Leif Ove Andsnes ledet an i en glitrende fremføring av Dvoraks klaverkvintett på Risør Kammermusikkfest. Foto:Liv Øvland

På Risør Kammermusikkfests andre dag fikk vi en påminnelse om hva kammermusikk kan være, når den spiller opp mot sitt beste. I Risør kirke var det onsdag formiddag duket for en såkalt tradisjonell klassisk kammerkonsert, med to sentrale og substansielle verk; Strykekvartett nr.2 «Intime Brev» av den tsjekkiske komponisten Leos Janacek fra 1928, samt landsmannen Dvoraks berømte Klaverkvintett i A-dur (1887).

Resultatet ble alt annet enn ordinært. Etter en litt sprikende åpningskonsert i Risør dagen før, ble alt fokus igjen samlet, både i sal og på scenen. Det skyldtes utøvernes høye nivå, prøvd opp mot et repertoar med substans nok til å uttrykke levd liv, og himmelen over der igjen.

Pianist Leif Ove Andsnes og ny kunstnerisk leder i Risør; fiolinist Henning Kraggerud. Foto: Liv Øvland.

Egentlig tok det litt tid før vi nådde det punktet, for det første stykket av Janacek bar preg av høy vanskelighetsgrad kombinert med litt for kort innøvingstid. En krevende øvelse som ga et røft og tøft, men litt for lite sødmefylt uttrykk til den aldrende Janaceks kvartett om den unge kvinnen han elsket, men som aldri kunne bli hans. Den tyske gjestefiolinisten Isabelle Faust hadde en presis og skinnende tone, men ble hard i uttrykket. Den kompliserte intonasjonen traff heller ikke kvartetten bestående av Faust, Bjøranger, Tomter og Christoph Richter helt blink på.

Men i den påfølgende Klaverkvintetten av Dvorak støtte vi på kammermusikkens mektige kraft. Hovedårsaken var at festivalens tidligere leder, Leif Ove Andsnes, var tilbake på scenen. Hans oversikt og presise anslag ledet an i flere av kvintettens mange karakterskifter. Medmusikerne Faust og Richter, samt lederduoen på festivalen, Henning Kraggerud og Lars Anders Tomter, falt flott inn i rollene sine. Dette skyldtes fokus, som er alfa og omega i kammermusikens verden.

Plutselig var det som om ørene våre ble renset og en ny verden av nyanser åpnet seg.  Tross noe ujevnheter i celloen ble spillet langt strammere, og samtidig mye rikere. 1.sats samlet en musikalsk energi som ledet slående over til den melankolske, folkemusikkinspirerte grunntonen i 2.sats. Scherzosatsens livlige ritt skapte en spenning som bar helt til siste tone.  Publikum var elleville. Dette var Risørspill på et nivå som har gitt musikkfestivalen en skyhøy internasjonal anerkjennelse.  Et nivå som gjør at vi kommer igjen, år etter år, for å oppleve musikkens kraft sammen, tett på utøvere og publikum. Et nivå festivalen bør strebe etter, også i sin videre programmering fremover.