Valget er over, det er også ”Lillas Valg”. Bloggene ligger fortsatt for å leses, og det er lett å se at jeg bommet på noe, og traff bedre på andre saker.

Jens Stoltenberg har ikke vært Robot-Jens i hele valgkampen. Men Erna Solberg klarte å gjenta Høyres nøkkelord skatt, skole og samferdsel i nesten alle direkteintervjuer hun var med på. Svineinfluensa tok aldri av. Men Lars Sponheim fulgte sitt vante spor med å være stille de første ukene, for så å kaste seg inn og snakke om spill de siste ukene.

Både Venstre og KrF rives mellom blokkene, og det må de betale for nå. Kristin Halvorsen slet med formen, og har lagt bak seg nok en vanskelig valgkamp for partiet. De rødgrønne lyktes med sin lille ”så tvil om Venstres Frp-garanti”, og Frp fortsatte sine påstander om å være forfulgt helt fram til valgnatta. At de borgerlige rotet det til for seg, er en åpenbar sannhet for alle. Men jeg syns fortsatt det gamle juletre-bildet, der de fire holder hverandre i hånda, er morsomt å se på etter det vi nå vet.

Mest tilbakemeldinger fikk jeg på bloggen om faktasjekk i asylsaker. Det er underlig at velgerne setter innvandring så langt ned på alle lister over hva de syns er viktigst i en valgkamp. Det er alltid et tema som skaper mye engasjement. Valget viser da også at det VAR få stemmer å hente på å være snille med innvandrere i en valgkamp, i den grad man kan si noen markerte seg med å være det.

Så har det vært blandete tilbakemeldinger på bloggene som handler om hvordan vi jobber i NRKs valgredaksjon, og det er helt greit. Meningen var å forklare hvordan vi tenker når vi velger ut saker som skal på lufta. Ingen innbiller seg at vi aldri gjør feil. 

Takk for følget, takk for veldig mange tilbakemeldinger her i bloggen, fra folk på byen, og fra folk på facebook og twitter.

Meningsmålingene skaper sin egen politiske dynamikk, som nå ser ut til å endre hele valgkampen. Men når Siv Jensen har mistet sin plass i solen og Erna Solberg hår trådt inn, kan det være greit å minne oss alle om at grunnlaget er syltynt.

Erna Solberg med statsministerambisjoner Foto: Scanpix

Denne helga endret Jens Stoltenberg hovedmotstander – fra Siv til Erna. Erna Solberg har fått sine vel fortjente minutter med smilebilder og gledesintervjuer. Hun har hatt en tung vår, og en blytung start på valgkampen. Det er lett å unne partileder Solberg litt medgang.

Men hva er så grunnlaget for all denne viraken?

Høyre, Venstre og KrF sier de vil danne regjering dersom de til sammen er større enn Frp. Det har de vært på målingene i VG, Dagsavisen og TV2 i forrige uke. I NRK, Dagbladet og i Klassekampen i dag, er Fremskrittspartiet størst.

Du kan jo velge sjøl hvem av disse du har lyst til å tro på. Inntrykket som er skapt, er at en blågulgrønn regjering plutselig kan bli en realitet.

Hvorfor valgte så Jens Stoltenberg å utrope Erna til hovedmotstander lørdag formiddag? Sannsynligvis fordi han håpet at Siv Jensen skulle bli akkurat så gretten som hun ble lørdag kveld, direkte i Lørdagsrevyen. Intern krangel blant de borgerlige gir velgerne et inntrykk av kaos. Samtidig er det viktig for Stoltenberg å unngå at folk tror de kan stemme omtrent hva de vil, og likevel ende opp med ham som statsminister.

Hvorfor blir Siv Jensen så gretten? Sannsynligvis fordi Fremskrittspartiet tross alt er langt større enn de andre borgerlige partiene, og har en velgerskare som forlanger å bli hørt. Dessuten har hennes velgergaranti om ikke å støtte en regjering hun ikke sjøl er med i, begynt å brenne under føttene hennes. Ifølge VG truer Frps bidragsytere med å stemme Høyre om ikke partiet bruker alle mulige midler for å avskaffe arveavgift og formuesskatt.

Hvorfor lar så mediene inntrykket leve? Fordi det er nytt, og fordi endring alltid er godt stoff. Flere målinger viser at Fremskrittspartiet fremdeles ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne, mens Høyre ligger an til å gjøre sitt dårligste valg noensinne. Men det er gammelt nytt. For andre målinger kan tyde på at en blågulgrønn regjering kanskje ikke er helt urealistisk likevel.

