Valget er over, det er også ”Lillas Valg”. Bloggene ligger fortsatt for å leses, og det er lett å se at jeg bommet på noe, og traff bedre på andre saker.

Jens Stoltenberg har ikke vært Robot-Jens i hele valgkampen. Men Erna Solberg klarte å gjenta Høyres nøkkelord skatt, skole og samferdsel i nesten alle direkteintervjuer hun var med på. Svineinfluensa tok aldri av. Men Lars Sponheim fulgte sitt vante spor med å være stille de første ukene, for så å kaste seg inn og snakke om spill de siste ukene.

Både Venstre og KrF rives mellom blokkene, og det må de betale for nå. Kristin Halvorsen slet med formen, og har lagt bak seg nok en vanskelig valgkamp for partiet. De rødgrønne lyktes med sin lille ”så tvil om Venstres Frp-garanti”, og Frp fortsatte sine påstander om å være forfulgt helt fram til valgnatta. At de borgerlige rotet det til for seg, er en åpenbar sannhet for alle. Men jeg syns fortsatt det gamle juletre-bildet, der de fire holder hverandre i hånda, er morsomt å se på etter det vi nå vet.

Mest tilbakemeldinger fikk jeg på bloggen om faktasjekk i asylsaker. Det er underlig at velgerne setter innvandring så langt ned på alle lister over hva de syns er viktigst i en valgkamp. Det er alltid et tema som skaper mye engasjement. Valget viser da også at det VAR få stemmer å hente på å være snille med innvandrere i en valgkamp, i den grad man kan si noen markerte seg med å være det.

Så har det vært blandete tilbakemeldinger på bloggene som handler om hvordan vi jobber i NRKs valgredaksjon, og det er helt greit. Meningen var å forklare hvordan vi tenker når vi velger ut saker som skal på lufta. Ingen innbiller seg at vi aldri gjør feil. 

Takk for følget, takk for veldig mange tilbakemeldinger her i bloggen, fra folk på byen, og fra folk på facebook og twitter.

Rødgrønn seier og Arbeiderpartiet går fram

1) De rødgrønne fikk sine fire nye år.
2) De borgerlige tapte på intern krangel.
3) Det finnes knapt noe sentrum igjen i norsk politikk. For nå er Venstre under sperregrensa, og KrFgjør sitt dårligste valg på over 80 år.

-Blir det rødgrønt, vil jeg helst ligge under dyna, sa Lars Sponheim da jeg snakket med ham i går. Han var på vei over fjellet, og hadde tenkt seg på en lengre tur i finværet før han dro videre til valgvake. Men han lovte å komme i radiostudio om det ble borgerlig flertall. I så fall kunne ingen gjøre opp regningen uten Venstre-lederen, mente han. Ingen av oss var i nærheten av å diskutere alternativet at Venstre skulle havne under sperregrensen.

Først utpå kvelden kom de første resultatene som viste at det gikk mot tap på alle fronter for Norges eldste parti. Samtidig gikk Kristelig Folkeparti på enda en skuffelse, og endte enda lavere enn katastrofevalget sist.

Begge partiene har tapt velgere til begge sider av det politiske landskapet. Velgere som skrev øverst på ønskelista at de ville skifte ut de rødgrønne, forsvant til Høyre og Frp. Velgere som mente det aller viktigste var å unngå Siv Jensen, hoppet til Arbeiderpartiet.

Dagrun Eriksen, KrF-nestleder, bekreftet inntrykket da hun var innom en av de utallige sendingene i morges. På stands gjennom valgkampen ble hun drevet fram og tilbake av velgere som ville ha forsikringer enten mot de rødgrønne eller mot Frp. Nå skal hun ha ferie for å samle seg før fire nye år i opposisjon.

