Per Christian forteller om hjemkomsten

Turen gav mange utrolige og fantastiske opplevelser i mange former. Og det var en i blant de mange som skilte seg klart ut for meg. Vi var godt i gang med oppstigningen på det første «øde» fjellet vårt. Vandringen over Kungsleden mot Saltoluokta. Frode og jeg jobbet hardt og godt oppover, plutselig traff vi på en flott ravine i landskapet. Denne måtte krysses og det medførte en nedstigning på bakhjulene hvor Frode sikret bak med tau. Nede i ravinen måtte vi krysse et vått område på en plankerekke. Lars bar beina og jeg gikk «trillebår» på hendene over. På den andre siden da jeg skulle opp igjen, tok Kjell meg på ryggen og bar meg opp med stålbeina sine. Vel oppe dumpet Kjell meg ned før han gikk for å hjelpe de andre.
Som første mann opp hadde jeg da litt tid for meg selv. Mens jeg satt der i lyngen, så jeg meg rundt, og ble nærmest plutselig klar over det fantastiske landskapet og utsikten vi befant oss midt i. Der og da gikk det opp for meg at dette var grunnen til at jeg ønsket å delta på denne ekspedisjon – å kunne være midt i et fantastisk landskap og få en naturopplevelse som ikke lenger skulle være mulig for meg som rullestolbruker og ryggmargskadd. Det var et øyeblikk jeg kommer til å bære med meg resten av livet!

Skjegget sitter fortsatt

Underveis på ekspedisjonen gjorde vi oss alle tanker om hvordan det ville være å komme tilbake til hverdagens komfort og behagelighet. Vi var vel alle enige om at vi ikke skulle ta denne hverdagsluksusen for gitt når vi kom hjem. Og i tilværelsen på fjellet tenkte vi på det vi omgir oss med hjemme som luksus. Visst var det fantastisk å kunne benytte et bad med fast toalett under seg, varme og en god dusj, men samtidig var det veldig overraskende å oppdage at en savnet ekspedisjonens enkle kår. Og skjegget sitter fortsatt – tviholder vel litt på villmarksfølelsen ved å holde det på plass!

Å treffe venner og familie igjen kjennes alltid godt etter lengre tid på tur. Og det er også bestandig hyggelig å dele turer og opplevelser med dem, men å være på tur med den fantastiske gjengen med ekspedisjonsdeltagerne fra Ingen grenser er noe helt for seg selv. Denne turen blir ikke den siste med gjengen, men heller den første av mange…

Per Christian