Det symboltunge bildet av Erna oppå bordet (av alle ting!) sammen med de to kompisene i Venstre og KrF har hatt større effekt enn de to sentrumskameratene kunne våge håpe på. Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim har slitt lenge med å få folk til å tro at alternativet i det hele tatt var realistisk. Fredag ettermiddag prøvde Høyres rådgivere å få i stand et bilde av Erna Solberg sammen med Siv Jensen også. De ringte både Dagsrevyen og VG. Men Jensen var i Nord-Norge, og bildet ble ikke noe av.

Det skal bli spennende å se hvor ivrige Høyre-folkene er på å få i stand et slikt bilde denne uka. Det er varmt og behagelig i solskinnet, og for Erna Solberg må det være mye gøyere å være statsministerkandidat sammen med to små brødre i sentrum, enn det er å være lillesøster for Siv.

Men det er ikke smart av Høyre-lederen å velge bort en samarbeidspartner ei uke for tidlig. Såpass kan vi slå fast, vi som leser meningsmålinger.

Det var inngangen til TV2s debatt om kriminalitet i går. Deretter slapp fire relativt enige menn (fem med programlederen) til i en debatt der begreper som utlendinger, asylsøkere, bander, innbrudd, lav oppklaringsprosent og lovløse tilstander ble pøst ut i stor fart.

Ingen av paneldeltakerne fant på noe tidspunkt grunn til å trekke pusten mellom ordene ”kriminell” og ”asylsøker”.

– Det er 18.000 asylsøkere i dette landet som begår kriminalitet heile tida, slo Frps Per Sandberg fast. Justisminister Knut Storberget kunne ikke gå for at ALLE var kriminelle, men kunne opplyse at Oslo-politiet nå har gjort en god jobb med å fengsle 300 av dem. André Oktay Dahl påpekte at regjeringen ikke hadde kontroll over kriminaliteten, nå som 18.000 asylsøkere slipper inn i landet.

– Jeg skjønner ikke hvor de har tallene fra, sier pressevakta i UDI når jeg ringer og spør om hvor mange asylsøkere som begår kriminalitet. Der mener de bestemt at politiet melder om svært få kriminelle asylsøkere rundt omkring i landet. Men hun har altså ikke tall. Kanskje Politidirektoratet har? – Nei, slike tall finnes ikke, sier Politidirektoratet. Hva med Politiets Utlendingsenhet? Nei. Der har de kun en rapport fra 2001 som viser at asylsøkerne antas å stå bak mindre enn 1% av det totale antall lovbrudd som ble oppklart.

UDI og politifolkene jeg har snakket med i dag viser til at Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund er den eneste som har vært ute med tall på kriminelle asylsøkere. I går sa Johannessen til Dagbladet at ”bare i år vil 18.000 ID-løse asylsøkere stjele, rane, utøve vold og omsette narkotika”. I dag er samme Johannessen ute i en notis. Han beklager og legger seg flat. Tallet 18.000 er for asylsøkere som mangler pass. Tallet sier ikke noe om at disse er kriminelle.

Tragikomisk blir debatten likevel når SVs Akhtar Chaudry kommer til orde. – Dette er langt mer alvorlig for meg enn for Sandberg, fordi jeg må stå til ansvar som innvandrer, sa SVs Akhtar Chaudry. – Å, tenker jeg hjemme i stua. – Må du det? Chaudry er da virkelig opprinnelig pakistaner med norsk statsborgerskap. Hva i all verden skulle han ha med østeuropeiske bander og kriminelle asylsøkere å gjøre?

Inn fra sidelinja kommer André Oktay Dahl og snakker varmt om jern-Erna som egentlig burde kalles hjerte-Erna fordi hun i 2001 var hard mot de harde og tok vare på de som trengte asyl. Husker han ikke at de fleste asylsøkerne som ble lempet ut i 2002 og 2003 var fra Bulgaria? De hadde absolutt ingen grunn til å få asyl i Norge. Det blir fort litt mer komplisert å skille forfulgte fra lykkejegere når asylsøkerne er fra land som Afghanistan, Eritrea, Somalia og Irak.

På et norsk folkemøte halvannen uke før valget er det lettest å snakke litt bredt. Aller tryggest er det å snakke om ”utlendingene”, så slipper man å holde orden på alle disse landene.

Det uvanlige ved debattmøtet var at Fremskrittspartiet endelig fikk snakke om innvandring og asylpolitikk. De har prøvd så lenge, men ingen av de andre partiene har tatt opp tråden.

