”. Godteposen han hadde med for å vise hvor mye tilsettingsstoffer norske barn får i seg, ble revet ut av hendene hans.

Men så viste det seg altså at utspørrerne var for tøffe, og det var Solheim som endte med all sympati. Solheim skriver: ”Lykken er gjort. SV er kommet inn i valgkampen. For første gang på lenge lurer folk på hva vi mener. (..) Resten av valgkampen blir så travel at jeg ikke rekker å sende blomster til Bjørn Hansen og Tom Berntzen. Men jeg har takket dem mange ganger siden”.

Tjue år senere fikk Kristin Halvorsen omtrent den samme behandlingen da hun kom først ut i TV2s partilederutspørring. Det gikk heller ikke bra. Programlederen var tøff, men denne gangen skyldte ingen på ham. SV kom aldri inn i valgkampen. Svært få har lurt på hva SV mener.

Det skyldes verken dårlige medieopptredener eller at SV er oversett i media. De har bare ikke hatt saker som har provosert, begeistret eller overrasket velgerne. Paradoksalt nok er SVs hovedsaker i valgkampen nøyaktig de samme som velgerne sier er viktigst. Ifølge en undersøkelse Synnovate har gjort for NRK og Dagbladet er det skole og miljø. Men partiet sliter med å forklare hvorfor de ikke har gjort mer mens de har hatt flertall.

Det er lett å finne paradoksene, og de brutte valgløftene. De vil ha lavere klimautslipp, men utslippene har økt. De vil ha heldagsskole og skolemat, men har ikke kommet lenger enn til frukt i ungdomsskolen og et par timer ekstra i småskolen.

Frustrerte SV-velgere har hovedsakelig gått til Arbeiderpartiet. Blant de som stemmer rødgrønt ser det nå ut til at Arbeiderpartiet tar æren for politikken, mens SV og Senterpartiet får skylda.

Fire dager før valget kan det igjen se ut til at Jens Stoltenberg blir statsminister uansett hva som skjer. Spørsmålet i norsk politikk blir da hvilke partier som står nærmest til å dra ham i den ene eller andre retningen.

Kristin Halvorsen har skrytt av at det er SVs innflytelse som har gitt Arbeiderpartiet en radikal profil som også har gitt dem et løft opp på meningsmålingene. Spørsmålet er hvor lenge den innflytelsen skal gå ut over hennes parti.

Mange av dem som kritiserer bloggen mener jeg er ubalansert og bare kritiserer Fremskrittspartiet. Da har de gått glipp av hovedpoenget i innlegget mitt. Ingen partier har markert seg med spesielt nyanserte innlegg.

Når Lars Sponheim på partilederutspørring i NRK i går sier at det hovedsakelig er ubegrunna asylsøknader Norge har til behandling i dag, så lurer jeg på hvorfor i all verden han tar til orde for at flere av dem skal ha opphold?

Og jeg lurer på om han vet at de største gruppene av asylsøkere som kommer til landet er fra Afghanistan, Eritrea og Somalia. Så har Sponheim to ganger kalt asylsøkere som ødelegger passet sitt for juksemakere.

Er han klar over at 90 prosent kommer uten pass? Sponheim må gjerne kalle denne gruppen juksemakere, men igjen: hvorfor mener partiet hans at de skal få bli i landet?

Jack Daniels skriver i en kommentar i går:
6 rumenere ble tatt for en haug med tyverier. Alt fra pc’er. playstation, cd’er, mobiler,laptop’er, iPod og annet teknologisk snadder for millioner ble funnet i ulike leilighetene dems. Disse bandene flyter det over av i Oslo. (..)Skjønner ikke at du later som det ikke er et problem med utlendinger og kriminalitet altså..!!

De østeuropeiske bandene er et åpenbart problem, og økningen i vinningskriminalitet er forstemmende, skremmende og må opplagt gjøres noe med. Men denne gruppen er altså ikke asylsøkere. Dersom antallet asylsøkere går ned i null, har østeuropeiske bander like fullt fri innreise –gjennom Schengen-samarbeidet. Den som skal stoppe østeuropeiske bander bør vite slikt, før man bestemmer seg for tiltak.

Foruten FrP prøver de andre partiene så godt de kan å unngå debatten. Men når de snakker, er det altså om asylsøkere, østeuropeiske bander, id-løse og kriminelle i en eneste stor saus.

