Jens Ådne fikk for en stund siden nærkontakt med Sør-Amerikas farligste dyr.  Her kan du se hvordan det gikk.

Instituto Butantan er et forskningsinstitutt som ligger vegg-i-vegg, eller rettere sagt skogholt mot skogholt, med universitetet i Sao Paulo. Jeg har vært med Marta Antoniazzi og Carlos Jared og sett på dyrene de har i laben sin hele dagen (du kan lese litt om dem her og her), men kl. 5 finner jeg og Carlos ut at vi bør gå opp på en liten kafé inne mellom forsknings- og museumsbygningene.

Kaféen er et lite, lavt hus med et stort, åpent område med små bord og stoler under et hvit soltak. Det fungerer som samlingspunkt for forskerene og andre som arbeider på Butantan. Etter en halv kopp kaffe kommer Joao Luis, en bekjent av Carlos, og slår seg ned sammen med oss. Joao har hvitt skjegg og et ganske sløvt blikk, på seg har han en løs, hvit linskjorte.

Mens Joao kjøper kaffe forklarer Carlos at han har kjent ham i 30 år og at han er lege. Men ikke av den typen som er ute etter penger og prestisje. Han har arbeidet nesten hele livet med å behandle slangeofre. Instituto Butantan ble startet av Vital Brasil. Det høres nesten ut som et kunstnernavn, men er navnet på en av Brasils mest kjent forskere gjennom tidene. Tidlig i forrige århundre utviklet han de første motgiftene mot de slangeartene som finnes i Brasil. Siden den gang har en liten legevakt tatt imot pasienter som er bitt eller skadet av gift fra dyr og planter i nærområdene til Sao Paulo.

Joao spør om jeg vil se på hva de driver med på legevakten. Jeg synes det låter interessant, og jeg blir med ham etter kaffepausen.

Legevakten er et lite, men temmelig langt hus med en etasje. Inngangen er i den ene kortveggen, og innenfor er et lite venteværelse. Fra venteværelse går en lang gang innover midt i huset. På høyre side er det små rom der pasienter ligger i senger, mellom to og fire senger i hvert rom. Rett innenfor gangen sitter en lege i hvit frakk og konsulterer en mann i 40-årene. I et stykke papir ved siden av ham ligger en død edderkopp. I det vi går forbi sier Joao; Det er bare en Lycosidae – helt ufarlig, men folk kan jo ikke noe særlig biologi, så mange av de som kommer hit engster seg unødig etter å ha blitt bitt av harmløse dyr.

Joao tar meg med inn på tre pasientrom av totalt fire. I det første ligger to små gutter. De er begge bitt i foten og de er temmelig hovne rundt bittstedet. Mødrene deres er med dem og det er de som ser mest bekymret ut. Jeg ser hullene etter slangetennene ved ankelen til den ene gutten, som får motgift fra en dryppose fra et stativ ved siden av senga. Joao sier at han er bekymret for en av guttene.

Det tok 11 timer før han kom seg til legevakten og fikk motgift og det er egentlig litt i meste laget. Særlig for et lite barn. Jeg spør hva som er verste scenario. Joao forklarer at dersom vevet fortsetter å ødelegges sendes pasientene til sykehuset i Sao Paulo for vurdering av en amputasjon.

I det siste rommet ligger de kroniske pasientene. Joao snakker litt med dem på portugisisk, og jeg får se bittstedene og skadene. Grunnen til at disse er vanskeligere å behandle er at det har tatt lengre tid før de har kommet hit.

Det er vanskelig å anslå noen alder på disse kroniske passientene, men jeg ville kanskje tro omlag 45 år, kanskje yngre. En av dem ble bitt i armen like under skulderen. Armen er hoven og blå-lilla. En annen er bitt i leggen. Joao kjenner etter, og ber meg gjøre det samme.

Jeg føler meg litt utilpass med å komme sånn rett inn og kjenne på skadene, så jeg går ikke så grundig tilverks som jeg normalt ville gjort. Stort sett har jeg jo med dyr å gjøre, og da slipper jeg akkurat dette med å komme så nært oppi min egen art, mennesket.