Dobbelkommunikasjon er en vanskelig øvelse. Verken Dagfinn Høybråten eller Lars Sponheim har klart oppgaven. Nå må Sponheim gå av. Han kom gående til Stortinget i 1993, hjemover kjører han i egen Volvo. Dette er neppe noen krise for partiet, all den tid han har varslet sin avgang en god stund. Sponheim har heller ikke virket særlig motivert i slutten av valgkampen.

Taperne i sentrum

Dagfinn Høybråten ser ut til å sitte tryggere. Men en av dem som nå er inne på Stortinget, er en nygammel kronprins som heter Knut Arild Hareide. Kanskje vil han prøve å ta over? I så fall blir det slutt på dobbelkommunikasjon. Hareide er en mann som sannsynligvis vil la enhver Frp-sympatisør fare, og heller konsentrere seg om å ta tilbake velgere fra Arbeiderpartiet.

Også SV har tapt til Arbeiderpartiet. Når SV taper fire mandater og Arbeiderpartiet vinner tre, er styrkeforholdet ytterligere forsterket i Arbeiderpartiets favør. Det skal bli spennende å se hvor dyrt SV klarer å selge seg og sine saker i en slik regjering.

Av småpartiene er det bare Senterpartiet som har klart å beholde oppslutningen på målingene. Hvordan er vanskelig å forstå. Partiet har knapt vist seg i riksmediene, uten at noen av partitoppene har klaget særlig på den saken. I stedet har de jobbet jevnt i distriktene, og hentet hjem igjen kjernevelgere som har vært på vandring i regjeringsperioden.

I dag er det bare å gratulere de store.
*Arbeiderpartiet, som klarte å gå fram for andre valget på rad. Den ubønnhørlige regjeringsslitasjen slo aldri til, og partiet sikret flertallsregjeringen gjenvalg for første gang på førti år.
*Fremskrittspartiet, der Siv Jensen klarte å overgå selveste partihøvding Carl I Hagens suksess fra 2005. Nok en gang kan Frp smykke seg med ”beste valgresultat noensinne”
*Og Høyre som gikk fra å være mellomparti til å menge seg med de store. Erna Solberg kan stolt kalle seg valgets vinner, med mest framgang av dem alle sammen.

Vel vel. Det er mulig vi har gått glipp av store nyheter med tomtefesterne, men Kristin Halvorsen var nok nærmere sannheten da hun trakk joker-kortet i Dagsrevyen i går. Hun har slitt nesten like mye som tomtefesterne med å komme til orde. Men hun har rett i at SV er jokeren for et rødgrønt flertall.

Den røde jokeren

Partiet ligger under seks prosent på meningsmålingen Norstat har gjort for NRK. Det er så dårlig at hele det rødgrønne prosjektet kan falle. Om de skulle nå flertallsmålet, må SV likevel vurdere om de er tjent med å fortsette i en regjering der de sjøl får mindre innflytelse og Arbeiderpartiet mer.

I boka ”Nærmere” beskriver Erik Solheim hvordan han opplevde sin aller første partilederutspørring på tv i 1989. SV hadde fem prosent på meningsmålingene, det lå an til et katastrofevalg etter at Hanna Kvanmo hadde lagt inn årene. Solheim skriver at han kom ut av studio som en oppvridd vaskeklut. ”Har ikke fått sagt noe, ikke svart på noe, ikke presentert SVs fabelaktige politikk”. Godteposen han hadde med for å vise hvor mye tilsettingsstoffer norske barn får i seg, ble revet ut av hendene hans.

Men så viste det seg altså at utspørrerne var for tøffe, og det var Solheim som endte med all sympati. Solheim skriver: ”Lykken er gjort. SV er kommet inn i valgkampen. For første gang på lenge lurer folk på hva vi mener. (..) Resten av valgkampen blir så travel at jeg ikke rekker å sende blomster til Bjørn Hansen og Tom Berntzen. Men jeg har takket dem mange ganger siden”.

