Resultat: 22,9% (+0,9)

 Gjorde tidenes beste valg i 2005, da de fikk 22,1 prosent av stemmene. Den gang var Carl I Hagen fremdeles mektigFrp-formann. Frp-ledelsen i dag vil være fornøyd med dette resultatet, selv om de nok håper på rundt 25 prosent. Må være større enn Høyre, KrF og Venstre til sammen for at det skal være realistisk for dem å være med i en regjering. Siden Siv Jensen ikke vil støtte en regjering Frp ikke er med i, vil det være høyst uklart hvordan et borgerlig flertall kan gi borgerlig regjering.

 *Høyre                          

Resultat: 17,2 % (+3,1)

Drømmer om 20 prosent, men ingen tror de oppnår dette. Gjorde tidenes dårligste valg i 2005, da de fikk 14,1 prosent av stemmene. Den gang kunne Høyre-ledelsen skylde på at Bondevik-regjeringen var svært upopulær. I en NRK-dokumentar fra kommune- og fylkestingsvalget i 2007 sa Erna Solberg at hun ville gå av dersom partiet fikk under 17 prosent. Selv om partiet normalt gjør det bedre i kommunevalg, ligger nok tålegrensen for partiet og Erna omtrent der. Blir resultatet dårlig, ligger Erna Solberg dårlig an som Høyre-leder. Problemet for partiet er at de ikke har en kronprins(esse) klar til å overta.

 *Kristelig Folkeparti

Resultat: 5,5% (-1,2)

Drømmer om 10 prosent. Gjorde dårligste valg på 60 år i 2005, da de oppnådde 6,8 prosent oppslutning. Dagfinn Høybråten har aldri klart å løfte KrF etter at han tok over etter Valgerd Svarstad Haugland. Så langt har ingen diskutert Høybråtens lederposisjon –til tross for at resultatet i kveld kan bli dårligere. Vil ikke samarbeide med Frp i regjering. Hvis de skal oppnå målet om å felle den rødgrønne regjeringen, må det a) være borgerlig flertall, b) Høyre, Venstre og KrF må til sammen være større enn Fremskrittspartiet.

*Venstre                        Resultat: 3,8% (-2,1)

Drømmer om å gjøre det like bra som sist. Da fikk de 5,9 prosent oppslutning, etter en sørdeles vellykket Redd Venstre-kampanje for å berge partiet over sperregrensa. Resultatet ble bedre enn på tretti år. Alt over sperregrensa er fremdeles akseptabelt for et parti som har opplevd mange perioder under. Men også Venstre har som mål å felle rødgrønn regjering. Da må Høyre, KrF og Venstre være større enn Frp. Lars Sponheim vil ikke engang samarbeide om statsbudsjett med en regjering der Frp er med. Sponheim spiller høyt på at Frp vil gi etter. Eventuelt kan Sponheim leve med ren Ap-regjering.

*Arbeiderpartiet       Resultat 35,5% (+2,8)

 Drømmer fremdeles om storhetstida da de hadde over 40 prosent, men har altså ikke klart det siden 1985. I dag drømmer de ikke engang om det berømte 36,9 -sist oppnådd i 1993. Partiet vil være fornøyd med å nå 32,7 –som de fikk for fire år siden. Men de trenger et par prosentpoeng til, om de skal berge rødgrønt flertall. Velgergarantiene på borgerlig side gjør det mulig for Arbeiderpartiet å regjere alene i en mindretallsregjering.

 *SV                                               

Resultat: 6,1 % (-2,7)

Håper på ti prosent, men vil være mer enn tilfreds om de oppnår det samme som i 2005 (8,8%).Partiets oppslutning har gått opp og ned som en jojo siden opprettelsen. Lå høyest i 2001 med 12,5. I år ligger spenningen i om de klarer å beholde rødgrønt flertall. Men det kan bli interne diskusjoner om å tre ut, dersom styrkeforholdet mellom SV og Arbeiderpartiet blir enda skjevere enn i dag.

*Senterpartiet

Resultat: 6,2 % (-0,2)

Oppslutningen i 2005 var omtrent som på åttitallet –med 6,5 prosent. Det var EU-valget som reiste partiet opp til høydene de ikke har sett siden Bondepartiets storhetstid på trettitallet. Oppslutning på 6-tallet er historisk ganske dårlig, men Senterpartiet har uansett som mål å fortsette i regjering. Dette er et parti som har grepet regjeringsmakt når muligheten byr seg. Selv om partiet går noe ned i oppslutning, taper de neppe mange mandater.

