Valget er over, det er også ”Lillas Valg”. Bloggene ligger fortsatt for å leses, og det er lett å se at jeg bommet på noe, og traff bedre på andre saker.

Jens Stoltenberg har ikke vært Robot-Jens i hele valgkampen. Men Erna Solberg klarte å gjenta Høyres nøkkelord skatt, skole og samferdsel i nesten alle direkteintervjuer hun var med på. Svineinfluensa tok aldri av. Men Lars Sponheim fulgte sitt vante spor med å være stille de første ukene, for så å kaste seg inn og snakke om spill de siste ukene.

Både Venstre og KrF rives mellom blokkene, og det må de betale for nå. Kristin Halvorsen slet med formen, og har lagt bak seg nok en vanskelig valgkamp for partiet. De rødgrønne lyktes med sin lille ”så tvil om Venstres Frp-garanti”, og Frp fortsatte sine påstander om å være forfulgt helt fram til valgnatta. At de borgerlige rotet det til for seg, er en åpenbar sannhet for alle. Men jeg syns fortsatt det gamle juletre-bildet, der de fire holder hverandre i hånda, er morsomt å se på etter det vi nå vet.

Mest tilbakemeldinger fikk jeg på bloggen om faktasjekk i asylsaker. Det er underlig at velgerne setter innvandring så langt ned på alle lister over hva de syns er viktigst i en valgkamp. Det er alltid et tema som skaper mye engasjement. Valget viser da også at det VAR få stemmer å hente på å være snille med innvandrere i en valgkamp, i den grad man kan si noen markerte seg med å være det.

Så har det vært blandete tilbakemeldinger på bloggene som handler om hvordan vi jobber i NRKs valgredaksjon, og det er helt greit. Meningen var å forklare hvordan vi tenker når vi velger ut saker som skal på lufta. Ingen innbiller seg at vi aldri gjør feil. 

Takk for følget, takk for veldig mange tilbakemeldinger her i bloggen, fra folk på byen, og fra folk på facebook og twitter.

Rødgrønn seier og Arbeiderpartiet går fram

1) De rødgrønne fikk sine fire nye år.
2) De borgerlige tapte på intern krangel.
3) Det finnes knapt noe sentrum igjen i norsk politikk. For nå er Venstre under sperregrensa, og KrFgjør sitt dårligste valg på over 80 år.

-Blir det rødgrønt, vil jeg helst ligge under dyna, sa Lars Sponheim da jeg snakket med ham i går. Han var på vei over fjellet, og hadde tenkt seg på en lengre tur i finværet før han dro videre til valgvake. Men han lovte å komme i radiostudio om det ble borgerlig flertall. I så fall kunne ingen gjøre opp regningen uten Venstre-lederen, mente han. Ingen av oss var i nærheten av å diskutere alternativet at Venstre skulle havne under sperregrensen.

Først utpå kvelden kom de første resultatene som viste at det gikk mot tap på alle fronter for Norges eldste parti. Samtidig gikk Kristelig Folkeparti på enda en skuffelse, og endte enda lavere enn katastrofevalget sist.

Begge partiene har tapt velgere til begge sider av det politiske landskapet. Velgere som skrev øverst på ønskelista at de ville skifte ut de rødgrønne, forsvant til Høyre og Frp. Velgere som mente det aller viktigste var å unngå Siv Jensen, hoppet til Arbeiderpartiet.

Dagrun Eriksen, KrF-nestleder, bekreftet inntrykket da hun var innom en av de utallige sendingene i morges. På stands gjennom valgkampen ble hun drevet fram og tilbake av velgere som ville ha forsikringer enten mot de rødgrønne eller mot Frp. Nå skal hun ha ferie for å samle seg før fire nye år i opposisjon.

Dobbelkommunikasjon er en vanskelig øvelse. Verken Dagfinn Høybråten eller Lars Sponheim har klart oppgaven. Nå må Sponheim gå av. Han kom gående til Stortinget i 1993, hjemover kjører han i egen Volvo. Dette er neppe noen krise for partiet, all den tid han har varslet sin avgang en god stund. Sponheim har heller ikke virket særlig motivert i slutten av valgkampen.

