klassisk – NRK Klassisk – Ragnhilds lydspor http://blogg.nrk.no/klassisk En blogg fra NRK Fri, 17 Aug 2012 15:59:55 +0000 nb-NO hourly 1 https://wordpress.org/?v=4.9.2 Arve Tellefsens festival holder koken- en oppsummering av Oslo Kammermusikkfestival 2012. http://blogg.nrk.no/klassisk/2012/08/17/arve-tellefsens-festival-holder-koken/ http://blogg.nrk.no/klassisk/2012/08/17/arve-tellefsens-festival-holder-koken/#respond Fri, 17 Aug 2012 15:15:10 +0000 http://blogg.nrk.no/klassisk/?p=386 Les videre ]]>  
 
 

Fra prøvene til konserten i Slottskapellet. Foto: Kristin Bolgård

Med Arve Tellefsen i spissen var Oslo Kammermusikkfestival først ute med å satse tungt på klassisk kammermusikk i Norge. Denne uka har den 22. festivalen pågått i Oslo, og det er lenge siden kammermusikk var et fremmedord i Norge. Arve Tellefsens festival overbeviser med lite sirkus og mye god musikk.

Oslo er fortsatt en krevende by når det kommer til å samle et større miljø rundt lokale festivaler. Sammenlignet med intime byer som Risør og Stavanger blir hovedstaden ofte for stor og arrangementene for spredt til at du opplever den helt store festivalstemningen. Men noen festivaler klarer dette. Øya er ett eksempel. Det samme gjør Arve Tellefsen med Oslo Kammermusikkfestival.

Men han gjør det mer reinspikket på musikkens egne premisser enn Øyafestivalen. Det er mye mindre mat, øl og partytelt på Oslo kammermusikkfestival. I stedet er Tellefsen kompromissløs på å fremheve musikken og de gode utøverne. Særlig dyktige norske, samt unge talenter. Etter 22 år vet publikum dette, de er blitt oppdratt og kommer for å få utvidet horisonten. Det frister med en intim musikkform hvor dialogen mellom dem selv og topp utøvere står i sentrum. For eksempel gikk årets åpningskonsert i Universitetets Aula inn i historien som en av de beste, og det med et krevende program; fra Beethovens alvorsfylte f-mollkvartett, en lang og imponerende Ligeti-solo og en krass og temperamentsfull Bartok-trio ”Kontraster”.

Også har Tellefsen alltid hatt magisk evne til å samle alle typer folk rundt musikken. Fra fiffen med Dronningen i spissen, kjendisene, musikkmiljøet og ikke minst: mannen i gata. Tellefsen får dører til å åpne seg for musikken. Konsertene skjer i rom vi ellers ikke kommer inn i, som Slottskapellet, Akershus Festningskirke og Oscarshall Slott. Det er ikke til å komme forbi at det frister mange når Dronningen inviterer til konsert hjemme hos seg på Slottet, og sitter der på første rad og tramper takten til musikken sammen med oss. Og det passer inn, for en del av denne musikken er skrevet nettopp for hoffet. På sitt beste knytter festivalen rom, historie og musikk sammen, som få andre festivaler makter.

En fullsatt Universitetes Aula lytter til Michelangelo Strykekvartett. Foto: Kristin Bolstad.

Festivalen preges av noen konservative valg, særlig blant noen av de internasjonale gjestemusikerne. Michelangelokvartetten spilte for eksempel finstilt på åpningskonserten, men tok ikke det dramatiske potensialet fullt ut. Det gjorde derimot den norske fiolinisten Vilde Frang, som i år er tatt med i festivalledelsen og har vist et mer modent og finstilt spill enn jeg har hørt fra 26-åringen før. I Beethovens stryketrio i c-moll på Slottet mandag hadde hun et manende strøk som fikk tiden til å stå stille, og det slo gjentatte ganger gnister av samspillet med Jakob Koranyi og Yuval Gotlibovich mellom kapellets rosa marmorvegger.

Årets festivaltema er ”kontraster”, et begrep like intetsigende som blanda drops eller «litt av alt». Men konsertene viser noe av poenget: en salig mix av samtidsmusikk, unge utøvere og komponister, blandet med de erfarne nestorene og de store klassikerne. Denne balansen er Tellefsen god på, og sikrer at dette ikke blir satt, selv om ikke alle verk er like interessante i seg selv. For eksempel ble kontrastene mellom Truls Mørk i Bachs alvorsfylte cellosonate,  unge Øyvind Torvunds morsomme, helt nyskrevne klangeksperiment, og den gammeldagse kniplinggardinmusikken til Arensky slående. Det utfordra med tre helt forskjellige måter å lytte på, og blir en vekker for både det kjente og det radikalt nye, som effektivt vender hørselen ut mot dagens gatenivå, så å si.

