Aleksander beveger seg tydeligvis med enorm fart hjem mot Norge. 

På slutten av ethvert mesterskap er det tid for oppsummeringer, men vi har ikke tid til den slags akkurat nå. Vi må nemlig rekke å skrive om diverse små- og storplukk vi ikke har hatt plass til i våre tidligere blogger her fra Beijing.

I dag har for eksempel Thomas forsøkt å kjøpe seg ny deo. Deo og deodorant er to ord som ikke er gangbar mynt i kinesiske dagligvarehandler, så Thomas reduseres til en mimende, kritthvit turist som ved hjelp av store armbevegelser prøver å forklare konseptet deodorant. Mimingen, som blant annet inkluderte større roterende bevegelser med hånden i armhulen, resulterte først i et tilbud om å kjøpe et termometer. Det andre produktet som dukket opp var en spray produsert av fabrikanten ”Ice King”. Sprayen er et ”anti-bromhidrosis”-produkt, bør ikke brukes av gravide og koster det samme som en kinesisk seksretters middag med bryllupskake og champagne inkludert. Thomas betalte blodpenga, sprayet litt safter fra Iskongen under armene og er i hvert fall vaksinert mot bromhidrosis et par timers tid fremover.

Denne veien til japansk tv. 

Inne på pressesenteret her i Beijing støter man på rare og helt vanlig folk fra overalt på jorda. Den mest sammensatte gjengen her på huset er nok gutta fra thailandsk TV. De har et bittelite lokale, men har vannvittig mange journalister med seg til Kina, så da må naturlig nok en god del av dem bruke sittende ute på gangen og vente på tur. I løpet av de nesten tre ukene vi har vært her har våre thailandske venner utviklet et helt eget lite samfunn der borte ved rulletrappa. Det soves i klynger i den ene kroken. Under rulletrappa er det spisekrok hvor det til enhver tid sitter 5-6 karer og gafler i seg deilig mat. Bak en stolpe er det lekeplass hvor dagens nyinnkjøpte fjernstyrte helikopter skal prøves ut, og småpenger bytter eiere i vennskapelige kortspill. På forsiden av stolpen sitter det gjerne 3-4 pers med alle sine nyvunne pins dandert ut på hvert sitt håndkle. Alle disse, både soverne, spiserne, flyverne og kjøpmennene, har klemt seg inn på ca 25 kvadratmeter. Skulle vi hjemme i Norge trenge hjelp til å bygge opp en helt ny by, av typen Brasilia eller Milton Keynes, er det bare å ringe thailandsk TV. Disse gutta får små samfunn opp og gå i løpet av tre små uker.

Vi lurer på om det i tillegg er i ferd med å utvikle seg egne værsystemer i området rundt rulletrappa, så det er mulig de sitter med løsningen på klimaproblematikken også.

Vi har blitt vant til å bli glodd på og også å bli tatt bilde av med ujevne mellomrom her borte. Særlig fjortisjentene syns det er morsomt med svære hvite menn i rare klær som stavrer seg svette rundt i byen deres. Vi vet akkurat hvordan det er. Vi syns det er kjempegøy med de digre hvite amerikanske hvalene som velter ut av cruiseskipene på havna i Oslo på sommeren. Det er kjempegøy, så her har vi full forståelse altså. Det morsomste med de søkkrike bollene på cruiseskipene er for øvrig at de har på seg helt vanlige klær, men de ser allikevel helt vannvittig pussige ut. Det er som om noen har skrudd hele deres tilværelse to knepp til høyre på vanlighetsskalaen, uten at man kan sette fingeren på akkurat hva det er som er så underlig.

Uansett: Vi rusla opp mot Fugleredet i går og fikk de vanlige undrende blikkene, men så plutselig skjedde det noe som vi ikke hadde forventet: En gruppe på ti personer brøt ut i spontan applaus. Vi kikket oss rundt og så etter en trubadur, en gjøgler eller verst av alt: en som balanserte på slakk line. Men, neida. Her var bare oss og ti applauderende kinesere. Hva klappet de for? At vi klarer å holde oss på beina? At vi fant veien helt til Kina? Eller var det for en imponerende sverdsluker de så for et par timer siden? Vi løp uansett gråtende inn på Fugleredet og fikk med oss Argentinas finaleseier over Nigeria i fotballturneringen som trøst.

Det hjalp.

OLs flotteste benklær: vantesokkene til en japansk journalist. 

Javel da, så blir det en liten oppsummering til slutt:

Den norske OL-kommiteen ga ut en liten håndbok med oversikt over alle utøverne vi sendte hit til Beijing. Der står det ting som favorittmusikk, hobbies og sivil status. I tillegg er det et punkt som heter favorittmat. Thomas har tatt seg god tid til å lage et sammendrag av alle utøvernes favorittretter og resultatet er som følger:

1 Taco – 20 stemmer

2 Meksikansk – 10

3 Pizza – 9 (inkl. hjemmelaget tacopizza, kjærestens p. og to stk. mors

4 Biff –  6

5 Sjømat – 5

5 Laks – 5 (inkl. laks med poteter og ostesaus og laks bakt i ovn)

7 Kinesisk –  4 8 Grillmat –  3

Klisjeen om hvilke idretter som er tullete og rare er ganske universell og unison: Den første folk flest nevner er synkronsvømming og den andre er kappgang. Og, jada de er pussige begge to.

