Martha Serafin og Marcelo Álvarez imponerte med store stemmer i Tosca på La Scala.

 Så var tiden inne. Muligheten for et besøk på selveste La Scala dukket opp. Det var bare å sette seg på toget fra den pittoreske småbyen Bergamo hvor vi oppholdt oss, og dra inn til Milano. Endelig skulle vi besøke alle italienske operaers mor, et av verdens mest berømte operahus!  

La Scalas liste over verdenspremierer er overveldende. Turandot og tårepersen Madam Butterfly av Puccini ble urfremført her. Det samme ble tragikomiske Falstaff, mektige Otello og banebrytende Nabucco av Guiseppe Verdi. Tidligere på 1800-tallet så En tyrker i Italia av Rossini og Norma av Bellini dagens lys på denne scenen. Operaer som er gjengangere i operahus verden over i dag. La Scala har formet verdens operakunst, intet mindre. Posisjonen som operahus i særklasse er i behold. I dag må alle de store sangerne innom La Scala for at merittlisten skal være komplett. Og nå skulle teppet straks gå opp for to operahungrige nordmenn, som ikke var fullt så godt vant.   

Attraksjonsverdien ble tydelig allerede da vi gikk av på «Il Duomo», metrostasjonen som ligger dypt under jorden ved Milanos mektige Domkirke. Der nede var Svartebørssalget til kveldens forestilling allerede i gang. En pent kledd italiener gikk bort til oss og hvisket intenst: «La Scala? Tickets tonight?» Grunnen til at mannen hvisket, var fordi et av La Scalas offisielle billettkontorer lå rett på metrostasjonen.   

Vi ristet på hodet, vel vitende om at vi allerede hadde to flotte billetter på beste orkesterplass. Min egen pressebillett, samt en rådyr ledsagerbillett til den nette sum av 187€. Fornøyelsen kostet min ledsager over 1400 kr, nesten dobbelt så mye som de beste premierebillettene på Den Norske Opera&Ballett. Han betalte med glede, for som han sa; En gang i livet må man oppleve opera på La Scala på beste orkesterplass.   

Det må nevnes at dette ikke hadde vært bare enkelt å få til. Forestillingen vi skulle se, Tosca av italienske Giacomo Puccini, var utsolgt for lenge siden. Det var kun dokumentert anmelderstatus for NRK, Norwegian Broadcasting, og krav om publisering etterpå, som fikk oss inn denne kvelden.    

Il Duomo - Domkirken i Milano - ligger like ved La Scala. Foto: Ragnhild Veire.

 Vel oppe på den store, flate plassen foran den hvite, marmorkledde domkirken slo lyset og heten imot oss. Behovet for leskende, kalde drikker meldte seg umiddelbart. Det var jo fremdeles en time igjen før billettene kunne hentes på La Scala, og hele tre timer til forestillingen startet. Vi slo oss ned et par kvartaler bak operahuset. Glass med kald norditaliensk hvitvin kom raskt på bordet, sammen med snitter og salte nøtter. Klærne våre klistret seg til svette, bleke kropper. Vi var ikke alene. Ved de andre bordene så vi det samme. Pent kledde mennesker, flere med nordisk utseende, som benket seg på kafeene rundt operahuset. Vi ventet alle sammen. Vi gomlet snitter. Vi utvekslet operaopplevelser, som vokste i takt med stemningen rundt bordene.   

 Senere skulle vi observere flere av de samme gjestene inne i La Scala. Vi var alle i ute i samme ærend. Det hele ble en slående parallell til fotballfansen som samler seg rundt viktige fotballbegivenheter. Fansen benker seg ringside på barer før kampen starter. Oppladningen er røverhistorier og godt drikke. Bare at her var halvliterne med øl og fotballskjerfene byttet ut med maks 2 glass hvitvin, pen dress og kjole. Vi måtte jo ikke sovne under forestillingen!    

La Scala er et lite prangende bygg. Foto: Ragnhild Veire.