Tjue år senere fikk Kristin Halvorsen omtrent den samme behandlingen da hun kom først ut i TV2s partilederutspørring. Det gikk heller ikke bra. Programlederen var tøff, men denne gangen skyldte ingen på ham. SV kom aldri inn i valgkampen. Svært få har lurt på hva SV mener.

Det skyldes verken dårlige medieopptredener eller at SV er oversett i media. De har bare ikke hatt saker som har provosert, begeistret eller overrasket velgerne. Paradoksalt nok er SVs hovedsaker i valgkampen nøyaktig de samme som velgerne sier er viktigst. Ifølge en undersøkelse Synnovate har gjort for NRK og Dagbladet er det skole og miljø. Men partiet sliter med å forklare hvorfor de ikke har gjort mer mens de har hatt flertall.

Det er lett å finne paradoksene, og de brutte valgløftene. De vil ha lavere klimautslipp, men utslippene har økt. De vil ha heldagsskole og skolemat, men har ikke kommet lenger enn til frukt i ungdomsskolen og et par timer ekstra i småskolen.

Frustrerte SV-velgere har hovedsakelig gått til Arbeiderpartiet. Blant de som stemmer rødgrønt ser det nå ut til at Arbeiderpartiet tar æren for politikken, mens SV og Senterpartiet får skylda.

Fire dager før valget kan det igjen se ut til at Jens Stoltenberg blir statsminister uansett hva som skjer. Spørsmålet i norsk politikk blir da hvilke partier som står nærmest til å dra ham i den ene eller andre retningen.

Kristin Halvorsen har skrytt av at det er SVs innflytelse som har gitt Arbeiderpartiet en radikal profil som også har gitt dem et løft opp på meningsmålingene. Spørsmålet er hvor lenge den innflytelsen skal gå ut over hennes parti.

– Jeg gir mellom 1 krone og 1 million. Jeg gir til Høyre også, sa dekk-kongen Tommy Sharif til Dagsavisen i mai.
– Gir du like mye til Frp og Høyre?
– Jeg er veldig for likestilling, men Siv er søtere enn Erna, så jeg gir kanskje litt mer til henne.

Slik taler en mann som liker å være i media. I går fikk dekk-kongen Tommy Sharif på ny oppmerksomhet, både i NRK Dagsrevyen og i TV2. For nå angrer han støtten til Siv Jensen. Han stoler ikke på at hun vil sikre borgerlig regjering og borgerlig flertall for å sette ned formuesskatt og avgifter. I stedet meldte han seg i går inn i Høyre. En fornøyd Jan Tore Sanner, nestleder i Høyre, fulgte Sharif rett ut til valgkamp-bod på Karl Johan, der han ble vist fram som Høyres siste varp.  

Fremskrittspartiets mektige generalsekretær Geir Almåsvold Mo var i NRK i morges for å snakke om Arbeiderpartiets rasist-anklager i skoledebattene. Men da jeg møtte ham i gangene, var han vel så opptatt av at vi måtte få ut ”den virkelige historien” om Tommy Sharif og hans partivalg.

Ifølge Mo er nemlig Tommy Sharif vel så flink til å selge seg selv som han er til å selge politikk. I vår fikk Frp tilbud om 1000 kroner per minutt Tommy Sharif fikk snakke på partiets landsmøte. Det var som kjent et landsmøte med fullt flomlys, på ei tid da Fremskrittspartiet kunne ligge an til regjeringsmakt. Partiet takket nei.

I juni hadde Tommy Sharif fremdeles ikke bestemt seg for hvem han skulle støtte på borgerlig side. Gjennom Nettavisen inviterte han både Siv og Erna til shoppingtur i London i to uker. Senere hevder Geir A Mo at Siv Jensen fikk tilbud om å møte Tommy Sharif på Stortinget, der Sharif – med tv-kamera på slep- skulle melde seg inn i partiet.