Synkronsvømming er bare en masete og avansert form for bading og er naturligvis helt helt bortkastet tid. Sikkert gøy å drive med, men det er jaggu tv-titting også.Kappgang på sin side kan rettmessig klassifiseres som vralt, men det er jaggu meg imponerende vralting det er snakk om! Gårsdagens 50 km kappgang er kanskje disse lekenes voldsomste fysiske påkjenning. Disse karene går fortere enn de aller fleste av oss løper og de gjør det i altfor mange timer i temperaturer som ikke er i nærheten av å være innenfor smertegrensen. I tillegg syns folk det er en tullesport, og når Tore Strømøy med hockeysveisen har drevet med det; da MÅ det være tullesport. Vi må derimot innrømme at etter å ha sett disse gutta, har vi fått ny og enorm respekt for kappgangen. Begge de norske, Tysse og Nymark (som på svensk TV tidligere har blitt kommentert med ”Oj, vad loig han är!”) vrikket og vraltet rundt og rundt og rundt den lille grønne sløyfa utenfor Fugleredet og etter hvert som rundene passerte revy, steg kappgangens anseelse proporsjonalt.

Vi som hadde fått billetter til formiddagsøkta med friidrett inne i Fugleredet trodde nok på forhånd at dagen skulle være av den aller kjedeligste sorten. Det eneste som skulle foregå var kappgangsinnspurten og litt tikamp for herrer. Tikampen var dørgende kjedelig som vanlig, men kappgangen var stor stas.

Knall stemning blant kineserne på tribunen, kusina til Trond Nymark på plassen ved siden av oss (vi trenger ikke mer enn det for å bli star-struck) og iskald brus i kiosken. Blir ikke mye bedre enn dét.

Det tas mye bilder i løpet av et OL. Pressefotografene tar alle de bildene vi får se i aviser og på tv selvsagt, men det er alle de andre bildene vi er mest nysgjerrige på. I løpet av et par dager i og utenfor Fugleredet får man sett de aller fleste fototeknikker. Noen ser ikke på kameraet mens de knipser, mens andre klemmer seg ned i spagaten midt i en spyttklyse for å få best mulig bilde. De fleste med videokamera filmer absolutt alt, hele tiden. De filmer at de betaler for brus, at det står en lyktestolpe der borte og at noen har lagt igjen en halvfull vannflaske ved siden av en søppelbøtte. Så skal de filme noen unger som ikke vil filmes et kvarters tid, før de filmer den 25 minutter lange spaserturen bort til reklameboden til et eller annet klokkemerke og så skal bussturen hjem til hotellet foreviges. I sin helhet.

Og når neste bursdag skal arrangeres, skal far vise filmene han laget under OL. Alle hjerter gleder seg. Helt til 25 minutter av filmen har gått, og handlingen fortsatt foregår på t-banen på vei inn til byen. De som tar vanlige fotos er ikke særlig mindre kritiske til eget arbeid. Her tas det bilde av det aller meste. Amerikanerne tar bilder av NBCs studio, japanerne av stadionanleggene og tyskerne av tekniske installasjoner. Kineserne tar bilder av bygninger, diverse europeere de syns ser pussige ut (inkludert oss) og av hverandre. Et foto foran f.eks et stadionanlegg er ikke noe du tuller med tydeligvis. En tung og alvorlig mine er å foretrekke. Eventuelt kan du posere med armene stivt ut til siden. Har du et flagg i dine stive armer i tillegg….ooh la la!  

Dette er anbefalt måte å posere på.

Krydrer du dessuten de evige fotoseansene med alle ungene som har lært at de skal ønske store hvite menn med et ropende ”HELLO!” ved enhver passende anledning, har du en vanlig OL-dag i Kina i et bråkete men fint nøtteskall. 

Hvis du til tross for all oppmerksomheten du får bare ved å være hvit og fremmed, skulle ønske mer av det samme, kan vi anbefale teknikken til denne karen her:

Mal deg rød, putt noe drit på hodet og rop Viva Columbia på en fotballfinale mellom Nigeria og Agentina. Funker hver gang. 

Dagens lookalike: Kinesiske Gro Harlem Brundtland. Kina-Gro er en av to kvinnelige taxisjåfører vi har sett på vår Beijing-tur. Hun andre ligner litt på Susann Goksør. Riktignok uten fortenner, litt tynn i tobakken og ca 35 år eldre. 

Dagens mat: Forsøket på å selge inn at kattekjøttet restauranten hadde å tilby, ikke var katt men løve. 

Bare én dag igjen av OL 2008, men vi er tilbake i morra også. Både her og på P3 klokka 12. Som vanlig altså. 

Vi i FK Sport/FK Fotball er enige i det meste: Tottenham er det staseligste laget i fotball, dressurridning er totalt unødvendig og folk som venter til etter å ha spist opp all middagsmaten før de drikker det de måtte ha i glasset er tullinger. Man må da for svarte drikke litt underveis! Ellers er det ikke noe poeng i uttrykket mat og drikke.