Solaris skriver:
Kan du forklare meg hvorfor SAMTLIGE overfallsvoldtekter i Oslo blir begått av personer som ikke er etnisk Norske? Kan du også forklare hvorfor alle våre fengsler er overfylte av samme kategori mennesker? Hvorfor blir alle som er uenige i innvandringspolitikken, stigmatisert som rasister???

Jeg kan ikke forklare hvorfor så mange voldtekter begås av utlendinger, eller hvorfor mange utlendinger sitter i fengsel. Men det finnes etter hvert veldig mange utlendinger i Norge, faktisk er resten av verdens befolkning ikke etnisk norske. Skal vi gjøre noe med problemene, må vi se forskjell på en andregenerasjons innvandrer og en asylsøker som har vært her i to uker. Vi må se forskjell på en som er fra Romania og en som er fra Eritrea. Og vi må se forskjell på en polakk og en tsjetsjener.

Vi har alle lest og hørt om at det finnes kriminelle asylsøkere. Men når politi og politikere er så klare på at det er så mange av dem, syns jeg både de og vi fortjener å vite hvor mange. Forhåpentligvis har politiet eller UDI bedre statistikk foran neste valgkamp.

Jeg tror vi må innrømme at Carl I. Hagens opportune raseri mange ganger har fungert etter hensikten. Men det er også vår oppgave å stå imot, og vi jobber stadig med saken.

I år, som for to år siden, og i 2005 og i 2003 og antakelig alle valgår før det, er politikere sinna på NRK. Høyre er sinna i dag, fordi Dagsnytt refererer til at ”politikere” ikke er opptatt av næringslivet. De mener i høyeste grad de er det. Andre partier blir sinna fordi de mener vi velger feil vinkel i deres kjernesaker.

Aldri har det vært flere kilder til å innhente informasjon om partiene enn nå. Men ettersom det er komplett umulig å følge med på alle nettaviser, tv-sendinger, radiodebatter og sosiale medier, kan det virke som om NRKs sendinger blir viktigere, fordi vi samler så mange. Partiene ringer daglig for å få ”sin” sak satt på dagsordenen.

På morgenmøtet i går dukket det opp en stipendiat fra Universitetet i Oslo som skal studere NRKs valgdekning på TV. Han fikk med seg en lang diskusjon om hvor mye som skulle gjøres ut av at Ap-nestleder Helga Pedersen manglet ferdigattest på huset sitt. For folk flest er det en liten sak, men politikere som lager reglene bør jo ha papirer i orden?

Og hva skulle vi gjøre på formuesskatten, som var gårsdagens tema i Velg09? Vi kunne lage Dagsrevy-sak om at bedriftsledere må ta opp lån for å betale skatten. FrP, Høyre og Venstre ville like den.

Vi kunne lage saken om at disse tilsynelatende fattige bedriftseiere sitter på langt større verdier enn det som går fram i ligningen –Arbeiderpartiet og SV-ere ville bli fornøyd. Eller vi kunne fokusere på delen som handler om skatt på arbeidende kapital, noe KrF og Senterpartiet er svært opptatt av.

Alle sakene er korrekte. Men vi må også ta et valg, og i et valgår er det langt mer som står på spill. Du kan vurdere det ferdige resultatet av diskusjonen her.

Vi driver ikke lenger med stoppeklokke når det gjelder taletid, men det er ikke langt unna heller. Alle debatt-deltakerne i TV-sendingene er valgt ut fra parti og kjernesaker. Har vi kritisk sak mot de borgerlige i én sending, prøver vi å ha en kritisk vinkel mot de rødgrønne også. Samtidig blir det absurd å bestemme dagens hendelser og viktigste saker bare ut fra hensynet til at alle skal få sitt.

I Dagbladet skrev Andreas Wiese i går at ”selv om kanalene tilstreber nøytralitet, virker TV2 som en litt borgerlig kanal, mens NRK gir et litt mer rødgrønt inntrykk”. Han begrunnet ikke inntrykkene med en eneste setning. Wiese mener det er greit, for det er en sikring mot at alle løper i flokk. Men for oss som jobber i NRK er sånne ”inntrykk” grenseløst irriterende, og omtrent like uangripelig som Carl I. Hagens raseri. Jeg håper bare at stipendiaten fikk notert spørsmålet, og kan gi oss en begrunnet analyse etter hvert.

Sponheim møtte Kristin Halvorsen i Politisk Kvarter i dag og ga enda en garanti til velgerne.

