Igor Stravinskij. Foto: Wikimedia Commons

Jeg vil feire dagens bursdagsbarn Igor Stravinskij med et av hans verk som aldri slutter å fenge meg. I Symphonies of Wind Instruments høres mange ulike snutter med forunderlige lokkesignaler, ulike motiver og forskjellige klangfarger. Alt presentert i tilsynelatende rå klipp etterhverandre. Hvordan kan dette bli et enhetlig verk i tradisjonell forstand, hvor alt til slutt viser seg å henge sammen med alt, slik vi også krever av filmer hvor vi ikke tolererer for mange løse tråder, villspor og «dead ends»?

Se video med Symphonies of Wind Instruments av Stravinskij her.

Stravinskijs genistrek består i at han etterhvert blander disse snuttene inn i hverandre på snedig vis. Han veksler hurtigere og hurtigere mellom dem, og lar små gjenkjennelige elementer fra den enkelte bit etterhvert smitte over på hverandre. Jeg sier «smitte», fordi de ulike motivene brytes ikke ned til ett enhetlig tematisk motiv. De tar derimot farge fra hverandre, feks gjennom en instrumentklang, et intervall, en rytmebevegelse, et lyst eller mørkt register. Slike elementer er Stravinskij en mester i å presentere på en distinkt, gjenkjennelig måte fra første sekund. Når så siste akkord klinger er det som om vi hører alle snuttene på samme tid. De er lagt oppå hverandre, ikke brutt ned til et minste felles multiplum. Dette skaper en fascinerende og ny for for verkhelhet. Vår musikalske assosiasjonskraft gjør at vi  gjennom Stravinskijs smarte klangfargebruk «husker» hver snutt selv om de til slutt er lagt oppå hverandre til én akkord. En ny og rik verkform er skapt. Gratulerer med dagen til det 20.århundrets største  – og kuleste  – komponist!