Men nå har vi endelig funnet et stridstema, og vi måtte til taekwondoaenaen her i Beijing for å finne det. Redaksjonsmedlem nummer 1 syns taekwondo er et spennende stykke underholdning som han mer enn gjerne kan svi av et par timer på. Nummer 2 derimot syns taekwondo stinker gamle slitte herrestringtruser, og siden det er nummer 2 som skriver her i dag tar jeg meg friheten til å forklare hvorfor:

Det er umulig for ethvert utrenet øye å skjønne en dritt av hva som skjer. Det sparkes og sparkes mot motstanderens kropp og etter tilsynelatende uforklarlige tilfeldigheter dukker det opp noen poeng på tavla. Dette er poeng som plutselig blir borte igjen før de dukker opp på nytt fire minutter senere. Helt uforståelig og dørgende kjedelig. Så mens nummer 2 ser lengselsfullt mot bussen, gransker nummer 1 uforståelighetene på matta og jaggu klasker han til med litt besserwisserapplaus også. Tsk tsk tsk.

Litt tid til forbrødring mellom vanlige norske menn og ikke så vanlige, koreanske taekwondofans, ble det uansett.

Langt mindre kjedelig er de små tingene rundt omkring på arenaen. For det første har vi hatt følgende samtale i sikkerhetskontrollen:

–       Hello Sir!

–       Yes, hello.

–       Where you from?

–       Norway.

–       You have a great catjha

–       ?

–       You have a great catjha

–       ….yes

–       Goodbye

Etter å ha svart et nølende ”ja” på det vi tror var en hyllest til den norske kulturen (forutsatt at ”catjha” var det samme som ”culture”. Hvis ”catjha” er slang for for eksempel ”penis”, vil derimot ting måtte sees i et annet lys), tasser vi innom toalettene en tur.

Alle urinalene, inkludert det ekstremt lave handicapurinalet med de litt pussige håndtakene, er opptatt, så da er det på tide å ty til et avlukke for avlevering av overflødig væske. To av avlukkene er ikke låst, så her er det fritt fram.

Så feil kan man altså ta.

I første avlukke sitter en liten gutt på huk med buksene rundt anklene og driter for harde livet. Vi rekker akkurat å få øyekontakt før vi får stotret et fortvilet ”sorry”.

Avlukket ved siden av var heldigvis også ulåst, og der satt en gammal gubbe i slutten av 70-åra med en bulende blodåre i panna som indikerte at farfar her helt tydelig var ute i nøyaktig samme ærend som pjokken i nabobåsen. Nok en gang ble det opprettet øyekontakt og nok en gang døde vi litt innvendig. Men heldigvis hadde vi rukket å knytte nye bånd mellom øst og vest som fremtidige utenriksministre forhåpentligvis vil kunne dra nytte av.

Etter å endelig ha forlatt taekwondohallen, rusler vi forbi det som må være en av verden aller største Mao-statuer inne på universitetsområdet. Den er ubegripelig stor. Marmorkappen til Kinas far blafrer i vinden og jeg kan banne på at han kjeder seg pga taekwondoen han også. Hvis redaksjonsmedlem nummer 1 blir sjuk en dag, skal jeg jaggu ringe han Mao-fyren og høre om han skal være med på sending. Han virker som en stilig fyr.

Dagens lookalike: Japanske Kyrre Holm Johannessen. Japanske Idol-Kyrre har valgt å ta en flott glansvask og har dermed et skikkelig stilig rødskjær på toppen av hodet.

Dagens ukjente lokale kjendis.

Vi fikk nyss om en Nord-Koreansk butikk her i Beijing. Problemet i en by hvor kart i beste fall er ekstremt unøyaktige, er altså å finne frem. Selv om to kvartaler på kartet ser like lange ut, kan forskjellen kjapt være tjue minutter til fots. Men etter å ha somla oss inn i en liten møkkete klynge med skeive kvartaler, nesten blitt påkjørt et titalls ganger, gått inn i en bakgård forbi en sliten politistasjon, noen hauger søppel, tjue rustne sykkelvrak og funnet et skilt som viser oss veien mot noe som ligner noe Nord-Koreansk, var vi endelig på sporet.

Vi åpner døra og befinner oss i en ordentlig gammel hotellresepsjon som kan minne om den mer slitne varianten du kan snuble over i en halvveis forlatt engelsk industriby av typen Sheffield. Gamlefar i resepsjonen kan ikke et eneste ord engelsk, men peker på et skilt for å hjelpe. Der står alt skrevet på kinesisk, så vi står fortsatt på ganske bar bakke. Vi tar sjansen og går opp trappene, kun for å finne en dør hvor vi bes ta kontakte resepsjonen.