Det ble ikke noe av alt dette. Tommy Sharif avviser at han på noe tidspunkt hadde konkrete planer om å melde seg inn i Frp. Men i slutten av august betalte han uansett 10.000 kroner til Fremskrittspartiet i Akershus. Det angrer han åpenbart på. Det var i hvert fall det han sa på tv i går.

Geir Almåsvold Mo mener vi lar oss bruke av en mann som selger seg selv og dekkene sine, mens han egentlig ikke er spesielt opptatt av norsk politikk. Men i dag var Mo sjøl ute på salgsturné. Opptakene av Arbeiderpartiets Truls Wickholm som beskyldte Arbeiderpartiet for å være rasist-parti er gjort av Frps egne folk. Geir A Mo tilbød NRK saken eksklusivt. Og den tok vi.

Truls Wickholm var også her i morges, for å beklage rasist-stempelet han har satt på Frp i skoledebatter. Wickholm mente Frp i de samme skoledebattene har brukt støtten fra Tommy Sharif for alt det er verdt.

Vurderingen her på huset er at det var riktig å dekke Tommy Sharifs kritikk av Frp, på samme måte som vi tidligere har omtalt hans støtte til samme parti. Dessuten sitter min kollega på kvitteringen som viser at Sharif faktisk HAR støttet Akershus Frp. Den andre saken –om rasist-stempelet til Frp- tok vi fordi det var sterke anklager fra en stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet. Men vi vet jo godt at Geir A Mo ikke hadde gitt oss opptakene om det hadde skadet Frp i valgkampen.

Uansett kan vi i dag slå fast at både Tommy Sharif og Geir A Mo har god grunn til å være fornøyd med innsalget. Og vi i NRK har ikke spesielt dårlig samvittighet for å ha tatt imot. Det er valgkamp. I disse dager er alle aktører, og ingen sier noe som ikke fremmer en sak.

Meningsmålingene skaper sin egen politiske dynamikk, som nå ser ut til å endre hele valgkampen. Men når Siv Jensen har mistet sin plass i solen og Erna Solberg hår trådt inn, kan det være greit å minne oss alle om at grunnlaget er syltynt.

Erna Solberg med statsministerambisjoner Foto: Scanpix

Denne helga endret Jens Stoltenberg hovedmotstander – fra Siv til Erna. Erna Solberg har fått sine vel fortjente minutter med smilebilder og gledesintervjuer. Hun har hatt en tung vår, og en blytung start på valgkampen. Det er lett å unne partileder Solberg litt medgang.

Men hva er så grunnlaget for all denne viraken?

Høyre, Venstre og KrF sier de vil danne regjering dersom de til sammen er større enn Frp. Det har de vært på målingene i VG, Dagsavisen og TV2 i forrige uke. I NRK, Dagbladet og i Klassekampen i dag, er Fremskrittspartiet størst.

Du kan jo velge sjøl hvem av disse du har lyst til å tro på. Inntrykket som er skapt, er at en blågulgrønn regjering plutselig kan bli en realitet.

Hvorfor valgte så Jens Stoltenberg å utrope Erna til hovedmotstander lørdag formiddag? Sannsynligvis fordi han håpet at Siv Jensen skulle bli akkurat så gretten som hun ble lørdag kveld, direkte i Lørdagsrevyen. Intern krangel blant de borgerlige gir velgerne et inntrykk av kaos. Samtidig er det viktig for Stoltenberg å unngå at folk tror de kan stemme omtrent hva de vil, og likevel ende opp med ham som statsminister.

Hvorfor blir Siv Jensen så gretten? Sannsynligvis fordi Fremskrittspartiet tross alt er langt større enn de andre borgerlige partiene, og har en velgerskare som forlanger å bli hørt. Dessuten har hennes velgergaranti om ikke å støtte en regjering hun ikke sjøl er med i, begynt å brenne under føttene hennes. Ifølge VG truer Frps bidragsytere med å stemme Høyre om ikke partiet bruker alle mulige midler for å avskaffe arveavgift og formuesskatt.