Alle var ikke like heldige som oss. Da vi rundet hjørnet til selve operabygget så vi et overraskende lite prangende bygg fra 1773, blek i murpussen, formet av datidens ny-klassisistiske tro på fornuft og orden gjennom symmetri og ro. Med andre ord milevis fra den nyskapende, usymmetriske og skråstilte operaarkitekturen i Bjørvika. Deretter så vi hordene av mennesker i kø utenfor billettinngangen. Da vakten slapp oss med bekreftede billetter inn foran køen, ropte en gjeng amerikanske turister helt foran der: «Do you really have a ticket? You are so lucky! Can I buy it, pleeease!». Aldri i verden. Selv om jeg kunne ha tjent et par tusen raske på det, minst. Nå var vi jo endelig her!  

At et besøk på La Scala ikke er en hverdagsforeteelse ble tydelig da vi kom inn i huset. I skinnet fra de store lysekronene i den marmorkledde foajeen så vi den ene gallakjolen etter den andre. Det knitret og suste i sateng, det klapret i sinnsykt høye hæler, mens menn i mørk dress og smoking balanserte champagneglassene. Min venn og jeg skilte oss unektelig ut. I mine mørke jeans og hans manglende slips ble vi turistene som ikke hadde den italienske operastilen inne. Jeg forsvarte min manglende eleganse med at jeg var jo der som journalist, og begynte i stedet å snikfotografere de stilige italienske damene med Iphonen min.   

 

 Kjoler (og brannvakter) på La Scala. Foto: Ragnhild Veire 

Så bar det inn i det aller helligste. Selve salen så ut som klisjeen av en stor, gammeldags teatersal. Rød plysj, gedigent sceneteppe og gullforgylte balkonger i hele seks etasjer oppetter veggene. Vi fant plassene våre på parketten. Akkurat nå kjente jeg på at jeg var litt bekymret for at alle de praktiske forberedelsene skulle ende med en musikkdramatisk skuffelse. Også La Scala gjør dårlige oppsetninger innimellom. Anmeldelsene fra premieren var blandet. Men bekymringene mine ble snart gjort til skamme.  

Da teppet gikk opp, slo den unike La Scala-kvaliteten vi hadde hørt om imot oss umiddelbart. Det var ikke en veldig fiffig regi, heller ikke avansert sceneteknologi. Sangerne sang gammeldags forovervendt, istedet for å spille mot og med hverandre. Men jeg hørte kvaliteten på det som kanskje er det aller viktigste innen operakunsten: Stemmeprakten. Kort oppsummert var det som å se Brasils fotballandslag når du er vant til norsk seriefotball. Hele sangerlaget hadde det ekstra giret i klangprakt, teknisk overskudd, volum og briljans som viste med all tydelighet at verdens fremste sangere står i kø for å opptre her. Og de var overhodet ikke hindret av en akustikk som var langt tettere og tyngre enn i Operaen i Oslo. Ikke at sangnivået i Norge er dårlig. Det var bare at her lå tverrsnittet på alt så veldig høyt. Det gjorde noe med oss, og det gjorde noe med musikken.   

Det er deilig når heltetenoren har full kontroll på alle høydetonene. Marcelo Álvarez som Cavaradossi hadde også en finstilt musikalitet som lot Tosca stråle som den sterkeste part i handlingen. Martina Serafin som Tosca overbeviste nemlig totalt som kvinnen som dreper for den hun elsker. Stemmen var stor og sterk. Denne Toscaen hadde styrke som Maria Callas, men med en varmere lød, som vakte sympati. Og den onde politisjefen Scarpia i Marco Vratognas skikkelse bød på en mørk barytonklang som både skremte og innsmigret. Vi var overbevist. Italiensk opera på La Scala ble en åpenbaring i hvordan store stemmer egenhendig kan personifisere arketypene som store deler av operatradisjonen hviler på. Tårene trillet under den tragiske dødsscenen til slutt, og det var nesten vondt å måtte løpe ut for å nå toget hjem rett etter teppefall. Det skadet ikke at man på La Scala merker at opera er viktig, en forestilling er en begivenhet. På høyde med de store fotballkampene. Minst. Men neste gang stiller vi nordmenn i kjole og dress.

Fornøyd turist på La Scala! Foto:Otto Haug.

