Det er to problemer ved dette. Det ene er det reelle problemet som går på at en sak blir behandlet i henhold til det som er politisk opportunt i øyeblikket. Altså hva er tjenlig med å bevare det gode navn og rykte. Ubehagelige saker kan bli feid under teppet og det er det mest alvorlige.

Ok. Arne Willy Dahl er ikke bare generaladvokat. Han har skrevet en rekke susende spenningsdramaer for Radioteatret: Om flykapring: BU 085 kapret. Om kometnedslag: Matteus 24. Om oljekatastrofe i Nordsjøen: Det blåser på Haltenbanken. Om norske soldater i kamp i utlandet: En landsby i Krawonia. Om atomstridshoder på avveie i Nord-Norge: Kontakt i Porsangen.

Her bør det vel ligge an til en råtøff serie om statskupp i Norge?

Det er nettopp dette hele den lange og stormfulle sivilisasjonsprossessen handler om: Hvordan håndterer vi uenighet og motsetninger? Løser vi dem ved å drepe eller ved å snakke?

I historisk målestokk er demokratiene enestående. Makthaverne gir fra seg makten fredelig når folket ikke vil ha dem lenger. Vi overlater hevnen til en objektiv instans. Motsetninger kan bo i samme bydel. Gelius og Kvarme kan nesten være i samme kirke.

Det er dette ISAF-styrkene prøver å få til i Afghanistan. Litt av en oppgave. Selv etter opplysningstiden i Europa tok det hundreår før demokratiet satt. Det er ikke mer enn snaut 150 år siden sentrale norske kirkeledere hevdet det samme som islamistene – at folkestyre er mot Guds vilje.

Men 26 skudd! Bakfra. 500 moderate pakistanske lærde roser drapsmannen:

There should be no expression of grief or sympathy on the death of the governor, as those who support blasphemy of the Prophet are themselves indulging in blasphemy.

De advarer: Enhver som beklager drapet, vil lide samme skjebne.

Vi kan vel kjenne det samme illsinnet i oss selv i gitte situasjoner. Og norsk presse puster så godt den kan på brennbart materiale – for øyeblikket en god krig mellom de to kirkens menn. Men innimellom bør vi vel sende en vennlig tanke for at vi lever akkurat her og akkurat nå.

I’m in film and television, Cruella, and there was an insert close-up of your manicure while you were roughing it in God’s country. I know exactly how many feet off camera your hair and make-up trailer was.

And you didn’t just do it for fun and you didn’t just do it for money. That was the first moose ever murdered for political gain.

Foto: Michael Kamber for The New York Times

Søsknene Viktoria og Martin Ross krangler om hvem som gjør mest for afghanske kvinner. Ved å nedkjempe Taliban eller skape fairtrade-arbeidsplasser for kvinner i Kandahar. Ingen av dem har tatt initiativ til å invitere det aghanske kvinnelandslaget i fotball til noen vennskapskamper i Norge. I dag fløy det til Bangladesh for å delta i en turnering. 

Bare å delta er en seier

sier treneren Wahidullah Wahidi. Laget har ikke helt ideelle treniningsforhold. Tre ganger i uka får de bruke banen på en NATO-base i Kabul – og må trekke unna hver gang et helikopter lander. President Hamid Karzai ga ordre om at jentene skulle slippe til på banen, etter at laget gjorde uventet god innsats i en privatlandskamp mot Pakistan.

Draktene kan være en ulempe. Synlig hud på kroppen er ute. Men de fleste avstår fra å dekke hodet med skjerf. For farlig. Hekte trøye eller bukse er så sin sak, men hekter du skjerfet, kan du kvele motstanderen.

Det kan så være. Umberto Eco, filosofen og forfatteren bak bl.a. romanen Rosens navn, argumenter for at Assange har skapt en ny verden.

Tidligere, på Orwells tid, kunne enhver stat oppfattes som Big Brother og overvåke alt undersåttene foretar seg.  Dette ble absolutt sant da statsmakten kunne følge med i enhver telefonsamtale fra enhver borger, ha oversikten over hvem som bor på hvilke hoteller, hvem som passerer hvilke bomringer, når og hvor du bruker penger og hvor mye osv. Som borgere er vi totalt underlagt statens årvåkne øye.

Men med WikiLeaks er denne overvåkningen ikke lenger enveis. Den er blitt sirkulær. Staten overvåker sine undersåtter, som igjen – i alle fall hækkerne – kan snuse seg inn i alle statens hemmeligheter.

Innbruddet i Watergate var bare barnemat mot det sånne som WikiLeaks kan foreta seg. Det er mulig verden går tilbake til papirlapper gjemt i skosåler.