Hvorfor lar så mediene inntrykket leve? Fordi det er nytt, og fordi endring alltid er godt stoff. Flere målinger viser at Fremskrittspartiet fremdeles ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne, mens Høyre ligger an til å gjøre sitt dårligste valg noensinne. Men det er gammelt nytt. For andre målinger kan tyde på at en blågulgrønn regjering kanskje ikke er helt urealistisk likevel.

Det symboltunge bildet av Erna oppå bordet (av alle ting!) sammen med de to kompisene i Venstre og KrF har hatt større effekt enn de to sentrumskameratene kunne våge håpe på. Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim har slitt lenge med å få folk til å tro at alternativet i det hele tatt var realistisk. Fredag ettermiddag prøvde Høyres rådgivere å få i stand et bilde av Erna Solberg sammen med Siv Jensen også. De ringte både Dagsrevyen og VG. Men Jensen var i Nord-Norge, og bildet ble ikke noe av.

Det skal bli spennende å se hvor ivrige Høyre-folkene er på å få i stand et slikt bilde denne uka. Det er varmt og behagelig i solskinnet, og for Erna Solberg må det være mye gøyere å være statsministerkandidat sammen med to små brødre i sentrum, enn det er å være lillesøster for Siv.

Men det er ikke smart av Høyre-lederen å velge bort en samarbeidspartner ei uke for tidlig. Såpass kan vi slå fast, vi som leser meningsmålinger.

Det var inngangen til TV2s debatt om kriminalitet i går. Deretter slapp fire relativt enige menn (fem med programlederen) til i en debatt der begreper som utlendinger, asylsøkere, bander, innbrudd, lav oppklaringsprosent og lovløse tilstander ble pøst ut i stor fart.

Ingen av paneldeltakerne fant på noe tidspunkt grunn til å trekke pusten mellom ordene ”kriminell” og ”asylsøker”.

– Det er 18.000 asylsøkere i dette landet som begår kriminalitet heile tida, slo Frps Per Sandberg fast. Justisminister Knut Storberget kunne ikke gå for at ALLE var kriminelle, men kunne opplyse at Oslo-politiet nå har gjort en god jobb med å fengsle 300 av dem. André Oktay Dahl påpekte at regjeringen ikke hadde kontroll over kriminaliteten, nå som 18.000 asylsøkere slipper inn i landet.

– Jeg skjønner ikke hvor de har tallene fra, sier pressevakta i UDI når jeg ringer og spør om hvor mange asylsøkere som begår kriminalitet. Der mener de bestemt at politiet melder om svært få kriminelle asylsøkere rundt omkring i landet. Men hun har altså ikke tall. Kanskje Politidirektoratet har? – Nei, slike tall finnes ikke, sier Politidirektoratet. Hva med Politiets Utlendingsenhet? Nei. Der har de kun en rapport fra 2001 som viser at asylsøkerne antas å stå bak mindre enn 1% av det totale antall lovbrudd som ble oppklart.

UDI og politifolkene jeg har snakket med i dag viser til at Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund er den eneste som har vært ute med tall på kriminelle asylsøkere. I går sa Johannessen til Dagbladet at ”bare i år vil 18.000 ID-løse asylsøkere stjele, rane, utøve vold og omsette narkotika”. I dag er samme Johannessen ute i en notis. Han beklager og legger seg flat. Tallet 18.000 er for asylsøkere som mangler pass. Tallet sier ikke noe om at disse er kriminelle.

Tragikomisk blir debatten likevel når SVs Akhtar Chaudry kommer til orde. – Dette er langt mer alvorlig for meg enn for Sandberg, fordi jeg må stå til ansvar som innvandrer, sa SVs Akhtar Chaudry. – Å, tenker jeg hjemme i stua. – Må du det? Chaudry er da virkelig opprinnelig pakistaner med norsk statsborgerskap. Hva i all verden skulle han ha med østeuropeiske bander og kriminelle asylsøkere å gjøre?