*Rødt

Resultat: 1,3% (+0,1)

Partiets forgjenger RV fikk en oppslutning på 1,2 prosent i 2005. Partiet har mulighet for å få inn Torstein Dahle i Bergen og Erling Folkvord i Oslo, men siden partiet er langt under sperregrensa, er ikke landsgjennomsnittet så veldig interessant for eventuelle mandater. Rødt trenger 4-5 prosent oppslutning i Oslo og i Hordaland for å få mandat.

– Jeg gir mellom 1 krone og 1 million. Jeg gir til Høyre også, sa dekk-kongen Tommy Sharif til Dagsavisen i mai.
– Gir du like mye til Frp og Høyre?
– Jeg er veldig for likestilling, men Siv er søtere enn Erna, så jeg gir kanskje litt mer til henne.

Slik taler en mann som liker å være i media. I går fikk dekk-kongen Tommy Sharif på ny oppmerksomhet, både i NRK Dagsrevyen og i TV2. For nå angrer han støtten til Siv Jensen. Han stoler ikke på at hun vil sikre borgerlig regjering og borgerlig flertall for å sette ned formuesskatt og avgifter. I stedet meldte han seg i går inn i Høyre. En fornøyd Jan Tore Sanner, nestleder i Høyre, fulgte Sharif rett ut til valgkamp-bod på Karl Johan, der han ble vist fram som Høyres siste varp.  

Fremskrittspartiets mektige generalsekretær Geir Almåsvold Mo var i NRK i morges for å snakke om Arbeiderpartiets rasist-anklager i skoledebattene. Men da jeg møtte ham i gangene, var han vel så opptatt av at vi måtte få ut ”den virkelige historien” om Tommy Sharif og hans partivalg.

Ifølge Mo er nemlig Tommy Sharif vel så flink til å selge seg selv som han er til å selge politikk. I vår fikk Frp tilbud om 1000 kroner per minutt Tommy Sharif fikk snakke på partiets landsmøte. Det var som kjent et landsmøte med fullt flomlys, på ei tid da Fremskrittspartiet kunne ligge an til regjeringsmakt. Partiet takket nei.

I juni hadde Tommy Sharif fremdeles ikke bestemt seg for hvem han skulle støtte på borgerlig side. Gjennom Nettavisen inviterte han både Siv og Erna til shoppingtur i London i to uker. Senere hevder Geir A Mo at Siv Jensen fikk tilbud om å møte Tommy Sharif på Stortinget, der Sharif – med tv-kamera på slep- skulle melde seg inn i partiet.

Det ble ikke noe av alt dette. Tommy Sharif avviser at han på noe tidspunkt hadde konkrete planer om å melde seg inn i Frp. Men i slutten av august betalte han uansett 10.000 kroner til Fremskrittspartiet i Akershus. Det angrer han åpenbart på. Det var i hvert fall det han sa på tv i går.

Geir Almåsvold Mo mener vi lar oss bruke av en mann som selger seg selv og dekkene sine, mens han egentlig ikke er spesielt opptatt av norsk politikk. Men i dag var Mo sjøl ute på salgsturné. Opptakene av Arbeiderpartiets Truls Wickholm som beskyldte Arbeiderpartiet for å være rasist-parti er gjort av Frps egne folk. Geir A Mo tilbød NRK saken eksklusivt. Og den tok vi.

Truls Wickholm var også her i morges, for å beklage rasist-stempelet han har satt på Frp i skoledebatter. Wickholm mente Frp i de samme skoledebattene har brukt støtten fra Tommy Sharif for alt det er verdt.

Vurderingen her på huset er at det var riktig å dekke Tommy Sharifs kritikk av Frp, på samme måte som vi tidligere har omtalt hans støtte til samme parti. Dessuten sitter min kollega på kvitteringen som viser at Sharif faktisk HAR støttet Akershus Frp. Den andre saken –om rasist-stempelet til Frp- tok vi fordi det var sterke anklager fra en stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet. Men vi vet jo godt at Geir A Mo ikke hadde gitt oss opptakene om det hadde skadet Frp i valgkampen.

Uansett kan vi i dag slå fast at både Tommy Sharif og Geir A Mo har god grunn til å være fornøyd med innsalget. Og vi i NRK har ikke spesielt dårlig samvittighet for å ha tatt imot. Det er valgkamp. I disse dager er alle aktører, og ingen sier noe som ikke fremmer en sak.

Meningsmålingene skaper sin egen politiske dynamikk, som nå ser ut til å endre hele valgkampen. Men når Siv Jensen har mistet sin plass i solen og Erna Solberg hår trådt inn, kan det være greit å minne oss alle om at grunnlaget er syltynt.

