Radioblogg – NRK Klassisk – Ragnhilds lydspor

Et reisebrev fra La Scala – P2s Radioblogg

Ragnhild Veire — Thu, 31 May 2012 12:41:31 +0000

Martha Serafin og Marcelo Álvarez imponerte med store stemmer i Tosca på La Scala.

Så var tiden inne. Muligheten for et besøk på selveste La Scala dukket opp. Det var bare å sette seg på toget fra den pittoreske småbyen Bergamo hvor vi oppholdt oss, og dra inn til Milano. Endelig skulle vi besøke alle italienske operaers mor, et av verdens mest berømte operahus!

La Scalas liste over verdenspremierer er overveldende. Turandot og tårepersen Madam Butterfly av Puccini ble urfremført her. Det samme ble tragikomiske Falstaff, mektige Otello og banebrytende Nabucco av Guiseppe Verdi. Tidligere på 1800-tallet så En tyrker i Italia av Rossini og Norma av Bellini dagens lys på denne scenen. Operaer som er gjengangere i operahus verden over i dag. La Scala har formet verdens operakunst, intet mindre. Posisjonen som operahus i særklasse er i behold. I dag må alle de store sangerne innom La Scala for at merittlisten skal være komplett. Og nå skulle teppet straks gå opp for to operahungrige nordmenn, som ikke var fullt så godt vant.

Attraksjonsverdien ble tydelig allerede da vi gikk av på «Il Duomo», metrostasjonen som ligger dypt under jorden ved Milanos mektige Domkirke. Der nede var Svartebørssalget til kveldens forestilling allerede i gang. En pent kledd italiener gikk bort til oss og hvisket intenst: «La Scala? Tickets tonight?» Grunnen til at mannen hvisket, var fordi et av La Scalas offisielle billettkontorer lå rett på metrostasjonen.

Vi ristet på hodet, vel vitende om at vi allerede hadde to flotte billetter på beste orkesterplass. Min egen pressebillett, samt en rådyr ledsagerbillett til den nette sum av 187€. Fornøyelsen kostet min ledsager over 1400 kr, nesten dobbelt så mye som de beste premierebillettene på Den Norske Opera&Ballett. Han betalte med glede, for som han sa; En gang i livet må man oppleve opera på La Scala på beste orkesterplass.

Det må nevnes at dette ikke hadde vært bare enkelt å få til. Forestillingen vi skulle se, Tosca av italienske Giacomo Puccini, var utsolgt for lenge siden. Det var kun dokumentert anmelderstatus for NRK, Norwegian Broadcasting, og krav om publisering etterpå, som fikk oss inn denne kvelden.

Il Duomo - Domkirken i Milano - ligger like ved La Scala. Foto: Ragnhild Veire.

Vel oppe på den store, flate plassen foran den hvite, marmorkledde domkirken slo lyset og heten imot oss. Behovet for leskende, kalde drikker meldte seg umiddelbart. Det var jo fremdeles en time igjen før billettene kunne hentes på La Scala, og hele tre timer til forestillingen startet. Vi slo oss ned et par kvartaler bak operahuset. Glass med kald norditaliensk hvitvin kom raskt på bordet, sammen med snitter og salte nøtter. Klærne våre klistret seg til svette, bleke kropper. Vi var ikke alene. Ved de andre bordene så vi det samme. Pent kledde mennesker, flere med nordisk utseende, som benket seg på kafeene rundt operahuset. Vi ventet alle sammen. Vi gomlet snitter. Vi utvekslet operaopplevelser, som vokste i takt med stemningen rundt bordene.

Senere skulle vi observere flere av de samme gjestene inne i La Scala. Vi var alle i ute i samme ærend. Det hele ble en slående parallell til fotballfansen som samler seg rundt viktige fotballbegivenheter. Fansen benker seg ringside på barer før kampen starter. Oppladningen er røverhistorier og godt drikke. Bare at her var halvliterne med øl og fotballskjerfene byttet ut med maks 2 glass hvitvin, pen dress og kjole. Vi måtte jo ikke sovne under forestillingen!

La Scala er et lite prangende bygg. Foto: Ragnhild Veire.