Inn fra sidelinja kommer André Oktay Dahl og snakker varmt om jern-Erna som egentlig burde kalles hjerte-Erna fordi hun i 2001 var hard mot de harde og tok vare på de som trengte asyl. Husker han ikke at de fleste asylsøkerne som ble lempet ut i 2002 og 2003 var fra Bulgaria? De hadde absolutt ingen grunn til å få asyl i Norge. Det blir fort litt mer komplisert å skille forfulgte fra lykkejegere når asylsøkerne er fra land som Afghanistan, Eritrea, Somalia og Irak.

På et norsk folkemøte halvannen uke før valget er det lettest å snakke litt bredt. Aller tryggest er det å snakke om ”utlendingene”, så slipper man å holde orden på alle disse landene.

Det uvanlige ved debattmøtet var at Fremskrittspartiet endelig fikk snakke om innvandring og asylpolitikk. De har prøvd så lenge, men ingen av de andre partiene har tatt opp tråden.

For Høyre vet at Frp alltid vil levere mer og strammere politikk enn de selv vil komme opp med. Arbeiderpartiet vet at de vil tape velgere på debatten, så de nøyer seg med å si at de strammer inn. SV vet at de vil måtte svare for innstrammingene, så de holder kjeft. Venstre vet de får troverdighet blant innvandrere ved å bruke Abid Raja, selv om han snakker mest om seg sjøl.

Alle vet dessuten at det er få stemmer å hente på å være snille med utlendinger i en valgkamp. Særlig etter debatten i går.

Det kristelige folkepartiet vil så gjerne være et parti for hele kristenfolket.

Problemet – og utfordringen –  er at kristenfolket består av så uendelig mange flere enn dem som nå prøver å ta hevd på tittelen.

Organisasjonen «Kristenfolket» – med Norge i Dag-redaktør Bjarte Ystebø i spissen – måler kommende stortingsrepresentanter ut fra hva de mener om Israel og ekteskapsloven. De som står bak Kristenfolket har i lang tid tatt til orde for at KrF må samarbeide med Frp.

Da Dagfinn Høybråten i går kveld smalt igjen døra til Jens Stoltenberg, tolket Frps Sylvi Listhaug dette som tegn på at Kristenfolket har gjort jobben. De har ryddet vei for at FrP og Høyre kan styre, med KrF som et slags støtteparti i Stortinget. Problemet er imidlertid at det ikke er mange saker de to er enige om. Dessuten mener bare sju prosent av KrFs velgere at partiet bør samarbeide med Frp.

Kristelig Folkepartis velgere er nemlig like opptatt av bistand, miljø, fattigdom og alkoholpolitikk som de er av Israel og homo-ekteskap. På KrF-landsmøtet i vår sto jeg ved siden av en stortingspolitiker som sukket tungt da Dagfinn Høybråten gjorde kampen mot ekteskapsloven til en hovedsak i debatten. Hun mente det var feil sak å profilere KrF på, fordi den støter bort den liberale delen av kristen-Norge.

Nå i valgkampen prøver Dagfinn Høybråten å favne dem alle sammen. Han har fått god hjelp av Frps vedtak om aktiv dødshjelp  for å hente tilbake de kristen-konservative. Samtidig strever han med å hente inn stemmene som har gått til Arbeiderpartiet og Venstre. I går kveld valgte Høybråten å markere større avstand til venstresida enn til Frp.

Kanskje hadde han fått signaler inn fra et valgmøte i Kristiansand i går kveld, der kristne velgere ropte halleluja for Frp-samarbeid? Ifølge referatet i Fedrelandsvennen ble KrF-ledelsen beskyldt for å bruke altfor mye tid på de rødvinskristne. Men Høybråten og KrF-toppene vet like fullt at det er de rødvinskristne som kan redde KrF fra et nytt katastrofevalg.