Heldigvis dukker Gamlefars kone opp som en reddende engel og tar oss med inn i det aller helligste. Hun fomler fram et tokilos nøkkelknippe og gikter seg opp trappene. Hun knirker seg ned på kne for å åpne de upraktisk plasserte låsene på gulvnivå. Døra åpner seg og der lyser den mot oss: En teppebutikk… 

Av alle ubrukelige ting nordmenn på tur i utlandet tar med seg hjem, er tepper det aller mest idiotiske. Man kjøper ikke tepper i utlandet. Hvorfor? Fordi de har verdens mest ukurante fraktfasong, de veier alltid mer enn man skulle tro og når du kommer hjem med din nye støvsamlende rull, er den ikke i nærheten av å være så fin som du trodde. Men siden du betalte overvekt på flyet og har drassa med deg den sylinderformede rullen med dritt over et par kontinenter, forsvarer du bomkjøpet til den dagen du dør. Drit i om ungene blir mobba på skolen, om vaskehjelpen steiker katta di og mannen din velger å plante et tre ut av brystkassa: Teppet ditt er det ingen som kødder med. 

Tilbake til teppebutikken: Vi låses inn i den ubevoktede teppesjappa av Gamla, og før vi rekker å bli altfor skuffa viser hun oss heldigvis inn på bakrommet. Og for et nydelig bakrom!

Veggene er dekket av Nord Koreanske propagandamalerier og fotografier. De signerte bildene av Nord Koreanske fotballspillere koster mer enn en nyretransplantasjon og de største maleriene kan dekke kostnadene til Vancouver-OL i 2010, men de er nesten verdt det.

Før oppstartspipet fra airconditionen har rukket å pipe ferdig, har vår rynkete venninne allerede forduftet og overlatt et lite stykke Nord-Korea i våre hender. Rommet er ca 8 kvadratmeter, men det går fint an å tilbringe en time her inne. Propagandapostkort, propagandablader, propagandapins og Kim Il Sungs samlede verker er til salgs. Plutselig var vandringen igjennom skitne bakgater i 34 grader og brennhet sol så veldig verdt det.  

Og kaffekoppen med de vaiende Nord-Koreanske flaggene kommer nok til å gjøre seg fryktelig godt på kontorpulten når vi kommer hjem.

 Dagens skilt: Trompet forbudt. 

Dagens TV: Trond Kirkvaags rollefigur som sossetassen Jacob Winche-Lanche fra Montebello lever videre på kinesisk TV. Programlederen for et kolossalt OL-show på statskanalen CCTV er som snytt ut av nesa av Winche-Lanche. Det er nesten skummelt. Han har det samme gufne smilet og de sammentrykte øyenbrynene og sitter der et par timer hver kveld og trøkker seg igjennom intervjuer med hver eneste kinesiske gullvinner pluss en og annen malplassert amerikansk kvinnelig turner. Tolkene de bruker klarer ofte ikke å oversette spørsmålene hans og da ler han sin helt egen nedlatende latter. Alle intervjuene foretas samtidig som romantisk, men pompøs, musikk spilles i bakgrunnen. Den eneste variasjonen er når Kinas Winche-Lanche sier noe artig. Da understrekes de komiske poengene med, ja du gjettet riktig, tilsvarende komisk musikk. For å gjøre opplevelsen enda underligere, er det kliss umulig å gjette programlederens alder. Den er et sted mellom 37 og 68. Men den sveisen kan ihvertfall umulig være laget av hår.

Vi har tidligere touchet innom dette med svartebørshaiene her i Beijing. De er en velkledd gjeng som har presset fettlassene fra Storbritannia ut av dette lukrative markedet. I går ruslet vi utenfor Workers Arena hvor semifinalen i fotball mellom Argentina og Brasil skulle finne sted. Billettene gikk for et sted mellom 1000 og 3000 kroner, men det var ikke prisene som forbauset. De var sånn cirka som forventet. Det som var uvanlig, var det enorme antallet billetter som gikk på svartebørs. Annenhvert skritt du tok over en avstand på 500 meter stod det fire-fem tasser med en bunt billetter i mellom nevene. Politiet grep av og til inn når folkeansamlingene rundt selgerne ble for stor, og løsningen var av den enkleste sorten. De bare gikk bort og nappet billettene ut av hendene på både selger og kjøper, og kombinerte nappingen med Verdens Aller Kjipeste Blikk: Et blikk som sa ”Gjør dette igjen og jeg koker ungene dine i fettet fra resten av familien din”. Kos.

Da kampen kom i gang og Argentina hadde startet slaktingen av Brasil inne på stadion, startet helt andre aktiviteter på utsiden: Fortausdansing. Gamle som unge startet plutselig å svinge seg i organiserte danseformasjoner. Først litt pardans, tett fulgt av ti minutter synkron singeldansing. Vi ville jo trodd at de som deltar i den slags aktiviteter enten er gamle eller fryktelig nerdete, men her er det flere unge og hippe jenter i tjueårene som viser seg fra sin dansemessig aller beste side. Og det rareste av alt, er at vi kunne stått å sett på dansinga i timevis. Det var noe med kombinasjonen av smog, vær, mørke, merkelig musikk og dette pussige som utspant seg innimellom alle de stramme, bevæpnede politimennene og svette, billettløse svartebørshaier. Det var som å sitte på en brygge og bare stirre tanketomt på bølgene. Bortkastet tid selvfølgelig, men allikevel avslappende.                                                                            

Noe vel så underlig, men langt fra underholdende eller fascinerende er trenden med buktalerdukker i Beijing. Trend og trend: Det er snakk om to stykker hittil. Den ene satt på armen til en masete fyr fra brasiliansk tv, og den andre satt fast på ei feit amerikansk berte i 60 åra som hadde reist hele veien til Beijing for å forkynne Guds ord…med en kjip buktalerdukke. Kristne organisasjoner lurer av og til på hvorfor folk forlater kristendommen om dagen. Svaret sitter utafor Starbucks i Beijing med et svettehåndkle på låret, banankake i munnviken og hånda godt opp i rattata på en dukke med like mye sjarm som vannet i dass. Lykke til videre på ferden.

