Av Leif Edward Ottesen Kennair (NTNU)

Professorene Nordal og Brox tar to forskjellige tilnærminger, der Nordal også må rykke ut og påpeke at sosiologen Brox, når han mener at noe evolusjonspsykologisk forskning kan være relevant, også tar feil. Jeg venter spent på den debatten – og ser frem til å se de konkrete eksemplene og de relevante referansene.

Men jeg er – kanskje ikke overraskende – uenig med begge parter.

Nordal først:

Hun har tre gode eksempler som hun tenker må besvares av ”sosiobiologene”. Jeg tenker at hennes zoologiske kollegaer kan svare for seg; jeg svarer som evolusjonspsykolog.

”1. Kvinner er tilbakestående når det gjelder romsyn, treffsikkerhet og evne til å forstå matematikk og teknologi i forhold til menn, som i steinalderen skal ha vært jegere. Nå er det faktisk påvist at jenter skårer gjennomsnittlig noe dårligere på tredimensjonale oppgaver, men forskjellene er små (2-5 %) og overlappende store. Aha, sier en sosiobiolog, gutter med gode evner med pil og bue ble selektert i steinalderen, og derfor … Jeg vil hevde at årsaken til den minimale forskjellen like mye kan skyldes at gutter får noe mer tekniske leker enn jenter og derved trenes til å oppfatte tredimensjonale strukturer. Og i motsetning til steinalderhypotesen, kan min hypotese faktisk testes.”

Matematikk/romforståelse/teknikk jeg viser til debatten rundt Larry Summers, rådgiveren til Obama som måtte trekke seg som leder ved Harvard, for å ha kommunisert psykologipensum. Den følgende debatten mellom Pinker vs Spelke er viktig. Pinker formidler godt hovedpoenget: Man tar en liten gjennomsnittsforskyvning, og en lavere distribusjon av gutter, og man spør hvor forskjellen er størst og mest relevant, og oppdager at det faktisk blir en relevant andel menn som skårer høyere i øvre del av fordelingen. Se grafene: http://www.edge.org/3rd_culture/debate05/debate05_index.html

Men: Få om noen evolusjonspsykologer mener at evneforskjellen er relevant i normal området.

Hypotesen til Nordal har blitt testet – ved at jenter i flere tiår har forsøksvis blitt gitt tekniske leker, uten at mange av dem ser ut til å fenge. Det kan se ut som om interesseforskjeller er viktigere enn evneforskjeller for normalområdet.

”2. Kvinner, som i steinalderen skal ha vært samlere, husker bedre enn menn hvor ting befinner seg. I forhold til denne påstanden har jeg ikke sett seriøse forskningsresultater. Og om jeg ser meg rundt i bekjentskapskretsen, er det lite som tyder på at dette er sant.”

Jeg vet ikke hvem som utgjør bekjentskapskretsen eller hvilken forskning hun har lest, følgende liste inneholder i hvertfall en rekke publikasjoner om temaet. Noen av dem skulle kunne gi professorkompetanse i Norge. http://www.anth.ucsb.edu/faculty/gaulin/page1/page1.html

”3. Kvinner, i motsetning til menn, er av natur monogame, passive og tilbakeholdne i forhold til seksualitet. Sosiobiologer har en forunderlig hang til å se Victoriatidens kvinneideal som «kvinnens natur». Min oldemor var helt sikkert mer «kvinnelig» enn meg – både i forhold til seksualitet og annen aktivitet. Og Fittstim- og Råtekst-jentene kanskje mer «mannlige» enn meg? Og hvordan mine oldedøtre vil bete seg, kan jeg vanskelig vite. Det som er sikkert er at adferdsnormer som er endret så betydelig i løpet av få generasjoner, neppe kan ha genetisk basis. Og uten gener blir det ingen sosiobiologi.”

Dette er en svært avvikende beskrivelse av evolusjonspsykologiens syn på kvinnens seksualitet. Forskningen til Haselton, Buss, Kendrick, og min egen studie fra i sommer beskriver et annet bilde:

Kvinner (som gruppe) er ikke av natur monogame – men er mer interessert i at mannen forplikter seg, og investerer i henne og det han antar er hans barn; er mer kresne i forhold til partnervalg; har mye å tjene på utroskap; har en seksualitet som i større grad viser en varians som forklares av biologi!

