Så var nok et kongelig bryllup overstått. Foruten de to vakre unge som fikk hverandre,  fikk vi nok en påminnelse om hvor svært det er med monarki i Storbritannia. Det er ved kongelige bryllup at monarkiets posisjon blir på sitt mest synlige. Det lover bra for arverekken, tradisjonen fortsetter, dette må feires. Og britene har verdensrekord i å gjøre det med mye seremoniell pomp og prakt. At Kate valgte å kjøre bil og ikke forgylt vogn til kirken og puttet noen naturlige trær inn i Westminster Abbey, endret ikke det pompøse uttrykket. Norske kongelige bryllup er pinglete i forhold.

Fra et estetisk ståsted pynter det britiske monarkiet seg med tradisjonell og gammeldags skrud. Og bryllupet til Kate og William endret ikke på det. Britisk popmusikk, som har vært nyskapende og har innflytelse over hele verden, var fraværende under vielsen. Istedet valgte de unge stort sett klassisk-inspirert tradisjonell britisk musikk. Det var vakker korsang, storslagne fanfarer og salmearrangementer som fikk hjerter til å svulme og lokket tårene frem i øyekroken. Vielsens spesialkomponerte bryllupshymne av den britiske komponisten John Rutter pekte også bakover i tid, og synliggjorde de britiske kongelige maktbåndene tilbake til de mektige Tudorene på 1400-tallet, det britiske monarkiets mektige samling på 1600-tallet, og imperitiden på 1800-tallet, med Victoria som tidenes lengstregjerende dronning og sannsynligvis den mektigste kvinnen verden har sett. Da blir det liksom ikke så greit å bryte med den innarbeidede kongelige estetikken for William og Kate med moderne og sprelske takter. Det britiske monarkiet er fremdeles verdens mektigste.

REUTERS/Dylan Martinez

Kongemoten påvirker store deler av Storbritannias estetiske uttrykk, fra den helt særegne hattemoten og slottslignende boligarkitektur, til en sær hang for tiaraer, kjedelige drakter og usedvanlig glorete selskapskjoler. Heller ikke den britiske punken hadde vel eksistert om det ikke hadde vært kongehuset å opponere mot. Men min påstand er at monarkiet har hatt sterk påvirkning også på den britiske klassiske musikken opp gjennom historien. Musikken vi hørte under vielsen bar preg av det som har gjort britisk klassisk musikk til noe helt for for seg selv.

Hatter var påkrevet under vielsen. Foto: NRK

La oss sammenligne dem med andre europeiske stormakter, feks under gullalderen, den senromantiske epoken på slutten av 1800-tallet. Da hadde tyskerne lenge drevet med sine grensesprengende Wagneroperaer. I Østerrike holdt pioneren Arnold Schønberg på med atonale eksperimenter som forandret musikkhistorien. Frankrike leverte klanglig sofistikert impresjonisme via Debussy og andre.

Hva var det mest kjente britene kom opp med i denne epoken? Jo, «Pomp and Circumstance», skrevet i 1901 av britiske Edward Elgar. Og ja, den BLE spilt under vielsen som en av utgangsmarsjene. Elgar er britenes mest kjente romantiske komponist, og de elsker å holde ham frem, for han er egentlig den første store komponisten deres etter 200 år med musikalsk tørke. De har ingen internasjonale store navn etter 1600-tallskomponisten Henry Purcell. Ikke rart Elgar var representert med hele 3 verk under vielsen. Ikke all hans musikk låter like pompøst, men for meg er «Pomp and circumstance» kroneksempelet på britisk musikk under monarkiets innflytelse. Stykket ble skrevet under imperietiden, initiert av kong Edvard den sjuende, og tilsatt en imperiepatriotisk tekst under kongekroningen i 1902. Mens andre land drev på med sine nyskapende musikkeksperimenter, ville altså Storbritannia, kongen og imperiet heller ha dette. Kanskje fordi dette er musikk som uttrykker behovene til et mektig monarki og regime, som behovet « . . . for å betrakte fuktige øyne som bedre enn tørre øyne, hånden over hjertet som bedre enn hånden i lommen, troen som bedre enn skepsisen, lidenskapen som bedre enn roen, og bekjennelsen som bedre enn kunnskapen», for å bruke forfatteren Milan Kunderas ord i essaysamlingen «Forrådte testamenter».

