For noen uker tilbake gravde Darwinekspedisjonen frem rester av en bokstavelig talt stein død, pansret kjempe, glyptodonten. Nå har vi endelig truffet på den mye mindre, men sprell levende slektningen dens, beltedyret.

Når tre biologer drar på ekspedisjon i ukjent land, er det selvsagt mange dyr vi håper på å få se. Noen mer enn andre, må vi innrømme. Ett av dem er beltedyret. Og nå har vi endelig truffet det!

Men først litt om omstendighetene rundt møtet.

Spenning og tragedie
Etter å ha forlatt Tierra del Fuego har vi måttet tilbakelegge flere hundre kilometer med grus og asfalt for å komme oss videre nordover mot neste punkt på reisen.

Langs veiene i Argentina er det – som hjemme i Norge – flere dyr som går igjen. Guanacoer var i begynnelsen et eksotisk innslag, men de har nå (nesten!) blitt en gammel vane for oss.

Det samme gjelder harer, som for øvrig er en innført art fra Europa. Det som gjør harer litt ekstra spennende, er at de har en tendens til å løpe foran bilen når vi kommer kjørende istedenfor å smette ut til siden.

Av andre tilskudd til den ellers ganske fiffige veiskiltfaunaen (se bilde 1) kan vi nevne, nandu, sau, hester og selvfølgelig kyr.

(Bilde 1) Pass opp! Joda, de har mange fjell i Argentina, men det får da være måte på!

Dessverre er det mange dyr som blir ofre for trafikken. ”Roadkills” i alle størrelser og tilstander ligger strødd langs veien med jevne mellomrom, ofte akkompagnert av flere rovfugler.

Vi skal være ærlige og innrømme at vi også har bidratt med vårt til denne dystre statistikken, selv om vi prøver å unngå det. På løse grusveier er unnvikelsesmanøvre imidlertid en farlig aktivitet, så det er ofte vanskelig å vike unna dersom noe skulle krysse vår vei.

For dem som vil se påkjørselsregnskapet for ekspedisjonen, se nederst i saken.

Biologtrim
For noen dager siden, mens solen duppet i horisonten og bensinmåleren for en gangs skyld koste seg rundt øverste strek, så Jens plutselig noe rart som bevegde seg over veien foran oss. Det liknet litt på en sykkelhjelm som tuslet av gårde med små, kjappe steg.

Vi bråbremset, og alle tre spratt ut av bilen og beinet etter.

Dyret var raskere enn vi hadde forventet, og utførte noen krappe finter på oss før Jens omsider fikk en hånd på det, noe som vises av videoen under.

Vi kjenner dette dyret kun fra bøker og bilder, men det var ingen tvil om hva det var på grunn av dens særegne utseende. Et beltedyr.

Armadillo 

Gomler med panser
Beltedyr tilhører en gammel og meget spesiell pattedyrgruppe som kalles gomlere (Xenarthra) som skilte lag fra andre pattedyrgrupper for ca 95 millioner år siden, mens dinosaurene fortsatt trampet rundt på kloden.

Xenarthra betyr ’rare ledd’ og refererer til en ekstra polstring mellom ryggvirvlene, noe som passer bra til den gravende atferden til mange gomlere.

Gomlere inkluderer også maurslukere og dovendyr.

På spansk heter beltedyr ’armadillo’ som betyr ”den lille pansrede”. Ingen tilfeldig tittel siden det mest karakteristiske ved disse dyrene er det læraktige skjoldet de har på ryggen, og som er delt opp flere belter.

Skjoldet fungerer primært som beskyttelse; både mot rovdyr og tornete kratt som mange av dem gjemmer deg i. På undersiden er de myke og pelskledde, som andre pattedyr.

Det finnes til sammen 20 arter beltedyr, og de er endemiske til Amerika, og størrelsen spenner seg fra det store kjempebeltedyret på 1,5 m og 60 kilo til det knøttlille kappebeltedyret på kun 10 cm.

Arten vi var så heldige å komme over heter stort børstebeltedyr, Chaetophractus villosus.

Legg merke til hvor kraftige bein den har. Perfekt utrustning til graving. Men jammen passer de godt til løping også, noe vi fikk erfare.

(Bilde 2) Jens viser stolt frem fangsten.

Darwinekspedisjonens beklagelige, men reelle regnskap
Så til sist altså, Darwinekspedisjonens regnskap for påkjørsler langs veien:

Jens har dessverre greid å kjøre på en fugl (vi vet ikke hvilken art) og tre harer. Kjetil har kjørt på en liten fugl, men som heller ikke kunne bestemmes til art selv om vi stoppet for å ta den nærmere i øyesyn (det var ikke så mye igjen). Tore har så langt, i god sørlandsånd, ikke kjørt på noe annet enn noen tusen insekter.

(Bilde 3) Beltedyret traff vi i nærheten av Tres Lagos i Argentina