Mange regner Buenos Aires for å være tangoens fødeby. I påvente av dokumentene som skal frigjøre bilen vår fra tollmyndighetenes varetekt, dro vi for bivåne ekte tango på argentinsk vis. Tango (både musikken og dansen) sies å uttrykke alt fra ømhet og seksuelt begjær til smerte og melankoli. Etter vårt besøk på en ekte tangoklubb, kan vi skrive under på at det ikke er å overdrive.

Vi i Darwinekspedisjonen har svært variert erfaring med tango. Jens har i mange år vært lidenskaplig opptatt av tangomusikk og vet også hvordan man skal danse tango. Kjetil og Tore stiller mildt sagt noe svakere. Tore har aldri danset tango, mens Kjetil kan vise til én time med opplæring på en biologikongress i Italia for noen år tilbake. En noe begrenset erfaring, med andre ord.

Nedslåtte blikk
På vei til en tradisjonell tangoklubb, var vi derfor glade vi hadde med oss Bjørn, en bekjent av Jens. Han besøkte Buenos Aires for første gang i 2004, den gangen utelukkende for å danse tango. Han ble bitt av basillen, og etter flere besøk bestemte han seg til slutt for å bosette seg her nede. I dag driver han et lite hotell, og er godt bevandret i byens tangomiljø. Ikke minst vet han å plassere føttene sine korrekt i en tett tango, med hvem det skulle være.

Da vi ankom tangoklubben, forhørte Bjørn seg med eieren av stedet om det var greit om vi filmet inne i lokalet. Vi fikk tillatelse mot at vi ikke fokuserte for mye av filmingen på ansiktene på dansegulvet. Å danse tango kan være en intim affære, og ikke alle dansende er her for å ta seg en svingom med den de takket ja til i bryllupet sitt. Nordmenn med filmkamera under armen må naturlig nok vise diskresjon.

Vi fant oss et bord lengst bak i lokalet. Like greit, synes vi. En avtale om å møtes på dansegulvet for en tango kommuniseres nemlig kun ved hjelp av øynene. Man ”stirrer” seg rett og slett til en dans. Så mens Bjørn øynet rundt i lokalet for å skaffe seg en dansepartner, forsøkte Tore og Kjetil å møte færrest mulig blikk.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/Oo33M3ZzE_M" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

På dansegulvet
De omtrent 20 parene i aksjon på dansegulvet beviste overfor blyge nordmenn at det er følelser som kjennetegner en ekte tango. Ømheten og begjæret mellom partnerne på dansegulvet var tydelig. Det samme var tilfredsstillelsen av å kunne avtale en dans med en partner man lenge hadde (bokstavelig talt) sett seg ut.

Aldersforskjell virket å være et ikke-tema i jakten på en dansepartner. Ofte så vi eldre herremenn i sin fineste stas i sensuell takt med unge, vakre kvinner på dansegulvet. I et tilfelle så det faktisk ut som om en eldre mann benyttet din kvinnelige dansepartner som krykke. Dette viste seg selvfølgelig å være et synsbedrag, for i neste øyeblikk svingte han henne rundt ved hjelp av noen bevegelser som overhode ikke hadde vært mulig å gjennomføre hvis han var dårlig til beins.

Jens fikk etter hvert prøve seg på dansegulvet. Derimot ble det ingen dans på Tore og Kjetil (denne gangen). Stemningen på en ekte argentinsk tangoklubb var likevel opplevelse nok. Og lysten til å lære seg tango har i hvert fall ikke blitt mindre etter dette.

Ekspedisjonsbilen vår er ”under arrest” i havna i Buenos Aires. Vi mangler et dokument for å tilfredsstille tollerne, og dermed kunne få bilen inn i landet. En advokat er satt på saken, og de nødvendige papirene er på vei med ekspresspost fra Sao Paulo. Mens vi venter, danser vi tango. Og spiser biff.

På grunn av finurlige regelverk i Sør-Amerika (som vi tror vi har kontroll på, men som i realiteten ligger flere hakk foran oss til enhver tid), er bilen vår foreløpig ”beslaglagt” på kaia i Buenos Aires.

Tolltrøbbel

Det hele skjedde da vi ankom Buenos Aires (Argentina) med ferje fra Uruguay, noe vi trodde skulle være en enkel affære. Ved ankomst ble vi ble mottatt av flere vennlige tolldamer, og vi gliste så godt vi kunne. Men det holdt dessverre ikke.

Det viste seg at papirene vi hadde på bilen vår, ikke var tilstrekkelige for å få den inn i landet. En brasiliansk bil eid av norske statsborgere er med andre ord ikke bare ”tut og kjør”. Kort fortalt trenger vi en spesiell bekreftelse fra bilforhandleren på at bilen er kjøpt på lovlig vis.

Det var i det hele tatt lite optimisme å spore.Tollerne ville sporenstreks sende oss i retur til Uruguay på neste båtavgang.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/36-FzDmAL9A" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Advokathjelp

Heldigvis, ved hjelp en god norsk kontakt i Buenos Aires, og en glimrende advokat, greide vi å hale det ut. Det endte med at vi fikk parkere bilen på havna inntil videre.

Nå venter vi på at de rette papirene skal ankomme med ekspresspost fra Sao Paulo. Det verste er at Uruguay sannsynligvis ikke hadde tillatt oss å ta med bilen inn i landet igjen, dersom vi skulle bli tvunget tilbake. De krever nemlig samme type dokument. Men grensevakta mellom Brasil og Uruguay var dessverre for opptatt av en fotballkamp på TV til å oppdage dette.

Så om papirene mot formodning ikke skulle dukke opp, blir Darwinekspedisjonen mildt sagt geografisk begrenset.

Skribleark

En mager trøst for Darwinekspedisjonens papir-rot, er at selv Darwin ikke alltid hadde helt kontroll på dokumentene sine.

Uferdige manuskripter pleide Darwin å gjemme i en trekasse under trappa i gangen. Deriblant et utkast til Artenes opprinnelse.Men med et hus fullt av kløktige og kreative unger, er ikke dette særlig til skjulested. Visstnok, skal flere av manuskriptene ha endt opp som tegnepapir.

Nå endte dette heldigvis bra for Darwin. Og vi regner med at vårt lille papirproblem ordner seg også. Fortsettelse følger.