For Høyre vet at Frp alltid vil levere mer og strammere politikk enn de selv vil komme opp med. Arbeiderpartiet vet at de vil tape velgere på debatten, så de nøyer seg med å si at de strammer inn. SV vet at de vil måtte svare for innstrammingene, så de holder kjeft. Venstre vet de får troverdighet blant innvandrere ved å bruke Abid Raja, selv om han snakker mest om seg sjøl.

Alle vet dessuten at det er få stemmer å hente på å være snille med utlendinger i en valgkamp. Særlig etter debatten i går.

1. Så langt ser regjeringsspørsmålet ut til å bli hovedsak i valgkampen.

2. De borgerlige har rotet det grundig til for seg.

Bildet er ment som bevis på at de borgerlige partilederne KAN gå samme vei. De KAN holde hverandre i hånda, og de KAN opptre samlet i media. Nå i valgkampen vil de også ha oss til å tro at de er enige om jobb nummer én: å skifte ut de rødgrønne. Problemet er bare at to av dem har skrevet under velgergarantier som gjør borgerlig regjeringsalternativ bortimot umulig.    

Oppgaven med å få på plass et statsbudsjett for landet er den første og den største oppgaven for enhver ny regjering. Men direkte i NRK skrev Lars Sponheim i forrige uke under på at han ikke vil samarbeide om statsbudsjettet med en regjering der FrP er med. P4 fikk Siv Jensen til å svare med samme mynt. Hun vil ikke være støtteparti for et budsjett lagt fram av Høyre/KrF/Venstre. På den måten så de to ut til å ha signert bort de mest realistiske borgerlige alternativene. Høyre-leder Erna Solberg fortviler over de skriftlige velgergarantiene.

Men det finnes en liten vei ut. Den er ikke veldig realistisk. Den vil være dyr og smertefull. Dessuten er det nerde-stoff som kanskje er litt drøyt i en blogg. Jeg prøver likevel.

I Stortinget er regelen at prislappen på hele statsbudsjettet skal bestemmes først, så kan partiene krangle om detaljene etterpå. Tidligere var det motsatt. Da kunne en mindretallsregjering komme til Stortinget med et forslag til budsjett, og hente støtte fra sak til sak hos de andre partiene.

Fremskrittspartiet håper på å gå tilbake til den gamle ordningen. Da kunne for eksempel en Høyre/FrP-regjering gå til Stortinget og samarbeide med Arbeiderpartiet om klimapolitikken, med Venstre i skattepolitikken og med KrF i familiepolitikken. Lars Sponheim kunne ha fått en liten seier for småbedriftene sine, uten at han brøt kontrakten han sjøl undertegna direkte i Politisk Kvarter. Byrden med å samarbeide ville bli fordelt på flere partier. På samme måte kunne en Høyre/KrF/Venstre-regjering få støtte i enkeltsaker av Siv Jensen, uten at hun trengte å forsvare helheten.

Problemet med ordningen er prislappen. Budsjettene har en tendens til å øke betraktelig når alle forhandler om mer til sine hjertesaker. Ingen av samarbeidspartnerne trenger i prinsippet å bry nattesøvnen med å kutte andre steder i budsjettet.

Verken Jan Tore Sanner eller Per Kristian Foss vil like å ta ansvar for et budsjett der det kommer påplusninger helt fram til jul, fordi alle potensielle samarbeidspartnere skal ha sitt. Høyre har for lengst påtatt seg storebror-rollen som garantist for økonomisk ansvarlighet. På den andre siden: Høyre garanterer jo også at borgerlig flertall skal gi borgerlig styring. Kanskje er dette en liten kamel å svelge?

I Frp håper de å overtale de andre borgerlige partiene. Dette kan være en vei ut for alle fire. I hvert fall hvis partilederne lar være å undertegne flere dokumenter direkte på radioen.

Det kristelige folkepartiet vil så gjerne være et parti for hele kristenfolket.

Problemet – og utfordringen –  er at kristenfolket består av så uendelig mange flere enn dem som nå prøver å ta hevd på tittelen.

Organisasjonen «Kristenfolket» – med Norge i Dag-redaktør Bjarte Ystebø i spissen – måler kommende stortingsrepresentanter ut fra hva de mener om Israel og ekteskapsloven. De som står bak Kristenfolket har i lang tid tatt til orde for at KrF må samarbeide med Frp.

