Valget er over, det er også ”Lillas Valg”. Bloggene ligger fortsatt for å leses, og det er lett å se at jeg bommet på noe, og traff bedre på andre saker.

Jens Stoltenberg har ikke vært Robot-Jens i hele valgkampen. Men Erna Solberg klarte å gjenta Høyres nøkkelord skatt, skole og samferdsel i nesten alle direkteintervjuer hun var med på. Svineinfluensa tok aldri av. Men Lars Sponheim fulgte sitt vante spor med å være stille de første ukene, for så å kaste seg inn og snakke om spill de siste ukene.

Både Venstre og KrF rives mellom blokkene, og det må de betale for nå. Kristin Halvorsen slet med formen, og har lagt bak seg nok en vanskelig valgkamp for partiet. De rødgrønne lyktes med sin lille ”så tvil om Venstres Frp-garanti”, og Frp fortsatte sine påstander om å være forfulgt helt fram til valgnatta. At de borgerlige rotet det til for seg, er en åpenbar sannhet for alle. Men jeg syns fortsatt det gamle juletre-bildet, der de fire holder hverandre i hånda, er morsomt å se på etter det vi nå vet.

Mest tilbakemeldinger fikk jeg på bloggen om faktasjekk i asylsaker. Det er underlig at velgerne setter innvandring så langt ned på alle lister over hva de syns er viktigst i en valgkamp. Det er alltid et tema som skaper mye engasjement. Valget viser da også at det VAR få stemmer å hente på å være snille med innvandrere i en valgkamp, i den grad man kan si noen markerte seg med å være det.

Så har det vært blandete tilbakemeldinger på bloggene som handler om hvordan vi jobber i NRKs valgredaksjon, og det er helt greit. Meningen var å forklare hvordan vi tenker når vi velger ut saker som skal på lufta. Ingen innbiller seg at vi aldri gjør feil. 

Takk for følget, takk for veldig mange tilbakemeldinger her i bloggen, fra folk på byen, og fra folk på facebook og twitter.

Rødgrønn seier og Arbeiderpartiet går fram

1) De rødgrønne fikk sine fire nye år.
2) De borgerlige tapte på intern krangel.
3) Det finnes knapt noe sentrum igjen i norsk politikk. For nå er Venstre under sperregrensa, og KrFgjør sitt dårligste valg på over 80 år.

-Blir det rødgrønt, vil jeg helst ligge under dyna, sa Lars Sponheim da jeg snakket med ham i går. Han var på vei over fjellet, og hadde tenkt seg på en lengre tur i finværet før han dro videre til valgvake. Men han lovte å komme i radiostudio om det ble borgerlig flertall. I så fall kunne ingen gjøre opp regningen uten Venstre-lederen, mente han. Ingen av oss var i nærheten av å diskutere alternativet at Venstre skulle havne under sperregrensen.

Først utpå kvelden kom de første resultatene som viste at det gikk mot tap på alle fronter for Norges eldste parti. Samtidig gikk Kristelig Folkeparti på enda en skuffelse, og endte enda lavere enn katastrofevalget sist.

Begge partiene har tapt velgere til begge sider av det politiske landskapet. Velgere som skrev øverst på ønskelista at de ville skifte ut de rødgrønne, forsvant til Høyre og Frp. Velgere som mente det aller viktigste var å unngå Siv Jensen, hoppet til Arbeiderpartiet.

Dagrun Eriksen, KrF-nestleder, bekreftet inntrykket da hun var innom en av de utallige sendingene i morges. På stands gjennom valgkampen ble hun drevet fram og tilbake av velgere som ville ha forsikringer enten mot de rødgrønne eller mot Frp. Nå skal hun ha ferie for å samle seg før fire nye år i opposisjon.

Dobbelkommunikasjon er en vanskelig øvelse. Verken Dagfinn Høybråten eller Lars Sponheim har klart oppgaven. Nå må Sponheim gå av. Han kom gående til Stortinget i 1993, hjemover kjører han i egen Volvo. Dette er neppe noen krise for partiet, all den tid han har varslet sin avgang en god stund. Sponheim har heller ikke virket særlig motivert i slutten av valgkampen.

Taperne i sentrum

Dagfinn Høybråten ser ut til å sitte tryggere. Men en av dem som nå er inne på Stortinget, er en nygammel kronprins som heter Knut Arild Hareide. Kanskje vil han prøve å ta over? I så fall blir det slutt på dobbelkommunikasjon. Hareide er en mann som sannsynligvis vil la enhver Frp-sympatisør fare, og heller konsentrere seg om å ta tilbake velgere fra Arbeiderpartiet.

Også SV har tapt til Arbeiderpartiet. Når SV taper fire mandater og Arbeiderpartiet vinner tre, er styrkeforholdet ytterligere forsterket i Arbeiderpartiets favør. Det skal bli spennende å se hvor dyrt SV klarer å selge seg og sine saker i en slik regjering.

Av småpartiene er det bare Senterpartiet som har klart å beholde oppslutningen på målingene. Hvordan er vanskelig å forstå. Partiet har knapt vist seg i riksmediene, uten at noen av partitoppene har klaget særlig på den saken. I stedet har de jobbet jevnt i distriktene, og hentet hjem igjen kjernevelgere som har vært på vandring i regjeringsperioden.