Taperne i sentrum

Dagfinn Høybråten ser ut til å sitte tryggere. Men en av dem som nå er inne på Stortinget, er en nygammel kronprins som heter Knut Arild Hareide. Kanskje vil han prøve å ta over? I så fall blir det slutt på dobbelkommunikasjon. Hareide er en mann som sannsynligvis vil la enhver Frp-sympatisør fare, og heller konsentrere seg om å ta tilbake velgere fra Arbeiderpartiet.

Også SV har tapt til Arbeiderpartiet. Når SV taper fire mandater og Arbeiderpartiet vinner tre, er styrkeforholdet ytterligere forsterket i Arbeiderpartiets favør. Det skal bli spennende å se hvor dyrt SV klarer å selge seg og sine saker i en slik regjering.

Av småpartiene er det bare Senterpartiet som har klart å beholde oppslutningen på målingene. Hvordan er vanskelig å forstå. Partiet har knapt vist seg i riksmediene, uten at noen av partitoppene har klaget særlig på den saken. I stedet har de jobbet jevnt i distriktene, og hentet hjem igjen kjernevelgere som har vært på vandring i regjeringsperioden.

I dag er det bare å gratulere de store.
*Arbeiderpartiet, som klarte å gå fram for andre valget på rad. Den ubønnhørlige regjeringsslitasjen slo aldri til, og partiet sikret flertallsregjeringen gjenvalg for første gang på førti år.
*Fremskrittspartiet, der Siv Jensen klarte å overgå selveste partihøvding Carl I Hagens suksess fra 2005. Nok en gang kan Frp smykke seg med ”beste valgresultat noensinne”
*Og Høyre som gikk fra å være mellomparti til å menge seg med de store. Erna Solberg kan stolt kalle seg valgets vinner, med mest framgang av dem alle sammen.

– Jeg gir mellom 1 krone og 1 million. Jeg gir til Høyre også, sa dekk-kongen Tommy Sharif til Dagsavisen i mai.
– Gir du like mye til Frp og Høyre?
– Jeg er veldig for likestilling, men Siv er søtere enn Erna, så jeg gir kanskje litt mer til henne.

Slik taler en mann som liker å være i media. I går fikk dekk-kongen Tommy Sharif på ny oppmerksomhet, både i NRK Dagsrevyen og i TV2. For nå angrer han støtten til Siv Jensen. Han stoler ikke på at hun vil sikre borgerlig regjering og borgerlig flertall for å sette ned formuesskatt og avgifter. I stedet meldte han seg i går inn i Høyre. En fornøyd Jan Tore Sanner, nestleder i Høyre, fulgte Sharif rett ut til valgkamp-bod på Karl Johan, der han ble vist fram som Høyres siste varp.  

Fremskrittspartiets mektige generalsekretær Geir Almåsvold Mo var i NRK i morges for å snakke om Arbeiderpartiets rasist-anklager i skoledebattene. Men da jeg møtte ham i gangene, var han vel så opptatt av at vi måtte få ut ”den virkelige historien” om Tommy Sharif og hans partivalg.

Ifølge Mo er nemlig Tommy Sharif vel så flink til å selge seg selv som han er til å selge politikk. I vår fikk Frp tilbud om 1000 kroner per minutt Tommy Sharif fikk snakke på partiets landsmøte. Det var som kjent et landsmøte med fullt flomlys, på ei tid da Fremskrittspartiet kunne ligge an til regjeringsmakt. Partiet takket nei.

I juni hadde Tommy Sharif fremdeles ikke bestemt seg for hvem han skulle støtte på borgerlig side. Gjennom Nettavisen inviterte han både Siv og Erna til shoppingtur i London i to uker. Senere hevder Geir A Mo at Siv Jensen fikk tilbud om å møte Tommy Sharif på Stortinget, der Sharif – med tv-kamera på slep- skulle melde seg inn i partiet.

Det ble ikke noe av alt dette. Tommy Sharif avviser at han på noe tidspunkt hadde konkrete planer om å melde seg inn i Frp. Men i slutten av august betalte han uansett 10.000 kroner til Fremskrittspartiet i Akershus. Det angrer han åpenbart på. Det var i hvert fall det han sa på tv i går.

Geir Almåsvold Mo mener vi lar oss bruke av en mann som selger seg selv og dekkene sine, mens han egentlig ikke er spesielt opptatt av norsk politikk. Men i dag var Mo sjøl ute på salgsturné. Opptakene av Arbeiderpartiets Truls Wickholm som beskyldte Arbeiderpartiet for å være rasist-parti er gjort av Frps egne folk. Geir A Mo tilbød NRK saken eksklusivt. Og den tok vi.

