Fra prøvene til konserten i Slottskapellet. Foto: Kristin Bolgård

Med Arve Tellefsen i spissen var Oslo Kammermusikkfestival først ute med å satse tungt på klassisk kammermusikk i Norge. Denne uka har den 22. festivalen pågått i Oslo, og det er lenge siden kammermusikk var et fremmedord i Norge. Arve Tellefsens festival overbeviser med lite sirkus og mye god musikk.

Oslo er fortsatt en krevende by når det kommer til å samle et større miljø rundt lokale festivaler. Sammenlignet med intime byer som Risør og Stavanger blir hovedstaden ofte for stor og arrangementene for spredt til at du opplever den helt store festivalstemningen. Men noen festivaler klarer dette. Øya er ett eksempel. Det samme gjør Arve Tellefsen med Oslo Kammermusikkfestival.

Men han gjør det mer reinspikket på musikkens egne premisser enn Øyafestivalen. Det er mye mindre mat, øl og partytelt på Oslo kammermusikkfestival. I stedet er Tellefsen kompromissløs på å fremheve musikken og de gode utøverne. Særlig dyktige norske, samt unge talenter. Etter 22 år vet publikum dette, de er blitt oppdratt og kommer for å få utvidet horisonten. Det frister med en intim musikkform hvor dialogen mellom dem selv og topp utøvere står i sentrum. For eksempel gikk årets åpningskonsert i Universitetets Aula inn i historien som en av de beste, og det med et krevende program; fra Beethovens alvorsfylte f-mollkvartett, en lang og imponerende Ligeti-solo og en krass og temperamentsfull Bartok-trio ”Kontraster”.

Også har Tellefsen alltid hatt magisk evne til å samle alle typer folk rundt musikken. Fra fiffen med Dronningen i spissen, kjendisene, musikkmiljøet og ikke minst: mannen i gata. Tellefsen får dører til å åpne seg for musikken. Konsertene skjer i rom vi ellers ikke kommer inn i, som Slottskapellet, Akershus Festningskirke og Oscarshall Slott. Det er ikke til å komme forbi at det frister mange når Dronningen inviterer til konsert hjemme hos seg på Slottet, og sitter der på første rad og tramper takten til musikken sammen med oss. Og det passer inn, for en del av denne musikken er skrevet nettopp for hoffet. På sitt beste knytter festivalen rom, historie og musikk sammen, som få andre festivaler makter.

En fullsatt Universitetes Aula lytter til Michelangelo Strykekvartett. Foto: Kristin Bolstad.

Festivalen preges av noen konservative valg, særlig blant noen av de internasjonale gjestemusikerne. Michelangelokvartetten spilte for eksempel finstilt på åpningskonserten, men tok ikke det dramatiske potensialet fullt ut. Det gjorde derimot den norske fiolinisten Vilde Frang, som i år er tatt med i festivalledelsen og har vist et mer modent og finstilt spill enn jeg har hørt fra 26-åringen før. I Beethovens stryketrio i c-moll på Slottet mandag hadde hun et manende strøk som fikk tiden til å stå stille, og det slo gjentatte ganger gnister av samspillet med Jakob Koranyi og Yuval Gotlibovich mellom kapellets rosa marmorvegger.

Årets festivaltema er ”kontraster”, et begrep like intetsigende som blanda drops eller «litt av alt». Men konsertene viser noe av poenget: en salig mix av samtidsmusikk, unge utøvere og komponister, blandet med de erfarne nestorene og de store klassikerne. Denne balansen er Tellefsen god på, og sikrer at dette ikke blir satt, selv om ikke alle verk er like interessante i seg selv. For eksempel ble kontrastene mellom Truls Mørk i Bachs alvorsfylte cellosonate,  unge Øyvind Torvunds morsomme, helt nyskrevne klangeksperiment, og den gammeldagse kniplinggardinmusikken til Arensky slående. Det utfordra med tre helt forskjellige måter å lytte på, og blir en vekker for både det kjente og det radikalt nye, som effektivt vender hørselen ut mot dagens gatenivå, så å si.

