I mylderet av innlegg etter at programserien Hjernevask begynte, har også Eias rolle som intervjuer vært nevnt, og det er en side ved den jeg vil ta opp. Jeg var en av dem som ble intervjuet om temaet vold.

1. Eia vil være en seriøs og kritisk forskningsjournalist. Informasjonen før første intervju (mars 2009) var muntlig og jeg husker ikke nøyaktig hva som ble sagt. I informasjon før annet intervju (oktober 2009) skriver Ihle at ”Formålet med dette intervjuet er ikke at du/dere skal ta stilling til eller diskutere andres forskning, men at du/dere skal få forsvare og utdype deres egne poenger og teorier.» Men dette formålet og løftet ble knapt nok innfridd. Mitt inntrykk under første intervju var at Eia ikke var interessert i det jeg har arbeidet med av problemstillinger og diskusjoner, men ville at jeg skulle ta stilling til spørsmål han synes var interessante (blant annet hvor stor %-andel av skoleflinkhet/intelligens som er arv og hvor mye som er miljø. I mine øyne er dette lite interessant og uhensiktsmessig spørsmål, som jeg ga uttrykk for, og som også ble tatt med i den fjerde sendingen).

            En kritisk forskningsjournalist bør vel kjenne noen av arbeidene til dem han inviterer, og så på det grunnlaget gjerne stille kritiske spørsmål. Men ’kritisk’ kan bety flere ting. En betydning er å kritisere ved å påpeke feil og svakheter. En annen er å peke på grenser for hvor langt et arbeid rekker, noe som kan gi alle parter mulighet til å bringe tanker og resonnement videre i løpet av intervjuets gang – det som ofte kalles konstruktiv kritikk. Det er selvsagt mulig å ta opp andre arbeider med andre resultater og problemstillinger, for å åpne for fruktbare diskusjoner.

2. I intervjuene er Eia flere ganger en imøtekommende, vennlig og interessert tilhører, men dette det hadde ikke sitt grunnlag i en genuin interesse for det som ble sagt, men – som jeg oppdaget senere – interesse for det han kunne bruke i konfrontasjon med forskere med et annet grunnsyn. I invitasjonen til programmet og under intervjuet benytter han den tilliten som er en grunnleggende forutsetning for enhver samtale og for at vi tør å åpne oss og inngå i relasjoner. Denne tilliten gjør også at vi intuitivt svarer på spørsmål og tar et interessert ansiktsuttrykk som tegn på virkelig interesse for det som sies. Ut fra dette regnet jeg som samtale- og intervjuperson med at om Eia var uenig, ville han sagt fra og gått inn i en diskusjon. Men han gjorde ikke det. Han lot utsagn stå uimotsagt, brakte deretter i neste intervju inn andre som presenterer motargumenter og lot så oss intervjupersoner få kommentere dette. Dette gir samtalen en annen karakter, og burde vært gjort klart fra begynnelsen. En slik fremgangsmåte stiller store krav til komponering og klipping også i forhold til etiske hensyn. I forskning er det en gyllen regel at den som intervjues skal kjenne igjen sine synspunkter og resonnementer i det som gjengis, som så kan forstås og hektes inn i videre sammenhenger. Det er tillit til denne fremgangsmåten som ligger til grunn for at folk i det hele tatt stiller opp til intervju med forskeren. Dette prinsippet gjelder vel for journalister også. Det er ingen tvil om at noen intervjupersoner opplever at Eia har brutt med dette prinsippet, og deres vurdering veier tungt. Det fins strategiske samtaler, ironiske og andre ikke-egentlige samtaleformer, ofte ubehagelig å støte på. Det kan være i orden å bruke dem, men bare hvis alle er klar over det ut fra situasjonen de foregår i, eller fordi en eller flere gir signal om hva som foregår.

3. Eia sier han er en seriøs journalist som ønsker å finne svar på noen viktige spørsmål om samfunnsvitenskap og biologi. Men det spørs om han klart å kvitte seg helt med det gamle underholdningskonseptet sitt. Her laget han overdrevne figurer av folk i mange yrkesgrupper og situasjoner – og så slipper han dem. Det kan gå i et underholdningsprogram som presenterer spilte figurer med egenskaper fra oss alle. Men det holder ikke å lage karikerte fremstillinger i et intervjuprogram med virkelige mennesker. Slike program kan få urettmessige og uheldige virkninger for personer etter at fjernsynsskjermen er slukket, og har også fått slike virkninger.