Truls Wickholm var også her i morges, for å beklage rasist-stempelet han har satt på Frp i skoledebatter. Wickholm mente Frp i de samme skoledebattene har brukt støtten fra Tommy Sharif for alt det er verdt.

Vurderingen her på huset er at det var riktig å dekke Tommy Sharifs kritikk av Frp, på samme måte som vi tidligere har omtalt hans støtte til samme parti. Dessuten sitter min kollega på kvitteringen som viser at Sharif faktisk HAR støttet Akershus Frp. Den andre saken –om rasist-stempelet til Frp- tok vi fordi det var sterke anklager fra en stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet. Men vi vet jo godt at Geir A Mo ikke hadde gitt oss opptakene om det hadde skadet Frp i valgkampen.

Uansett kan vi i dag slå fast at både Tommy Sharif og Geir A Mo har god grunn til å være fornøyd med innsalget. Og vi i NRK har ikke spesielt dårlig samvittighet for å ha tatt imot. Det er valgkamp. I disse dager er alle aktører, og ingen sier noe som ikke fremmer en sak.

Meningsmålingene skaper sin egen politiske dynamikk, som nå ser ut til å endre hele valgkampen. Men når Siv Jensen har mistet sin plass i solen og Erna Solberg hår trådt inn, kan det være greit å minne oss alle om at grunnlaget er syltynt.

Erna Solberg med statsministerambisjoner Foto: Scanpix

Denne helga endret Jens Stoltenberg hovedmotstander – fra Siv til Erna. Erna Solberg har fått sine vel fortjente minutter med smilebilder og gledesintervjuer. Hun har hatt en tung vår, og en blytung start på valgkampen. Det er lett å unne partileder Solberg litt medgang.

Men hva er så grunnlaget for all denne viraken?

Høyre, Venstre og KrF sier de vil danne regjering dersom de til sammen er større enn Frp. Det har de vært på målingene i VG, Dagsavisen og TV2 i forrige uke. I NRK, Dagbladet og i Klassekampen i dag, er Fremskrittspartiet størst.

Du kan jo velge sjøl hvem av disse du har lyst til å tro på. Inntrykket som er skapt, er at en blågulgrønn regjering plutselig kan bli en realitet.

Hvorfor valgte så Jens Stoltenberg å utrope Erna til hovedmotstander lørdag formiddag? Sannsynligvis fordi han håpet at Siv Jensen skulle bli akkurat så gretten som hun ble lørdag kveld, direkte i Lørdagsrevyen. Intern krangel blant de borgerlige gir velgerne et inntrykk av kaos. Samtidig er det viktig for Stoltenberg å unngå at folk tror de kan stemme omtrent hva de vil, og likevel ende opp med ham som statsminister.

Hvorfor blir Siv Jensen så gretten? Sannsynligvis fordi Fremskrittspartiet tross alt er langt større enn de andre borgerlige partiene, og har en velgerskare som forlanger å bli hørt. Dessuten har hennes velgergaranti om ikke å støtte en regjering hun ikke sjøl er med i, begynt å brenne under føttene hennes. Ifølge VG truer Frps bidragsytere med å stemme Høyre om ikke partiet bruker alle mulige midler for å avskaffe arveavgift og formuesskatt.

Hvorfor lar så mediene inntrykket leve? Fordi det er nytt, og fordi endring alltid er godt stoff. Flere målinger viser at Fremskrittspartiet fremdeles ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne, mens Høyre ligger an til å gjøre sitt dårligste valg noensinne. Men det er gammelt nytt. For andre målinger kan tyde på at en blågulgrønn regjering kanskje ikke er helt urealistisk likevel.

Det symboltunge bildet av Erna oppå bordet (av alle ting!) sammen med de to kompisene i Venstre og KrF har hatt større effekt enn de to sentrumskameratene kunne våge håpe på. Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim har slitt lenge med å få folk til å tro at alternativet i det hele tatt var realistisk. Fredag ettermiddag prøvde Høyres rådgivere å få i stand et bilde av Erna Solberg sammen med Siv Jensen også. De ringte både Dagsrevyen og VG. Men Jensen var i Nord-Norge, og bildet ble ikke noe av.