Da Dagfinn Høybråten i går kveld smalt igjen døra til Jens Stoltenberg, tolket Frps Sylvi Listhaug dette som tegn på at Kristenfolket har gjort jobben. De har ryddet vei for at FrP og Høyre kan styre, med KrF som et slags støtteparti i Stortinget. Problemet er imidlertid at det ikke er mange saker de to er enige om. Dessuten mener bare sju prosent av KrFs velgere at partiet bør samarbeide med Frp.

Kristelig Folkepartis velgere er nemlig like opptatt av bistand, miljø, fattigdom og alkoholpolitikk som de er av Israel og homo-ekteskap. På KrF-landsmøtet i vår sto jeg ved siden av en stortingspolitiker som sukket tungt da Dagfinn Høybråten gjorde kampen mot ekteskapsloven til en hovedsak i debatten. Hun mente det var feil sak å profilere KrF på, fordi den støter bort den liberale delen av kristen-Norge.

Nå i valgkampen prøver Dagfinn Høybråten å favne dem alle sammen. Han har fått god hjelp av Frps vedtak om aktiv dødshjelp  for å hente tilbake de kristen-konservative. Samtidig strever han med å hente inn stemmene som har gått til Arbeiderpartiet og Venstre. I går kveld valgte Høybråten å markere større avstand til venstresida enn til Frp.

Kanskje hadde han fått signaler inn fra et valgmøte i Kristiansand i går kveld, der kristne velgere ropte halleluja for Frp-samarbeid? Ifølge referatet i Fedrelandsvennen ble KrF-ledelsen beskyldt for å bruke altfor mye tid på de rødvinskristne. Men Høybråten og KrF-toppene vet like fullt at det er de rødvinskristne som kan redde KrF fra et nytt katastrofevalg.

Det historisk dårlige resultatet for KrF var på 6,8 prosent i 2005. I 2007 gikk partiet ned til 6,4 prosent. I 2009 ligger de i snitt på 6,0 prosent. Dagfinn Høybråten har slitt med dårlige målinger og med intern splid siden han tok over som partileder. Men til forskjell fra Høyre, er ikke ledervervet oppe til diskusjon i KrF. Der har de mer enn nok med å diskutere hvor kristelig og hvor folkelig partiet skal være.

– De må i det minste kunne snakke med Fremskrittspartiet, sa Reidun oppgitt i slutten av april. Jeg traff henne i forbindelse med KrFs landsmøte i Kristiansand.  Reidun Førde mente KrF burde samarbeide med FrP for å stoppe den rødgrønne regjeringens avkristning av Norge. Ektemann Arne var en av mange i venneflokken hjemme i Vennesla som hadde bestemt seg for å stemme FrP. De forlangte klar tale mot ekteskapsloven som likestiller homofile og heterofile ekteskap. Og klar og ubetinget støtte til Israel. Bare Frp var klare nok. 

Men nå blir det altså KrF likevel. Fremskrittspartiets ja til aktiv dødshjelp var dråpen. Fra før var begeret fullt av ukristelige forslag som å innføre alkoholsalg på bensinstasjoner.

Langs hele Sørlandet og langs deler av Vestlandet har kristenfolket reagert på FrPs vedtak og forslag fra forsommeren. Derfor brukte også Siv Jensen anledningen til å avlyse hele forslaget om aktiv dødshjelp da hun talte på torget i Kristiansand i går. Forslaget hun sjøl stemte for i mai, er nå utsatt på ubestemt tid. Derimot vil hun gjøre alt hun kan for å reversere ekteskapsloven.

Kampen om de kristne velgerne har ført Siv Jensen, Carl I Hagen og Per Sandberg til mangt et bedehus de siste årene. Fram til i vår har de blitt godt mottatt. Norge i Dag-redaktør Finn Jarle Sæle er blant dem som har brukt FrPs suksess til å advare KrF-ledelsen mot å bli for slappe med kristen- budskapet. Han er av den typen som aldri lar en sjanse gå fra seg til å kritisere eget parti, samtidig som han nekter plent å melde seg ut. Det blir alltid godt stoff av folk som kritiserer sine egne.

For Arne Førde er likevel flørten med FrP over for denne gang. Jeg fikk en sms fra Vennesla i går kveld etter at Jensens torg- tale var ute på nett og radio. ”Siv sitt nei er vel egentlig en taktisk uttalelse. Hun har nok fått mer motbør enn ventet”, skriver han.

Siv Jensen har til nå klart det kunststykket å tiltrekke seg både milliardærer og minstepensjonister, liberalister og harry- turister og dem som vil ha bedehus og dem som vil ha billig sprit. Om Siv vil ha dem alle, er det ikke sikkert alle disse vil ha hverandre.