Sponheim skrev under på at Venstre ikke skal samarbeide med FrP om statsbudsjettet, med mindre Frp gjennomfører Venstre-politikk.

Han sa også at han ikke vil være med på å felle en rødgrønn regjering dersom alternativet er en FrP-regjering.

Kristin Halvorsen viste til at Venstre har lovet å ikke samarbeide med FrP tidligere. Men det gjør de altså, både i Oslo og i Fredrikstad.  Sponheim mener imidlertid man ikke kan sammenligne lokalpolitikk og rikspolitikk på den måten. Han gjentok også at både Halvorsen og Stoltenberg farer med løgn når de sår tvil om Venstre-garantien er til å stole på.

Jeg klarer ikke å se at Sponheim kan være særlig klarere i forhold til FrP enn det han er nå.  Men de rødgrønne (særlig SV og Senterpartiet) frykter at misfornøyde velgere skal gå til Venstre i håp om å ende opp med en ren Arbeiderparti-regjering. Det sa jeg også i en kommentar i samme program.

Hva tror du?

Kristin Halvorsen Foto: Scanpix

Kristin Halvorsen er kjent for sin sjarm, sine kjappe replikker og gode humør.

Da Eli Hagen skrev selvbiografi, var Kristin Halvorsen en av ytterst få som fikk ros for å være grei med alle, alltid hyggelig og omtenksom.

Men den sjarmerende Halvorsen har vi ikke sett mye til i denne valgkampen.

Hun sliter. I partilederutspørringen i Politisk Kvarter virket hun lettere irritert på Bjørn Bøs spørsmål om fattigdom og Afghanistan.

Hos Pål T Jørgensen i TV2 ble hun kjørt knallhardt på det samme, og hun kom ikke heldig ut av de fire år gamle løftene om å avskaffe fattigdom.

Jeg er rimelig sikker på at Kristin Halvorsen må ha et svært anstrengt forhold til valgkamper. Da de åpnet valgkampen på Kastellet skole i Oslo i 2003, lå SV høyt på alle meningsmålinger. En svært selvtilfreds Halvorsen lanserte det nye SV, som åpnet for større innflytelse for foreldre i skolen. Ja, de skulle sågar få lov til å velge hvilke fag ungene skulle få undervisning i. Jeg satt der på første benk med båndopptakeren min, og ble ærlig talt fullstendig forvirra av de nye SV-tonene. Skulle det liksom bety at foreldre kunne velge latin da? I stedet for gym, for eksempel? Ja, sa Kristin Halvorsen, det måtte det bety. Den uttalelsen brukte hun resten av valgkampen på å forklare. I en tv-debatt innrømmet hun til slutt at hun hadde tatt for mye Møllers tran den dagen de åpnet valgkampen.

I 2005 var skolemat tema under SVs valgkampåpning. Resten av valgkampen –og de fire årene etterpå- har SV måttet svare for sine høye smørbrød fra den dagen. Journalistene fikk servert laks, og Aftenposten regnet ut hvor utrolig dyrt det ville være for den norske skolen å servere elevene et slikt måltid. For hvert nytt problem som dukker opp i skolen, trekker politiske motstandere lakse-kortet mot SV. Den i partiet som bestilte mat den gangen, har mye å svare for.

Partilederdebatt Foto. Scanpix

I år har Kristin Halvorsen forsvunnet i debattene der Jens Stoltenberg har vært med. AP-lederen ser ut til å ha funnet tilbake SIN sjarm. Men det hjelper ikke samarbeidspartnerne når Stoltenberg smilende slår ut armene og sier hans plan A er å regjere sammen med ”disse damene her”.

Når Kristin Halvorsen har vært alene, har hun slitt med å forsvare regjeringens politikk samtidig som hun skal fronte hva SV egentlig ønsker seg. Hun har fått mye ros for å være flink finansminister. Problemet nå er at SV trenger mer en radikal, frekk og utålmodig partileder.

Det ville være synd for SV og synd for norsk politikk om Kristin Halvorsen slutter å komme med ambisiøse løfter. Politikere som ikke tør å konkretisere løftene sine, som ikke tør å gi seg sjøl fallhøyde, har vi allerede for mange av i norsk politikk. Det spørs om vi hadde hatt bortimot full barnehagedekning dersom SV-lederen ikke hadde vært så ualminnelig svær i kjeften i 2005. Minstepensjonistene hadde kanskje også hatt mindre å leve for. Vi må for all del unngå at politikerne slutter å love noe som helst.