I dag er det bare å gratulere de store.
*Arbeiderpartiet, som klarte å gå fram for andre valget på rad. Den ubønnhørlige regjeringsslitasjen slo aldri til, og partiet sikret flertallsregjeringen gjenvalg for første gang på førti år.
*Fremskrittspartiet, der Siv Jensen klarte å overgå selveste partihøvding Carl I Hagens suksess fra 2005. Nok en gang kan Frp smykke seg med ”beste valgresultat noensinne”
*Og Høyre som gikk fra å være mellomparti til å menge seg med de store. Erna Solberg kan stolt kalle seg valgets vinner, med mest framgang av dem alle sammen.

Kristin Halvorsen Foto: Scanpix

Kristin Halvorsen er kjent for sin sjarm, sine kjappe replikker og gode humør.

Da Eli Hagen skrev selvbiografi, var Kristin Halvorsen en av ytterst få som fikk ros for å være grei med alle, alltid hyggelig og omtenksom.

Men den sjarmerende Halvorsen har vi ikke sett mye til i denne valgkampen.

Hun sliter. I partilederutspørringen i Politisk Kvarter virket hun lettere irritert på Bjørn Bøs spørsmål om fattigdom og Afghanistan.

Hos Pål T Jørgensen i TV2 ble hun kjørt knallhardt på det samme, og hun kom ikke heldig ut av de fire år gamle løftene om å avskaffe fattigdom.

Jeg er rimelig sikker på at Kristin Halvorsen må ha et svært anstrengt forhold til valgkamper. Da de åpnet valgkampen på Kastellet skole i Oslo i 2003, lå SV høyt på alle meningsmålinger. En svært selvtilfreds Halvorsen lanserte det nye SV, som åpnet for større innflytelse for foreldre i skolen. Ja, de skulle sågar få lov til å velge hvilke fag ungene skulle få undervisning i. Jeg satt der på første benk med båndopptakeren min, og ble ærlig talt fullstendig forvirra av de nye SV-tonene. Skulle det liksom bety at foreldre kunne velge latin da? I stedet for gym, for eksempel? Ja, sa Kristin Halvorsen, det måtte det bety. Den uttalelsen brukte hun resten av valgkampen på å forklare. I en tv-debatt innrømmet hun til slutt at hun hadde tatt for mye Møllers tran den dagen de åpnet valgkampen.

I 2005 var skolemat tema under SVs valgkampåpning. Resten av valgkampen –og de fire årene etterpå- har SV måttet svare for sine høye smørbrød fra den dagen. Journalistene fikk servert laks, og Aftenposten regnet ut hvor utrolig dyrt det ville være for den norske skolen å servere elevene et slikt måltid. For hvert nytt problem som dukker opp i skolen, trekker politiske motstandere lakse-kortet mot SV. Den i partiet som bestilte mat den gangen, har mye å svare for.

Partilederdebatt Foto. Scanpix

I år har Kristin Halvorsen forsvunnet i debattene der Jens Stoltenberg har vært med. AP-lederen ser ut til å ha funnet tilbake SIN sjarm. Men det hjelper ikke samarbeidspartnerne når Stoltenberg smilende slår ut armene og sier hans plan A er å regjere sammen med ”disse damene her”.

Når Kristin Halvorsen har vært alene, har hun slitt med å forsvare regjeringens politikk samtidig som hun skal fronte hva SV egentlig ønsker seg. Hun har fått mye ros for å være flink finansminister. Problemet nå er at SV trenger mer en radikal, frekk og utålmodig partileder.

Det ville være synd for SV og synd for norsk politikk om Kristin Halvorsen slutter å komme med ambisiøse løfter. Politikere som ikke tør å konkretisere løftene sine, som ikke tør å gi seg sjøl fallhøyde, har vi allerede for mange av i norsk politikk. Det spørs om vi hadde hatt bortimot full barnehagedekning dersom SV-lederen ikke hadde vært så ualminnelig svær i kjeften i 2005. Minstepensjonistene hadde kanskje også hatt mindre å leve for. Vi må for all del unngå at politikerne slutter å love noe som helst.

Men når hun nå har sagt at fattigdom skal avskaffes og at det kun er snakk om vilje til å gjennomføre det, blir det vanskelig å komme etterpå og si at oppgaven ikke lar seg løse.

Møllers Tran- unnskyldningen ble brukt opp i 2003. I år må hun finne på noe annet. Kanskje hun burde gjøre som Liv Signe Navarsete i partileder- utspørringen i NRK i går? Programlederne hadde lagt opp til et løp om fornybar energi, der Senterpartiet har lovet mye og prestert svært lite. –Nei, på det området har vi ikke kommet så langt som vi skulle ønske oss, sa Navarsete med rak rygg, blått blikk og et unnskyldende smil om munnen. Ferdig med den saken.