Skal jeg anbefale en av konsertene som fremdeles gjenstår, må det bli konserten i Oscarshall på Bygdøy lørdag, en pussig morsom liten kransekake av et lystslott. Der kan du lytte til 17 år gamle Eivind Holtsmark Ringstad, som med sin bratsj vant EBUs konkurranse for unge solister tidligere i år. En pur ung musiker som allerede har et modent uttrykksregister. Og deretter få med seg både Ole Edvard Antonsen, Tellefsen og danske toppmusikere i samspill, i omgivelser som rommer mye norgeshistorie.

]]>
http://blogg.nrk.no/klassisk/2012/08/17/arve-tellefsens-festival-holder-koken/feed/ 0
Ikke den beste dirigenten – men den viktigste. http://blogg.nrk.no/klassisk/2011/09/16/ikke-den-beste-dirigenten-men-den-viktigste/ http://blogg.nrk.no/klassisk/2011/09/16/ikke-den-beste-dirigenten-men-den-viktigste/#comments Fri, 16 Sep 2011 09:28:03 +0000 http://blogg.nrk.no/klassisk/?p=264 Les videre ]]>  

Den venezuelanske dirigenten Gustavo Dudamel er et fyrverkeri på scenen. Foto: LA Filharmonien.

Fredag kveld får Oslo besøk av en mann som har blitt kalt for den klassiske musikkens frelser. Se Dagsrevyens innslag her. En 30-årig krølltopp fra Venezuela dirigerer Gøteborgsymfonikerne i Oslo Konserthus. Det er svensk samtidsmusikk, Mozarts klarinettkonsert og Tsjajkovskijs 6.symfoni. Ikke et oppsiktsvekkende program i og for seg. Og Gøteborg-orkesteret figurerer ikke på noen ti på topp-lister. Allikevel er konserten helt utsolgt, og prisen for å videreformidle den til deg via radio ble for høy til at NRK kunne betale prisen. Mannen som skrur priser i været og trekker publikum som en magnet, heter Gustavo Dudamel. 

Man skulle trodd det drysset magisk glitterstøv fra dirigentpinnen hans. Alle, fra publikum til all verdens konsertarrangører, vil ha litt av Dudamel-glitteret. Dudamania kalles fenomenet i USA, hvor han går under kallenavnet the Dude. I 2009 ble han av Time Magazine kåret til en av verdens 100 viktigste personer. Han er blitt stemplet som en fornyer av klassisk musikkliv. Til astronomiske honorarer, så klart. 

Gustavo Dudamel bringer energi inn i den klassiske musikken. Foto: AFP PHOTO / ROBYN BECK

Dette skjer på tross av at det egentlig er flere såkalte feil med Dudamel. For det første er han fra feil kontinent. Klassiskbransjen er fremdeles rimelig eurosentristisk. Venezuela og Sør-Amerika har ikke vært den vanligste bakgrunnen for å bygge en dirigentkarriere. For det andre har han noen åpenbare musikalske mangler. Dudamel rakk ikke å bli en komplett dirigent før han havnet på toppen av verden. Det sier han selv, det kan jeg som musikkritiker si, og det sier toneangivende utenlandske kritikere. Særlig etter at Dudamel i 2009 ble sjefdirigent for Los Angels-filharmonikerne, et av Amerikas fremste symfoniorkestre. 

Så hvorfor denne Dudamanien? 

Vi må til Dudamels utradisjonelle bakgrunn for å finne svar. Og så må vi til konsertsalen, til øyeblikket der musikken skapes. Og så må vi til Dudamels sosiale engasjement, i en bransje som er som er beryktet for å være seg selv nok, full av spisse albuer, høye prestasjonskrav og like høye kommersielle forventninger. 

Dudamel vekker oppsikt verden over med Simón Bolívar ungdomsorkester. Foto: AskonasHolt.

Bakgrunnen er som en eventyrhistorie. Selv sier Dudamel at musikken reddet ham. Som barn av middelklassen ble han del av et musikkprogram som er en unik, venezuelansk oppfinnelse. El Sistema har hittil lært over 250 000 barn å spille et instrument. Disse musikkskolene har gjort at det i dag finnes hundrevis av ungdomssymfoniorkestre spredt over hele dette fattige landet, som ikke har en sterk og lang klassisk tradisjon.  

