Klikk her for større bilde

All grusen vi grov ut i helligskogen i karasjok, blir sakte men sikkert vaska fri for leire. No tek vi den siste finvasken i vaskepanna, og kastar ut litt og litt av den øverste grusen. Sidan gullet er tyngst, hamnar det under alt anna i panna. Gull er faktisk eit av dei tyngste grunnstoffa våre, ein liter gull veg nesten 20 kilo. Men – kva er det som blenkjer så fint i botnen av panna? Små, ujevne, gule metallkorn? Gull! Det er ordentleg, ekte gull! Yihaa! Gullet i finnmark skal vere det reinaste i verda, fortel nils peder eriksen som lærer meg kunsten å vaske gull. Rike blir vi ikkje, vi må ha ca tusen små gullkorn for å få eitt gram til 90 kroner. Men det betyr ingenting, for vi fann vårt eige gull!

Sjå Ut i naturen på NRK1 tysdag 30. oktober kl. 19.30

Avsendar: Monika Blikås

Klikk her for større bilde

Gullgraving er hardt og tolmodig arbeid – men pionerane her i Karasjok har funne opp smarte reiskap som gjer arbeidet litt lettare! Som denne heimelaga vaskerenna. All den leirhaldige grusen vi først grov ut, må vaskast fri for leire. Og vonaleg avdekkje glitrande gull… I staden for å gjere alt manuelt, tar vi altså grovarbeidet i vaskerenna. Pøs på pøs med vatn hellast forsiktig over grusen. Kva no? Kvar er gullet? ER det gull der? Følg med…

Avsendar: Monika Blikås

Klikk her for større bilde

Gullgraving i Karasjok
Her i indre finnmark skal det vere gull overalt – eller er det berre ei myte? Går det an å gå ut i norsk natur og finne reint, vaskeekte gull? Vi prøver lykka i gullcampen til nils peder eriksen i karasjok, og første steg er å grave ut lausmassar ca ein meter ned i jorda. Vi grev i eit gamalt elveleie, der avrenningar frå gullhaldige bergartar rundt hamnar. Men ligg det gull i denne grusen her?? Følg med i morgon…

Avsender: Monika Blikås

En tørrfluefisker
Hva venter vi på? lurer jeg. Det er da jeg skjønner at det er forskjell på fluefiskere.
Ole Kristian Berggård er tørrfluefisker. Han liker å legge flua oppå vannet på ørret som hans ser vaker. Han forhaster seg ikke. Vi står og betrakter elva, men det er langt mellom vakene. Til slutt biter han i det sure eplet og foreslår en kulehodenymfe, altså ikke en tørrflue men en våtflue.

Etter en par timers fiske er vi fortsatt uten resultat, men jeg ser at lengre oppe i elva er Ole Kristian Berggård i ferd med å skifte flue. Det er begynt å bli litt mer innsekter i elva og ikke lenge etterpå kroker han en liten ørret. Han hadde byttet fra nymfe til en døgnflueimitasjon han selv har laget.
-Vi har fått litt klekking av ?baetis rodani? sier han. (På norsk blir det ?stor elvedøgnflue.) Flua er bitteliten, og jeg kan ikke la være å lure på hvor store flueimitasjonen av ?liten elvedøgnflue? eventuelt kan være. Denne flua finnes ikke i boksen min, så jeg får låne en av Ole Kristian. Han velger en litt større versjon til meg siden jeg har 0.20 sen i spissen!

Klasseforskjell, men likevel…
Det er litt deprimerende å fiske ved siden av de silkemyke kastene til Ole Kristian Berggård, der han legge fluesnøret rett ut med flua fint i enden.
Mine kaster ender som regel i en krøllete line, og det er ren flaks de gangene flua ender fremst i dette kaoset av flueline, fortom, og spiss. Det er nesten så jeg registrerer forbauselsen i stemmen til Ole Kristian når jeg stolt kan annonsere at jeg har fast fisk. Den lille ørreten tok momentant i det flua landet og jeg røsket litt i lina for å strekke den ut. Kanskje er det ikke alltid det perfekte ?flytet? som må til?

Vi flytter oss til et parti der Ole Kristian tror det står større ørret, men når vi kommer opp dit ser vi at klekkingen av døgnfluer er i ferd med å avta. Ikke lenge etterpå er det kun noen enkelte innsekter å se på vannet. Klekkingen var over på under to timer, og var heller ikke så veldig intens.
-Ikke de beste forhold i dag, konkluder Ole Kristian.
?Hva gjør du når det er slik som dette da, lurer jeg.
?Da fisker jeg ikke, er svaret fra Ole Kristian, som inviterer meg tilbake neste sommer i høysesongen. Når ørreten ikke vaker legger tørrfluefiskeren bort stanga.

