Fredag kveld får Oslo besøk av en mann som har blitt kalt for den klassiske musikkens frelser. Se Dagsrevyens innslag her. En 30-årig krølltopp fra Venezuela dirigerer Gøteborgsymfonikerne i Oslo Konserthus. Det er svensk samtidsmusikk, Mozarts klarinettkonsert og Tsjajkovskijs 6.symfoni. Ikke et oppsiktsvekkende program i og for seg. Og Gøteborg-orkesteret figurerer ikke på noen ti på topp-lister. Allikevel er konserten helt utsolgt, og prisen for å videreformidle den til deg via radio ble for høy til at NRK kunne betale prisen. Mannen som skrur priser i været og trekker publikum som en magnet, heter Gustavo Dudamel. 

Man skulle trodd det drysset magisk glitterstøv fra dirigentpinnen hans. Alle, fra publikum til all verdens konsertarrangører, vil ha litt av Dudamel-glitteret. Dudamania kalles fenomenet i USA, hvor han går under kallenavnet the Dude. I 2009 ble han av Time Magazine kåret til en av verdens 100 viktigste personer. Han er blitt stemplet som en fornyer av klassisk musikkliv. Til astronomiske honorarer, så klart. 

Dette skjer på tross av at det egentlig er flere såkalte feil med Dudamel. For det første er han fra feil kontinent. Klassiskbransjen er fremdeles rimelig eurosentristisk. Venezuela og Sør-Amerika har ikke vært den vanligste bakgrunnen for å bygge en dirigentkarriere. For det andre har han noen åpenbare musikalske mangler. Dudamel rakk ikke å bli en komplett dirigent før han havnet på toppen av verden. Det sier han selv, det kan jeg som musikkritiker si, og det sier toneangivende utenlandske kritikere. Særlig etter at Dudamel i 2009 ble sjefdirigent for Los Angels-filharmonikerne, et av Amerikas fremste symfoniorkestre. 

Så hvorfor denne Dudamanien? 

Vi må til Dudamels utradisjonelle bakgrunn for å finne svar. Og så må vi til konsertsalen, til øyeblikket der musikken skapes. Og så må vi til Dudamels sosiale engasjement, i en bransje som er som er beryktet for å være seg selv nok, full av spisse albuer, høye prestasjonskrav og like høye kommersielle forventninger. 

Bakgrunnen er som en eventyrhistorie. Selv sier Dudamel at musikken reddet ham. Som barn av middelklassen ble han del av et musikkprogram som er en unik, venezuelansk oppfinnelse. El Sistema har hittil lært over 250 000 barn å spille et instrument. Disse musikkskolene har gjort at det i dag finnes hundrevis av ungdomssymfoniorkestre spredt over hele dette fattige landet, som ikke har en sterk og lang klassisk tradisjon.  

Det mest oppsiktsvekkende er at nesten alle barna i El Sistema er hentet fra slummen og fattige strøk. Her handler ikke klassisk musikkopplæring om det vi hører mest om her hjemme; om å bli flinkest mulig til å spille. El Sistema er først og fremst en sosial bevegelse, som skal få barna bort fra gata, og gi dem et alternativ til kriminalitet, dop og håpløshet. Musikken har blitt selve håpet for disse barna. Og det høres. 

Det er som om det eksploderer når disse barna spiller. Dudamel er deres sjefdirigent, og tar dem verden rundt, til de mest prestisjefylte konsertscener. De spiller Beethoven og Tsjaikovskij helt annerledes. Rytmisk musikk som «Mambo» fra West Side Story spiller de helt fantastisk, se selv her. De tilfører musikken en helt spesiell energi og spilleglede. Dette har både publikum og snobbete kritikere falt pladask for. Energi og glede; to helt enkle, og grunnleggende egenskaper når musikk skal formidles. Men som en profesjonalisert bransje altfor ofte mister av syne. Det er dette Dudamel nå tar videre på sin oppsiktsvekkende klassereise, fra slummen til de mest fornemme orkestre.

Er det virkelig nok, spør du? Kan Dudamel surfe på energi, sjarm og spilleglede, når vi her snakker om å ro i land noen av musikkhistoriens største og mest komplekse kunstverk, som Mahlersymfonier, Mozart  og Beethoven? 

Da Dudamel ble sjefdirigent i Los Angeles fra 2009, begynte de kritiske stemmene å høre fra seg. Se åpningskonserten hans i LA her. Den harde dirigenthverdagen satte inn. Dudamel er mindre opptatt den klassiske musikkens langdistansestrukturer. Han dirigerer fra øyeblikk til øyeblikk. Han har åpenbare tekniske mangler, detaljarbeidet i orkesterensemblet er ujevnt, sies det. Hovedanmelderen i New York Times’ Anthony Tommasini påpekte i starten at Dudamel presser uttrykket til ekstremer, uten å ta hensyn til musikernes evne til å utføre det han vil. 

Og ja, noe av dette kan høres. I innspillingen av Stravinskijs Vårofferet, brenner han kruttet av for ofte og for tidlig. Det blir tungt. Dudamel sikter bakover mot romantikken når han lar klangen svulme. Mahler-fortolkningene hans er gode, men ikke oppsiktsvekkende gode. 

Men Dudamel har noe viktig, som gjennomsyrer hans eventuelle feil og mangler. En Dudamel-konsert blir aldri likegyldig! Jeg tror det er en gjenklang av bakgrunnen hans vi hører når han dirigerer. Han har en gudegitt evne til å gripe øyeblikket, og la det oppstå en magi der og da. Slik gjør de han temperamentsfulle Beethovensymfoniene om til en fest. Og han er en ener til å bygge opp store klanglige, glitrende øyeblikk, med stor energi. Og han inspirerer sine musikere, enten det er barn eller profesjonelle. Energien og gleden vi hører er ikke til å ta feil av. Det sitrer i salen. Å skape slike magiske øyeblikk, er noe av musikkens innerste vesen. Og så er Dudamel i vekst. 30 år er ingenting i dirigentfaget.

Sist, men ikke minst skyldes Dudamels enorme popularitet at han har gitt den klassiske musikkbransjen et samfunnsbevisst ansikt. Dudamel står for noen sosiale verdier med et skarpt fokus på barn som er sjelden å se i det klassiske miljøet. Dette er en bransje som forvalter milliardverdier og en ærefull musikkhistorie, men som ikke alltid er tydelig på hva den som formidler av kunst har av samfunnsansvar og forpliktelser.  Det er langt mellom rollemodellene for den oppvoksende generasjon. Dudamel har selv kjent på kroppen hva musikk kan utrette, og setter fortsatt av tid til å instruere og inspirere barneorkestre. I Los Angeles har han startet opp et nytt El Sistema-opplegg for vanskeligstilte barn. Og det var barna han først tok opp på scenen, da han dirigerte sin første konsert i Hollywood Bowl.  Tusenvis av stolte foreldre satt i salen, og slik skaffer han nytt publikum til en bransje som trenger det, kanskje mer enn noen gang før. 

Dudamel har tilført klassisk musikk noen verdier som vi nesten hadde glemt. Og den sosiale bevisstheten  gjør at det som kanskje ikke er helt perfekt, egentlig blir helt riktig. Fordi man fornemmer at det som utspiller seg, er viktig. Det spilles på liv og død. Og budskapet er glede.