Siden vi allerede er inne på litt pussige ting: Utenfor håndballarenaen foregår det altfor mange forsøk på å prakke på tilskuerne kikkerter. Du leste riktig: Kikkerter. Har virkelig ballen i håndball blitt så liten at en kikkert er strengt nødvendig? Og hvorfor i alle dager er går alle selgerne rett til Thomas når de har en kikkert å tilby? Hva er det med Aleksander som gjør at han utstråler ”Han har garantert med seg en kikkert til enhver tid”?

Dagens lookalike: Kinesiske Steffen Tangstad. Kina-Steffen er kliss lik Norge-Steffen. Det er helt vilt. Han kunne når som helst stilt opp på norsk tv og gått for å være originalen. Mulig det er et lite problem med språket, men den sjansen er vi villige til å ta.

Dagens mat: Kjøttet vi fikk ut av hullet i en dør i en bakgate et stykke utafor allfarvei da vi ville se Argentina – Brasil på den ene ”restauranten” som hadde tv i strøket. Hva slags kjøtt det var, er umulig å fastslå. Men vi kan være skjønt enige om at kjøttet (?) var altfor mørt. Assosiasjonene går i retning hjerne, men vi håper på fugl. Hvilken som helst fugl egentlig.

La oss ta det siste fra gårsdagen aller først i dag: Vi røyk på litt andeblodsuppe i går, og det var selvfølgelig helt bunnløst forferdelig. Alt annet enn overraskende egentlig. Etterdønningene er derimot forbausende kraftige. Vi trenger neppe utdype, men at det finnes klystér i puddingform kan vi herved bekrefte. Det er da i hvert fall noe.

Vi har akkurat kommet tilbake fra håndballkampen mellom Norge og Sverige. Norge gjorde jobben på banen og Håndballens Venner gjorde tribunen rød som vanlig, så alt i alt var det en trivelig opplevelse. Det er mye lyd i de håndballglade, så vel norske som svenske.

Litt pussig må vi dog få lov til å si at det var med den langvarige lukten av leverpostei som de ungarske supporterne bidro med. På en måte håper vi at lukten faktisk kom fra leverpostei, men ingen fornuftige mennesker noe sted på denne planeten spiser så mye leverpostei over såpass lang tid. Problemet er alternativet; noen lukter, nei stinker, leverpostei. Vi har kjent mang en pussig kroppslukt i våre liv. Det er f.eks bare å ta en buss i Sevilla midt i rushtrafikken en mandag i juli, så dukker det opp mye rart, og vi innrømmer glatt at vi selv er blant bidragsyterne rent luktmessig.  Men at en av mulighetene for menneskelukt skulle være leverposteiodør, er skuffende. For menneskerasen altså. Apene kommer til å le av oss hvis de finner ut av dette, og franske gjess kommer til å organisere seg for å ta over planeten fra disse stinkende tobeinte svina.

Veldig mange datamaskiner og fotoalbum i Kina, kommer i løpet av høsten til å inneholde stivt oppstilte familiemedlemmer foran Fugleredet. Dette er et av de mer livlige. 

Som de fleste andre steder under dette OL, var også håndballarenaen krydret med hundrevis av trivelige og hjelpsomme funksjonærer. Her er topp 6 i anledning Norge-Sverige.

– Hun som sa ”Enjoy the games!”

– Hun som ved siden av som tilføyde et nytt ”Enjoy the games!”

– Hun som sto i mellom disse to og ropte sitt helt eget ”Enjoy the games!”, etter at vi hadde passert.

– Hun med megafonen som sto en meter unna og sa ”Hello”  til hver enkelt tilskuer. Et ”Hello” kan aldri bli for høyt.

– Han i sikkerhetskontrollen som ønsket oss ”Welcome to Beijing”. Som vi sa tidligere i uka: Vi er midt i byen, langt inne i landet. Det blir som å stå uti en skiløype ved Hamar og si ”Velkommen til Norge”.

– Hun som passer på at den bittelille Snickersstabelen er helt perfekt med sine 15 kalorifyldige kolli.

Dagens hodeplagg fra sandvolleyarenaen: et kremmerhushatt av avis og et kart over Beijing.  

Dagens mat: Ikke ennå.

Dagens lookalike: Pakistanske Luis Figo. Luis spiller på landhockeylaget til Pakistan og er nesten like god her som han er for Portugals fotballandslag.