Det skal bli spennende å se hvor ivrige Høyre-folkene er på å få i stand et slikt bilde denne uka. Det er varmt og behagelig i solskinnet, og for Erna Solberg må det være mye gøyere å være statsministerkandidat sammen med to små brødre i sentrum, enn det er å være lillesøster for Siv.

Men det er ikke smart av Høyre-lederen å velge bort en samarbeidspartner ei uke for tidlig. Såpass kan vi slå fast, vi som leser meningsmålinger.

Det var inngangen til TV2s debatt om kriminalitet i går. Deretter slapp fire relativt enige menn (fem med programlederen) til i en debatt der begreper som utlendinger, asylsøkere, bander, innbrudd, lav oppklaringsprosent og lovløse tilstander ble pøst ut i stor fart.

Ingen av paneldeltakerne fant på noe tidspunkt grunn til å trekke pusten mellom ordene ”kriminell” og ”asylsøker”.

– Det er 18.000 asylsøkere i dette landet som begår kriminalitet heile tida, slo Frps Per Sandberg fast. Justisminister Knut Storberget kunne ikke gå for at ALLE var kriminelle, men kunne opplyse at Oslo-politiet nå har gjort en god jobb med å fengsle 300 av dem. André Oktay Dahl påpekte at regjeringen ikke hadde kontroll over kriminaliteten, nå som 18.000 asylsøkere slipper inn i landet.

– Jeg skjønner ikke hvor de har tallene fra, sier pressevakta i UDI når jeg ringer og spør om hvor mange asylsøkere som begår kriminalitet. Der mener de bestemt at politiet melder om svært få kriminelle asylsøkere rundt omkring i landet. Men hun har altså ikke tall. Kanskje Politidirektoratet har? – Nei, slike tall finnes ikke, sier Politidirektoratet. Hva med Politiets Utlendingsenhet? Nei. Der har de kun en rapport fra 2001 som viser at asylsøkerne antas å stå bak mindre enn 1% av det totale antall lovbrudd som ble oppklart.

UDI og politifolkene jeg har snakket med i dag viser til at Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund er den eneste som har vært ute med tall på kriminelle asylsøkere. I går sa Johannessen til Dagbladet at ”bare i år vil 18.000 ID-løse asylsøkere stjele, rane, utøve vold og omsette narkotika”. I dag er samme Johannessen ute i en notis. Han beklager og legger seg flat. Tallet 18.000 er for asylsøkere som mangler pass. Tallet sier ikke noe om at disse er kriminelle.

Tragikomisk blir debatten likevel når SVs Akhtar Chaudry kommer til orde. – Dette er langt mer alvorlig for meg enn for Sandberg, fordi jeg må stå til ansvar som innvandrer, sa SVs Akhtar Chaudry. – Å, tenker jeg hjemme i stua. – Må du det? Chaudry er da virkelig opprinnelig pakistaner med norsk statsborgerskap. Hva i all verden skulle han ha med østeuropeiske bander og kriminelle asylsøkere å gjøre?

Inn fra sidelinja kommer André Oktay Dahl og snakker varmt om jern-Erna som egentlig burde kalles hjerte-Erna fordi hun i 2001 var hard mot de harde og tok vare på de som trengte asyl. Husker han ikke at de fleste asylsøkerne som ble lempet ut i 2002 og 2003 var fra Bulgaria? De hadde absolutt ingen grunn til å få asyl i Norge. Det blir fort litt mer komplisert å skille forfulgte fra lykkejegere når asylsøkerne er fra land som Afghanistan, Eritrea, Somalia og Irak.

På et norsk folkemøte halvannen uke før valget er det lettest å snakke litt bredt. Aller tryggest er det å snakke om ”utlendingene”, så slipper man å holde orden på alle disse landene.

Det uvanlige ved debattmøtet var at Fremskrittspartiet endelig fikk snakke om innvandring og asylpolitikk. De har prøvd så lenge, men ingen av de andre partiene har tatt opp tråden.

For Høyre vet at Frp alltid vil levere mer og strammere politikk enn de selv vil komme opp med. Arbeiderpartiet vet at de vil tape velgere på debatten, så de nøyer seg med å si at de strammer inn. SV vet at de vil måtte svare for innstrammingene, så de holder kjeft. Venstre vet de får troverdighet blant innvandrere ved å bruke Abid Raja, selv om han snakker mest om seg sjøl.

Alle vet dessuten at det er få stemmer å hente på å være snille med utlendinger i en valgkamp. Særlig etter debatten i går.

