Først ut er smørsangeren Michael Bublé. Albumet heter rett og slett Christmas. Den svært populære canadieren synger pop og gamle standardlåter i en moderne innpakning. Repertoaret med evig-vakre juleklassikere som Jingle Bells, Santa Claus is coming to town og Winter Wonderland kombinert med Bublés sjarm og stemme burde salgsmessig gå som kniv i varmt smør.

Bublé legger seg tett opp til croonersangerne Bing Crosby og Frank Sinatra. De har gjort julesangene eviggrønne med sine jazzinspirerte smørsangervarianter. Teknisk sett mestrer Bublé sjangeren: Han synger rent og velklingende, og alle nødvendige juleingredienser er med; fra harpe- og strykerglitter, humoristiske englekorinnslag til et hardtsvingende storband.

Problemet er dette ikke låter som ekte vare. Bublé har for lite mykt smør i stemmen til å låte som en ekte smørsanger. Produsenten har forsøkt å fete opp en crooner-sound á la Bing Crosbys myke dybde, men resultatet blir overprodusert og minner om kunstig margarin. Låtarrangementene er omfattende, men stive, og jeg velger mer heller originalene Crosby og Sinatra slik de sang dem på 40- og 50-tallet.

Hanne Krogh og De tre tenorers album ”Vår Julekonsert” gir oss de mest kjente julesangene presentert på den sentimentale måten. Hanne Krogh har gitt mange kirkekonserter opp gjennom årene, og dette er et live-opptak av en omfattende og gjennomarrangert julekonsert, som inkluderer norsk og engelsk tradisjonsrepertoar sunget av operasangerne Marius Roth Christensen, Thomas Ruud og Nils Harald Sødahl.

Pompøsiteten blir platas svakhet. Her smøres det tjukt på med patos, som skaper mer avstand enn nærhet til julebudskapet. O Helga Natt låter så anstrengt og voldsomt operatisk at dette rett og slett ikke blir vakkert. Da går jeg heller for Jussi Bjørlings original.

Aasmund Nordstogas album ”12 dager i jola” representerer noe helt annet enn de to foregående.  Her er et ganske nedstrippet kammermusikalsk lydbilde, fritt for jåleri. Låtutvalget er utradisjonelt, og viser hvordan barnesanger fra Alf Prøysen som ”Du og eg og dompappen” kan egne seg i jula, sammen med nyplukk fra svenskenes rike julesangtradisjon.  Nordstoga synger med et litt fandenivoldsk glimt i øyet. Sammen med et sprudlende opplagt lag av folkemusikere og barnekor improviserer, skrangler og traller de seg gjennom julesangene som minner oss om noe av det viktigste i jula: At underet i jula skal oppleves som nytt,  år etter år. Da blir barnlig lek og fryd i julemusikken viktigere enn tungt beregnende varianter.  Det låter ikke særlig gloriøst av Aasmund Nordstoga, men definitivt mer troverdig enn av hans helkommersielle kolleger. Her er en som tør å være annerledes, og vinner på det.