Dagens TV: Barne-TV på morgenkvisten i Kina er noe annerledes enn kosestundene på NRK3 på morgenen. Kort oppsummering av dagens episode:

Et apemenneske med oransje kinnskjegg er den store helten. Han kjemper en langvarig kamp mot leopardmenneskekongen og hans fotsoldater. Det er mye sverd, sabler og macheter som brukes i slåsscenene. Det oransje apemennesket kan også trylle og det syns den lubne grisemannen er topp. For når Herr Grisepatte havner i knipa mot leopardfolket, puster Señor Oransje en magisk pust, og ut av munnen kommer 30 nye apegutter som kommer Grisepatte til unnsetning. Etter mye slåssing og en velfortjent seier over de onde leopardene, inhalerer Oransje alle de små krigerne sine igjen. Han redder så en prinsesse i tenårene og hennes staute prins. Prinsen er riktignok 30 år eldre enn henne og har et hode som ser ut som et bulkete fjell hvor tregrensa er et sted rundt ørene. Grisepatte ruller seg på ryggen i glede og rulleteksten passerer skjermen i tre forskjellige retninger.

Vi snakkes her og på P3 klokka 12 under hele OL.

I dag var vi på restaurant på et kjøpesenter, og på veien møtte vi disse som sto og mimet til dårlig musikk. Det var ikke et spesielt populært tilbud.

En av de første tingene folk lurer på når du er i Kina, er ”har dere spist hund?” Svaret er et rungende nei, niks, overhodet ikke. Og det kommer ikke til å skje heller. Og hadde vi hatt lyst på bikkje, er det litt mer vrient enn det var for et års tid siden. Myndighetene har i anledning OL satt i gang tiltak for å redusere voffespisingen. Det hjelper visstnok en god del på omdømmet til Kina i utlandet. Vi er i stand til å være enig.

Er du derimot fortsatt litt fysen på litt hundejuice, er Korea landet å besøke. Hundejuicen spes ut med proteiner og et par aromaer for å tone ned den sterke hundesmaken.

Men det er ikke bare hund som er pussig på smaksfronten her borte, og til lunsj i dag var det på tide å se frykten rett i øynene og gyve løs på en av hælvetessuppene vi har sett på menyene. Denne bloggens faste lesere håper nok at valget falt ned på den nydelige duesuppa vi avbildet tidligere i dette mesterskapet, men vi må nok skuffe dere der. Men trøsten er nær: Vi gikk for denne her:

Dette er en andeblodsuppe. La oss bryte opp dette ordet i dets tre sexy deler:

1.     Suppe

2.     Fra en av andens viktigere bestanddeler

3.     Nemlig det deilige blodet

På bildemenyen ser suppeskåla liten, nesten søt ut. I virkeligheten er den stor nok til å romme en basketball. Her har vi med flere liter andeblodsuppe å gjøre. Hadde Jesus hatt så mye mat for hånden hadde han kunnet mette et helt kontinent og ikke bare leirskolen ved vannkanten.

Suppa er ganske blank, men de store firkantede bitene som dupper oppi er et skremmende syn. De ser litt ut som skiver fra en kloss sjokoladepudding, bare litt rødere og litt gråere. Dette må være blodet fra minst to ender, og vi må dessverre si at Herr og Fru Kvakk-Kvakk smaker dårlig. Skammelig dårlig. En katastrofe. En hån mot både and og menneske.

Selve suppa smaker svette.

Kokende svette, med fettperler som gir leppene gløden til en døende mann.

Suppa er bare jævlig. Verken mer eller mindre.

Problemet er blodkladdene.

De er seige men glatte. Tennene må virkelig jobbe for å komme seg igjennom materien, og for hvert tygg klemmer en slintre seg opp i mellom noen av jekslene. Smaken er en blanding av en livløs tå, svak oppkast, snørr og buljong. Vi er begge vriene å få i brekningsmodus når det gjelder mat, men her setter alle halsens reflekser i gang. Andeblodet hakker seg fast i brekningspunktet og jukker taktfast løs på svelget i et forsøk på å få oss til å returnere maten. Den eneste luka som har åpna seg hittil, er den man sitter på, men takluka står parat.

Heldigvis ble vi servert rikelig.

Akkurat nå sier vi ”aldri mer!”, men om et par dager skal den utenomjordisk kjipe duesuppa til pers. Man kan da ikke reise helt til Beijing uten å spise mat som smiler til deg.

Dagens lookalike: Kinesiske Kristian Valen er mye på tv nattestid. Kina-Kristian selger klokker. Hjelpemiddel? Skriking selvfølgelig.

Dagens TV: De som leste vår første blogg fra Beijing husker kanskje at det gikk en dramaserie på tv her som involverte en mann som var halvt gris og som skulle brennes på et kors. Nå viser det seg at menneskegriskonseptet er en av bærebjelkene i kinesisk fjernsyn. Hver eneste dag dukker det opp en ny fyr med grisesnute og blafrende kjempeører. Og nesten hver gang jages han av horder illsinte mennesker, enhjørninger eller romvesener. Det er ikke høykvalitet, men for et utrent europeisk øye er det stor underholdning.

