Professor Inger Nordal kritiserer på debattsiden 15.mars Harald Eias «umulige prosjekt». Det kan være grunner nok til å imøtegå Eias program, men kritikken bør være saklig, noe den lett ikke blir når fagfolk beveger seg inn på områder de selv ikke behersker. Ta Nordals påstand om at «å skille kultur fra natur i studiet av menneskelige interesser og atferd er et umulig naturvitenskapelig prosjekt». Hvis det presiseres at det er snakk om å bestemme den relative betydning av kultur og natur for individuelle forskjeller i psykologiske egenskaper, er det en drøy påstand. I så fall måtte omfattende internasjonal forskning gjennom mange tiår om gener og atferd forkastes fordi den ikke er basert på eksperimentell evidens, slik Nordal sier det må være. Den genetiske revolusjon har vist seg å ha store implikasjoner for å forstå menneskelig atferd. Kultur og natur er ikke atskilt, men interagerer på komplekse måter som vi kan finne ut av også ved andre metoder enn de eksperimentelle. Og denne forskningen har stor betydning for sosialpolitikk og praksis.

Nordal skriver at hun har møtt en del nyfødte babyer. Hennes «observasjoner tilsier at de ikke fokuserer på noe særlig som helst». Dette er direkte feil. Alt på slutten av 1950-tallet publiserte Robert Fantz epokegjørende studier av spedbarns og nyfødtes visuelle preferanser. Senere har hundrevis av studier vist at barn, helt fra fødselen av, vil være mer oppmerksomme på enkelte stimuli enn på andre. Dette enkle faktum har dannet grunnlaget for mye av forskningen på spedbarns oppmerksomhet, persepsjon, hukommelse og kognisjon. Studier av nyfødtes oppmerksomhet har dokumentert både biologiske restriksjoner og erfaringens innvirkning.

Til slutt Nordals karakterisering av Simon Baron Cohen og andre forskere som «hjernevaskede evolusjonspsykologer». Med dette utsagnet karakterisere hun både en svært respektert internasjonal forsker og et sentralt område i psykologien. I boken Life ascending gjengir forfatteren Nick Lane en fortelling om pave Johannes Paul 2s innberetning til det pavelige vitenskapsakademi i 1996. Paven medgir at evolusjonslæren er mer enn en hypotese. Men, sier han, menneskesinnet vil for alltid forbli utenfor vitenskapens domene. Det er myten om at evolusjonen ikke er gyldig over halsen som evolusjonspsykologene argumenterer mot. Baron Cohen og andre har levert mye god forskning som viser at kultur og natur interagerer i å bestemme menneskelig atferd.

Lars Smith
Professor emeritus
Psykologisk institutt
Universitetet i Oslo

Av Leif Edward Ottesen Kennair (NTNU)

Professorene Nordal og Brox tar to forskjellige tilnærminger, der Nordal også må rykke ut og påpeke at sosiologen Brox, når han mener at noe evolusjonspsykologisk forskning kan være relevant, også tar feil. Jeg venter spent på den debatten – og ser frem til å se de konkrete eksemplene og de relevante referansene.

Men jeg er – kanskje ikke overraskende – uenig med begge parter.

Nordal først:

Hun har tre gode eksempler som hun tenker må besvares av ”sosiobiologene”. Jeg tenker at hennes zoologiske kollegaer kan svare for seg; jeg svarer som evolusjonspsykolog.

”1. Kvinner er tilbakestående når det gjelder romsyn, treffsikkerhet og evne til å forstå matematikk og teknologi i forhold til menn, som i steinalderen skal ha vært jegere. Nå er det faktisk påvist at jenter skårer gjennomsnittlig noe dårligere på tredimensjonale oppgaver, men forskjellene er små (2-5 %) og overlappende store. Aha, sier en sosiobiolog, gutter med gode evner med pil og bue ble selektert i steinalderen, og derfor … Jeg vil hevde at årsaken til den minimale forskjellen like mye kan skyldes at gutter får noe mer tekniske leker enn jenter og derved trenes til å oppfatte tredimensjonale strukturer. Og i motsetning til steinalderhypotesen, kan min hypotese faktisk testes.”

