– This is truely modern theatre!

Det står en artikkel i Kabul News om Masood. Han forteller litt om seg selv og en masse om da han spilte Beckett i Norge. Najib og Masood spilte i Sluttspill. En fortelling om en herre og hans tjener i en sønderknust verden. De har mistet alt bortsett fra språket. Det består av å beordre og adlyde. Sist jeg så dem var på Logen i Bergen. Der spilte de på en liten scene for et lite publikum en stor historie om menneskets uforanderlighet. Ting er forandret for dem nå. De er blitt fattige. Lønna er nesten ikke til å leve av. Inflasjonen i Kabul er høy. Nasjonalbanken vil ikke ut med hvor høy. De sier alltid 8%. Og arbeidsledigheten? 8 %. Sier de. Det passer vel inn i en nasjonal målsetting.

Najib er oversetter for Oxygen. Han er også tolk og medregissør. Najibullah Rahimi, som han heter fullt ut, er eneste afghaner som har diplom fra 7-fjellsmarsjen i Bergen. Det er fint å mimre fra den tida:

 – And there was a girl. She was so beautiful.

Castet er ikke helt klart i det jeg kommer. Vi diskuterer det i kunstnerisk råd. Det eneste som er helt klart er at Soraya skal spille. Det er alltid spennende for en regissør å treffe skuespillerne. Det er jo de som skal bli forestillingens hjerte og hjerne.

Et målene er å bygge opp organisasjonen i teatret. Petter Width Kristiansen er kommet ned. Han var i sin tid med å starte dette arbeidet. Nå er han her for femte gang og skal være til sommeren. Inshallah. Petter jobber både med skuespillertrening og organisasjonstrening. Det betyr i praksis å snakke sammen for å finne løsninger. Det er ikke gitt i Afghanistan i dag. Det vi diskuterer er å legge en plan for sesongen. Det blir bare teori. Ingen vet hva som vil skje i morgen. Teatret er jo helt i lomma på kulturministeren.

Det andre vi snakker om er sponsing. Med en viss kapitalistisk trening og erfaring deler vi en ny drøm: Det er noen her i verden som vil bygge opp teatret! Det vil i såfall koste rundt 16 millioner kroner ifølge amerikanske ingeniører. Vi bruker 750 millioner på vårt militære engasjement i Afghanistan. 2 % av dette ville bygd opp en nasjonal scene i Kabul.  

Det vi kommer frem til er to enkle strategier for et fritt teater: Spille for barn for å bygge et nytt publikum. Og å få en egen konto til teatret. Gul Makai Shah utfomer et brev til mr. Khoram. Det blir spennende.

På administrasjons kontoret står mr Waheed og spiller harmonium alene. Tablaspilleren Arib har dratt til Norge og Bergen. Det har betydd et halvt års fekting med byråkratiet. Det er en motvilje overalt mot at afghanere skal reise. I det de kommer til Dubai har Emiratene lagd en nyordning. Afghanere må ha visum for å være i transit på flyplassen. Det hadde ikke Arib og reisekameraten hans, Shafiq. Det ble en løsning. De tok bagasjen deres og sendte den tilbake til Kabul. To unggutter kommer til Bergen med det de står og går i, men luftbroen er i drift. Det er det viktigste. 

– I told her I was from India. She was so beautiful that girl.