Fra prøvene til konserten i Slottskapellet. Foto: Kristin Bolgård

Med Arve Tellefsen i spissen var Oslo Kammermusikkfestival først ute med å satse tungt på klassisk kammermusikk i Norge. Denne uka har den 22. festivalen pågått i Oslo, og det er lenge siden kammermusikk var et fremmedord i Norge. Arve Tellefsens festival overbeviser med lite sirkus og mye god musikk.

Oslo er fortsatt en krevende by når det kommer til å samle et større miljø rundt lokale festivaler. Sammenlignet med intime byer som Risør og Stavanger blir hovedstaden ofte for stor og arrangementene for spredt til at du opplever den helt store festivalstemningen. Men noen festivaler klarer dette. Øya er ett eksempel. Det samme gjør Arve Tellefsen med Oslo Kammermusikkfestival.

Men han gjør det mer reinspikket på musikkens egne premisser enn Øyafestivalen. Det er mye mindre mat, øl og partytelt på Oslo kammermusikkfestival. I stedet er Tellefsen kompromissløs på å fremheve musikken og de gode utøverne. Særlig dyktige norske, samt unge talenter. Etter 22 år vet publikum dette, de er blitt oppdratt og kommer for å få utvidet horisonten. Det frister med en intim musikkform hvor dialogen mellom dem selv og topp utøvere står i sentrum. For eksempel gikk årets åpningskonsert i Universitetets Aula inn i historien som en av de beste, og det med et krevende program; fra Beethovens alvorsfylte f-mollkvartett, en lang og imponerende Ligeti-solo og en krass og temperamentsfull Bartok-trio ”Kontraster”.

Også har Tellefsen alltid hatt magisk evne til å samle alle typer folk rundt musikken. Fra fiffen med Dronningen i spissen, kjendisene, musikkmiljøet og ikke minst: mannen i gata. Tellefsen får dører til å åpne seg for musikken. Konsertene skjer i rom vi ellers ikke kommer inn i, som Slottskapellet, Akershus Festningskirke og Oscarshall Slott. Det er ikke til å komme forbi at det frister mange når Dronningen inviterer til konsert hjemme hos seg på Slottet, og sitter der på første rad og tramper takten til musikken sammen med oss. Og det passer inn, for en del av denne musikken er skrevet nettopp for hoffet. På sitt beste knytter festivalen rom, historie og musikk sammen, som få andre festivaler makter.

En fullsatt Universitetes Aula lytter til Michelangelo Strykekvartett. Foto: Kristin Bolstad.

Festivalen preges av noen konservative valg, særlig blant noen av de internasjonale gjestemusikerne. Michelangelokvartetten spilte for eksempel finstilt på åpningskonserten, men tok ikke det dramatiske potensialet fullt ut. Det gjorde derimot den norske fiolinisten Vilde Frang, som i år er tatt med i festivalledelsen og har vist et mer modent og finstilt spill enn jeg har hørt fra 26-åringen før. I Beethovens stryketrio i c-moll på Slottet mandag hadde hun et manende strøk som fikk tiden til å stå stille, og det slo gjentatte ganger gnister av samspillet med Jakob Koranyi og Yuval Gotlibovich mellom kapellets rosa marmorvegger.

Årets festivaltema er ”kontraster”, et begrep like intetsigende som blanda drops eller «litt av alt». Men konsertene viser noe av poenget: en salig mix av samtidsmusikk, unge utøvere og komponister, blandet med de erfarne nestorene og de store klassikerne. Denne balansen er Tellefsen god på, og sikrer at dette ikke blir satt, selv om ikke alle verk er like interessante i seg selv. For eksempel ble kontrastene mellom Truls Mørk i Bachs alvorsfylte cellosonate,  unge Øyvind Torvunds morsomme, helt nyskrevne klangeksperiment, og den gammeldagse kniplinggardinmusikken til Arensky slående. Det utfordra med tre helt forskjellige måter å lytte på, og blir en vekker for både det kjente og det radikalt nye, som effektivt vender hørselen ut mot dagens gatenivå, så å si.

Skal jeg anbefale en av konsertene som fremdeles gjenstår, må det bli konserten i Oscarshall på Bygdøy lørdag, en pussig morsom liten kransekake av et lystslott. Der kan du lytte til 17 år gamle Eivind Holtsmark Ringstad, som med sin bratsj vant EBUs konkurranse for unge solister tidligere i år. En pur ung musiker som allerede har et modent uttrykksregister. Og deretter få med seg både Ole Edvard Antonsen, Tellefsen og danske toppmusikere i samspill, i omgivelser som rommer mye norgeshistorie.