Erna Solberg med statsministerambisjoner Foto: Scanpix

Denne helga endret Jens Stoltenberg hovedmotstander – fra Siv til Erna. Erna Solberg har fått sine vel fortjente minutter med smilebilder og gledesintervjuer. Hun har hatt en tung vår, og en blytung start på valgkampen. Det er lett å unne partileder Solberg litt medgang.

Men hva er så grunnlaget for all denne viraken?

Høyre, Venstre og KrF sier de vil danne regjering dersom de til sammen er større enn Frp. Det har de vært på målingene i VG, Dagsavisen og TV2 i forrige uke. I NRK, Dagbladet og i Klassekampen i dag, er Fremskrittspartiet størst.

Du kan jo velge sjøl hvem av disse du har lyst til å tro på. Inntrykket som er skapt, er at en blågulgrønn regjering plutselig kan bli en realitet.

Hvorfor valgte så Jens Stoltenberg å utrope Erna til hovedmotstander lørdag formiddag? Sannsynligvis fordi han håpet at Siv Jensen skulle bli akkurat så gretten som hun ble lørdag kveld, direkte i Lørdagsrevyen. Intern krangel blant de borgerlige gir velgerne et inntrykk av kaos. Samtidig er det viktig for Stoltenberg å unngå at folk tror de kan stemme omtrent hva de vil, og likevel ende opp med ham som statsminister.

Hvorfor blir Siv Jensen så gretten? Sannsynligvis fordi Fremskrittspartiet tross alt er langt større enn de andre borgerlige partiene, og har en velgerskare som forlanger å bli hørt. Dessuten har hennes velgergaranti om ikke å støtte en regjering hun ikke sjøl er med i, begynt å brenne under føttene hennes. Ifølge VG truer Frps bidragsytere med å stemme Høyre om ikke partiet bruker alle mulige midler for å avskaffe arveavgift og formuesskatt.

Hvorfor lar så mediene inntrykket leve? Fordi det er nytt, og fordi endring alltid er godt stoff. Flere målinger viser at Fremskrittspartiet fremdeles ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne, mens Høyre ligger an til å gjøre sitt dårligste valg noensinne. Men det er gammelt nytt. For andre målinger kan tyde på at en blågulgrønn regjering kanskje ikke er helt urealistisk likevel.

Det symboltunge bildet av Erna oppå bordet (av alle ting!) sammen med de to kompisene i Venstre og KrF har hatt større effekt enn de to sentrumskameratene kunne våge håpe på. Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim har slitt lenge med å få folk til å tro at alternativet i det hele tatt var realistisk. Fredag ettermiddag prøvde Høyres rådgivere å få i stand et bilde av Erna Solberg sammen med Siv Jensen også. De ringte både Dagsrevyen og VG. Men Jensen var i Nord-Norge, og bildet ble ikke noe av.

Det skal bli spennende å se hvor ivrige Høyre-folkene er på å få i stand et slikt bilde denne uka. Det er varmt og behagelig i solskinnet, og for Erna Solberg må det være mye gøyere å være statsministerkandidat sammen med to små brødre i sentrum, enn det er å være lillesøster for Siv.

Men det er ikke smart av Høyre-lederen å velge bort en samarbeidspartner ei uke for tidlig. Såpass kan vi slå fast, vi som leser meningsmålinger.

” Å bli tillagt meninger og standpunkter vi ikke har, er vår hverdag. Å bli mobbet av kultureliten, journalister eller andre motstandere som mener de vet bedre enn folk flest, er vi også vant til. ”

Annonsen sto i Norges største avis dagen før Fremskrittspartiet la fram sitt 100-dagersprogram. Velgerne skulle forberedes på stormen som måtte komme. Flere har sammenlignet Frps 100-dagersprogram med opplegget rundt framleggelsen av et statsbudsjett. Også det lekkes ut i biter i forkant. Også det blir gjennomgått og plukket fra hverandre av politiske konkurrenter, eksperter og journalister. Men Frp passet altså på å sende ut en advarsel til velgerne i forkant, for å vaksinere dem mot kritikerne.  

Jeg må innrømme at avisannonsen var det første jeg tenkte på da en kollega fra nettet ba meg kommentere lekkasjene fra 100-dagersprogrammet. Det første punktet på den fyldige lista var at Frp vil kutte NRK-lisensen.