Julian Assange legger i alle fall ikke skjul på sin forakt for det småtteriet gravende journalister får fram:

How is it that a team of five people has managed to release to the public more suppressed information, at that level, than the rest of the world press combined? It’s disgraceful.

Da kommer den interessante tanken. Kinesiske myndigheter kunne finne på å si: Hva ville amerikanerne sagt dersom den norske Nobel-komiteen fant på å gi fredsprisen til  Julian Assange, mannen bak  WikiLeaks? Ja nettopp. Da skjønner dere hvordan vi har det nå.

David Samuels:

The likely arrest of Assange in Britain on dubious Swedish sex crimes charges has nothing to do with the importance of the system he has built, and which the US government seems intent on destroying with tactics more appropriate to the Communist Party of China.

Mor og den unge Clinton synger duett. Foto: Brian Chilson

Politisk dramaserie? Javel. Hva med politisk opera framført på pøbber og andre utesteder der ungt folk ferdes? Opera om en kjent politiker?

Det skjer nå i USA. Bill Clinton har inspirert en roman, en film med John Tavolta i hovedrollen og mye annet. Nå har operaen om ham nettopp hatt premiere, Bill Blythe. Ikke sjalusidrama i Det hvite hus, men om oppveksten i Arkansas. USAs 42. president het Blythe til han var seksten og tok stefarens etternavn. Handlingen foregår i løpet av ett døgn. Her det undertøysromantikk mellom mor og stefar og litt skuddveksling i hjemmet. Her er det mishandling fra en rusa stefar og en meget fargerik mor. Alt det som formet en president. Handlingen har altså hentet mer fra Tennessee Williams enn fra «The West Wing.»

Komponisten Bonnie Montgomerey og librettisten Britt Barber har brukt fire år på å lage en opera tilgjenglig for ungdom som aldri oppsøker operaen. En kritiker fant det hele

promising. Montgomery successfully managed to weave ragtime and folk traditions into opera structure. Her rollicking opening instrumental theme, which she played on the keyboard herself, especially evoked the era.

Hvem tar utfordringen? Operaen om Siv Jensen framført på Valkyrien på Majorstua?
oppdatering: Synne Skouen Vi var vel en fire-fem komponister som laget hver vår akt til valgkampoperaen «Siv» ifjor, i forbindelse med stortingsvalget, og den ble framført på kaféer rundt omkring. Torgeir Rebolledo Pedersen hadde skrevet ypperlig libretto :0)

Ingen bauta på Lev Tolstojs grav

Kongshavnbloggen vil gjerne bidra til å markere 100-årsdagen for Lev Tolstojs død. NRK har gjort det på en flott måte ved å sende BBC-produksjonen av Anna Karenina. Russerne gjør det  ikke. Allerede i 1899, 11 år før Tolstoj døde, 82 år gammel, bannlyste Den hellige Synode alle bønner til hans minne etter hans død. Det kan virke som om denne bannlysningen fortsatt gjelder i Russland. 
 
Lev Tolstoj gikk sterkt ut mot statlig vold, han mente kirkens samkvem med staten var blasfemisk, han tok sterk avstand fra det han kalte russisk pseudo-patriotisme, og han skrev til tsar Aleksander III og ba ham benåde mannen som hadde myrdet hans far, Aleksander II.

Jeg frykter Tolstojs død. Skulle han dø, blir det et stort, tomt hulrom i mitt liv. Så lenge han lever, forviser han all dårlig smak i litteraturen, all vulgaritet, uforskammethet, sutring, all rå, bitter oppblåsthet til det ytterste mørke

skrev Anton Tsjekhov. Som døde seks år før Tolstoj. Man aner hvilken kraft Lev Tolstoj var og hva han betydde. Hva sier det om det offisielle Russland at man ikke har laget et Tolstoj-år?

Borgen følger en valgvinner. Selvfølgelig er det mer stoff hos en valgtaper. Det får lederen for de svenske sosialdemokratene, Mona Sahlin, merke nå.

I ett dygn har den absoluta S-toppen, partiets verkställande utskott, suttit i krismöte på kursgården Bommersvik i Sörmland.

melder Aftonbladet. Maktkampen er komplisert, melder VG. Partiet sliter ikke bare med én intern konflikt, men flere, ifølge sentralt plasserte kilder.

Den som tar seg det privilegiet å bruke vonde konflikter mellom virkelige mennesker som materiale for dramatikk, skulle nok gjerne vært nær tilskuer til det som nå skjer hos de svenske sosialdemokratene.