” Å bli tillagt meninger og standpunkter vi ikke har, er vår hverdag. Å bli mobbet av kultureliten, journalister eller andre motstandere som mener de vet bedre enn folk flest, er vi også vant til. ”

Annonsen sto i Norges største avis dagen før Fremskrittspartiet la fram sitt 100-dagersprogram. Velgerne skulle forberedes på stormen som måtte komme. Flere har sammenlignet Frps 100-dagersprogram med opplegget rundt framleggelsen av et statsbudsjett. Også det lekkes ut i biter i forkant. Også det blir gjennomgått og plukket fra hverandre av politiske konkurrenter, eksperter og journalister. Men Frp passet altså på å sende ut en advarsel til velgerne i forkant, for å vaksinere dem mot kritikerne.  

Jeg må innrømme at avisannonsen var det første jeg tenkte på da en kollega fra nettet ba meg kommentere lekkasjene fra 100-dagersprogrammet. Det første punktet på den fyldige lista var at Frp vil kutte NRK-lisensen.

Frp-ledelsen mener nok jeg er inhabil, og på det punktet har de rett. Dersom lisensen fjernes, forsvinner antakelig både P2 og NRK2. Begge kanaler er viktige for NRKs allmennkringkaster-oppdrag, men det er et argument som vil drukne i det faktum at jeg også er interessert i å beholde min egen arbeidsplass. Derfor lot jeg være å kommentere NRK-lisensen, og snakket heller om FrPs mulighet for å gjennomføre programmet.
Jeg mener NRK-lisensen er skuffende lite omtalt i mediene. Det samme er pressestøtten. Men her er nesten alle vi journalister inhabile –noe Frp også får med i annonsen sin. Etter å ha ramset opp hvordan de skal kvitte seg med helsekøer, bompenger og asylsøkere, skriver partiet: ”og vi vil fjerne pressestøtten og NRK-lisensen –uansett hva journalistene måtte mene om oss”.

Effektivt parkert på sidelinja der, altså. 

Fremskrittspartiet har hatt offer-rollen i norsk offentlighet i flere tiår. Men hvor lenge kan partiet tviholde på dette bildet? Frp har ¼ av velgerne, de har egen tv-kanal og egen avis. De har 100 ansatte over hele landet, mer penger enn de andre partiene (med Ap som eneste unntak) og de har tusener av tillitsvalgte og frivillige. De burde ha alle muligheter for å fremme realistiske forslag som tåler en gjennomgang av politiske motstandere, eksperter og journalister.

Jeg tror likevel de vil holde på offer-rollen ei stund til. Når partiet tar seg råd til annonser som rakker ned på alle som kan tenkes å kritisere dem, er det fordi det funker.

1. Så langt ser regjeringsspørsmålet ut til å bli hovedsak i valgkampen.

2. De borgerlige har rotet det grundig til for seg.

Bildet er ment som bevis på at de borgerlige partilederne KAN gå samme vei. De KAN holde hverandre i hånda, og de KAN opptre samlet i media. Nå i valgkampen vil de også ha oss til å tro at de er enige om jobb nummer én: å skifte ut de rødgrønne. Problemet er bare at to av dem har skrevet under velgergarantier som gjør borgerlig regjeringsalternativ bortimot umulig.    

Oppgaven med å få på plass et statsbudsjett for landet er den første og den største oppgaven for enhver ny regjering. Men direkte i NRK skrev Lars Sponheim i forrige uke under på at han ikke vil samarbeide om statsbudsjettet med en regjering der FrP er med. P4 fikk Siv Jensen til å svare med samme mynt. Hun vil ikke være støtteparti for et budsjett lagt fram av Høyre/KrF/Venstre. På den måten så de to ut til å ha signert bort de mest realistiske borgerlige alternativene. Høyre-leder Erna Solberg fortviler over de skriftlige velgergarantiene.

Men det finnes en liten vei ut. Den er ikke veldig realistisk. Den vil være dyr og smertefull. Dessuten er det nerde-stoff som kanskje er litt drøyt i en blogg. Jeg prøver likevel.

I Stortinget er regelen at prislappen på hele statsbudsjettet skal bestemmes først, så kan partiene krangle om detaljene etterpå. Tidligere var det motsatt. Da kunne en mindretallsregjering komme til Stortinget med et forslag til budsjett, og hente støtte fra sak til sak hos de andre partiene.