Det mest oppsiktsvekkende er at nesten alle barna i El Sistema er hentet fra slummen og fattige strøk. Her handler ikke klassisk musikkopplæring om det vi hører mest om her hjemme; om å bli flinkest mulig til å spille. El Sistema er først og fremst en sosial bevegelse, som skal få barna bort fra gata, og gi dem et alternativ til kriminalitet, dop og håpløshet. Musikken har blitt selve håpet for disse barna. Og det høres. 

Det er som om det eksploderer når disse barna spiller. Dudamel er deres sjefdirigent, og tar dem verden rundt, til de mest prestisjefylte konsertscener. De spiller Beethoven og Tsjaikovskij helt annerledes. Rytmisk musikk som «Mambo» fra West Side Story spiller de helt fantastisk, se selv her. De tilfører musikken en helt spesiell energi og spilleglede. Dette har både publikum og snobbete kritikere falt pladask for. Energi og glede; to helt enkle, og grunnleggende egenskaper når musikk skal formidles. Men som en profesjonalisert bransje altfor ofte mister av syne. Det er dette Dudamel nå tar videre på sin oppsiktsvekkende klassereise, fra slummen til de mest fornemme orkestre.

Er det virkelig nok, spør du? Kan Dudamel surfe på energi, sjarm og spilleglede, når vi her snakker om å ro i land noen av musikkhistoriens største og mest komplekse kunstverk, som Mahlersymfonier, Mozart  og Beethoven? 

Da Dudamel ble sjefdirigent i Los Angeles fra 2009, begynte de kritiske stemmene å høre fra seg. Se åpningskonserten hans i LA her. Den harde dirigenthverdagen satte inn. Dudamel er mindre opptatt den klassiske musikkens langdistansestrukturer. Han dirigerer fra øyeblikk til øyeblikk. Han har åpenbare tekniske mangler, detaljarbeidet i orkesterensemblet er ujevnt, sies det. Hovedanmelderen i New York Times’ Anthony Tommasini påpekte i starten at Dudamel presser uttrykket til ekstremer, uten å ta hensyn til musikernes evne til å utføre det han vil. 

Og ja, noe av dette kan høres. I innspillingen av Stravinskijs Vårofferet, brenner han kruttet av for ofte og for tidlig. Det blir tungt. Dudamel sikter bakover mot romantikken når han lar klangen svulme. Mahler-fortolkningene hans er gode, men ikke oppsiktsvekkende gode. 

Men Dudamel har noe viktig, som gjennomsyrer hans eventuelle feil og mangler. En Dudamel-konsert blir aldri likegyldig! Jeg tror det er en gjenklang av bakgrunnen hans vi hører når han dirigerer. Han har en gudegitt evne til å gripe øyeblikket, og la det oppstå en magi der og da. Slik gjør de han temperamentsfulle Beethovensymfoniene om til en fest. Og han er en ener til å bygge opp store klanglige, glitrende øyeblikk, med stor energi. Og han inspirerer sine musikere, enten det er barn eller profesjonelle. Energien og gleden vi hører er ikke til å ta feil av. Det sitrer i salen. Å skape slike magiske øyeblikk, er noe av musikkens innerste vesen. Og så er Dudamel i vekst. 30 år er ingenting i dirigentfaget.

Sist, men ikke minst skyldes Dudamels enorme popularitet at han har gitt den klassiske musikkbransjen et samfunnsbevisst ansikt. Dudamel står for noen sosiale verdier med et skarpt fokus på barn som er sjelden å se i det klassiske miljøet. Dette er en bransje som forvalter milliardverdier og en ærefull musikkhistorie, men som ikke alltid er tydelig på hva den som formidler av kunst har av samfunnsansvar og forpliktelser.  Det er langt mellom rollemodellene for den oppvoksende generasjon. Dudamel har selv kjent på kroppen hva musikk kan utrette, og setter fortsatt av tid til å instruere og inspirere barneorkestre. I Los Angeles har han startet opp et nytt El Sistema-opplegg for vanskeligstilte barn. Og det var barna han først tok opp på scenen, da han dirigerte sin første konsert i Hollywood Bowl.  Tusenvis av stolte foreldre satt i salen, og slik skaffer han nytt publikum til en bransje som trenger det, kanskje mer enn noen gang før. 

Dudamel har tilført klassisk musikk noen verdier som vi nesten hadde glemt. Og den sosiale bevisstheten  gjør at det som kanskje ikke er helt perfekt, egentlig blir helt riktig. Fordi man fornemmer at det som utspiller seg, er viktig. Det spilles på liv og død. Og budskapet er glede.  

]]>
http://blogg.nrk.no/klassisk/2011/09/16/ikke-den-beste-dirigenten-men-den-viktigste/feed/ 2