Kong Edward VII av Storbritannia. Foto: Samuel Luke Fildes, via Wikimedia Commons

At britene har store hull i musikkhistorien sin sammenlignet med andre land er heller ikke så rart, all den tid dronning Victoria som regel gikk til utenlandske komponister når hun skulle få skrevet til seg noe virkelig fin klassisk musikk.

Men når det først skal lyde pompøst og feiende, er det britene som virkelig kan det. Ta for eksempel dette med trompeter og fanfarer. Det var det mye av under vielsen, og ikke bare fordi prins William er militært ansatt pilot og flyvåpenets blåsere spilte. Men selve koblingen mellom lyden av trompeter og monarki er det britene som står bak. Det skjedde gjennom en av kongehusets mest kjente komponister gjennom historien, nemlig Georg Friedrich Händel. At Händel egentlig var tysk er noe britene ofte ikke snakker så høyt om. Mange tar ham med på den korte listen av store britiske klassiske komponister allikevel. Händel så og si oppfant den britiske kongelige musikkstilen og mestret den med glans: De trompetfylte berømte verkene «Watermusic» og «Music for the Royal Fireworks» ble skrevet til de kongeliges turer på Themsen og til kongens fyrverkerifester. Händel skrev også trompetspekket musikk til de kongeliges bursdagsselskaper og til kroningen av Kong Georg den andre.

Georg Friederich Händel skrev musikk til monarkene. Foto:www.npj.com

Men Storbritannias musikkhistorie har altså store hull. Mange synes britisk klassisk musikk er traust, inkludert 1900-tallets store navn Ralph Vaughan-Williams. Men så kommer det i manges øyne mer spennende musikk, med den svakt moderne musikken til Benjamin Britten. Moderniteten har kommet. Og i 1969 skjedde det en liten revolusjon.

«Åtte sanger for en gal konge», kom i kongelig sammenheng som en liten katastrofe, eller et friskt pustom du vil, inn i britisk musikkliv. Sangene er skrevet av den britiske komponisten Peter Maxwell Davies. Her iscenesetter han på en humoristisk og ganske eksperimentell måte britenes konge Georg den tredje, som regjerte på siste halvdel av 1700-tallet og som historien forteller var virkelig helsprø. Det er et nøkkelverk i moderne britisk musikkhistorie, og heller ikke dette hadde vært skrevet om det ikke hadde vært for det britiske monarkiet. Men kunne dette bety en ny giv for britisk musikk også i internasjonal sammenheng, løsrevet fra royale tunge tradisjoner?

Vel. I dag heter denne komponisten SIR Peter Maxwell Davies. Tittelen hans er hoffkomponist, plukket ut av dronning Elizabeth. Fra å være et radikalt skrik MOT det britiske monarkiet, har Maxwell Davies gradvis føyet seg ganske pent inn under folden og skriver nå melodiøs, lett moderne musikk, ofte med et bruksmusikkpreg som er både fornøyelig og seremoniell.

Hans orgelverk «Veni Creator Spiritus» fra 2004 ble fremført før vielsen i kirken i går. Det låt et kongelig bryllup og et britisk monarki verdig. Hverken mer eller mindre. For meg er det trompeter og «Pomp and circumstance» som fremdeles ringer i ørene mine etter vielsen, og som fremdeles er representativ for at britisk monarki og britisk musikk henger tett sammen.

Foto: BBC

Leif Ove Andsnes er ute med ny CD. Foto: Sheila Rock/EMI

Schumann spiller de ganske fritt for romantisk patos. Flere av melodiene høres nesten barneaktig enkle og naive ut. Det gir musikken en vâr skjørhet, som kler Schumanns flagrende og omskiftelige sinnelag, og jeg merker at jeg blir rørt. På sitt beste minner dette meg om Schumanns langt tidligere Kinderszenen; enkle klaverstykker som tegner såre og søte minner fra barndommen.

Men det er ikke hele forklaringen. For hele tiden ligger det noe lavmælt intenst over disse fremføringene. Jeg tror det er fordi Andsnes og Tetzlaff har et felles fokus på rytmikkens kraft. De kan være uhyggelig presise når de spiller, slagene treffer i hjertet som skarpe kniver.  Hos dem blir det derfor mindre romantisk svulmende patos som eser ut og går på akkord med musikkens fremdrift. I Schumanntrioene skaper det en spenning som andre utøvere kan miste av syne. Og det er et klokt valg, all den tid Schumann i sin tiltakende galskap de siste årene skrev musikk på søkende og i beste fall alternative veier.

