Tiden sto stille da Martin Fröst spilte Mozarts vakre Klarinettkonsert i Stavanger Domkirke. Foto: Nikolaj Lund.

Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival fortsatte dag 2 i samme spor som åpningsdagen: Overfylte konserter, med et lydhørt og begeistret publikum. Fortsetter det slik de fem neste festivaldagene, er det noen variabler tilstede her som sier suksess. Stikkordene er unge dyktige musikere på vei opp, sentralt repertoar, og ikke minst: kunstneriske ledere med musikalsk autoritet.

Tirsdag formiddag strente rekker av publikum foroverlent mot nordavinden langs kaien i retning Skur 2, ytterst i Vågen. I havnevesenets ombygde lokaler er det nå et lyst og lekkert galleri, hvor konserten ble akkompagnert av skvulpende hav, enorme cruiseskip, ferger og supplybåter. Samt vinden. Det var som årets vinner av Den norske solistpris cellisten Jakob Koranyi spilte med den, da han fremførte Aulis Sallinens mørk-vakre «Elegi for Sebastian Knight». Koranyi lot monologens setninger puste og hvile ut i det hvite rommet, som for å ikke trenge seg for brutalt på omgivelsene. Modent gjort, og et spennende verk fra en av Finlands betydeligste komponister. I Sergeij Rachmaninoffs langt mer romantiske Trio Élégiaque nr.1 gled Koranyi også fintfølende og lydhørt inn i samspillet med fiolinisten Priya Mitchell og Polina Leschenko ved klaveret. Alle utenlandske, unge up-and-coming musikere med tilløp til stjernekvaliteter. Russiske Leschenko viste igjen en helt egen evnt til å lade musikken med mørk spenning og kraft. Også pianisten Marianna Shirinyan imponerte med Liszts svære, kompliserte Dantesonate, som hun gjøv løs på med dødsforakt og autoritet.

Mer rett-på-sak er den russiske, etablerte oboisten Alexei Ogrinchouk, men det sto stort sett godt i stil med verket han valgte å åpne konserten med, nemlig Francis Poulencs ganske så håndfaste obosonate. Med et musikernivå som dette kan vi som publikummere konsentrere oss om det som er det morsomme med kammermusikkfestivaler: Ikke bare er det et møte med mye god musikk, men også med musikerpersonligheter på vei til noe stort. Som på sitt ypperste gjør oss bedre kjent med det å være menneske.

Det siste er ikke hverdagskost, men glimt av noe slikt skjedde senere i Domkirken samme dag. Da spilte kunstnerisk leder for festivalen Martin Fröst noe av det fineste vi har fra Mozart, nemlig klarinettkonserten i A-dur. I den rolige 2.satsen var det som om tiden sto stille, den enkle melodien fløt ut i rommet. Uten omveier gikk Mozarts toner som et trøstende budskap inn i hjertene våre. Knapt noen kan formidle det så direkte og mykt som Fröst. En slik trøst trenger vi, akkurat nå. Det skjedde delvis på tross av orkesteret; SSO Klassisk, som fraserte tungt og stivbeint. Dette rettet seg heldigvis delvis opp etterhvert, men det virket som om innøvingstiden på avslørende Mozart hadde vært noe kort.

Samspill og lekker frasering leverte derimot den polske gjestekvartetten Apollon Musagete. De er også unge, men spilte Schuberts «Døden og piken» så tett og klanglig homogent som om de ikke hadde gjort annet enn å spille sammen i hele sin levetid. Man kan diskutere fortolkningen i dette tidlig-romantiske mørke og dramatiske stykket. Den var klassisk stram, med høye tempi som ga et kanskje noe vel lett, dansaktig preg. Men du verden, for en opplevelse det er å høre en så vakker og balansert ensembleklang. Og vi skal høre mye mer fra både dem og de andre musikerne i løpet av festivaluka. Når du legger til at alle konserter hittil har vært utsolgte, ligger det an til kammermusikk-suksess i Stavanger.