Allerede på parkeringsplassen aner jeg at utstyrsparken min er noe mangelfull. Et blikk på fiskevesten til instruktør Stig Vivelid Nilssen får meg til å lure på hva han bruker alt sammen til. Men det er andre deler av utstyret jeg savner først. Alle mann stiller i solbriller og caps. Jeg skjønner hvorfor når jeg står å plirer mot sola og prøver å få øye på den mikroskopiske flua i enden av den usynlige sena, der den driver i strømmen midt i elva.

Forskriftsmessig utstyrt fluefisker

Vi kaster oppover i elva og lar fluene drive forbi oss. Dette er korte kast der vi bare har fortommen pluss litt av fluesnøret ute. Det morsomme er at det virker. Jeg får fisk både på nymfa og på tørrflua, men størrelsen er på linje med de største slukene mine.
Etter et par fisk flyter ikke tørrflua lenger, uansett om jeg blåser vannet ut av den alt jeg klarer. Da får jeg forklaringen på noe av julepynten i fiskevesten til Stig. Han tar frem en boks med krem som han smører på flua, og vips, den flyter igjen.

Senere på dagen flytter vi oss ned i et sakteflytende parti der vi skal fiske men tørrflue.
-Kunsten er å få flua til å flyte mest mulig naturlig uten at den striper fordi strømmen drar i snøret, forklarer Stig.
På dette partiet er det så stille at vi ser fisken vake. Jeg vader ut i elva til vannet står meg oppå magen, og kaster. Uansett hvor mye jeg prøver, når flua mi aldri frem til den vakende ørreten. Jeg kaster rett og slett for kort. Deprimerende kort egentlig. Det er en mager trøst at de som kaster langt nok heller ikke får napp. Jeg innser plutselig at det kommer til å ta mange timer med øvelse før jeg behersker fluekasting.

Kva gjer vel litt regn når det spennande livet i fjæra skal utforskast? Barnas turlag steikte fangsten!

Avsendar: Monika Blikås

Over 50 medlemmar av Barnas turlag i Bergen troppa opp på Tyssøy med rive og håv, bøtter og spann. For å gjere dagen ekstra lærerik hadde dei med seg ekspertise frå NIFES – Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforsking. Dyr og småkryp frå fjæra klarte ikkje å unnsleppe ivrige barnehender, men vart bokstaveleg talt håva inn, ein etter ein.

Strandsnegl og albuesnegl har dei fleste sett før i fjæra, men å smake på det..? Etter klarsignal frå Mattilsynet kunne dagens fangst trygt tilberedast i gryta – ei spennande og ny smaksoppleving for både store og små, som knapt ensa det ivrige regnværet.

Les meir om turen og sjå fleire bilete på Barnas Turlag

-I morgen skal vi fiske på to ulike måter fortsetter Stig. -Vi skal først fiske i hurtigstrømmende partier med to fluer på fortommen. Er mannen gal? Her har jeg min fulle hyre med å holde orden på den ene flua, og så skal vi fiske med to!
Jeg får igjen litt av pusten når han beskriver metoden. Vi skal nesten bare slenge med fortommen på kort avstand, ikke ulikt markfiske jeg bedrev i min barndoms elv. Dette ligner på noe jeg kan klare.
-Etterpå skal vi fiske tradisjonelt med tørrflue i mer sakteflytende parti, fortsetter han, og går igjennom de ulike fluene på brettet foran seg.

Opplegget med to fluer er å ha en såkalt nymfe i enden, det er altså før fluen har klekket, og så ha en tørrflue lengre opp på fortommen. Tørrfluen fungerer både som en indikator når fisken tar nymfen, og vi kan selvfølgelig også få fisk på tørrfluen. (Dersom det er noen som vet hva fluene over heter så er jeg glad for tips)

Så er det tid for å velge fluer. Siden vi befinner oss i den lokale fiskebutikken så er hele tavla til salgs. Så vidt jeg skjønner av gjennomgangen er de fleste bra til noe, så her gjelder det å skaffe seg et assortert utvalg. Jeg stusser litt over at disse fluene er mer anonyme i fargene enn de som ligger i ferdige sett lenger inne i butikken.
-Ikke la deg lure av fargene, sier eksperten. ?Form og størrelse er det viktigste og disse fluene funker. Jeg stoler på ekspertisen og utruster meg med et sett fluer til kr. 23.- pr stk. Det aner meg at jeg kommer til å legge igjen en del penger i busker og kratt i den nærmeste fremtid.