Det er såpass høye tall for utroskap og barn som følge (ca 4,5 % av barn, tallet har falt noe de seneste årene pga bedret metodikk), og det virker som om utroskap hos kvinner fluktuerer med menstruasjonssyklusen. Noe som tyder på at kvinnens biologi er relevant.

Videre er det slik at tallene jeg selv rapporterte i sommer tyder på at mens menn vil ha MER seksuell variasjon, så vil kvinner ha noe variasjon – samtidig som det er helt tydelige kjønnsforskjeller. Se artikkelen vår: http://www.interpersona.org/pdf/ftxpdf4a91e89753421.pdf

Endret atferd som følge av endret miljø er ingen overraskelse (har liljer ikke det?!), men det er vel ingen botaniker som antar at variasjon som også kan forklares av miljøvarians ikke også har et visst genetisk grunnlag også? Det er viktig å få med seg at båndbredden for akseptabel atferd kan endre seg, uten at det nødvendigvis viser seg at det ikke er systematiske kjønnsforskjeller. Det er vel heller ingen botaniker som mener at alt er gener… ingen gener ingen botanikk?!

Så var det Brox:

Det finnes mange måter å avvise biologi på.

Man kan hevde at det ikke har noen plass i tenkningen eller teorien. Det er ekstremt.

Man kan hevde at man har tenkt på det, men at biologi ikke forklarer noe – det er bare feil. …

Eller man kan hevde at det er viktig, og så ikke bry seg om det i egen forskning. Det er dårlig forskning. Og veldig utbredt. Det er det som er blitt kritisert.

Det finnes en siste tilnærming: Det å hevde at alle vet at det er viktig og at det er mye som er potensielt relevant, bare ikke for det som egentlig er viktig. Det er den mest sofistikerte tilnærmingen. Det er like fullt et uttrykk for en avvisning av biologi. Generelt vil man oppdage at den som konkluderer slik tar feil når man ber om at vedkommende er konkret.

Brox går langt i retning av å gjøre seg selv til en potensiell forsvarer av evolusjonspsykologien – og da er det fascinerende om han kunne være såpass tydelig at han spesifiserte hvilke områder norske sosiologer har overvurdert effekten av miljøet.

Når Lorentzen skriver kapitler og artikler og kommenterer biologisk forskning ukentlig – så har han enten overtrådt sine kompetansegrenser i mange år, eller så får han stå for sitt syn. Det å nå hevde at han ikke burde kunne gjøre rede for sitt eget syn, er noe nedlatende. Han har fått stor politisk innføytelse.  Det at han tar feil bør påpekes.

Alle vet jo at utvikling er et samspill mellom arv og miljø. Og at korrelasjon ikke gir kausalitet. Problemet med Pedersens forskning er at han ikke har kontrollert for arv, så DERSOM han slår fast at FORELDRE GJØR BARN LIK SEG, uten å ha kontrollert for at de er 50% genetisk like og ikke uavhengige utvalg har han et problem. Da er dette rett og slett bare dårlig kontrollert forskning på arv – fordi dersom man finner likhet så skyldes denne generelt genetikken. Miljøet skaper som nevnt tidligere forskjeller – hovedsaklig. http://people.virginia.edu/~ent3c/papers2/three_laws.pdf

Dersom Hernes virkelig tror at alle kan bli akademikere, så har norske Universiteter et nivåproblem eller så tar han feil. Det finnes noen begrensninger – strikkanalogien til Eia er viktigere og riktigere en Hernes sin. Gjennom å gjette på arvbarhetsestimater foretar Hernes en egen type avvisning av biologi: Det er ikke noe jeg trenger å lese om, det er ikke noe det finnes grunnleggende og relevant forskning på, jeg kan spekulere fritt, fordi det uansett er ikke viktig for mine konklusjoner. Det er feil.

Ingen vil erstatte god forskning med genetikk alene – men det er viktig å ikke tro at genetikk og samfunnsforskning ikke allerede er kombinert, fordi det er ikke slik at psykologene er bare genetikere – de er atferdsgenetikere; de har en fot i begge leire. Det som er en langt større og sannsynlig fallgruve er å tro at man kan drive god samfunnsforskning på spørsmål om utvikling uten å kontrollere for både arv og miljø. Akkurat som Brox til slutt konkluderer, på  tross av sin lip service om evolusjons og genetikk.