Christian Tetzlaff Foto: alexandra-vosding.de

Lytt for eksempel på 2.satsen i Schumanns 1.trio. Den er tilsynelatende lys og ganske tradisjonell. Men hør hvordan de jager gjennom satsen, i et en rytmisk fremoverlent driv som hugger tak. Ved fraseslutt lader Andsnes med skarpt og skyter ut siste tone i sitt akkompagnement, og Tetzlaffene følger opp. Jeg får hjerteklapp, og liker det.

Galskapen lurer da også rundt mange svinger her. Det er rare vendinger og rytmer som ikke alltid er logiske innenfor en såpass fast klassisk ramme. Flest eksempler på det finnes i den 3.trioen. Men også valserytmen i den 2.trioens 3.sats «In mässiger Bewegung» kan oppfattes som om den kommer fra en annen verden. Her spiller rytmefølelsen til Andsnes og Tetzlaff’ene igjen en avgjørende rolle. De spiller den såre, forskjøvede rytmen med et trykk og snert som om den var en svart tango. Når melodien oppå dette formidles med så skjøre strøk, så er det som vi formelig ser og hører hvordan de mentale trådene såvidt henger sammen, like skjøre som sinnet til Schumann må ha vært på denne tiden. 

CD-cover Schumann: Samlede verk for klaver trio (EMI)

Ekstra fascinerende blir det derfor å høre dem spille Schumanns  6 etyder i kanon form. Her hersker streng struktur i en solid, Bachinspirert stil. Vi vet at det var Schumanns kone, Clara, som lærte ham Bachs polyfone komposisjonsteknikker, og det var denne teknikken den stadig sykere Robert klamret seg til jo nærmere slutten, selvmordsforsøket og asylet han kom. Her er det som om skuldrene faller på plass for en stakket stund. Musikerne spiller den første kanon-satsen med en frisk fremdrift, med fokus på lyset. Livsgleden hos Schumann er tilbake! Men rytmikken blir igjen et uttrykksfullt virkemiddel. De greier å få marsjen i den nest siste sats til å høres aller mest ut som en sårbar tinnsoldat-marsj satt i scene av et barn. Det er så skjørt, så skjørt. Som livet selv. Gjenspeilet i en ny CDinnspilling som nok kommer til å bli med i min bagasje i påskeferien.

Anne-Sofie Mutter. © Tina Tahir c/o Shotview/ DG

 Derfor er det alltid spennende når Mutter takker ja til å fremføre en ny fiolinkonsert. Meldingen om en flunkende ny konsert kom via @dirigent på Twitter i formiddag: Den amerikanske komponisten Sebastian Currier står bak konserten som skal urfremføres sammen med New York-filharmonien  2.juni i år. 

Amerikanske Sebastian Currier har skrevet ny konsert til Mutter. Foto: Jeffrey Herman

Komponisten forteller at den nye konserten Time Machine vil utforske sammenhengen mellom musikalsk opplevelse og tid. Hmmm… Dette var da en svært generell beskrivelse,  dreier ikke all musikk seg om toner som utspiller seg i tid? Uansett, Currier har tydeligvis Mutters tillit. Dette er det andre verket av Currier hun urfremfører.

Mutter er en fiolinist som søker stadig nye utfordringer. Hun har flere ganger gått aktivt ut til ledende samtidskomponister og bestilt nye fiolinkonserter. Disse har igjen blitt viktige tilskudd til det moderne fiolinrepertoaret. En av de mest vellykkede konsertene hun har urfremført i den senere tid er Sofia Gubaidulinas andre fiolinkonsert In Tempus Praesens. Konserten er intens, teatral og annerledes. Du kan lese min anmeldelse av CD-innspillingen av In Tempus Praesens her (hvor også Trondheimsolistene er med). Du kan også se Mutter fortelle om Gubaidulinas konsert her.

Mutter har spilt inn flere CDer med Trondheimsolistene.

Da gjenstår det å se og høre hvordan den siste fiolinkonserten blir ved urfremførelsen i New York i juni. New York-filharmonien har under ledelse av Alan Gilbert vist seg å bli en stadig viktigere arena for spennende programplanlegging og ny musikk. Selv om orkesteret til forskjell fra de norske stort sett er finansiert av private midler. Konserten kan bli bra. Målet er å komme seg over dammen og se og høre selv…

CDcover Anne-Sofie Mutter: Bach og Gubaidulina

Den russiske sopranen Anna Netrebko. Foto: Dario Acosta

Pergolesis Stabat Mater har 12 arier og duetter med strykere og orgel som handler om Marias lidelser ved foten av Jesu kors. Dette er kirkemusikk på italiensk vis. Det vil si at det er mye fokus på vakre melodier i en enkel rytmisk barokkutforming,  som nok var med på å gjøre verket til en umiddelbar suksess på 1700tallet, og populariteten har holdt seg til den dag i dag.