Leif Ove Andsnes ledet an i en glitrende fremføring av Dvoraks klaverkvintett på Risør Kammermusikkfest. Foto:Liv Øvland

På Risør Kammermusikkfests andre dag fikk vi en påminnelse om hva kammermusikk kan være, når den spiller opp mot sitt beste. I Risør kirke var det onsdag formiddag duket for en såkalt tradisjonell klassisk kammerkonsert, med to sentrale og substansielle verk; Strykekvartett nr.2 «Intime Brev» av den tsjekkiske komponisten Leos Janacek fra 1928, samt landsmannen Dvoraks berømte Klaverkvintett i A-dur (1887).

Resultatet ble alt annet enn ordinært. Etter en litt sprikende åpningskonsert i Risør dagen før, ble alt fokus igjen samlet, både i sal og på scenen. Det skyldtes utøvernes høye nivå, prøvd opp mot et repertoar med substans nok til å uttrykke levd liv, og himmelen over der igjen.

Pianist Leif Ove Andsnes og ny kunstnerisk leder i Risør; fiolinist Henning Kraggerud. Foto: Liv Øvland.

Egentlig tok det litt tid før vi nådde det punktet, for det første stykket av Janacek bar preg av høy vanskelighetsgrad kombinert med litt for kort innøvingstid. En krevende øvelse som ga et røft og tøft, men litt for lite sødmefylt uttrykk til den aldrende Janaceks kvartett om den unge kvinnen han elsket, men som aldri kunne bli hans. Den tyske gjestefiolinisten Isabelle Faust hadde en presis og skinnende tone, men ble hard i uttrykket. Den kompliserte intonasjonen traff heller ikke kvartetten bestående av Faust, Bjøranger, Tomter og Christoph Richter helt blink på.

Men i den påfølgende Klaverkvintetten av Dvorak støtte vi på kammermusikkens mektige kraft. Hovedårsaken var at festivalens tidligere leder, Leif Ove Andsnes, var tilbake på scenen. Hans oversikt og presise anslag ledet an i flere av kvintettens mange karakterskifter. Medmusikerne Faust og Richter, samt lederduoen på festivalen, Henning Kraggerud og Lars Anders Tomter, falt flott inn i rollene sine. Dette skyldtes fokus, som er alfa og omega i kammermusikens verden.

Plutselig var det som om ørene våre ble renset og en ny verden av nyanser åpnet seg.  Tross noe ujevnheter i celloen ble spillet langt strammere, og samtidig mye rikere. 1.sats samlet en musikalsk energi som ledet slående over til den melankolske, folkemusikkinspirerte grunntonen i 2.sats. Scherzosatsens livlige ritt skapte en spenning som bar helt til siste tone.  Publikum var elleville. Dette var Risørspill på et nivå som har gitt musikkfestivalen en skyhøy internasjonal anerkjennelse.  Et nivå som gjør at vi kommer igjen, år etter år, for å oppleve musikkens kraft sammen, tett på utøvere og publikum. Et nivå festivalen bør strebe etter, også i sin videre programmering fremover.

Igor Stravinskij. Foto: Wikimedia Commons

Jeg vil feire dagens bursdagsbarn Igor Stravinskij med et av hans verk som aldri slutter å fenge meg. I Symphonies of Wind Instruments høres mange ulike snutter med forunderlige lokkesignaler, ulike motiver og forskjellige klangfarger. Alt presentert i tilsynelatende rå klipp etterhverandre. Hvordan kan dette bli et enhetlig verk i tradisjonell forstand, hvor alt til slutt viser seg å henge sammen med alt, slik vi også krever av filmer hvor vi ikke tolererer for mange løse tråder, villspor og «dead ends»?

Se video med Symphonies of Wind Instruments av Stravinskij her.