Hva så med den hypotetisk rene sosiologiske kriminologen… er det virkelig slik at ingen biologiske faktorer er relevante? Roger Masters, sosiolog, er uenig. Min søster, kriminolog, er også uenig. De er ikke alene… Jeg vil se at Brox vurderer Masters først, så på bakgrunn av kunnskap avviser at det er viktig med OGSÅ genetiske og andre biologiske faktorer. Jeg vil anbefale at man straks antar at en biopsykososial ramme er nødvendig for å forstå noe som helst… jeg antar at det i utgangspunktet ikke er mulig å vite at kun ett analysenivå vil være informativt a priori. http://en.wikipedia.org/wiki/Roger_Masters se referansene nederst om ”Neurotoxins and Behavior”

For noen år siden avviste feks Thomas Hylland Eriksen i Samtiden at evolusjonspsykologien var relevant for klinisk psykologi eller Shakespeare… men læreboken min er på pensum i litteraturstudier og drgraden min er i evolusjonspsykopatologi.

Brox forsøker å skape en stemning av: alt er greit og vi har tenkt på dette, folkens, det er ingen kontrovers, men dette er av begrenset interesse.

Jeg er av den oppfatning at det ikke er godt nok tenkt. Ganske enkelt fordi Brox og samfunnsvitere generelt ikke er trent i å tenke genetisk eller evolusjonært. Det å pontifikere omkring hva som er interessant eller ikke krever innsikt.

Jeg sier ikke at evolusjonære tilnærmigner ER relevante i ALLE sammenhenger, men før man har testet disse og satt seg inn i dette faglig kan man ikke på faglig grunn avvise det som ”av begrenset interesse”.

Av Leif Edward Ottesen Kennair, Instituttleder, Psykologisk Institutt, NTNU

Etter programmet forventer jeg et nytt stormløp mot genetisk determinisme. Det vil bli hevdet at jeg, Plomin, Harris, Eia etc mener at alt skyldes gener.

Det er den enkle konklusjonen – at genene påvirker.

Men det er verken nytt eller spennende. Det er viden kjent. Likevel er det mye dårlig forskning som ser på barn og foreldre, og konkluderer med at når barn ligner på foreldrene så må det skyldes at de etterligner foreldrene.

Men det gjelder – som Harris påpeker – ikke dialekt… det bør gi grunn til ettertanke.

Konklusjonen fra mange års atferdsgenetisk forskning er rimelig tydelig: Faktisk er det slik at dersom barn ligner på foreldrene, eller søsken ligner på søsken (i utseende, personlighet, IQ, atferd etc) så skyldes det at de deler gener. De er i slekt.

La meg kort kritisere den vanlige utviklingsforskningen før jeg tar opp det riktig spennende funnet fra atferdsgenetikken:

Det er helt vanlig innen utviklingspsykologisk og annen samfunnsvitenskapelig forskning å sammenligne barnas atferd med foreldrenes atferd. Man måler eller observerer noe foreldrene gjør og noe barna gjør og ser om det er noe samvariasjon. Ofte finner man dette. Og ofte tenker man at siden foreldrene gjør det de gjør (drikker, røyker, studerer, er utadvendte, eller engstelige) før barna viser sin atferd så kan man anta at samvariasjonen også uttrykker en årsakssammenheng. (Det er egentlig ikke lov i slike studier, men i og med at ”stimulus” kommer før ”respons”, så virker det rimelig).

Men her er det viktig å stoppe opp. Det er noe som mangler i dette. Det er ikke to uavhengige utvalg. Det finnes et forhold som forstyrrer. Nemlig det faktum at barn og foreldre er i slekt.

Her blir det svært tydelig hvem som bryr som om genetikk og biologi, og de som er naive i forhold til dette – det er det samme om de hevder at genetikk er viktig, om de ikke på dette tidspunktet kontrollerer for genetikk så er det som om de mener genetikk ikke på noen måte har en påvirkning! På den måten vil mye av det som har fått gode ord på seg for å være fremragende forskning på miljøfaktorer kunne vise seg å være slapp genetisk forskning. Det gjelder mesteparten av psykologisk og samfunnsvitenskapelig forskning på utvikling.

Dersom gener har alt å si, og foreldre og barn er 50% genetisk like, så bør man forvente 50% likhet. Sannheten er at man sjelden finner så stor likhet. Problemet er da at man ikke vet om det er genene, eller miljøpåvirkning som skaper likhet.

Som nevnt over – dersom man finner likhet er det nok effekten av gener man har målt. Og når alt kommer til alt, gitt at utvalgene er 50% like, så bør man være svært tilbakeholden med å behandle dem statistisk som uavhengige.