Skal jeg anbefale en av konsertene som fremdeles gjenstår, må det bli konserten i Oscarshall på Bygdøy lørdag, en pussig morsom liten kransekake av et lystslott. Der kan du lytte til 17 år gamle Eivind Holtsmark Ringstad, som med sin bratsj vant EBUs konkurranse for unge solister tidligere i år. En pur ung musiker som allerede har et modent uttrykksregister. Og deretter få med seg både Ole Edvard Antonsen, Tellefsen og danske toppmusikere i samspill, i omgivelser som rommer mye norgeshistorie.

Tiden sto stille da Martin Fröst spilte Mozarts vakre Klarinettkonsert i Stavanger Domkirke. Foto: Nikolaj Lund.

Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival fortsatte dag 2 i samme spor som åpningsdagen: Overfylte konserter, med et lydhørt og begeistret publikum. Fortsetter det slik de fem neste festivaldagene, er det noen variabler tilstede her som sier suksess. Stikkordene er unge dyktige musikere på vei opp, sentralt repertoar, og ikke minst: kunstneriske ledere med musikalsk autoritet.

Tirsdag formiddag strente rekker av publikum foroverlent mot nordavinden langs kaien i retning Skur 2, ytterst i Vågen. I havnevesenets ombygde lokaler er det nå et lyst og lekkert galleri, hvor konserten ble akkompagnert av skvulpende hav, enorme cruiseskip, ferger og supplybåter. Samt vinden. Det var som årets vinner av Den norske solistpris cellisten Jakob Koranyi spilte med den, da han fremførte Aulis Sallinens mørk-vakre «Elegi for Sebastian Knight». Koranyi lot monologens setninger puste og hvile ut i det hvite rommet, som for å ikke trenge seg for brutalt på omgivelsene. Modent gjort, og et spennende verk fra en av Finlands betydeligste komponister. I Sergeij Rachmaninoffs langt mer romantiske Trio Élégiaque nr.1 gled Koranyi også fintfølende og lydhørt inn i samspillet med fiolinisten Priya Mitchell og Polina Leschenko ved klaveret. Alle utenlandske, unge up-and-coming musikere med tilløp til stjernekvaliteter. Russiske Leschenko viste igjen en helt egen evnt til å lade musikken med mørk spenning og kraft. Også pianisten Marianna Shirinyan imponerte med Liszts svære, kompliserte Dantesonate, som hun gjøv løs på med dødsforakt og autoritet.

Mer rett-på-sak er den russiske, etablerte oboisten Alexei Ogrinchouk, men det sto stort sett godt i stil med verket han valgte å åpne konserten med, nemlig Francis Poulencs ganske så håndfaste obosonate. Med et musikernivå som dette kan vi som publikummere konsentrere oss om det som er det morsomme med kammermusikkfestivaler: Ikke bare er det et møte med mye god musikk, men også med musikerpersonligheter på vei til noe stort. Som på sitt ypperste gjør oss bedre kjent med det å være menneske.

Det siste er ikke hverdagskost, men glimt av noe slikt skjedde senere i Domkirken samme dag. Da spilte kunstnerisk leder for festivalen Martin Fröst noe av det fineste vi har fra Mozart, nemlig klarinettkonserten i A-dur. I den rolige 2.satsen var det som om tiden sto stille, den enkle melodien fløt ut i rommet. Uten omveier gikk Mozarts toner som et trøstende budskap inn i hjertene våre. Knapt noen kan formidle det så direkte og mykt som Fröst. En slik trøst trenger vi, akkurat nå. Det skjedde delvis på tross av orkesteret; SSO Klassisk, som fraserte tungt og stivbeint. Dette rettet seg heldigvis delvis opp etterhvert, men det virket som om innøvingstiden på avslørende Mozart hadde vært noe kort.