Alle var ikke like heldige som oss. Da vi rundet hjørnet til selve operabygget så vi et overraskende lite prangende bygg fra 1773, blek i murpussen, formet av datidens ny-klassisistiske tro på fornuft og orden gjennom symmetri og ro. Med andre ord milevis fra den nyskapende, usymmetriske og skråstilte operaarkitekturen i Bjørvika. Deretter så vi hordene av mennesker i kø utenfor billettinngangen. Da vakten slapp oss med bekreftede billetter inn foran køen, ropte en gjeng amerikanske turister helt foran der: «Do you really have a ticket? You are so lucky! Can I buy it, pleeease!». Aldri i verden. Selv om jeg kunne ha tjent et par tusen raske på det, minst. Nå var vi jo endelig her!

At et besøk på La Scala ikke er en hverdagsforeteelse ble tydelig da vi kom inn i huset. I skinnet fra de store lysekronene i den marmorkledde foajeen så vi den ene gallakjolen etter den andre. Det knitret og suste i sateng, det klapret i sinnsykt høye hæler, mens menn i mørk dress og smoking balanserte champagneglassene. Min venn og jeg skilte oss unektelig ut. I mine mørke jeans og hans manglende slips ble vi turistene som ikke hadde den italienske operastilen inne. Jeg forsvarte min manglende eleganse med at jeg var jo der som journalist, og begynte i stedet å snikfotografere de stilige italienske damene med Iphonen min.

Kjoler (og brannvakter) på La Scala. Foto: Ragnhild Veire

Så bar det inn i det aller helligste. Selve salen så ut som klisjeen av en stor, gammeldags teatersal. Rød plysj, gedigent sceneteppe og gullforgylte balkonger i hele seks etasjer oppetter veggene. Vi fant plassene våre på parketten. Akkurat nå kjente jeg på at jeg var litt bekymret for at alle de praktiske forberedelsene skulle ende med en musikkdramatisk skuffelse. Også La Scala gjør dårlige oppsetninger innimellom. Anmeldelsene fra premieren var blandet. Men bekymringene mine ble snart gjort til skamme.

Da teppet gikk opp, slo den unike La Scala-kvaliteten vi hadde hørt om imot oss umiddelbart. Det var ikke en veldig fiffig regi, heller ikke avansert sceneteknologi. Sangerne sang gammeldags forovervendt, istedet for å spille mot og med hverandre. Men jeg hørte kvaliteten på det som kanskje er det aller viktigste innen operakunsten: Stemmeprakten. Kort oppsummert var det som å se Brasils fotballandslag når du er vant til norsk seriefotball. Hele sangerlaget hadde det ekstra giret i klangprakt, teknisk overskudd, volum og briljans som viste med all tydelighet at verdens fremste sangere står i kø for å opptre her. Og de var overhodet ikke hindret av en akustikk som var langt tettere og tyngre enn i Operaen i Oslo. Ikke at sangnivået i Norge er dårlig. Det var bare at her lå tverrsnittet på alt så veldig høyt. Det gjorde noe med oss, og det gjorde noe med musikken.

: Tosca dreper for å redde den hun elsker. Martina Serafin gjorde en gripende sterk fremstilling. Foto: La Scala/Presse

Det er deilig når heltetenoren har full kontroll på alle høydetonene. Marcelo Álvarez som Cavaradossi hadde også en finstilt musikalitet som lot Tosca stråle som den sterkeste part i handlingen. Martina Serafin som Tosca overbeviste nemlig totalt som kvinnen som dreper for den hun elsker. Stemmen var stor og sterk. Denne Toscaen hadde styrke som Maria Callas, men med en varmere lød, som vakte sympati. Og den onde politisjefen Scarpia i Marco Vratognas skikkelse bød på en mørk barytonklang som både skremte og innsmigret. Vi var overbevist. Italiensk opera på La Scala ble en åpenbaring i hvordan store stemmer egenhendig kan personifisere arketypene som store deler av operatradisjonen hviler på. Tårene trillet under den tragiske dødsscenen til slutt, og det var nesten vondt å måtte løpe ut for å nå toget hjem rett etter teppefall. Det skadet ikke at man på La Scala merker at opera er viktig, en forestilling er en begivenhet. På høyde med de store fotballkampene. Minst. Men neste gang stiller vi nordmenn i kjole og dress.