Netrebko og den italienske altsangeren Marianna Pizzolato har to myke og velklingende operastemmer som blir en rundt kremaktig mix i de mange duettene. Men som tung sjokolade og vanlijesaus blir de liggende som et for tungt lokk oppå det slanke byggverket under. Der er det rytmiske begevelser og harmoniske spenninger som som ikke greier å drive dramatikken fremover på denne innspillingen.

Santa Ceciliaorkesteret fra Roma med den kjente operadirigenten Antonio Pappano gjør en del forsøk på å lette opp klangbildet, med vibratofrie strykere og noen friske retoriske utfall, men Pappano har ikke fått sangerne med på sin barokkstilistike tilnærming. I stedet venter han på at de skal få synge fulltonende klanger helt ut i hver frase.

I Netrebkos barokkdebut høres det ut som om hun forsøker å tone sin ellers så uttrykksfulle operastemme ned, uten å ha så mye nytt å tilføre. Da står man igjen med en velklang som blir mer statisk enn uttrykksfull, noe som er uvanlig når vi snakker om en sanger av Netrebkos kaliber. Men vi kjenner henne utelukkende fra klassisk og romantisk repertoar, barokk er nytt for henne og krever andre retoriske virkemidler.

Dette blir ikke en innspilling som treffer hjertet dessverre. Jeg er ingen tidligmusikkpurist, men vil du ha tak i dramatikken i dette enkle og gripende verket vil jeg heller anbefale deg å gå for en mer tidsriktig innspilling.

Min anbefaling er en innspilling fra 1989, med den britiske sopranen Emma Kirkby og kontratenoren James Bowman, akkompagnert av The Academy of Ancient Music dirigert av Christopher Hogwood.

 Hør hvordan sangerne her greier å lage lange spenningsbuer i den berømte åpningssatsen Stabat Mater dolorosa, i tett samspill med strykerne.  I motsetning til Netrebko/Pizzolato er alle parter her enige om å være sparsomme med vibrato, og det kler samspillet i denne musikken spesielt godt. Linjene er uvanlig lange, og strykerne dobler ofte sangerne om de samme tonene. Da er det godt å være enige om hvordan man skal forme tonene frem mot et felles mål.

Foto: Knut Falch / SCANPIX

Fjorårets sesongåpning ble lagt til en torsdag, med en ny oppsetning av den populære operaen Tosca. Det ble også den eneste operaforestillingen den første spilleuka. Hele den attraktive første spillehelgen falt bort, fordi hovedsalen var leid bort. Ikke til opera og ikke til ballett. Men til Rema-Reitans private bursdagsfest! 

Mandag denne uken ble programmet for kommende sesong i Den Norske Opera og ballett presentert. Der peker pilene i noe riktigere retning for Operaens del. Men en spesifikk ambisjon på operakunstens vegne fikk jeg ikke øye på. Og ganske riktig, direktør Tom Remlov forsikret oss om at strategien fremdeles er å tilby mange forskjellige aktiviteter. Bredde i Bjørvika er selve målet,  for slik skal operaterskelen senkes for folk flest. Dette er også i tråd med kulturministerens ønsker; som i Kulturnytt forrige uke like godt omdøpte Operaen til Kulturhuset. Hun sa seg fornøyd med den lave operaandelen og uttalte at Operaen er et kulturhus som skal favne så bredt som mulig.

Operaen kan egentlig få overta NRKs gamle slagord, «Noe for alle alltid». Et slagord som NRK forøvrig har forlatt, fordi det ble umulig å gjøre tingene godt nok da vi satset på alle fronter samtidig.

Jeg er blant debattantene som mener at Den Norske Opera&Ballett skal drive hovedsakelig med nettopp det. Opera og ballett. Dette mener jeg ikke fordi jeg misliker popmusikken som spilles der, eller fordi jeg synes operahuset skal være forbeholdt de få. Men det er fordi jeg tror at man ikke kan drive med opera på si.