Samspill og lekker frasering leverte derimot den polske gjestekvartetten Apollon Musagete. De er også unge, men spilte Schuberts «Døden og piken» så tett og klanglig homogent som om de ikke hadde gjort annet enn å spille sammen i hele sin levetid. Man kan diskutere fortolkningen i dette tidlig-romantiske mørke og dramatiske stykket. Den var klassisk stram, med høye tempi som ga et kanskje noe vel lett, dansaktig preg. Men du verden, for en opplevelse det er å høre en så vakker og balansert ensembleklang. Og vi skal høre mye mer fra både dem og de andre musikerne i løpet av festivaluka. Når du legger til at alle konserter hittil har vært utsolgte, ligger det an til kammermusikk-suksess i Stavanger.

Leif Ove Andsnes ledet an i en glitrende fremføring av Dvoraks klaverkvintett på Risør Kammermusikkfest. Foto:Liv Øvland

På Risør Kammermusikkfests andre dag fikk vi en påminnelse om hva kammermusikk kan være, når den spiller opp mot sitt beste. I Risør kirke var det onsdag formiddag duket for en såkalt tradisjonell klassisk kammerkonsert, med to sentrale og substansielle verk; Strykekvartett nr.2 «Intime Brev» av den tsjekkiske komponisten Leos Janacek fra 1928, samt landsmannen Dvoraks berømte Klaverkvintett i A-dur (1887).

Resultatet ble alt annet enn ordinært. Etter en litt sprikende åpningskonsert i Risør dagen før, ble alt fokus igjen samlet, både i sal og på scenen. Det skyldtes utøvernes høye nivå, prøvd opp mot et repertoar med substans nok til å uttrykke levd liv, og himmelen over der igjen.

Pianist Leif Ove Andsnes og ny kunstnerisk leder i Risør; fiolinist Henning Kraggerud. Foto: Liv Øvland.

Egentlig tok det litt tid før vi nådde det punktet, for det første stykket av Janacek bar preg av høy vanskelighetsgrad kombinert med litt for kort innøvingstid. En krevende øvelse som ga et røft og tøft, men litt for lite sødmefylt uttrykk til den aldrende Janaceks kvartett om den unge kvinnen han elsket, men som aldri kunne bli hans. Den tyske gjestefiolinisten Isabelle Faust hadde en presis og skinnende tone, men ble hard i uttrykket. Den kompliserte intonasjonen traff heller ikke kvartetten bestående av Faust, Bjøranger, Tomter og Christoph Richter helt blink på.

Men i den påfølgende Klaverkvintetten av Dvorak støtte vi på kammermusikkens mektige kraft. Hovedårsaken var at festivalens tidligere leder, Leif Ove Andsnes, var tilbake på scenen. Hans oversikt og presise anslag ledet an i flere av kvintettens mange karakterskifter. Medmusikerne Faust og Richter, samt lederduoen på festivalen, Henning Kraggerud og Lars Anders Tomter, falt flott inn i rollene sine. Dette skyldtes fokus, som er alfa og omega i kammermusikens verden.

Plutselig var det som om ørene våre ble renset og en ny verden av nyanser åpnet seg.  Tross noe ujevnheter i celloen ble spillet langt strammere, og samtidig mye rikere. 1.sats samlet en musikalsk energi som ledet slående over til den melankolske, folkemusikkinspirerte grunntonen i 2.sats. Scherzosatsens livlige ritt skapte en spenning som bar helt til siste tone.  Publikum var elleville. Dette var Risørspill på et nivå som har gitt musikkfestivalen en skyhøy internasjonal anerkjennelse.  Et nivå som gjør at vi kommer igjen, år etter år, for å oppleve musikkens kraft sammen, tett på utøvere og publikum. Et nivå festivalen bør strebe etter, også i sin videre programmering fremover.