a growing confidence that the Taliban is much diminished. Southern Afghans tell The Economist similar stories of Taliban commanders having fled, leaving ineffective or unwilling locals to carry on the fight.

Men skeptikerne hevder at disse positive meldingene først og fremst er beregnet på opinionen i Vesten:

NATO claims are mere “strategic communication” cynically designed to bolster Western public opinion. It reported that in 2010 insurgents increased attacks by nearly two-thirds, and that the NATO operations in Helmand and Kandahar served mainly to fan the insurgency into other areas.

Den afghanske presidenten ble valgt med minst en million falske stemmer i 2009. I tillegg er Afghanistan avhengig av drivstoff fraktet inn fra Iran. Og iranerne er ikke venner med landene som har styrker i Afghanistan. Disse artiklene i The Economist viser tydelig hvor ufattelige rotete det er å skulle få velferd, rettsikkerhet og demokrati til Afghanistan.

Ingen bor i landsbyene. Veggene i husene er stinne av eksplosiver, og det er miner over alt. Å fjerne alt dette er meget risikabelt, vil sannsynligvis føre til tap og ta svært lang tid. Det er altså enklere med 25 tonn bomber – og så bygge alt på nytt fra bunnen av.

Ok. Og når så disse nye husene er blitt pakket med eksplosiver i veggene?

Bare i løpet av desember måned 2010, så mistet Norge 5 tidligere soldater også (som vi vet om), som i sykdom og fortvilelse tok sitt eget liv, ødelagt av tjenesten ute.

Og avisen skriver:

Hvor mange selvmord som er begått av tidligere norske soldater, finnes det ingen oppdatert oversikt over. Sannsynligvis er mørketallene høye. I en doktoravhandling fra 2006 viser Siri Thoresen at mannlige soldater som har tjenestegjort i utlandet, har 40 prosent større sannsynlighet for å ta livet sitt enn den mannlige befolkningen for øvrig.

Sammenhengen mellom krigstjenesten og selvmordene er riktignok uklar. Ingen av kildene Morgenbladet har snakket med, kjenner til soldater fra Afghanistan som har valgt å avslutte livet sitt.

I ett perspektiv skal vi kanskje vite å sette pris på at så få blant oss har krigserfaring. Og at de som har det, oppsøkte den frivillig. Dagens 68-åringer i Europa var tre år gamle den siste krigsvinteren 1944/1945. I sine bøker  Berlin – The Downfall 1945 og D-Day: The Battle for Normandy beskriver den britiske historikeren Anthony Beevor også hva sivilbefolkningen og ikke minst barn ble utsatt for. I Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin (det skakende forordet her) legger den amerikanske professoren Timothy Snyder fram fakta som er sjokkerende og skremmende, selv for oss som trodde vi visste noe om andre verdenskrig.

Det lever altså mennesker i Europa i dag som har barndomserfaringer vi ikke kan forestille oss. Hvordan har det formet deres psykologi, deres barn og barnebarn? Det må ha hatt svære konsekvenser og er sannsynligvis en årsak til  at europeerne nøler litt mer med å gå til krig enn amerikanerne.

Det norske veteraner – særlig de som tjestestegjorde i Libanon – sliter med, er belastende. Samtidig sier det mye om vår oppvekst og våre liv at et fåtall av oss har fått dette møtet med historien.

Victoria Bakke søker seg til militæret sammen med kjæresten Christian – uten at han vet det. Hvorfor kan hun ikke en gang svare på sjøl, men «noe» i henne vil veldig gjerne, i starten er det nok mest et vikariende motiv for å komme seg unna det kjente, teste grenser og dele opplevelsen med Christian. Etterhvert vokser selvinnsikten og hun oppdager nye sider av seg sjøl. Livet i Forsvaret er hardt og brutalt –  spesielt dersom du er dame. Dette er ei bok med høyt tempo, reflekterte synspunkter på for- og i mot utenlandstjeneste etter endt befalsskole, og den setter også søkelyset på hvordan det er å være dame i et mannsdominert miljø, uten at sistnevnte moment er et grunnleggende motiv i boka. Jeg lot meg rive med så til de grader, leste boka ferdig på én, to, tre, og slengte den deretter over til min eldste som sikter seg mot befalsskolen om litt. Bravo. Dette er ei bok vi trenger.

UPrisen er ungdommens egen kåring, og nominasjonene er basert på ungdommens egne anmeldelser.

Det er en arroganse i forhold til egne soldater som er helt utrolig,

sier Grindaker til VG. En ting er at vi som land og folk føler oss uvel over at norske soldater banner og skyter og dreper. Noe annet er at Forsvaret heller ikke takler situasjonen. Selv Cæsar holdt orden på sine sårede.