I NRK P2s Kulturnytt forrige uke leverte jeg en positiv anmeldelse av sesongpremieren på Verdis Rigoletto. Omtalen fikk tidligere kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen til å blogge om hvordan hun hev seg ut sengen og sikret seg billett på timen. Det var godt hun var kjapp. Nå er det bare ståplasser igjen. Det er fordi Rigoletto bare skal spilles 10 ganger. Solister, scenografi, kor, kostymer, dirigent og orkesternoter skal bort. Det må jo ikke må være for mye opera i Operaen!  Det må være mangfold vet du – noe for alle alltid. Selv om operadirektøren forteller at det faktisk er dyrere med enkeltstående konserter enn å spille en operaforestilling noen runder ekstra.

Denne strategien får meg til å stusse. Jeg tror den går på tvers av det overordnede målet for milliardsatsingen i Bjørvika, nemlig å løfte operakunsten opp og frem i Norge. Jeg tror heller ikke du blir glad i opera av å gå på operataket eller bli tilbudt en konsert. La meg bruke meg selv som eksempel.

Jeg har ikke vokst opp med opera. Det fantes ikke operahus i Stavanger på 70- og 80-tallet. Det gjør det fremdeles ikke, hvilket jo er tilfellet i de aller fleste norske byer. Musikken jeg hørte og lærte å like, var den som ble tilbudt meg på hjemstedet. Pop og rock, revy, og korps var en selvfølge. Også var det piano, fordi byen kryr av dyktige pianolærere. Etterhvert likte jeg også en del av det Stavanger symfoniorkester spilte på sine ukentlige konserter i Bjergsted Konserthus.

Operainteressen satt lengre inne. Jeg var en 18-årig musikkstudent da jeg første gang så en helaftens operaforestilling live. Det var i Statsoperaen i Wien, og de spilte Rosenkavaleren av Richard Strauss.  

Herre Jemini for et spetakkel! Jeg fattet ikke bæret. Damer som spilte menn, musikk som øste på i stadig nye kaskader, tilsynelatende uten faste holdepunkter. Alt med en varighet som der og da fremsto som en evighet. Dette ble et aldri så lite operasjokk. Uten verktøy til å gripe inntrykkene an fremsto et av operakunstens absolutte høydepunkter som det reneste sammensurium.  Samspillet mellom Strauss’ grensesprengende musikk og den komiske handlingen, som også borer hardt i et aristokratisk miljø hvor en adelskvinne opplever en indian summer rent sensuelt, – alt dette ble for drøyt.  Jeg mener å huske at det var stjernenavn som Anne Sofie von Otter, Thomas Hampson og kanskje også Barbara Bonney som var solister den kvelden i Wien. Uten operaerfaring hjalp ikke det nevneverdig.

Senere skulle jeg skjønne at jeg ikke var alene om å oppleve operadebuten slik. Opera er regnet som den aller mest komplekse kunstformen vi har.  Man må lære seg å fordele fokuset på tekst, musikk, regi og scenografi på samme tid. Dette er en kunstdisiplin som det tar tid å bli kodefortrolig med. Så man må sannsynligvis se noen operaer for å like opera. Jeg har vært heldig og har fått sjansen til det, i inn- og utland. I dag er opera noe av det mest spennende jeg opplever. Nettopp sammensmeltingen av inntrykk live gjør at du kan få en ut av denne verden-opplevelse. Og ser du en god opera om igjen i ny tapning,  kan du oppdage stadig nye lag av mening. Omtrent som smaken av samme vindruetype foredlet og tappet av ulike produsenter.

Derfor er opera også den mest krevende kunstarten å fremstille. For å mestre kompleksiteten må alle ledd fra bevilgende politikere til utøvere og komponister satse hardt – og deretter må de jobbe enda hardere, helt til vi har noe som kan kalles en operatradisjon. Det er da forestillingene flyter, og hvor du og geg kan få et løft i hverdagen hvor kunsten bringer oss et helt nytt sted. Nettopp derfor må Operaen i Bjørvika ikke bare spille en opera dann og vann. De må spille opera ofte, og de må gjøre det mye og lenge. Det må ikke være for vanskelig å få billetter til den forestiillingen du ønsker. Det var det vi trodde den nye operaen skulle bidra til.

Operaen må passe seg for at noe for alle alltid-strategien ikke slår tilbake på dem selv. Og hvis ikke operakunsten skal få et løft nå, når huset endelig står der, når skal da operaløftet komme?

(Bloggposten sendes også i programposten «P2s Radioblogg» i NRK P2 lørdag 2. april kl 10.50.)