Det historisk dårlige resultatet for KrF var på 6,8 prosent i 2005. I 2007 gikk partiet ned til 6,4 prosent. I 2009 ligger de i snitt på 6,0 prosent. Dagfinn Høybråten har slitt med dårlige målinger og med intern splid siden han tok over som partileder. Men til forskjell fra Høyre, er ikke ledervervet oppe til diskusjon i KrF. Der har de mer enn nok med å diskutere hvor kristelig og hvor folkelig partiet skal være.

Det var i begynnelsen av august. Jens Stoltenberg hadde samlet samtlige Ap-statsråder på toppen av Folketeaterbygningen som troner over Youngstorget.

Mens vi sto i kø og ventet på å intervjue Stoltenberg om den norske modellen og de store linjer, sto Trond Giske plutselig med et hoff av journalister rundt seg.

Han snakket høyt, mye og foraktelig.  Om Venstre – av alle ting.

Det er ikke alltid enkelt å få med både de åpne og de skjulte budskap som spres på den type pressekonferanser.

I mitt hode hadde Sponheim valgt Jens framfor Jensen. Han hadde også gått så langt som til å gi en velgergaranti om at Venstre ikke vil bidra til Frp-styre i landet. Men der sto altså Giske og snakket høyest, selv om det var sjefen hans som skulle ha pressekonferanse.

Siden har jeg skjønt at Giske bare dannet fortroppen av rødgrønne statsråder og nestledere som er sendt ut i valgkampen for å ta Venstre. – Når Venstre er garantist for at Frp og Høyre styrer i Oslo, hvordan kan vi tro de ikke gjør det samme på riksplan, spurte Giske retorisk.

Dagen etterpå valgte kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa å angripe Venstres kommunepolitikk. I forrige uke skrev Audun Lysbakken åpen blogg til Lars Sponheim der han ba om avklaring på regjeringsspørsmålet, i dag gjør Bård Vegar Solhjell det samme.

Og de har klart det. De rødgrønne har klart å så tvil om Venstre er å stole på for velgere som for enhver pris vil unngå Frp. På den måten håper de at velgerne skal stemme rødgrønt framfor å stemme på et høyst usikkert alternativ et sted på midten.

Klassekampen tok opp tråden i helgen, og TV2 brukte mer enn halve partilederutspørringen i går på regjeringsspørsmålet. Det skal sies at Sponheim var klarere der, enn han var på for eksempel innvandring (der den innvandringsliberale Venstre-lederen faktisk klarte å stemple 90 prosent av asylsøkerne som juksemakere, fordi de mangler identitetspapirer). Men Sponheim ga fremdeles ingen svar som helt utelukket Oslo-modellen på riksplan.

Fortroppen har gjort jobben. Nå er Stoltenberg sjøl ute i Klassekampen og gjentar Giskes poeng. Jens Stoltenberg vil ikke bare ha Venstres stemmer. Han vil også ha fokus bort fra det faktum at en ren Arbeiderparti-regjering er et sannsynlig alternativ dersom meningsmålingene holder fram til valget.

Stoltenberg og Sponheim har det til felles at de ikke vil snakke om plan B og plan C. Sponheim hadde nok håpet at spørsmålet var ryddet av veien for lengst. Nå ser det ut til at regjeringsspørsmålet vil plage Venstre helt fram til 14. september.

Neste torsdag er det ny partilederutspørring for Sponheim. Her i NRK1.

En undersøkelse Utdanningsforbundet gjorde i vår viser at tre av fire lærere mener de ikke har tid til de viktigste oppgavene i skolen.