Matematikk/romforståelse/teknikk jeg viser til debatten rundt Larry Summers, rådgiveren til Obama som måtte trekke seg som leder ved Harvard, for å ha kommunisert psykologipensum. Den følgende debatten mellom Pinker vs Spelke er viktig. Pinker formidler godt hovedpoenget: Man tar en liten gjennomsnittsforskyvning, og en lavere distribusjon av gutter, og man spør hvor forskjellen er størst og mest relevant, og oppdager at det faktisk blir en relevant andel menn som skårer høyere i øvre del av fordelingen. Se grafene: http://www.edge.org/3rd_culture/debate05/debate05_index.html

Men: Få om noen evolusjonspsykologer mener at evneforskjellen er relevant i normal området.

Hypotesen til Nordal har blitt testet – ved at jenter i flere tiår har forsøksvis blitt gitt tekniske leker, uten at mange av dem ser ut til å fenge. Det kan se ut som om interesseforskjeller er viktigere enn evneforskjeller for normalområdet.

”2. Kvinner, som i steinalderen skal ha vært samlere, husker bedre enn menn hvor ting befinner seg. I forhold til denne påstanden har jeg ikke sett seriøse forskningsresultater. Og om jeg ser meg rundt i bekjentskapskretsen, er det lite som tyder på at dette er sant.”

Jeg vet ikke hvem som utgjør bekjentskapskretsen eller hvilken forskning hun har lest, følgende liste inneholder i hvertfall en rekke publikasjoner om temaet. Noen av dem skulle kunne gi professorkompetanse i Norge. http://www.anth.ucsb.edu/faculty/gaulin/page1/page1.html

”3. Kvinner, i motsetning til menn, er av natur monogame, passive og tilbakeholdne i forhold til seksualitet. Sosiobiologer har en forunderlig hang til å se Victoriatidens kvinneideal som «kvinnens natur». Min oldemor var helt sikkert mer «kvinnelig» enn meg – både i forhold til seksualitet og annen aktivitet. Og Fittstim- og Råtekst-jentene kanskje mer «mannlige» enn meg? Og hvordan mine oldedøtre vil bete seg, kan jeg vanskelig vite. Det som er sikkert er at adferdsnormer som er endret så betydelig i løpet av få generasjoner, neppe kan ha genetisk basis. Og uten gener blir det ingen sosiobiologi.”

Dette er en svært avvikende beskrivelse av evolusjonspsykologiens syn på kvinnens seksualitet. Forskningen til Haselton, Buss, Kendrick, og min egen studie fra i sommer beskriver et annet bilde:

Kvinner (som gruppe) er ikke av natur monogame – men er mer interessert i at mannen forplikter seg, og investerer i henne og det han antar er hans barn; er mer kresne i forhold til partnervalg; har mye å tjene på utroskap; har en seksualitet som i større grad viser en varians som forklares av biologi!

Det er såpass høye tall for utroskap og barn som følge (ca 4,5 % av barn, tallet har falt noe de seneste årene pga bedret metodikk), og det virker som om utroskap hos kvinner fluktuerer med menstruasjonssyklusen. Noe som tyder på at kvinnens biologi er relevant.

Videre er det slik at tallene jeg selv rapporterte i sommer tyder på at mens menn vil ha MER seksuell variasjon, så vil kvinner ha noe variasjon – samtidig som det er helt tydelige kjønnsforskjeller. Se artikkelen vår: http://www.interpersona.org/pdf/ftxpdf4a91e89753421.pdf

Endret atferd som følge av endret miljø er ingen overraskelse (har liljer ikke det?!), men det er vel ingen botaniker som antar at variasjon som også kan forklares av miljøvarians ikke også har et visst genetisk grunnlag også? Det er viktig å få med seg at båndbredden for akseptabel atferd kan endre seg, uten at det nødvendigvis viser seg at det ikke er systematiske kjønnsforskjeller. Det er vel heller ingen botaniker som mener at alt er gener… ingen gener ingen botanikk?!

Så var det Brox:

Det finnes mange måter å avvise biologi på.

Man kan hevde at det ikke har noen plass i tenkningen eller teorien. Det er ekstremt.

Man kan hevde at man har tenkt på det, men at biologi ikke forklarer noe – det er bare feil. …

Eller man kan hevde at det er viktig, og så ikke bry seg om det i egen forskning. Det er dårlig forskning. Og veldig utbredt. Det er det som er blitt kritisert.