I kveld kan du høre og se Siv Jensen i partilederutspørring på NRK1. I morgen tidlig kan du høre Dagfinn Høybråten i partilederutspørring på Politisk Kvarter.

Replikken smalt under en stemmeprøve før NRKs partileder-debatt for to år siden. SV-lederen var ikke spesielt fornøyd med å se Siv Jensen som en slags kloning av henne selv. De to var akkurat like kortklipte og blonde, og de hadde akkurat like røde jakker. Det var bare vi som satt i salen som fikk med oss irritasjonen. Da rødlyset kom på, var de to politiske konkurrentene tilsynelatende opptatt av andre ting.

I kveld er de i gang igjen. Klokka 2145 blir det partilederdebatt i Kristiansand, direktesendt på NRK1. Da vil samtlige partiledere med rådgiverkorps ha forberedt klesdrakt og hårklipp ut fra tv-prinsippet om å ta seg best mulig ut, uten at oppmerksomheten skal tas fra budskapet. De har garantert forberedt triks for å få ut budskapet sitt mest mulig usensurert og uavbrutt også. Viktig og riktig, alt sammen. Men hovedspørsmålene for oss som skal se på, vil være:

Jens Stoltenberg: klarer han å legge bort robot-Jens og vise oss hvorfor han egentlig VIL ha fire år til?

Siv Jensen: klarer hun å framstå som dypt sjokkert opposisjonspolitiker OG ansvarlig landsmoder i én og samme debatt?

Erna Solberg: klarer hun å få folk til å huske at hun også er statsministerkandidat?

Lars Sponheim: klarer han å finne en pedagogisk forklaring på hvordan det kan bli regjeringsskifte uten at Siv Jensen skal få ha noe med saken å gjøre?

Kristin Halvorsen: klarer hun å få fram SVs viktigste saker uten at noen spør hvorfor de har tapt på akkurat de samme sakene?

Liv Signe Navarsete: klarer hun å få fram SPs viktigste saker uten at regjeringskollegene framstår som de viktigste hindringene på veien?

Dagfinn Høybråten: klarer han å komme til orde?

Vi får se. Klokka 2145 i kveld, altså. Eller i TV2s oppvarmingsrunde litt tidligere på kvelden.

nb! Rødt og Torstein Dahle får ikke bli med i kveld. Til gjengjeld fikk han 18 minutter alene i partilederutspørringen på Politisk Kvarter i dag. Du kan høre ham her.

Ifølge Vårt Land kommer toppen av svineinfluensaen til å inntreffe på valgdagen 14. september. Politikerne kan fort bli blant dem som smittes tidlig. Deres jobb er å hilse på flest mulig i valgkampen. Det ville ta seg dårlig ut for en politiker å innføre artige alternativer til håndhilsing, slik Oslo-studentene driver med om dagen.   Statsrådene har nå fått desinfiserende servietter i veska, som skal fjerne virus og eventuelt annet svineri etter at de har håndhilst på førti pasienter på eldresenteret eller femten barnehageansatte og tretti snørrete barnehagebarn. Ingen tror vel egentlig det hjelper, men det er jo verdt å prøve.  

   Mest lurer jeg likevel på hva Venstre har tenkt å gjøre for å beskytte Lars Sponheim mot svineinfluensaen. Jeg har undret meg over Sponheim i flere valgkamper. Han er bortimot fraværende gjennom sommeren og i begynnelsen av valgkampen. Venstre går ut av fokus mens de andre krangler. Såpass nær sperregrensa partiet alltid har vært, er det en vågal strategi. Men når så alle partiene har skjelt ut hverandre tilstrekkelig lenge, dukker Sponheim opp i manesjen de siste ukene. Han er en mester i onelinere, og er derfor blant dem som alltid gjør det bra i folkemøter og partilederdebatter. Dessuten har han fordelen av å framstå som et alternativ for frustrerte velgere over hele skalaen fra SV til Høyre. Strategien har vært vellykka så langt. Men hva om én av de to viktige Sponheim – ukene skulle forsvinne i svineinfluensa?  

Det er liten grunn til å tro at medarbeiderne rundt Siv Jensen og Jens Stoltenberg er mindre redd for smitten. Jens skal møte Jensen 13 ganger de neste ukene. Det blir ikke det samme å erstatte Jens med nestleder Helga eller Jensen med nestleder Sandberg. Men for oss som skal følge valgkampen, kunne det jammen vært spennende. Som Dagfinn Høybråten sa til Dagens Næringsliv i forrige uke: – Det er som med svenske danseband. Har du hørt én «Jens og Jensen» -duell, har du hørt dem alle.