Fornøyd turist på La Scala! Foto:Otto Haug.

Ikke den beste dirigenten – men den viktigste.

Ragnhild Veire — Fri, 16 Sep 2011 09:28:03 +0000

Den venezuelanske dirigenten Gustavo Dudamel er et fyrverkeri på scenen. Foto: LA Filharmonien.

Fredag kveld får Oslo besøk av en mann som har blitt kalt for den klassiske musikkens frelser. Se Dagsrevyens innslag her. En 30-årig krølltopp fra Venezuela dirigerer Gøteborgsymfonikerne i Oslo Konserthus. Det er svensk samtidsmusikk, Mozarts klarinettkonsert og Tsjajkovskijs 6.symfoni. Ikke et oppsiktsvekkende program i og for seg. Og Gøteborg-orkesteret figurerer ikke på noen ti på topp-lister. Allikevel er konserten helt utsolgt, og prisen for å videreformidle den til deg via radio ble for høy til at NRK kunne betale prisen. Mannen som skrur priser i været og trekker publikum som en magnet, heter Gustavo Dudamel.

Man skulle trodd det drysset magisk glitterstøv fra dirigentpinnen hans. Alle, fra publikum til all verdens konsertarrangører, vil ha litt av Dudamel-glitteret. Dudamania kalles fenomenet i USA, hvor han går under kallenavnet the Dude. I 2009 ble han av Time Magazine kåret til en av verdens 100 viktigste personer. Han er blitt stemplet som en fornyer av klassisk musikkliv. Til astronomiske honorarer, så klart.

Gustavo Dudamel bringer energi inn i den klassiske musikken. Foto: AFP PHOTO / ROBYN BECK

Dette skjer på tross av at det egentlig er flere såkalte feil med Dudamel. For det første er han fra feil kontinent. Klassiskbransjen er fremdeles rimelig eurosentristisk. Venezuela og Sør-Amerika har ikke vært den vanligste bakgrunnen for å bygge en dirigentkarriere. For det andre har han noen åpenbare musikalske mangler. Dudamel rakk ikke å bli en komplett dirigent før han havnet på toppen av verden. Det sier han selv, det kan jeg som musikkritiker si, og det sier toneangivende utenlandske kritikere. Særlig etter at Dudamel i 2009 ble sjefdirigent for Los Angels-filharmonikerne, et av Amerikas fremste symfoniorkestre.

Så hvorfor denne Dudamanien?

Vi må til Dudamels utradisjonelle bakgrunn for å finne svar. Og så må vi til konsertsalen, til øyeblikket der musikken skapes. Og så må vi til Dudamels sosiale engasjement, i en bransje som er som er beryktet for å være seg selv nok, full av spisse albuer, høye prestasjonskrav og like høye kommersielle forventninger.

: Dudamel vekker oppsikt verden over med Simón Bolívar ungdomsorkester. Foto: AskonasHolt.

Bakgrunnen er som en eventyrhistorie. Selv sier Dudamel at musikken reddet ham. Som barn av middelklassen ble han del av et musikkprogram som er en unik, venezuelansk oppfinnelse. El Sistema har hittil lært over 250 000 barn å spille et instrument. Disse musikkskolene har gjort at det i dag finnes hundrevis av ungdomssymfoniorkestre spredt over hele dette fattige landet, som ikke har en sterk og lang klassisk tradisjon.

Det mest oppsiktsvekkende er at nesten alle barna i El Sistema er hentet fra slummen og fattige strøk. Her handler ikke klassisk musikkopplæring om det vi hører mest om her hjemme; om å bli flinkest mulig til å spille. El Sistema er først og fremst en sosial bevegelse, som skal få barna bort fra gata, og gi dem et alternativ til kriminalitet, dop og håpløshet. Musikken har blitt selve håpet for disse barna. Og det høres.