4. Kanskje er det nettopp den personlige faktoren slik den brukes i Eias underholdningsprogram som er avgjørende for det store seertallet i Hjernevask. Det er ikke særlig sannsynlig at de gamle temaene om arv og miljø var blitt møtt med så høye seertall om de ikke var koplet til det å henge ut og kanskje overvære at Eia avslører noen på det som er deres viktigste felt, i dette tilfellet vitenskapelig sikkerhet og troverdighet.

***

Programmene har bidratt til diskusjon om mange temaer og speiler blandingen av faglige og persontemaer. Noen av diskusjonene har bidratt til avklaringer, blant annet om betydninger av arv og miljø. Men når det gjelder synet på forskning, kan programmene ha bidratt til å forenkle synet på hva forskning er og kan bidra med. Her får man inntrykk av at forskningens bidrag er å gi sikre og entydige svar, og om den ikke kan det, er det bare snakk om synsing. Eia åpner ikke for at forskning også kan ha betydning ved å bidra med kvalifiserte spørsmål, forslag til å måter å forstå hendelser på og diskusjon av etiske og verdimessige spørsmål. Det ville kunne vist at forskning tar opp temaer og diskusjoner alle kan være med i. Dette kan bidra til å gjøre forskning mer demokratisk.

Det spørs om ikke Eia, ved sine brudd på samtalens grunnlag i tillit, har brukt opp sine muligheter for å lage flere forskningsprogram, og at tilliten til redigerte program generelt  er svekket.

 Hedda Giertsen

Hvorfor finnes det fortsatt vold og kriminalitet i Norge i dag, et av verdens rikeste og fredligste land? Hva er galt? Vi vet at de fleste som begår voldelige handlinger på en eller annen måte har opplevd omsorgssvikt eller vold selv. Vi snakker mye om forebygging av kriminell og selvødeleggende atferd.

Med dette i minne kan det være interessant å tenke at det kanskje er verdivalgene våre som kunne trenge en liten revisjon. Hvis barn opplever at verden er fredelig, at livet går ut på å bidra med ens egenart og innsats til det beste for alle, får alle det godt. Det blir da naturlig å sørge for at flest mulig faktisk får oppleve det. Kanskje skulle alle avgjørelser som tas på vegne av fellesskapet alltid vurderes opp mot dette: Tjener dette til barnas beste? Kanskje man skulle ha et bilde av et barn på alle sakspapirer og på alle kontorer, slik at barnets beste aldri ble glemt.

I tidligere tiders samfunn, så langt tilbake det er mulig å finne spor, har kvinnen og barnet stått sentralt i det praktiske og religiøse liv. Og er det egentlig så merkelig? Kvinnen skaper nytt liv i sin egen kropp, hun føder dette livet ut av sin egen kropp, noe som fremdeles i dag virker fysisk umulig og får hver fødsel til å virke som et mirakel.

Ville det ikke da, som en konsekvens av en slik ærbødighet for livet, bli en selvfølge at hun som bringer livet til verden, æres og respekteres og behandles verdig og godt? Og ville ikke det igjen føre til at ingen kunne utøve eller utsettes for vold? Siden all vold er en forbrytelse mot livet, må krig bli ansett som den største forbrytelse. Kan vi se for oss en framtid der alt liv blir respektert og tatt vare på, inkludert dyr og planter og alt som lever på denne ene jorden vi har? Det kan virke utopisk, men vi vet at det haster med å endre våre holdninger. Klimarapporter viser at vår mangel på respekt for livet kan bety slutten for alt og alle på vår planet. Vi har lenge forsøkt å kontrollere det vi mente var en irrasjonell og kaotisk natur, uten å innse at den er et intelligent system i fullkommen balanse. Mennesket har rokket ved denne balansen uten å se konsekvensene av sine handlinger.

Slik naturen ble oppfattet som irrasjonell og kaotisk, slik ble også kvinner ansett av menn som ønsket ”herredømme” over hennes kropp. Resultatene av denne holdningen ser vi i dag. Voldtekt av babyer! Salg av kvinner og barn i et omfang som er større enn i slavehandelens ”glanstid”! Likeverdet mellom kvinne og mann må gjenopprettes som kilden til glede og fruktbarhet. Sammen står vi på terskelen til en ny tid der vi har mulighet til å ta med det beste fra tiden vi lever i og fra den rike, fredelige tiden i våre formødres og forfedres Europa.

På bakgrunn av ikke minst Marija Gimbutas` forskning kan en ikke lenger unnskylde krig og ødeleggelser av verden med at dette er et iboende aspekt av menneskets natur. Vi trenger ikke stilltiende akseptere en verden der mennesker dreper hverandre og ødelegger natur og kultur. For om vi en gang levde i fred med hverandre, er det mulig å leve i fred igjen.

Marit Clementz og Ingvild Forbord

http://www.kvinneakademiet.no