Det  er viktig at programmet klarer å formidle dette – ellers vil ikke forskning på utvikling være god nok; vi kommer ikke til å faktisk skjønne hvorfor barn blir som de blir og utvikler seg som de gjør.

Det viktigste funnet fra atferdsgenetikken er likevel dette:

Miljøet påvirker barnets utvikling!

OK, jeg skjønner om det virker mindre oppsiktsvekkende. Poenget er at man må være presis. Det er to viktige forhold her:

1)      Atferdsgenetikere er ikke biologiske determinister, og i motsetning til hva kritikerne skulle mene: Gitt hva jeg skrev over, så hadde aldri miljøorienterte forskere metoder som kunne finne ut hvilke miljøfaktorer som påvirker – det var det atferdsgenetikerne som utviklet. Alle har egentlig alltid ment at både miljø og biologi påvirker – derfor er det miljøorienterte forskere som har vært litt i grøften, ved ikke å ta begge faktorer i betraktning. Og litt late, ved ikke å utvikle metoder som sto i forhold til egen grunnforståelse av hva utvikling skyldes. Så kritikk mot ”ekstreme” atferdsgenetikere bør stanse – det er de som forholder seg til begge faktorene.

2)      Det finnes forskjellige effekter av miljøet: A) Delt miljø – det vil si miljøfaktorer som gjør familiemedlemmer likere. B) Ikke-delt miljø – miljøfaktorer som gjør familiemedlemmer mindre like.

Det som ofte er satt opp som motsetninger er miljøfaktorer som gjør medlemmer av samme familie likere og genetikk (som også gjør medlemmer av samme familie like). Den generelle konklusjonen her er rett og slett at det er slik at den typen miljø nesten ikke har noen effekt i det hele tatt. Tenk på det – tenk for like alle søsken hadde vært, og hvor like de hadde vært foreldrene, om de var 50% genetisk like og miljøet i tillegg gjorde dem enda likere.

Vel, her kunne man kanskje reddet denne typen miljø om genene ikke hadde effekt. Men tvillingsstudier slår det grundig fast: desto likere genetisk desto likere på alle målbare psykologiske trekk, evner og atferder. Konklusjonen: Foreldre former ikke barn.

Dermed er alle teorier fra personlighetspsykologien i større eller mindre grad feil (alle de avledede sosialiseringsteoriene fra samfunnsvitenskapene likeså, selvsagt).

Det er nemlig slik at miljøet påvirker, men miljøet gjør søsken mindre like. Og vi står i dag i en situasjon der vi rett og slett må innrømme at vi ikke vet hvorfor lille Per blir utadvent, eller lille Lise får en tvangslidelse. I dag er faktisk en av de beste forklaringene: Tilfeldighet. Eller de mange komplekse interaksjonene mellom gener og milliarder av ulike stimuli. Noen hevder at det gjør at vi aldri vil oppdage hvorfor folk blir som de blir.

Inntil videre er det derfor slik jeg som klinisk psykolog sitter i denne situasjonen: De fleste pasienter ønsker å vite hvorfor de har fått sin tvangslidelse, depresjon eller generaliserte angstlidelse. For noen år siden ville en hver psykiater eller psykolog som var verdt noe kunne fortelle dem at det var fordi de enten hadde for streng toaletttrening, møtte kritiske stemmer som barn, eller hadde bekymrede rollemodeller. I dag vet vi ikke.  Utover at noe skyldes genetikk. Tidligere kunne man ikke behandle tilstandene derimot, i dag har vi i det minste effektive behandlinger!

Videre lesning

Forskere bør lese Torgersen, Turkheimer, Scarr, Harris og  Plomin sine artikler og bøker.

En enklere innføring: Kapittel om atferdsgenetikk og evolusjonspsykologi i Hagen, Nysæter og Kennair (2009). Innføring i personlighetspsykologi. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

To andre lettere innføringer i tenkningen:

Harlem, S.K. (2004). Har foreldre betydning for barns utvikling av personlighet?  Psykologisk Tidsskrift. http://www.svt.ntnu.no/psy/pt/artikler/2004.1.harlem.pdf

Kennair , L.E.O.(2008). Biofobi og biologisme: Om den ideologiske motstanden mot biologiske perspektiver innen moderne samfunnsvitenskap. Impuls : Tidsskrift for psykologi, 62, 10-23