Replikken smalt under en stemmeprøve før NRKs partileder-debatt for to år siden. SV-lederen var ikke spesielt fornøyd med å se Siv Jensen som en slags kloning av henne selv. De to var akkurat like kortklipte og blonde, og de hadde akkurat like røde jakker. Det var bare vi som satt i salen som fikk med oss irritasjonen. Da rødlyset kom på, var de to politiske konkurrentene tilsynelatende opptatt av andre ting.

I kveld er de i gang igjen. Klokka 2145 blir det partilederdebatt i Kristiansand, direktesendt på NRK1. Da vil samtlige partiledere med rådgiverkorps ha forberedt klesdrakt og hårklipp ut fra tv-prinsippet om å ta seg best mulig ut, uten at oppmerksomheten skal tas fra budskapet. De har garantert forberedt triks for å få ut budskapet sitt mest mulig usensurert og uavbrutt også. Viktig og riktig, alt sammen. Men hovedspørsmålene for oss som skal se på, vil være:

Jens Stoltenberg: klarer han å legge bort robot-Jens og vise oss hvorfor han egentlig VIL ha fire år til?

Siv Jensen: klarer hun å framstå som dypt sjokkert opposisjonspolitiker OG ansvarlig landsmoder i én og samme debatt?

Erna Solberg: klarer hun å få folk til å huske at hun også er statsministerkandidat?

Lars Sponheim: klarer han å finne en pedagogisk forklaring på hvordan det kan bli regjeringsskifte uten at Siv Jensen skal få ha noe med saken å gjøre?

Kristin Halvorsen: klarer hun å få fram SVs viktigste saker uten at noen spør hvorfor de har tapt på akkurat de samme sakene?

Liv Signe Navarsete: klarer hun å få fram SPs viktigste saker uten at regjeringskollegene framstår som de viktigste hindringene på veien?

Dagfinn Høybråten: klarer han å komme til orde?

Vi får se. Klokka 2145 i kveld, altså. Eller i TV2s oppvarmingsrunde litt tidligere på kvelden.

nb! Rødt og Torstein Dahle får ikke bli med i kveld. Til gjengjeld fikk han 18 minutter alene i partilederutspørringen på Politisk Kvarter i dag. Du kan høre ham her.

Serien «en stemme til – er egentlig en stemme til…»  er jo virkelig egnet til å forvirre velgerne. Ikke nok med at de (vi) skal finne ut av hva partiene mener om dette og hint. Neida, nå skal vi drive med sannsynlighetsberegning i tillegg!  En stemme til Venstre er en stemme til Ap, sier Høyres Per Kristian Foss. En stemme til Høyre er en stemme til FrP» sier Venstreleder Lars Sponheim. «Noen stemmer FOR MYE til Ap er slutten for den rød-grønne regjeringen, sier Åslaug Haga. En stemme til Sp er visstnok fortsatt en stemme til Sp.  

Mandag er det skolestart, NRK har første partilederdebatt, og det blir mer blogging..  God helg!

Spørsmålet surret i bakhodet der jeg lå omtåket i senga med en tannverk som dunket både i over- og underkjeven. To paralgin forte og to ibux hjalp litt på smerten. Til gjengjeld var jeg så kvalm at jeg ikke kunne stå oppreist. To tannlegebesøk kostet meg to tusen kroner, men fremdeles klarte ingen å finne ut hvor problemet lå.      

Ifølge Dagbladet i sommer dropper 210.000 nordmenn å gå til tannlege av økonomiske årsaker. Mer enn én million nordmenn har det siste året droppet å gå til tannlegen, fordi det er for dyrt eller fordi det gjør for vondt. Tenner er et privat ansvar. Du kan røyke til du får kreft, ta unødige sjanser i fjellveggen eller spise deg til helseproblemer – staten stiller opp. Men den som slurver med  tannkosten, må ta regninga sjøl.  

For min del handlet det i slutten av juli å finne en tannlege som ikke var på ferie. Tredje forsøk var hos en iransk tannlege som tok imot meg søndag morgen klokka 0900. Det kostet 1650 kroner til, men han fant i alle fall feilen. Den dårlige nyheten var at roten til alt det vonde må fylles (4500 kroner),  deretter skal ny krone settes på (4900 kroner). Alternativt kan jeg ta den billige løsningen med å trekke hele tanna (kr 1.300,-).  

De rødgrønne har egentlig sagt de skal ha en tannhelsereform. SV vil ha et tak på 2500 kroner. Arbeiderpartiet vil også ha en grense for hvor mye vi skal måtte betale hos tannlegen, men har ikke skrevet i programmet hvor grensa bør gå. FrPs nettsider har ingenting om tannhelse. Ikke Høyres heller, utover et innlegg som harselerer over at Kristin Halvorsen har lovet tannhelsereform allerede for fem år siden (au!). 

Så blir det noe valgkamp-tema av dette? Milliarder er jo allerede delt ut til sykehjemsplasser og kulturløft. Med skolestart neste uke, er det grunn til å vente at det går ut nye milliarder. Og da har de ikke engang begynt på sykehusene.   

I år følger jeg ekstra godt med. Men når dette helvetet endelig tar slutt (verker ennå), skal det gå mer enn ett år før jeg setter meg i en tannlegestol igjen. Én million andre venter minst like lenge..