Fremskrittspartiet håper på å gå tilbake til den gamle ordningen. Da kunne for eksempel en Høyre/FrP-regjering gå til Stortinget og samarbeide med Arbeiderpartiet om klimapolitikken, med Venstre i skattepolitikken og med KrF i familiepolitikken. Lars Sponheim kunne ha fått en liten seier for småbedriftene sine, uten at han brøt kontrakten han sjøl undertegna direkte i Politisk Kvarter. Byrden med å samarbeide ville bli fordelt på flere partier. På samme måte kunne en Høyre/KrF/Venstre-regjering få støtte i enkeltsaker av Siv Jensen, uten at hun trengte å forsvare helheten.

Problemet med ordningen er prislappen. Budsjettene har en tendens til å øke betraktelig når alle forhandler om mer til sine hjertesaker. Ingen av samarbeidspartnerne trenger i prinsippet å bry nattesøvnen med å kutte andre steder i budsjettet.

Verken Jan Tore Sanner eller Per Kristian Foss vil like å ta ansvar for et budsjett der det kommer påplusninger helt fram til jul, fordi alle potensielle samarbeidspartnere skal ha sitt. Høyre har for lengst påtatt seg storebror-rollen som garantist for økonomisk ansvarlighet. På den andre siden: Høyre garanterer jo også at borgerlig flertall skal gi borgerlig styring. Kanskje er dette en liten kamel å svelge?

I Frp håper de å overtale de andre borgerlige partiene. Dette kan være en vei ut for alle fire. I hvert fall hvis partilederne lar være å undertegne flere dokumenter direkte på radioen.

Det kristelige folkepartiet vil så gjerne være et parti for hele kristenfolket.

Problemet – og utfordringen –  er at kristenfolket består av så uendelig mange flere enn dem som nå prøver å ta hevd på tittelen.

Organisasjonen «Kristenfolket» – med Norge i Dag-redaktør Bjarte Ystebø i spissen – måler kommende stortingsrepresentanter ut fra hva de mener om Israel og ekteskapsloven. De som står bak Kristenfolket har i lang tid tatt til orde for at KrF må samarbeide med Frp.

Da Dagfinn Høybråten i går kveld smalt igjen døra til Jens Stoltenberg, tolket Frps Sylvi Listhaug dette som tegn på at Kristenfolket har gjort jobben. De har ryddet vei for at FrP og Høyre kan styre, med KrF som et slags støtteparti i Stortinget. Problemet er imidlertid at det ikke er mange saker de to er enige om. Dessuten mener bare sju prosent av KrFs velgere at partiet bør samarbeide med Frp.

Kristelig Folkepartis velgere er nemlig like opptatt av bistand, miljø, fattigdom og alkoholpolitikk som de er av Israel og homo-ekteskap. På KrF-landsmøtet i vår sto jeg ved siden av en stortingspolitiker som sukket tungt da Dagfinn Høybråten gjorde kampen mot ekteskapsloven til en hovedsak i debatten. Hun mente det var feil sak å profilere KrF på, fordi den støter bort den liberale delen av kristen-Norge.

Nå i valgkampen prøver Dagfinn Høybråten å favne dem alle sammen. Han har fått god hjelp av Frps vedtak om aktiv dødshjelp  for å hente tilbake de kristen-konservative. Samtidig strever han med å hente inn stemmene som har gått til Arbeiderpartiet og Venstre. I går kveld valgte Høybråten å markere større avstand til venstresida enn til Frp.

Kanskje hadde han fått signaler inn fra et valgmøte i Kristiansand i går kveld, der kristne velgere ropte halleluja for Frp-samarbeid? Ifølge referatet i Fedrelandsvennen ble KrF-ledelsen beskyldt for å bruke altfor mye tid på de rødvinskristne. Men Høybråten og KrF-toppene vet like fullt at det er de rødvinskristne som kan redde KrF fra et nytt katastrofevalg.

Det historisk dårlige resultatet for KrF var på 6,8 prosent i 2005. I 2007 gikk partiet ned til 6,4 prosent. I 2009 ligger de i snitt på 6,0 prosent. Dagfinn Høybråten har slitt med dårlige målinger og med intern splid siden han tok over som partileder. Men til forskjell fra Høyre, er ikke ledervervet oppe til diskusjon i KrF. Der har de mer enn nok med å diskutere hvor kristelig og hvor folkelig partiet skal være.

