Som vanlig overgår virkeligheten det fantasien kan komme opp med. Hvis noen har interesse av å hække seg inn på mobiltelefoner, er det en viss type journalister. Aftenposten har i dag en sak om mediemogulen Robert Murdoch:

Verst er avlyttingsskandalen som har rammet søndagstabloiden News of the World. I årevis har avisens journalister hacket seg inn på mobiltelefoner tilhørende Buckingham Palace, kjendiser og profilerte fotballspillere og avlyttet talemeldinger.

Sånt foregår bare i England?  I snuskete aviser? Det kan være at Theis’ framtid ligger i SeogHør.

Få med deg 12. og siste episode søndag, så hører du hvor vi antyder at Theis’ framtid ligger.

NRK Sporten har det moro for tiden med skuespilleren Mads Ousdal, som stiller opp for å trene som Petter Northug fram mot VM på ski. Freskt og imponerende. Forhåpentligvis har Mads mye moro også. Her er fra bloggen:

Vi har satt pulsmåler på Mads før Enron-forestillingen hans i kveld. Målet er å finne ut mer om treningseffekten i å spille teater.

Mads er ferdig med morgenens motorikk-trening. En liten hvil, og så er det nådeløst: Intervall-økter på ski med Audun Svartdal.

Mads sier: Før du går ut i -17: bestem deg for hvilket ansiktsutrykk du vil ha. Det blir med det ene…

I dag er det styrketrening på Toppidrettsenteret som første økt. Kjernemuskulaturen til Mads slipper ikke unnå nå heller!

Det er vel ikke så ofte en hovedrolleinnehaver spiller med pulsmåler, og det kunne vært interessant å vite resultatet av målingen. Greit for kritikere å vite i framtida. For snart går vel alt på sportens premisser.  Ingen kommenterer det enkle faktum at Mads Ousdal ligger på Northug-nivå på scenen i Enron på Det norske teatret: Internasjonal topp etter min vurdering. I noen sammenhenger kan det jo også se ut som om Petter Northug trener på å nå Mads Ousdals nivå.

— uten for mange sjenerende nyanser … Kongshavn inviterer ikke til dype tanker, med det skyller oss med seg, livlig og variert.

Tja. I 12. episode svarer en katolsk pater på hva som er meningen med et menneskeliv. Det er vel ikke så ofte…  Så stiller Per Haddal et underlig spørsmål:

Er dette er såkalt sant fiksjonsbilde av dagens Norge?

Og han svarer:

Neppe.

Nei? Det kommer kanskje an på hvilket Norge vi velger å se? Så avslutter han anmeldelsen med noen merkelige setninger. Han har hørt en thriller. Javel? En thriller? De første seks episodene er plotdrevet, men thriller? En hyggelig anerkjennelse av at vi har klart å gjøre det spennende, i alle fall. Men de neste seks, som er langt mer karakterdrevet? Det er kanskje de seks første han har hørt? Ut fra det mener han vi bør være varsomme med å gjøre mer av sånt:

Radioteatret gjør her et friskt og entusiastisk forsøk på å føre sin oppdatering langt videre. Så gjelder det at fornyelsen ikke fører til ensretting. Hvorfor skal så mange gå i samme spor? Det er ikke noe mer enn meningsmålinger som tilsier at et utvidet register, som vi hører her, i det lange løp skal bli så mye brukt at det fører til et innskrenket register.

I all verden. Hva betyr dette? Han er redd vi skal gjøre som resten av det litterære Norge? Se misunnelig på krimmen og ta etter? Alt blir spenning og slutt på Ibsen? Akk ja. Fornyelse er ikke enkelt. Vi skal passe oss for at et utvidet register  blir et innskrenket register.

Jeg har selv vært kritiker i Aftenposten. Bra det ikke fantes blogger den gangen med folk som tok igjen.

Den danske TV-serien «Borgen» er ikke inspirert av norsk politikk. Det bare virker sånn.

skriver Marie Simonsen i Signaler på s 2 i Dagbladet i dag. Hun roser Danmarks Radio og gir en kilevink til NRK:

Det er drama i norsk politikk, men i stedet får vi enda mer «Himmelblå».

Simonsen, Simonsen. Elitens forakt for en publikumssuksess som Himmelblå? Det får nå så være, men det er greit for en kommentator å kjenne det fagfeltet hun kommenterer. For det første: Mer Himmelblå? Enhver som følger med, vet at NRK Drama nå er i gang med Jan Kjærstads Erobreren.  Om slikt folk som Marie Simensen omgås daglig. For det andre: Søndag gikk fjerde episode av Kongshavn fra NRK Drama på NRK P2. Skapt samtidig som «Borgen». Aktuell norsk politikk så det ryker. Ærlig talt.

Mine kolleger i nrk.no legger Kongshavn på forsida midt under fredsprisutdelingen. Det er realt gjort. Jeg registrerer at de samtidig anmelder serien:

Kjapt, hardtslående og grafsende drama. Dramaet som tråkker inn i de hemmelige rommene.

Det viser vel at vi har nådd målet – når de bruker adjektivet «grafsende». Et ord man ellers reserverer for litt for røff journalistikk. Ett av premissene for serien er at dramatikken kan gi totalt blaffen i det journalister bør la seg styre av: værvarsom-plakaten. Vi følger politikerne inn i selvmordsforsøket. Skjønner at journalistene syns det er grafsende. Og jækla spennende.

Jeg liker dette veldig godt, liker de grepene som er gjort, liker den nesten David Lynch-aktige meta-dimensjonen. F.eks at man har en Dagsnytt Atten-virkelighet samtidig som Dagsnytt Atten programleder Sverre Tom Radøy er med tidlig i første episode i en annen rolle. Du har Hege Duckert som spiller Dagbladet-journalist på en pressekonferanse. Det er med på å gi en meta-dimensjon som jeg liker veldig godt

sier VGs Yngve Kvistad i etterprogrammet etter 3. episode:

Dette engasjerer meg. Det har det gjort fra første stund. Jeg er veldig nysgjerrig på personene og hva som skjer videre.

Uansett – på NRKs hjemmesider gjelder oppmerksomhetskrigen like fullt, og Kongshavn må pent konkurrere med Skofterud som kysser Bjørgen, moroklumpens banansang og het Beyonce-reklame. Det er sunt. Og selvfølgelig hjelper det godt med en tittel som kan antyde at noen går for langt.

Som min svigermor sa: Vil du fram i verden? Lag skandale.