Defence technology based on armour worn by Genghis Khan’s Mongol warriors in the 13th century will be used to protect British soldiers against bombs in Afghanistan.  The «pelvic protector», which has become known among the ranks as the «combat codpiece», will contain anti-blast underpants to offer protection from IEDs. The equipment – which also includes a «jockstrap» to protect the nether regions of the wearer – is only being worn by British troops, but may be taken up by US and other Nato forces.

I høst var det solide oppslag i norsk presse om ISAF-soldater som uttalte at krig er bedre enn sex. Iført slike underbukser blir de trolig minnet om at også forplantning er en viktig oppgave.

Hvert år kommer mellom 1000 og 1500 unge norske kvinner og menn hjem fra Afghanistan med krigserfaringer. I Kongshavn forsøker vi å beskrive en av dem, Martin Ross. Det de norske styrkene erfarer, er etter alt å dømme et godt stykke unna det amerikanerne får med seg.

Dokumentarfilmen, Restrepo,  fra Korengal-dalen

focuses on a remote 15-man outpost, «Restrepo,» named after a platoon medic who was killed in action. It was considered one of the most dangerous postings in the U.S. military. This is an entirely experiential film: the cameras never leave the valley; there are no interviews with generals or diplomats. The only goal is to make viewers feel as if they have just been through a 90-minute deployment. This is war, full stop. The conclusions are up to you.

Filmen gir virkelig et nærportrett av hva denne krigen er. Den går på National Geographic Channel 19. desember. Utdrag her.

Wikileaks følger president Hamid Karzais vei fra en

eager leader anointed by the West to an embattled politician who often baffles, disappoints or infuriates his official allies. (NYT, AFP, CNN).

Some members of Karzai’s cabinet and inner circle described him as a «weak man» who does not «listen to facts but was instead easily swayed by anyone who came to report even the most bizarre stories or plots against him» (Guardian, Reuters, AP).

FNs ambassadør i Kabul omtalte Karzai slik sist sommer:

Two contrasting portraits emerge. The first is of a paranoid and weak individual unfamiliar with the basics of nation building and overly self-conscious that his time in the spotlight of glowing reviews from the international community has passed. The other is that of an ever-shrewd politician who sees himself as a nationalist hero who can save the country from being divided» by political rivals, neighboring countries, and the U.S.

Det ville trolig vært litt greiere for oss hvis Karzai hadde lignet mer på Jonas Gahr Støre.

Handler virkelig om å komme hjem fra krig. TV-serien The Pacific

Martin Ross i Kongshavn prøver seg på den norske hverdagen etter å ha tjenestegjort seks måneder i Afghanistan. Her kan du høre intervju med en soldat som har samme erfaring. For fire uker siden arrangerte Radioteatret debatt om «Å komme hjem fra krig.» Høydepunkter her.

Noen hevder at de norske FN-soldatene i Libanon fra 1978 hadde vanskeligere erfaringer. Riktignok fikk FNs fredsbevarende styrker Nobels fredspris i 1988, og  styrkene i Libanon (UNIFIL) var på det tidspunktet eneste operative FN-styrker. Men fredsbevaring kan åpenbart være vel så traumatisk som krig, for du kan ikke skyte igjen. Du er maktesløs og må nøye deg se på henrettelsene , og at israelske stridvogner raser gjennom stillingene. Og framfor alt kan man vanskelig finne støtte i at oppdraget hadde en hensikt, at det skapte fred i området.

De norske soldatene i Afghanistan kan agere, som det heter på fagspråket. De kan skyte, de kan føre krig. Om oppdraget blir historisk mer vellykket enn fredsbevaringen i Libanon, er kanskje mer tvilsomt.

Men hva det virkelig innebærer å komme hjem fra krig, viser den store tv-serien The Pacific, vist på NRK tidligere i år. Det var også litt av en krigføring de kom hjem fra.

Klikk på bildet for større versjon

Afghanistan-veteranene begynner å bli et tema i nordisk offentlighet. Hvem bryr seg om Taliban-veteranene? De er mennesker med psykologi, de også. Når kommer deres historier?

Afghanistan-veteran Martin Ross i Kongshavn sier:

Når du sitter i en upansra bil og venter på at en veibombe skal gå av i trynet på deg, er det merkelig hvor hardt du kan lengte etter at lillebroren din skal mase om å få bli kjørt ned til Statoil for å kjøpe popcorn –

Veibombene er ISAF-styrkenes verste motstander. Hva er tilsvarende helvete for Taliban? Tenk deg – du sitter i skjul i et hus eller i terrenget, ingen varsler, plutselig er du død. De som drepte deg, er snart gått hjem for dagen. Hjemme i USA. Rakett fra en drone. Disse førerløse flyene er ifølge CIA-sjef  Leon Panetta, “the only game in town.” The Atlantic drøfter implikasjonene.

I dramatikken er det noe som kalles deus ex machina – det skjer noe plutselig som ikke er underbygget eller varslet. Ofte en nødløsning i dårlig dramatikk. Rakett fra droner kvalifiserer. Så hvilke historier vil Taliban-veteranene fortelle?