I dag har vi hørt på Dagsnytt at norske skoler er i verdenstoppen når det gjelder tilgang på pc’er. Men elevene får altså mindre tid enn før til å bruke dem. I juni traff jeg en svært engasjert realfaglærer som ledet et stort prosjekt for å få elevene engasjert i matematikk og fysikk. Men hun syns ikke hun fikk tid til å gjøre arbeidet så bra som hun ville, fordi hun var dynget ned av papirarbeid og skjemavelde. – Min tid blir misbrukt som punsjedame, sa Eva Jørgensen til Dagsrevyen.

Kravet til å dokumentere alt de gjør i skolen, er et resultat av at norske elever har elendige resultater internasjonalt i fag som matte og naturfag. Skiftende regjeringer har innført nye kontroll-tiltak og nasjonale prøver. I tillegg har ambisiøse skolepolitikere i kommuner som Oslo innført egne prøver og kartlegginger. Alt i beste hensikt, selvsagt.

I går la Arbeiderpartiet fram sin 10-punktsplan for en bedre skole. Ett av punktene er at lærerne må få mer tid til å undervise, mindre til papirarbeid. Men lengre nede på lista beskrives også veien mot heldagsskolen, som betyr flere undervisningstimer, mer gym og SFO midt på dagen. Det ligger en liten reform der også, og det var altså det man skulle unngå.

Tidligere Ap-politiker Kirsti Kolle Grøndal leder Tidstyv-utvalget, som skulle komme med forslag til hva som kan prioriteres bort i skolen. Rapporten skulle ha kommet i morgen, men er altså utsatt til desember. Dermed er det fritt fram for nye gode skoleforslag i valgkampen. Selv om alle de gode tiltakene nå er blitt en belastning for de som er satt til å gjennomføre dem.

Replikken smalt under en stemmeprøve før NRKs partileder-debatt for to år siden. SV-lederen var ikke spesielt fornøyd med å se Siv Jensen som en slags kloning av henne selv. De to var akkurat like kortklipte og blonde, og de hadde akkurat like røde jakker. Det var bare vi som satt i salen som fikk med oss irritasjonen. Da rødlyset kom på, var de to politiske konkurrentene tilsynelatende opptatt av andre ting.

I kveld er de i gang igjen. Klokka 2145 blir det partilederdebatt i Kristiansand, direktesendt på NRK1. Da vil samtlige partiledere med rådgiverkorps ha forberedt klesdrakt og hårklipp ut fra tv-prinsippet om å ta seg best mulig ut, uten at oppmerksomheten skal tas fra budskapet. De har garantert forberedt triks for å få ut budskapet sitt mest mulig usensurert og uavbrutt også. Viktig og riktig, alt sammen. Men hovedspørsmålene for oss som skal se på, vil være:

Jens Stoltenberg: klarer han å legge bort robot-Jens og vise oss hvorfor han egentlig VIL ha fire år til?

Siv Jensen: klarer hun å framstå som dypt sjokkert opposisjonspolitiker OG ansvarlig landsmoder i én og samme debatt?

Erna Solberg: klarer hun å få folk til å huske at hun også er statsministerkandidat?

Lars Sponheim: klarer han å finne en pedagogisk forklaring på hvordan det kan bli regjeringsskifte uten at Siv Jensen skal få ha noe med saken å gjøre?

Kristin Halvorsen: klarer hun å få fram SVs viktigste saker uten at noen spør hvorfor de har tapt på akkurat de samme sakene?

Liv Signe Navarsete: klarer hun å få fram SPs viktigste saker uten at regjeringskollegene framstår som de viktigste hindringene på veien?

Dagfinn Høybråten: klarer han å komme til orde?

Vi får se. Klokka 2145 i kveld, altså. Eller i TV2s oppvarmingsrunde litt tidligere på kvelden.

nb! Rødt og Torstein Dahle får ikke bli med i kveld. Til gjengjeld fikk han 18 minutter alene i partilederutspørringen på Politisk Kvarter i dag. Du kan høre ham her.