Raske drag
Usikker på hvordan jeg skal fiske flua inn, drar og napper jeg forsiktig i snøret og bruker lang tid på å hente inn igjen snøret jeg har lagt ut. Det gir ikke resultater så jeg legger om teknikken. Jeg drar bestemte og lange drag i snøret. Det går ikke lenge før den første ørreten napper i flua. Jeg blir så overrumplet over at det faktisk napper at jeg glemmer å gi tilslag. Det blir med nappet. Men nå er jeg i alle fall på sporet av noe. Ikke lenge etterpå napper det igjen, og nå er jeg forberedt. Ørreten sitter fast. Den er ikke stor så jeg holder den på kort line mens jeg henter frem fotoapparatet og tar bilder og film. Ikke så mye å skryte av, men fin første fluefangede ørret er i boks.

VIDEOKLIPP AV DEN FØRSTE ØRRETEN

Nå er det blitt stille på vannet. Sola er i ferd med å duppe bak horisonten, og ørreten vaker etter innsekt som flyter på overflata. Ekspertene ville sikkert byttet til tørrflue, men oppmuntret av suksessen fortsetter jeg med samme våtflue. Jeg kaster fortsatt ikke mer enn 7-8 meter, men slik jeg står rekker det akkurat ut til en dyp renne i vannet.

Jeg står og betrakter den flotte naturen når det napper forsiktig igjen. Tilslaget sitter og jeg har nok en liten tass på kroen. Jeg har tatt inn nesten hele snøret som ligger i en vase og flyter foran meg. Jeg begynner å bevege meg sakte mot land og skal til å sveive inn snøret som ligger løst foran meg. Plutselig napper ørreten ut snøre mellom hendene på meg og gjør et byks over vannflata. Jommen sa jeg liten tass. Den er diger, godt over halvkiloen. Knakjse 7-800 gram. Jeg skynder meg å hente inn slakken på lina slik at jeg kan kjøre ørreten på snella. Nå har den skjønt alvoret for den drar ut snøre i små korte utras. Etter en stund roer den seg og jeg begynner å planlegge hvordan jeg skal få den på land uten håv. I tillegg burde jeg ha filmet den litt i vannet. Det vil gjøre seg i denne bloggen. I det jeg fisker fram kameraet må jeg ha sluppet litt opp på presset for plutselig er snøret slakt. Ørreten er vekk. Jeg forbanner mine forpliktelser som journalist og lover for meg selv at dette blir siste gang jeg skal ta bilde av en stor ørret før den ligger død på stranda. I alle fall når jeg fisker alene.

-Det er stoppen det kommer an på sier Stig. Spesielt bakstoppen. Så vidt jeg husker var det den klokka ett, eller der omkring. ?Når du får det til å fungere ser du at bukta på snøret blir trang fortsetter Stig.
Altså, husk bakstoppen og se etter trange bukter repeterer jeg for meg selv. Frem og tilbake med stanga, mens jeg slipper ut snøre. Jeg oppdager til min tilfredshet at jeg etter en del kast klarer å holde mer snøre i lufta, og sannelig er det en og annen trang bukt også. Men snøret lander fortsatt i en røys når jeg skal legge det ut på vannet. ?Du legger for mye i det siste kastet, retter Stig. ?Bare stopp som vanlig og senk stanga sakte etter når du slipper ut de siste meterne.
Det er lett å si, atskillig vanskeligere å gjennomføre.

-Klarer du å kaste over dammen? En av de andre deltakerne utfordrer Stig. Han tar stanga mi, og etter et par blindkast legger han snøret fint ut med fortommen i sivet på andre siden. Jeg registrerte til min tilfredshet at han fusket litt og nappet i snøret rett før det landet slik at det fikk finerer strekk. ?Jeg vurderer kastet og napper litt i det dersom det er nødvendig, sier Stig.

Kastinga er meget ujevn, for å si det forsiktig. Men innimellom kommer noe som ligner på et ordentlig kast. Patetisk kort, men likevel. Etter et av mine mer heldige kast utbryter Stig.
-Deilig følelse når det funker, ikke sant? -Et vellykket kast er neste like gøy som å få fisk.
Mine fordommer om fluefiske får ny næring. De er altså mer opptatt av å utvikle teknikken enn å faktisk få fisk? Men jeg må innrømme at det er gøy når jeg en og annen gang får til noe som ligner et kast. Det er litt som å være nybegynner i golf. Det går som regel på ræva, men du verden for en følelse når du treffer. Uansett så blir det nok en del trening til uten flue.