Jeg tror vi må innrømme at Carl I. Hagens opportune raseri mange ganger har fungert etter hensikten. Men det er også vår oppgave å stå imot, og vi jobber stadig med saken.

I år, som for to år siden, og i 2005 og i 2003 og antakelig alle valgår før det, er politikere sinna på NRK. Høyre er sinna i dag, fordi Dagsnytt refererer til at ”politikere” ikke er opptatt av næringslivet. De mener i høyeste grad de er det. Andre partier blir sinna fordi de mener vi velger feil vinkel i deres kjernesaker.

Aldri har det vært flere kilder til å innhente informasjon om partiene enn nå. Men ettersom det er komplett umulig å følge med på alle nettaviser, tv-sendinger, radiodebatter og sosiale medier, kan det virke som om NRKs sendinger blir viktigere, fordi vi samler så mange. Partiene ringer daglig for å få ”sin” sak satt på dagsordenen.

På morgenmøtet i går dukket det opp en stipendiat fra Universitetet i Oslo som skal studere NRKs valgdekning på TV. Han fikk med seg en lang diskusjon om hvor mye som skulle gjøres ut av at Ap-nestleder Helga Pedersen manglet ferdigattest på huset sitt. For folk flest er det en liten sak, men politikere som lager reglene bør jo ha papirer i orden?

Og hva skulle vi gjøre på formuesskatten, som var gårsdagens tema i Velg09? Vi kunne lage Dagsrevy-sak om at bedriftsledere må ta opp lån for å betale skatten. FrP, Høyre og Venstre ville like den.

Vi kunne lage saken om at disse tilsynelatende fattige bedriftseiere sitter på langt større verdier enn det som går fram i ligningen –Arbeiderpartiet og SV-ere ville bli fornøyd. Eller vi kunne fokusere på delen som handler om skatt på arbeidende kapital, noe KrF og Senterpartiet er svært opptatt av.

Alle sakene er korrekte. Men vi må også ta et valg, og i et valgår er det langt mer som står på spill. Du kan vurdere det ferdige resultatet av diskusjonen her.

Vi driver ikke lenger med stoppeklokke når det gjelder taletid, men det er ikke langt unna heller. Alle debatt-deltakerne i TV-sendingene er valgt ut fra parti og kjernesaker. Har vi kritisk sak mot de borgerlige i én sending, prøver vi å ha en kritisk vinkel mot de rødgrønne også. Samtidig blir det absurd å bestemme dagens hendelser og viktigste saker bare ut fra hensynet til at alle skal få sitt.

I Dagbladet skrev Andreas Wiese i går at ”selv om kanalene tilstreber nøytralitet, virker TV2 som en litt borgerlig kanal, mens NRK gir et litt mer rødgrønt inntrykk”. Han begrunnet ikke inntrykkene med en eneste setning. Wiese mener det er greit, for det er en sikring mot at alle løper i flokk. Men for oss som jobber i NRK er sånne ”inntrykk” grenseløst irriterende, og omtrent like uangripelig som Carl I. Hagens raseri. Jeg håper bare at stipendiaten fikk notert spørsmålet, og kan gi oss en begrunnet analyse etter hvert.

Sponheim møtte Kristin Halvorsen i Politisk Kvarter i dag og ga enda en garanti til velgerne.

Sponheim skrev under på at Venstre ikke skal samarbeide med FrP om statsbudsjettet, med mindre Frp gjennomfører Venstre-politikk.

Han sa også at han ikke vil være med på å felle en rødgrønn regjering dersom alternativet er en FrP-regjering.

Kristin Halvorsen viste til at Venstre har lovet å ikke samarbeide med FrP tidligere. Men det gjør de altså, både i Oslo og i Fredrikstad.  Sponheim mener imidlertid man ikke kan sammenligne lokalpolitikk og rikspolitikk på den måten. Han gjentok også at både Halvorsen og Stoltenberg farer med løgn når de sår tvil om Venstre-garantien er til å stole på.

Jeg klarer ikke å se at Sponheim kan være særlig klarere i forhold til FrP enn det han er nå.  Men de rødgrønne (særlig SV og Senterpartiet) frykter at misfornøyde velgere skal gå til Venstre i håp om å ende opp med en ren Arbeiderparti-regjering. Det sa jeg også i en kommentar i samme program.

Hva tror du?