Men når hun nå har sagt at fattigdom skal avskaffes og at det kun er snakk om vilje til å gjennomføre det, blir det vanskelig å komme etterpå og si at oppgaven ikke lar seg løse.

Møllers Tran- unnskyldningen ble brukt opp i 2003. I år må hun finne på noe annet. Kanskje hun burde gjøre som Liv Signe Navarsete i partileder- utspørringen i NRK i går? Programlederne hadde lagt opp til et løp om fornybar energi, der Senterpartiet har lovet mye og prestert svært lite. –Nei, på det området har vi ikke kommet så langt som vi skulle ønske oss, sa Navarsete med rak rygg, blått blikk og et unnskyldende smil om munnen. Ferdig med den saken.

      I dag var Jens Stoltenberg førstemann ut i partilederutspørringen i Politisk Kvarter. For oss som jobber i radio, er Stoltenberg en av de vanskeligste politikerne å intervjue. Ikke fordi han er utrivelig. Heller ikke fordi det kan bli skandaler ut av det. Jens Stoltenberg er ikke blant de politikerne som liker å skjelle ut journalister som stiller ”feil” spørsmål. Problemet er heller at han svarer det samme, uansett hvor skarpt spørsmålet måtte stilles.  

Stoltenberg er en hyggelig mann, og tiltrekker seg alltid oppmerksomhet når han kommer opp trappene til Nyhetsavdelingen i NRK, med minst én rådgiver og to livvakter. Han hilser, klemmer på gamle kjente og glemmer aldri å spørre hvordan sommeren din har vært. Men den løsslupne Stoltenberg forsvinner et sted på vei inn i studio. Vel på plass legger han inn statsminister- bremsen. Stemmen går ned i et offisiøst leie, og ut kommer utdrag fra Aps og regjeringens skryteliste, nesten uansett hva du har spurt om. Den programleder som får et overraskende svar – enten det gjelder skole, helse, renseanlegg eller Afghanistan- har gjort et scoop. Jeg har ikke hørt mange av dem.

Hvis du ikke kan høre ordet eldreomsorg uten å tenke på Jens Stoltenbergs ”ti tusen varme hender i eldreomsorgen”, eller ”vi har overoppfylt løftene fra Soria Moria”, så har AP-strategene lykkes. Når du denne høsten hører begrepet ”arbeidsløs” er det meningen at Jens Stoltenberg skal poppe opp i hodet ditt og si ”arbeid til alle er den viktigste oppgaven” (merk; han sier ikke  ”jobb nummer én, for det har altfor mange andre sagt før ham) . I Politisk Kvarter i dag møtte han Bjørn Bø, en av landets mest erfarne og kunnskapsrike journalister. Enten spørsmålet handlet om skatt eller regjeringsalternativer, passet Stoltenberg på å legge inn hovedsakene ”helse, eldre, skole” flere ganger.   

AP-lederen er ikke alene om dette. Høyre gjorde et veldig bra valg i 2001 ved å snakke om skatt og skole. Undersøkelser viser at velgerne mente disse sakene var viktigst det året. I år fornyer Høyre seg ved å snakke om skatt, skole OG samferdsel. Følg med når Erna Solberg er i direkte-intervjuer framover: hun kommer til å nevne Høyres tre nøkkelord så ofte hun kan. 

Partilederne bruker ulike medierådgivere, men de øver stort sett på det samme. Noe av det aller viktigste de trenes opp til er å vri seg unna vanskelige spørsmål. Ingen er bedre til det enn Jens Stoltenberg. En av dem som lærte opp  FRPs topp-kandidater på campen i sommer,  fortalte meg at den eneste de kunne lære noe av (foruten Siv, selvsagt), var Jens Stoltenberg.

I dag fortalte Dagsnytt at LO får igjen en milliard kroner for hver million de har gitt de rødgrønne i valgkampstøtte. Stoltenberg ble selvsagt spurt om han var enig med LO-lederens utsagn om at ”det som er bra for LO, er bra for landet”. Selvsagt bet han ikke på. For Stoltenberg vet utmerket godt at LO-lederen kommer til å bli konfrontert med den uttalelsen for hvert eneste lille feiltrinn organisasjonen gjør i årene framover.

Det ble proft, det ble ingen skandaler. Men neppe veldig mange nye velgere heller.