Det er som om det eksploderer når disse barna spiller. Dudamel er deres sjefdirigent, og tar dem verden rundt, til de mest prestisjefylte konsertscener. De spiller Beethoven og Tsjaikovskij helt annerledes. Rytmisk musikk som «Mambo» fra West Side Story spiller de helt fantastisk, se selv her. De tilfører musikken en helt spesiell energi og spilleglede. Dette har både publikum og snobbete kritikere falt pladask for. Energi og glede; to helt enkle, og grunnleggende egenskaper når musikk skal formidles. Men som en profesjonalisert bransje altfor ofte mister av syne. Det er dette Dudamel nå tar videre på sin oppsiktsvekkende klassereise, fra slummen til de mest fornemme orkestre.

Er det virkelig nok, spør du? Kan Dudamel surfe på energi, sjarm og spilleglede, når vi her snakker om å ro i land noen av musikkhistoriens største og mest komplekse kunstverk, som Mahlersymfonier, Mozart og Beethoven?

Da Dudamel ble sjefdirigent i Los Angeles fra 2009, begynte de kritiske stemmene å høre fra seg. Se åpningskonserten hans i LA her. Den harde dirigenthverdagen satte inn. Dudamel er mindre opptatt den klassiske musikkens langdistansestrukturer. Han dirigerer fra øyeblikk til øyeblikk. Han har åpenbare tekniske mangler, detaljarbeidet i orkesterensemblet er ujevnt, sies det. Hovedanmelderen i New York Times’ Anthony Tommasini påpekte i starten at Dudamel presser uttrykket til ekstremer, uten å ta hensyn til musikernes evne til å utføre det han vil.

Og ja, noe av dette kan høres. I innspillingen av Stravinskijs Vårofferet, brenner han kruttet av for ofte og for tidlig. Det blir tungt. Dudamel sikter bakover mot romantikken når han lar klangen svulme. Mahler-fortolkningene hans er gode, men ikke oppsiktsvekkende gode.

Men Dudamel har noe viktig, som gjennomsyrer hans eventuelle feil og mangler. En Dudamel-konsert blir aldri likegyldig! Jeg tror det er en gjenklang av bakgrunnen hans vi hører når han dirigerer. Han har en gudegitt evne til å gripe øyeblikket, og la det oppstå en magi der og da. Slik gjør de han temperamentsfulle Beethovensymfoniene om til en fest. Og han er en ener til å bygge opp store klanglige, glitrende øyeblikk, med stor energi. Og han inspirerer sine musikere, enten det er barn eller profesjonelle. Energien og gleden vi hører er ikke til å ta feil av. Det sitrer i salen. Å skape slike magiske øyeblikk, er noe av musikkens innerste vesen. Og så er Dudamel i vekst. 30 år er ingenting i dirigentfaget.

Sist, men ikke minst skyldes Dudamels enorme popularitet at han har gitt den klassiske musikkbransjen et samfunnsbevisst ansikt. Dudamel står for noen sosiale verdier med et skarpt fokus på barn som er sjelden å se i det klassiske miljøet. Dette er en bransje som forvalter milliardverdier og en ærefull musikkhistorie, men som ikke alltid er tydelig på hva den som formidler av kunst har av samfunnsansvar og forpliktelser. Det er langt mellom rollemodellene for den oppvoksende generasjon. Dudamel har selv kjent på kroppen hva musikk kan utrette, og setter fortsatt av tid til å instruere og inspirere barneorkestre. I Los Angeles har han startet opp et nytt El Sistema-opplegg for vanskeligstilte barn. Og det var barna han først tok opp på scenen, da han dirigerte sin første konsert i Hollywood Bowl. Tusenvis av stolte foreldre satt i salen, og slik skaffer han nytt publikum til en bransje som trenger det, kanskje mer enn noen gang før.

Dudamel har tilført klassisk musikk noen verdier som vi nesten hadde glemt. Og den sosiale bevisstheten gjør at det som kanskje ikke er helt perfekt, egentlig blir helt riktig. Fordi man fornemmer at det som utspiller seg, er viktig. Det spilles på liv og død. Og budskapet er glede.