Frp-ledelsen mener nok jeg er inhabil, og på det punktet har de rett. Dersom lisensen fjernes, forsvinner antakelig både P2 og NRK2. Begge kanaler er viktige for NRKs allmennkringkaster-oppdrag, men det er et argument som vil drukne i det faktum at jeg også er interessert i å beholde min egen arbeidsplass. Derfor lot jeg være å kommentere NRK-lisensen, og snakket heller om FrPs mulighet for å gjennomføre programmet.
Jeg mener NRK-lisensen er skuffende lite omtalt i mediene. Det samme er pressestøtten. Men her er nesten alle vi journalister inhabile –noe Frp også får med i annonsen sin. Etter å ha ramset opp hvordan de skal kvitte seg med helsekøer, bompenger og asylsøkere, skriver partiet: ”og vi vil fjerne pressestøtten og NRK-lisensen –uansett hva journalistene måtte mene om oss”.

Effektivt parkert på sidelinja der, altså. 

Fremskrittspartiet har hatt offer-rollen i norsk offentlighet i flere tiår. Men hvor lenge kan partiet tviholde på dette bildet? Frp har ¼ av velgerne, de har egen tv-kanal og egen avis. De har 100 ansatte over hele landet, mer penger enn de andre partiene (med Ap som eneste unntak) og de har tusener av tillitsvalgte og frivillige. De burde ha alle muligheter for å fremme realistiske forslag som tåler en gjennomgang av politiske motstandere, eksperter og journalister.

Jeg tror likevel de vil holde på offer-rollen ei stund til. Når partiet tar seg råd til annonser som rakker ned på alle som kan tenkes å kritisere dem, er det fordi det funker.

1. Så langt ser regjeringsspørsmålet ut til å bli hovedsak i valgkampen.

2. De borgerlige har rotet det grundig til for seg.

Bildet er ment som bevis på at de borgerlige partilederne KAN gå samme vei. De KAN holde hverandre i hånda, og de KAN opptre samlet i media. Nå i valgkampen vil de også ha oss til å tro at de er enige om jobb nummer én: å skifte ut de rødgrønne. Problemet er bare at to av dem har skrevet under velgergarantier som gjør borgerlig regjeringsalternativ bortimot umulig.    

Oppgaven med å få på plass et statsbudsjett for landet er den første og den største oppgaven for enhver ny regjering. Men direkte i NRK skrev Lars Sponheim i forrige uke under på at han ikke vil samarbeide om statsbudsjettet med en regjering der FrP er med. P4 fikk Siv Jensen til å svare med samme mynt. Hun vil ikke være støtteparti for et budsjett lagt fram av Høyre/KrF/Venstre. På den måten så de to ut til å ha signert bort de mest realistiske borgerlige alternativene. Høyre-leder Erna Solberg fortviler over de skriftlige velgergarantiene.

Men det finnes en liten vei ut. Den er ikke veldig realistisk. Den vil være dyr og smertefull. Dessuten er det nerde-stoff som kanskje er litt drøyt i en blogg. Jeg prøver likevel.

I Stortinget er regelen at prislappen på hele statsbudsjettet skal bestemmes først, så kan partiene krangle om detaljene etterpå. Tidligere var det motsatt. Da kunne en mindretallsregjering komme til Stortinget med et forslag til budsjett, og hente støtte fra sak til sak hos de andre partiene.

Fremskrittspartiet håper på å gå tilbake til den gamle ordningen. Da kunne for eksempel en Høyre/FrP-regjering gå til Stortinget og samarbeide med Arbeiderpartiet om klimapolitikken, med Venstre i skattepolitikken og med KrF i familiepolitikken. Lars Sponheim kunne ha fått en liten seier for småbedriftene sine, uten at han brøt kontrakten han sjøl undertegna direkte i Politisk Kvarter. Byrden med å samarbeide ville bli fordelt på flere partier. På samme måte kunne en Høyre/KrF/Venstre-regjering få støtte i enkeltsaker av Siv Jensen, uten at hun trengte å forsvare helheten.

Problemet med ordningen er prislappen. Budsjettene har en tendens til å øke betraktelig når alle forhandler om mer til sine hjertesaker. Ingen av samarbeidspartnerne trenger i prinsippet å bry nattesøvnen med å kutte andre steder i budsjettet.

Verken Jan Tore Sanner eller Per Kristian Foss vil like å ta ansvar for et budsjett der det kommer påplusninger helt fram til jul, fordi alle potensielle samarbeidspartnere skal ha sitt. Høyre har for lengst påtatt seg storebror-rollen som garantist for økonomisk ansvarlighet. På den andre siden: Høyre garanterer jo også at borgerlig flertall skal gi borgerlig styring. Kanskje er dette en liten kamel å svelge?

I Frp håper de å overtale de andre borgerlige partiene. Dette kan være en vei ut for alle fire. I hvert fall hvis partilederne lar være å undertegne flere dokumenter direkte på radioen.