Ditt ‘gode spraak’ er meget relativt… med untakk av aphasia og andre former for hjerneskade er det lite som kan anses som daarlig spraak ettersom spraak alltid er under utvikling. Du kjemper ikke for frihet, men tvang fordi du ser at noen av de andre gjoer det samme.
Du er en hykler og en loegner, en kriger som kriger i ‘fredens’ navn. Hvis du var aerlig nok til aa inroemme det ville du fortatt vaere bedre enn de andre og man kunne argumentere at du gjoer rett, men fordi du lyver er du verre enn dine motstandere.
Frihet er frihet, tvang er spraakrig. Og den krigen dere lyver om er en krig dere vil tape.
Selv bruker jeg veldig lite norsk, men det gleder meg alltid naar liberale fascister som dere taper, fordi dere fortjener det.
Selv stoetter jeg total frihet for alle, med makt for aa stoette opp om det saann at ingen av dere onde spraakhester i bokmaal, engelsk og norsk kan tvinge andre.
Spraak er et kommunikasjonsmiddel foerst og en kunst etter, ikke et vaapen.
]]>Eg betalar vel også lisensen min til NRK på forskot. Dei rentar seg vel dei kronene dykkar og, Pedersen?
]]>Korrespondansen eg linkar til under her er bare helt utrolig sinnsyk rå – og den er fra 1940. Jeg har aldri sett på maken, heeeelllt syyykt.
Ta deg tiden, Kaiken – hold ut, og les. Det er jo vanskelig å lese brevtekst på nett, men når du kommer til svarbrevet er det bare så innmari innihutaheitadeg morsomt. Man ramler nesten av stolen.
Alle som les denne brevvekslinga mellom Noregs Telegrafmållag og Forsyningsdepartementet trur eg vil humre litt…
Det handlar om kva som er dei viktige sakene her i livet….utan at eg dermed skal trekke alt for mange parallellar…
ps! Favorittnynorskordet mitt no om dagen: Kverrsett.
Eit nydeleg ord.
ps2: Kaiken skal halde føredrag om web 2.0 i Sogndal på tysdag f.k. Eg tilrår arrangementet – særleg fordi han visstnok skal dra ei dixieland-låt på klarinetten sin.
]]>Det hjelper lite å ha et godt teoretisk poeng hvis man bruker det til selvskading og til å bekrefte fordommer om seg selv. Husk at de fleste lesere bare vil oppfatte følgende «poeng»: «nynorsk — mer tvang», helt uavhengig av sakens realiteter.
Antallet nynorskbrukere er nær knyttet til nynorskens omdømme — nynorskhat er hovedgrunnen til at folk slutter å bruke nynorsk; resten er i stor grad vikarierende argumenter. Det skal en enorm praktisk gevinst til for at det skal veie opp for den motviljen (og dermed det tapet av nynorskbrukere) som et slikt krav vekker — for det vil bli oppfattet som tvang om det aldri så mye er motparten som til nå har stått for språktvangen. Folk aksepterer gammel, innarbeidet og internalisert urett, mens statlige forsøk på å opprette balanse oppfattes som tvang og overgrep — slik er det bare. Når gevinsten i tillegg er høyst usikker, er kravet rene selvmordet.
Det er ikke alle prinsipielt gode saker man bør utkjempe hvis man virkelig er opptatt av konsekvenser. Å tirre majoriteten og den økonomiske overmakta føles sikkert «tøft» for de mest hardbarkede, men man bør sannelig være sikker på at man har noe igjen for det som kommer resten av minoriteten til gode. Og dette «noe» må være større enn tapet. Litt av problemet er vel at hardbarkede og høyrøstede aktivister ikke er i stand til å oppfatte når ting går galt, men bare buser videre til neste «gode sak».
Til slutt: Statsstøtte til «diskriminering» er helt vanlig. De fleste organisasjoner som får statsstøtte, har formål ikke alle kan slutte seg til, og svært få representerer «alle». Hvordan skulle det ellers vært? Det finnes til og med statsstøttede organisasjoner som godtar en slags delfolkemord, ved å støtte opp om at bare utvalgte skal leve etter døden. Språktvangen blekner i sammenligning. 😉
]]>Eg ser med ei viss spenning fram til kva Stortinget vil seie om saka, når ho om kort tid skal drøftast i Storinget.
]]>