Dagens mat: Er det noe tvil? Seriøst?

Snakkes i morra både her og på p3 klokka 12.

Det er tidlig søndag morgen og vi har unnet oss noen ekstra timers søvn i dag.

Grunnen er enkel: I dag, 17. August 2008 er det nøyaktig 5 år siden FK Fotball gikk på lufta for aller første gang. Hver eneste søndag i 5 år har vi dasket ut ting fra fotballens verden som vi syns er verdt å nevne, men det føles overhodet ikke som 5 år siden. 3 virker mer riktig.

Såpass stolte er vi av at vi har holdt på så lenge, at vi spanderte en gjev frokost til Thomas i dag. Dagens delikatesse: Agurkjuice. Høres kanskje ikke så ille ut. Agurk har en forholdsvis diskret og frisk smak og den grønne kjeppen består strengt tatt bare av vann. Så ideen om agurk som alternativ til appelsin som tørsteslukker er forståelig. Det er inntil du smaker den grønne sausen. Med et enkelt møte mellom tunge og maltraktert agurk kan vi stryke Han Bøyde Grønne Stangen fra drikkekartet. Vi får finne andre måter å feire bursdagen vår på senere.

I går tok vi turen til Beijings Pattaya. En gate full av trær dekket av blinkende lys, barer som dunker ut kjipe blandinger av eurotechno og kinatechno, og folk på frenetisk jakt etter penger eller seksualpartnere. Det er ikke et sted å være for de av oss som foretrekker fred og ro, men det er sosialantropologisk svært underholdende. Prisene på drikkevarer er langt over prisene i Europa og pizzaen får du plass til på en vaskepollett. Hver eneste bar har en tv stående på utsiden og her viser de det meste av OL-relaterte ting: Bordtennis, turn, landhockey, talkshows, OL-sketsjer og skyting. Annenhver bule har en scene og underholdningen derfra er bisarr men allikevel svært unison. Malen er to tynne damer i små skjørt og en lubben fyr med langt hår. Damene synger så godt de kan og Señor Lubben spiller et eller annet instrument. Hvilket instrument varierer fra sted til sted. Vår favoritt er han som spiller hylende og drithøye gitarsoloer mens damene nynner småsurt i bakgrunnen.

Er ikke Beijings Pattaya noe for deg, kan du kanskje ta turen til Beijings Gotham City. Her finner du bl.a. statskanalen CCTV og deres store, knokete nybygg som deler byen i to. Noen hater den forvokste croquetbøyla, andre elsker den.

Dagens lookalike: Kinesiske Robbie Williams. Kina-Robbie er ca femti år gammel, har antydning til pukkelrygg, høye viker men helt sikkert en nydelig sangstemme.

Gårsdagens tv-øyeblikk: Usain Bolt’s ubegripelige vinnerløp som gikk i repeat på en av de utallige CCTV-kanalene. Umulig å gå lei av sånt.
Gratulerer med dagen til oss. I dag blir det muligens deilig duesuppe i bursdagsmiddag.

Svartebørs forbindes i stor grad med shabby, småfeite engelskmenn med tannlegefobi og innlærte setninger på det lokale språket. Hver gang det er en konsert eller et stort mesterskap i Norge, hører man en eller flere av disse tobente bolledeigene som messer ”T-shirts, femti kruuuuune. Femti kruuuune. Tickets! Veldi guuude plasse!”.

I går tok vi turen til boksearenaen for å snuse litt på stemningen rundt anlegget, og jaggu var førstemann vi møtte da vi kom ut av t-banen en engelskmann med billetter til overs. Men vi er i Kina; piratkopieringens stolte hjemland. Her kopieres alt fra klokker til cd’er, fra merkeklær til flatskjermer og sannsynligvis også en og annen OL-billett. I et slikt land blir det tydeligvis vanskeligere for Bolledeigene å få innpass, for britene med lommene fulle av billetter er i klart mindretall. Her er det unge, velkledde, kinesiske karer med smarte små herrevesker som regjerer markedet. Diskresjonen de viser er formidabel. De bare stryker så vidt forbi deg og lukter om du er i beit for en sitteplass inne på arenaen. Litt mer diskrete enn brølende briter på jakt etter penger til mer øl, horer og ihjælfritert mat.

Er man ikke hypp på å kjøpe billetter fra disse freelancerne, finnes det mer organisert salg også. På andre siden av gata fra stadion ligger en sigarettsjappe. De selger gigantiske pakker med sigg. Ingen inneholder mindre enn 300 røyk. Hakket lenger bak i butikken selger de et knallhardt utvalg av seksuelle leketøy. Her får man kjøpt diverse pæreformede ting som sannsynligvis skal gjemmes et sted i kroppen, i tillegg til diverse kvinnebekjentskaper som må fylles med luft. Bak kassa sitter en ung jente med stabel på stabel med billetter både oppå og under disken. Er du hypp på å kjøpe et par hele rader med billetter, er dette stedet for deg. Kreft, puling og svartebørs er deres business. Mor er sikkert stolt.