Det finnes en siste tilnærming: Det å hevde at alle vet at det er viktig og at det er mye som er potensielt relevant, bare ikke for det som egentlig er viktig. Det er den mest sofistikerte tilnærmingen. Det er like fullt et uttrykk for en avvisning av biologi. Generelt vil man oppdage at den som konkluderer slik tar feil når man ber om at vedkommende er konkret.

Brox går langt i retning av å gjøre seg selv til en potensiell forsvarer av evolusjonspsykologien – og da er det fascinerende om han kunne være såpass tydelig at han spesifiserte hvilke områder norske sosiologer har overvurdert effekten av miljøet.

Når Lorentzen skriver kapitler og artikler og kommenterer biologisk forskning ukentlig – så har han enten overtrådt sine kompetansegrenser i mange år, eller så får han stå for sitt syn. Det å nå hevde at han ikke burde kunne gjøre rede for sitt eget syn, er noe nedlatende. Han har fått stor politisk innføytelse.  Det at han tar feil bør påpekes.

Alle vet jo at utvikling er et samspill mellom arv og miljø. Og at korrelasjon ikke gir kausalitet. Problemet med Pedersens forskning er at han ikke har kontrollert for arv, så DERSOM han slår fast at FORELDRE GJØR BARN LIK SEG, uten å ha kontrollert for at de er 50% genetisk like og ikke uavhengige utvalg har han et problem. Da er dette rett og slett bare dårlig kontrollert forskning på arv – fordi dersom man finner likhet så skyldes denne generelt genetikken. Miljøet skaper som nevnt tidligere forskjeller – hovedsaklig. http://people.virginia.edu/~ent3c/papers2/three_laws.pdf

Dersom Hernes virkelig tror at alle kan bli akademikere, så har norske Universiteter et nivåproblem eller så tar han feil. Det finnes noen begrensninger – strikkanalogien til Eia er viktigere og riktigere en Hernes sin. Gjennom å gjette på arvbarhetsestimater foretar Hernes en egen type avvisning av biologi: Det er ikke noe jeg trenger å lese om, det er ikke noe det finnes grunnleggende og relevant forskning på, jeg kan spekulere fritt, fordi det uansett er ikke viktig for mine konklusjoner. Det er feil.

Ingen vil erstatte god forskning med genetikk alene – men det er viktig å ikke tro at genetikk og samfunnsforskning ikke allerede er kombinert, fordi det er ikke slik at psykologene er bare genetikere – de er atferdsgenetikere; de har en fot i begge leire. Det som er en langt større og sannsynlig fallgruve er å tro at man kan drive god samfunnsforskning på spørsmål om utvikling uten å kontrollere for både arv og miljø. Akkurat som Brox til slutt konkluderer, på  tross av sin lip service om evolusjons og genetikk.

Hva så med den hypotetisk rene sosiologiske kriminologen… er det virkelig slik at ingen biologiske faktorer er relevante? Roger Masters, sosiolog, er uenig. Min søster, kriminolog, er også uenig. De er ikke alene… Jeg vil se at Brox vurderer Masters først, så på bakgrunn av kunnskap avviser at det er viktig med OGSÅ genetiske og andre biologiske faktorer. Jeg vil anbefale at man straks antar at en biopsykososial ramme er nødvendig for å forstå noe som helst… jeg antar at det i utgangspunktet ikke er mulig å vite at kun ett analysenivå vil være informativt a priori. http://en.wikipedia.org/wiki/Roger_Masters se referansene nederst om ”Neurotoxins and Behavior”

For noen år siden avviste feks Thomas Hylland Eriksen i Samtiden at evolusjonspsykologien var relevant for klinisk psykologi eller Shakespeare… men læreboken min er på pensum i litteraturstudier og drgraden min er i evolusjonspsykopatologi.

Brox forsøker å skape en stemning av: alt er greit og vi har tenkt på dette, folkens, det er ingen kontrovers, men dette er av begrenset interesse.

Jeg er av den oppfatning at det ikke er godt nok tenkt. Ganske enkelt fordi Brox og samfunnsvitere generelt ikke er trent i å tenke genetisk eller evolusjonært. Det å pontifikere omkring hva som er interessant eller ikke krever innsikt.

Jeg sier ikke at evolusjonære tilnærmigner ER relevante i ALLE sammenhenger, men før man har testet disse og satt seg inn i dette faglig kan man ikke på faglig grunn avvise det som ”av begrenset interesse”.