Valdes er definert av UNESCO som World Heritage site. Med god grunn. Det spektakulære dyrelivet på denne utstikkeren i Atlanteren gjorde sultne biologøyne mette.

Elefantsel, sjøløver, maraer, guanacoer, fjellnandu, pingviner og en rekke sjøfugl er bare noen av de mange artene som dette stedet huser.

Men halvøyas (bokstavelig talt) største attraksjon er sørlig retthval. Fra juni til begynnelsen av desember trekker disse opptil 30 tonn tunge pattedyrene til de grunne kystområdene rundt Valdes.

Sårbar sørlig retthval
I likhet med de tre andre retthvalartene (grønlandshval, nordatlantisk retthval og stillehavsretthval), har sørlig retthval opp gjennom tidene blitt beskattet hardt. Retthvalenes tykke spekklag gjør at de flyter når de er døde. Retthval ble derfor ansett som de ”rette” (derav navnet) å skyte for hvalfangere, som slik slapp å streve med et synkende hvaloffer.

Faktisk ble bestanden av grønnlandshval, den største av retthvalene, så redusert av jakt at man lenge trodde den var utryddet.

I dag er samtlige retthvaler fredet, og forskning viser at bestandene er i ferd med å øke igjen. Likevel er sørlig retthval fortsatt i faresonen. Det er derfor svært viktig at det tilrettelegges for at farvannene rundt Valdes fortsatt får være retthvalenes tumleplass under parringssesongen.

Hvis ikke går disse bardebærende kjempene en usikker framtid i møte.

Dessverre var hvalene i ferd med å forlate Valdes da vi besøkte stedet. Vi fikk derfor ikke anledning til å observere dem. Nå venter et halt år ute på det åpne hav, før disse store pattedyrene på ny returnerer til de grunne farvannene utenfor Valdes.

Fantastisk fauna
På tross av sin relativt store størrelse (3600 kv. km.), er Puerto Pirámides med sine om lag 250 fastboende den største byen på Valdes. Her satte vi opp teltet vårt, før vi begynte å utforske halvøyas dyreliv.

Selv om store deler av Valdes er definert som nasjonalpark, er det flere store private estanciaer på halvøya. Grunnet hensynet til disse private jordeierne og halvøyas praktfulle dyreliv, er det svært restriktivt hvor man kan bevege seg på Valdes.

For eksempel fikk vi ikke ta saltsjøen som ligger rundt 40 meter under havoverflaten, nærmere i øyesyn. Dette området var helt stengt for ferdsel.

Men heldigvis er det blitt laget grusveier til noen fantastiske utkiksposter enkelte steder på halvøya. Langs disse grusveiene fikk vi ved flere anledninger se guanacoer og fjellnandu. Og når vi kom fram til kysten, ventet alt fra pingviner til sjøløver.

Vi likte Valdes.

(Bilde 1) Bilde fra Google Earth, som viser Pensula Valdes skikkende ut i Atlanterhavet.

(Bilde 2) Elefantsel (Mirounga leonina) som slapper av på stranda. Fett, fett, fett…

(Bilde 3) Gruppe med elefantsel på stranda.

(Bilde 4) Unge elefantselhanner lekesloss.

(Bilde 5) Fullvoksen sjøløvehann (Otaria flavescens) på vei opp av vannet.

(Bilde 6) Valdes er ikke bare sjøpattedyr og fugl. Dette reptilet fikk vi øye på like ved en sjøløvekoloni.

(Bilde 7) Jens og Tore i gang med å fange naturopplevelsene våre på film.

(Bilde 8) Det er strengt regulert hvor man har lov til å bevege seg på Valdes. Som oftest holdes man adskilt fra dyrene ved hjelp av gjerder. Dette sikrer at dyrene får fred og ro.

(Bilde 9) Mara (Dolichotis patagonum) er en stor gnager som lever på de patagonske sletter. På mange måter kan maraen likne en hare, men de er ikke spesielt nært beslektet (de tilhører faktisk hver sin familie).

(Bilde 10) Guanaco (Lama guanicoe) er et dyr nært beslektet med kamelene. Guanacoer er ofte å finne i områder liggende flere tusen meter over havet. Hemoglobin-nivået i blodet til disse dyrene er ofte langt høyere enn mange andre dyr, inkluderte mennesket.