Stravinskijs genistrek består i at han etterhvert blander disse snuttene inn i hverandre på snedig vis. Han veksler hurtigere og hurtigere mellom dem, og lar små gjenkjennelige elementer fra den enkelte bit etterhvert smitte over på hverandre. Jeg sier «smitte», fordi de ulike motivene brytes ikke ned til ett enhetlig tematisk motiv. De tar derimot farge fra hverandre, feks gjennom en instrumentklang, et intervall, en rytmebevegelse, et lyst eller mørkt register. Slike elementer er Stravinskij en mester i å presentere på en distinkt, gjenkjennelig måte fra første sekund. Når så siste akkord klinger er det som om vi hører alle snuttene på samme tid. De er lagt oppå hverandre, ikke brutt ned til et minste felles multiplum. Dette skaper en fascinerende og ny for for verkhelhet. Vår musikalske assosiasjonskraft gjør at vi  gjennom Stravinskijs smarte klangfargebruk «husker» hver snutt selv om de til slutt er lagt oppå hverandre til én akkord. En ny og rik verkform er skapt. Gratulerer med dagen til det 20.århundrets største  – og kuleste  – komponist!

Leif Ove Andsnes er ute med ny CD. Foto: Sheila Rock/EMI

Schumann spiller de ganske fritt for romantisk patos. Flere av melodiene høres nesten barneaktig enkle og naive ut. Det gir musikken en vâr skjørhet, som kler Schumanns flagrende og omskiftelige sinnelag, og jeg merker at jeg blir rørt. På sitt beste minner dette meg om Schumanns langt tidligere Kinderszenen; enkle klaverstykker som tegner såre og søte minner fra barndommen.

Men det er ikke hele forklaringen. For hele tiden ligger det noe lavmælt intenst over disse fremføringene. Jeg tror det er fordi Andsnes og Tetzlaff har et felles fokus på rytmikkens kraft. De kan være uhyggelig presise når de spiller, slagene treffer i hjertet som skarpe kniver.  Hos dem blir det derfor mindre romantisk svulmende patos som eser ut og går på akkord med musikkens fremdrift. I Schumanntrioene skaper det en spenning som andre utøvere kan miste av syne. Og det er et klokt valg, all den tid Schumann i sin tiltakende galskap de siste årene skrev musikk på søkende og i beste fall alternative veier.

Christian Tetzlaff Foto: alexandra-vosding.de

Lytt for eksempel på 2.satsen i Schumanns 1.trio. Den er tilsynelatende lys og ganske tradisjonell. Men hør hvordan de jager gjennom satsen, i et en rytmisk fremoverlent driv som hugger tak. Ved fraseslutt lader Andsnes med skarpt og skyter ut siste tone i sitt akkompagnement, og Tetzlaffene følger opp. Jeg får hjerteklapp, og liker det.

Galskapen lurer da også rundt mange svinger her. Det er rare vendinger og rytmer som ikke alltid er logiske innenfor en såpass fast klassisk ramme. Flest eksempler på det finnes i den 3.trioen. Men også valserytmen i den 2.trioens 3.sats «In mässiger Bewegung» kan oppfattes som om den kommer fra en annen verden. Her spiller rytmefølelsen til Andsnes og Tetzlaff’ene igjen en avgjørende rolle. De spiller den såre, forskjøvede rytmen med et trykk og snert som om den var en svart tango. Når melodien oppå dette formidles med så skjøre strøk, så er det som vi formelig ser og hører hvordan de mentale trådene såvidt henger sammen, like skjøre som sinnet til Schumann må ha vært på denne tiden. 

CD-cover Schumann: Samlede verk for klaver trio (EMI)

Ekstra fascinerende blir det derfor å høre dem spille Schumanns  6 etyder i kanon form. Her hersker streng struktur i en solid, Bachinspirert stil. Vi vet at det var Schumanns kone, Clara, som lærte ham Bachs polyfone komposisjonsteknikker, og det var denne teknikken den stadig sykere Robert klamret seg til jo nærmere slutten, selvmordsforsøket og asylet han kom. Her er det som om skuldrene faller på plass for en stakket stund. Musikerne spiller den første kanon-satsen med en frisk fremdrift, med fokus på lyset. Livsgleden hos Schumann er tilbake! Men rytmikken blir igjen et uttrykksfullt virkemiddel. De greier å få marsjen i den nest siste sats til å høres aller mest ut som en sårbar tinnsoldat-marsj satt i scene av et barn. Det er så skjørt, så skjørt. Som livet selv. Gjenspeilet i en ny CDinnspilling som nok kommer til å bli med i min bagasje i påskeferien.