Folkemusikeren Susanne Lundeng er solist i "Imella" av Rolf Wallin. Foto: Guri Dahl.

Wallins musikk tilbyr noe nytt. Å høre på de tre verkene Imella, The Age of Wire and String og Drei Gedichte von Rainer Maria Rilke er som å tre inn i en ny og annerledes virkelighet. Alle tre verkene tilbyr en ganske kompakt og helhetlig klangverden. Men samtidig lokker musikken meg til seg. Tonespråket er åpent og suggererende. Wallins musikk har en evne til å både overraske og fenge, omtrent som et abstrakt maleri hvor du stadig oppdager vakre, symmetriske mønstre i nydelige farger.

Komponist Rolf Wallin. Foto: NRK.

På det horisontale planet fenger de små motivene og melodisnuttene som gjentas som om de var lokkesignaler, og som skaper til tider heftige og suggererende rytmer. Lytter du vertikalt, altså til samklangene, så oppdager du et  lekkert og sensuelt klangunivers. Wallins musikk låter sjelden tjukt og ugjennomtrengelig. Dette er svært grasiøs musikk. Ikke rart han har skrevet mye musikk for dansere.

Ny CD fra Rolf Wallin: Wire and string

Verket Imella (2009) skiller seg mest ut på denne platen. Her lar Wallin seg utfordre av innslag fra en annen tradisjon; nemlig toneganger fra slåttemusikken. Susanne Lundeng er en av Nordlands sterkeste folkemusikkformidlere, og her er hun solist på to forskjellige feler i en ny og ”Wallinsk” stemming som gir en karakterisktisk, heftig spellemannskvalitet. Det overraskende er hvordan det kunstmusikalske og det folkemusikalske mixes med en minimalistisk bruk av virkemidler til en enhetlig stemme. Det bærende felles elementet er den suggererende effekten i strøket, draget, i det lille gjentagende motivet. Repetisjonene kan på kort sikt virke litt anmasende, men lytter du på langs blir dette rett og slett suggererende og lekkert.

Wallins tilnærming til folkemusikken skiller seg klart fra Lasse Thoresen, som er Norges mest erfarne komponist på det feltet. Thoresens rike bruk av folkemusikkelementer i en kunstmusikalsk setting gjør at jeg til tider føler meg bombardert (i positiv betydning) av inntrykk fra hele musikkhistorien. Wallin snevrer heller inn, finner en kjerne,  som med stadig små utvidelser hekter deg på og som gir en enhetlig spenningsutvikling. Dette ligner mer på klassisk musikk i moderne tapning, noe som karakteriserer også de andre stykkene på CDen.

Bodø Sinfonietta. Foto: NRK

”The Age of Wire and String” samt”Tre dikt av Rainer Maria Rilke” med sopransolist Siri Torjesen viser utøvere som har en meget god hånd med denne musikken. Christian Eggen har en helt unik evne til å få lydbildet til å bli transparent, presist og skinnende.  Til tider kan jeg savne litt mer variasjoner i den klanglige teksturen fra både ensemble og sangsolist; dette låter ganske polert og klanglig likt over det hele.  Men dette er mer enn godt nok for å få musikken til å fly. Bodø Sinfonietta befester sin stilling som et samtidsmusikkensemble i norsk toppdivisjon. Særlig blir Kjærlighetssangen av Rilke poetisk og flott fremført, med gode, vide rom for at kjærlighetbudskapet fra begynnelsen av 1900-tallet får sette seg i Wallins unike klangunivers.

Leif Ove Andsnes er ute med ny CD. Foto: Sheila Rock/EMI

Schumann spiller de ganske fritt for romantisk patos. Flere av melodiene høres nesten barneaktig enkle og naive ut. Det gir musikken en vâr skjørhet, som kler Schumanns flagrende og omskiftelige sinnelag, og jeg merker at jeg blir rørt. På sitt beste minner dette meg om Schumanns langt tidligere Kinderszenen; enkle klaverstykker som tegner såre og søte minner fra barndommen.

Men det er ikke hele forklaringen. For hele tiden ligger det noe lavmælt intenst over disse fremføringene. Jeg tror det er fordi Andsnes og Tetzlaff har et felles fokus på rytmikkens kraft. De kan være uhyggelig presise når de spiller, slagene treffer i hjertet som skarpe kniver.  Hos dem blir det derfor mindre romantisk svulmende patos som eser ut og går på akkord med musikkens fremdrift. I Schumanntrioene skaper det en spenning som andre utøvere kan miste av syne. Og det er et klokt valg, all den tid Schumann i sin tiltakende galskap de siste årene skrev musikk på søkende og i beste fall alternative veier.

Christian Tetzlaff Foto: alexandra-vosding.de

Lytt for eksempel på 2.satsen i Schumanns 1.trio. Den er tilsynelatende lys og ganske tradisjonell. Men hør hvordan de jager gjennom satsen, i et en rytmisk fremoverlent driv som hugger tak. Ved fraseslutt lader Andsnes med skarpt og skyter ut siste tone i sitt akkompagnement, og Tetzlaffene følger opp. Jeg får hjerteklapp, og liker det.

Galskapen lurer da også rundt mange svinger her. Det er rare vendinger og rytmer som ikke alltid er logiske innenfor en såpass fast klassisk ramme. Flest eksempler på det finnes i den 3.trioen. Men også valserytmen i den 2.trioens 3.sats «In mässiger Bewegung» kan oppfattes som om den kommer fra en annen verden. Her spiller rytmefølelsen til Andsnes og Tetzlaff’ene igjen en avgjørende rolle. De spiller den såre, forskjøvede rytmen med et trykk og snert som om den var en svart tango. Når melodien oppå dette formidles med så skjøre strøk, så er det som vi formelig ser og hører hvordan de mentale trådene såvidt henger sammen, like skjøre som sinnet til Schumann må ha vært på denne tiden. 

CD-cover Schumann: Samlede verk for klaver trio (EMI)

Ekstra fascinerende blir det derfor å høre dem spille Schumanns  6 etyder i kanon form. Her hersker streng struktur i en solid, Bachinspirert stil. Vi vet at det var Schumanns kone, Clara, som lærte ham Bachs polyfone komposisjonsteknikker, og det var denne teknikken den stadig sykere Robert klamret seg til jo nærmere slutten, selvmordsforsøket og asylet han kom. Her er det som om skuldrene faller på plass for en stakket stund. Musikerne spiller den første kanon-satsen med en frisk fremdrift, med fokus på lyset. Livsgleden hos Schumann er tilbake! Men rytmikken blir igjen et uttrykksfullt virkemiddel. De greier å få marsjen i den nest siste sats til å høres aller mest ut som en sårbar tinnsoldat-marsj satt i scene av et barn. Det er så skjørt, så skjørt. Som livet selv. Gjenspeilet i en ny CDinnspilling som nok kommer til å bli med i min bagasje i påskeferien.