(Bilde 11) Petrel i lufta. Valdes har et rikt fugleliv.

(Bilde 12)  Magellanpingvin (Spheniscus magellanicus) er oppkalt etter dens oppdager, den sagnomsuste portugisiske oppdageren Ferdinand Magellan.

(bilde 13) Pingviner og snø hører ikke alltid sammen. Flere pingvinarter lever i mer tempererte strøk, slik som magellanpingvinen.

Det er mange måter å oppdage nye arter på. Darwin måtte for eksempel sette tennene i en fjellnandu før han forsto det var en ny art han hadde på tallerkenen.  Vi så sprell levende fjellnanduer ute på de Patagonske sletter på vår vei videre sørover.

Det eksisterer to arter nandu, fjellnandu og stornandu, og begge er endemiske til Sør-Amerika. Disse fuglene er store og tunge, og ingen av artene er i stand til å fly.

Fjellnanduen er derimot en ypperlig sprinter. Toppfarten er på rundt 60 kilometer i timen og for å unnslippe predatorer er de også i stand til å raskt skifte løperetning.

Hannen som bleieskiftarbeider
Fjellnanduen er polygam, noe som betyr at hannen befrukter flere hunner. Faktisk kan antallet partere for hannen komme opp i et tosifret antall.

Men jo flere hunner en hann parrer seg med, dess mer jobb for ham i framtida. Det er nemlig hannene som har det fulle ansvaret med å passe på egg og kyllinger.

Ser man en enslig fjellnandu i etterkant av parringssesongen, kan man derfor være ganske sikker på at det er en hann. Rundt beina på den befinner det seg også mest sannsynlig en skokk med kyllinger, eventuelt en haug med egg.

Det er primært hanner vi har observert så langt. Se video under:

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/CxEHspk5Li8" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Liten geografisk overlapp
De to nanduartene er ganske like av utseende, men fjellnanduen er noe mindre av størrelse og har blant annet fjær lengre ned på de noe kortere beina.

Med unntak av området rundt Rio Negro i Argentina, er de to nanduartene sjeldent å finne i samme område. Stornanduen holder seg stort sett nord for Rio Negro, mens fjellnanduen holder seg sør for denne elva.

Det skarpe geografiske skillet mellom hvor man finner de to nanduartenes er bakgrunnen for en artig, liten historie om Darwin i Patagonia.

Spektakulært måltid
Stornanduen var en beskrevet art på tidspunktet Darwin observerte den på sine reiser i Uruguay og i nord-Argentina. I Bahia Blanca fikk derimot Darwin høre fra gauchoer om en annen type nandu, som skulle finnes lenger sør.

Det var få andre Darwin snakket med som hadde sett denne fuglen, men han stolte på gauchoenes observasjoner. Antageligvis syntes han det var en spennende tanke at det kanskje fantes en ny fugleart av den størrelsen, som ingen før hadde beskrevet.

Da Darwin besøkte det sørlige Patagonia noe seinere, hadde tegneren ombord på H.M.S. Beagle skutt en nandu som var langt mindre enn nanduene de hadde sett før.

Ingen tenkte noe videre over det, og fuglen ble tilberedt til middag.

Etter endt måltid, kom plutselig Darwin på hva gauchoene lenger nord hadde fortalt ham. Han skyndte seg å raske sammen restene av fuglen han nettopp hadde spist og sendte alt sammen til London.

Hjemme i Storbritania ble det konstatert at Darwins matavfall representerte en ny art. Fuglen ble gitt det vitenskapelige navnet Rhea darwinii (fjellnandu på norsk) etter dens oppdager og fortærer.

Det skal nevnes at det kun var på hengende håret at det ikke ble fjellnandu-middag på Darwinekspedisjonen også. Bare se her:

(I dag er det vitenskapelige navnet til fjellnanduen Pterocnemia pennata. Av ulike årsaker har flere av artene Darwin oppdaget på sin reise rundt om i Sør-Amerika skiftet navn.)

Bildet viser tegningen av fjellnandu (Pterocnemia pennata) som ble publisert i The zoology of the voyage of H.M.S. Beagle fra 1841. Tegningen er laget av John Gould,  personen som ut i fra restene etter Darwins fuglemåltid klassifiserte fjellnanduen som en ny art.