Publikum er en pussig miks av familie, folk fra samme land som en av bokserne, backpackere og de som ikke har fått billetter til noe annet. Og så er det våre nye venner fra Thailand. Syns de er hyggeligere enn han som står på dassen på pressesenteret og spør om hvor i Europa vi kommer fra.  

30 meter lenger ned i veien har de lokale valgt en noe bedre løsning som involverer en god stol, en lyktestolpe og et godt sovehjerte. På andre siden av veien fra dette igjen, har vi et Nord-Koreansk hotell og hvert tjuende sekund er vi millimetre unna å være øyenvitner til en eller annen ulykke. Enten i trafikken eller ved at noe detter ut av et vindu. Det hele gir en definitiv følelse av å være i Kina.

Dagens lookalike: Tyske Asbjørn Slettemark dukket opp under hotellfrokosten. Melon er ikke noe tyske Slettemark setter pris på. Pølse og eggerøre derimot…

Dagens mat: Familien i lobbyen på det nord-koreanske hotellet som gulpa nedpå hele frosker som om de var peanøtter. Det var ikke veldig sexy, men det lukta ekstremt godt.

Bon apetit.

Vi snakkes her og på P3 hver dag under OL klokka 12.

En grønnkledd kinesisk elitesoldat med skarpladd våpen respekteres naturlig nok 100% her i Beijing.

Det nye spyttereglementet som handler om å ikke gøgge halvkilos halsbuser absolutt overalt respekteres ca 80 %.

Når det gjelder bilisters respekt for fotgjengere som krysser gaten på knallgrønn mann, havner prosenten helt nede på 3, kanskje 4 %.

«Jasså du har grønn mann? La meg se om jeg kan meie deg ned.»

Vi vet dette er en stor og bortimot ferdigfortalt klisjé altså: Vestlige journalister som gnåler om trafikk i utlandet. Men ærlig talt!

Bussene ligger på hornet når de kommer i 70 km/t over fotgjengerfeltet hvis en myk trafikant har vært så frekk å finne på å bevege seg over de hvite stripene i asfalten, etter signal fra Herr Trafikklys.

Trafikklys er pynt. Hverken mer eller mindre.

Vi har vært her i halvannen uke og syns det er urealistisk og på grensen til feil at vi ikke har blitt truffet av flyvende mennesker ennå. Vår løsning på problemet med de kaklende gale bilistene som tydeligvis skyller ned rabieskakene sine med amfetaminmelk til frokost hver jævla dag, er å gå på rødt lys. Da er du av en eller annen grunn langt tryggere.

Man har hørt litt av hvert om taxisjåfører i asiatiske land, men her i Beijing kjører de nogenlunde sivilisert i forhold til skrekkhistoriene man har fått servert. Også dette er en klisjé. Men nok en gang: Ærlig talt altså!

Problemet her er at de sjelden vet hvor ting er. Kanskje ikke så rart i og for seg når man vet proporsjonene på dette beistet av en by. Det som vises som et lite kvartal på kartet, tar i realiteten 25 minutter med fly og består egentlig av fire bydeler, seks sjukehus, verdens tredje største dyrehage, et eget værsystem og et hittil uoppdaget språk.

Men til tross for disse enorme avstandene, syns vi det er et par ting disse kjedespyttende gutta bak rattet burde kunne finne ganske greit. OL-arenaene går enkelt nok for flesteparten. Flyplassen ligeså, men så begynner det å lugge. 

Vi bor rett ved hovedtogstasjonen. Bokstavelig rett over gaten. Bygget er gigantisk. Oslo S ser ut som ei kvise på rumpa til et lubbent nesehorn i forhold til Beijing S, eller Beijing Zhan som det egentlig heter. Stasjonen er byens suverent største og belysningen er den kraftigste som er benyttet i hele den østlige verden. Romfergen Challenger navigerte sannsynligvis utifra gjennskinnet fra dette bygget. Til tross for dette er ikke én eneste taxisjåfør her i byen i stand til å finne dette betongjuletreet uten å bruke ti minutter med et kart i fanget akkompagnert av banning, harking og demonstrativ spytting ut av vinduet. Fire av de fem gangene vi har tatt taxi hjem her, har vi vært under 5 minutter unna med bil og ikke én eneste gang har det gått greit.

Men du verden så moro det er.

Det viser seg at det heller ikke er lov til å kaste verktøyet sitt i søpla på dassen utenfor rostadion. Da blir det nok å bære på den gamle skiftenøkkelen et par dager til. 

Deilig TV-øyeblikk: En mor smører inn sitt fire år gamle barn med en vidunderkrem. Barnet vaskes, tørkes og blir plutselig smørblid. Hvorfor det? Joda, hudblekingskremen fungerte som den skal og nå slipper vesla den ubehagelige og naturlige kinesiske hudfargen. Jippi!

Dagens lookalike: Det kinesiske Drammen Sykehus. Drammen Sykehus er ikke en arkitektonisk perle her heller.

Dagens middagstips: Kokt dyresnute. Uvisst hvilket dyr, men tror (og håper egentlig), at det var snakk om grisesnute. Det fulgte med litt fjes og tenner også. Kokt i tomat.

Bon apetit.

Vi sees her og hver dag under OL på P3 klokka 12