Joao spør om jeg kjente at det var mykt. Det gjorde jeg egentlig ikke, men jeg nikker. Selv om det er interessant å se hvordan slangegiften til jararaka-slangen løser opp vevet til byttet, blir det vanskelig å skille dette klart fra det faktum at pasientene ikke vet utfallet på skadeforløpet.

Det begynner å bli seint og Joao ber meg komme tilbake dagen etter så vi kan se litt nærmere på hvordan behandlingen skjer. Han har en avtale på formiddagen, og jeg spør om det passer etter lunsj, kl. ett, kl. halv to?

Litt forsinket, omtrent kl. to ankommer jeg instituttet til Marta og Carlos dagen etterpå, og møter Carlos på kontoret hans. Vi går sammen opp til legevakten, og er bare så vidt kommet til inngangen når Joao kommer gående i retning fra kafeen. Joao går inn først, Carlos snur seg til meg å sier: Ikke si at vi også er forsinket! og ler så høyt at Joao antakelig aner hva det gjelder.

Etter en kort samtale blir jeg med Joao, som viser meg rundt. Vi går først inn i rommet med kroniske pasienter, og pasienten som vi hilste på dagen før er der også i dag. På samme rom ligger fire andre pasienter.

Det er lettere å få rett behandling dersom et slangeoffer har med seg slangen som beit, men det er bare en av disse kroniske pasientene som har. Joao spør om det er greit om vi filmer ham, og det har pasienten ingen problemer med det, det kan snarere virke som om han synes det er litt stas å bli filmet.

Joao bretter opp ermene til pasienten og viser meg hvor slangen beit og hvordan slangegiften har forårsaket ganske store skader nedover armen. Mot skulderen er det fortsatt to tydelige mørke prikker der slangen presset inn hoggtennene sine litt under to døgn tidligere.

Pasienten, som også heter Joao, forteller at han er bygningsarbeider, og skulle plukke opp noen mursteiner da slangen plutselig angrep ham. Han var sliten, og så den ikke før den hogg til. Tross bittet fra slangen klartet han å fange den slik at legen som behandlet ham kunne være helt sikker på hvilken art og hvilken størrelse slangen var som er det viktigste for å finne fram til rett behandling – i tillegg til symptomene selvfølgelig.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/LGd4dw1qa9k" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

I løpet av det siste døgnet har han fått 6 doser med motgift, og regelmessig testes blodet for å overvåke hvordan motgiften virker. En sykesøster kommer inn for å ta en ny blodprøve og vi lar pasienten ligge ned i senga si igjen. Hun tar med blodprøven over gangen og overfører den til et vanlig, fingertykt reagensrør. Joao forklarer at røret får stå i et varmebad på 30 grader. Testen er egentlig ganske enkel; etter en halvtime tar de opp reagensrøret, heller det på skrå og ser om blodet har koagulert. Dersom det fortsatt er flytende er det fortsatt aktiv slangegift i blodet til pasienten, og mer motgift må til.

Jeg har egentlig avtalt å filme noen av barna, men det er barne-TV i rommet der de yngste ligger, så vi går i stedet opp til herpetologisk institutt, et annet hus på campus. Vi går ca. fem minutter forbi et lite skogholt, og ned til en mye større bygning enn legevakten. Jeg blir tatt med inn av en herpetolog som heter Marcelo Ribeiro Duarte. (En herpetolog er en biolog som arbeider med krypdyr eller amfibier). Jeg gir ham en lapp med et nummer slik at han kan finne slangen som bet pasienten vi nettopp har snakket med.

Jeg blir overrasket over at den er levende. I et glass er en Jararaca-slange som vi tar med ut og filmer den i gresset utenfor bygningen. Marcelo spør om jeg vil se noen større slanger, jeg sier sjølsagt ja. Vi går inn og han henter en mye større slange fra et stort bur.

Denne slangen er noe mer aggressiv, og rassler med halen som en klapperslange. Det samler seg etter hvert en liten tilskuerskare, og jeg får flere tilrop om at jeg må være forsiktig, bl.a. påpeker Joao at det ikke er flere senger på legevakten. Akkurat dette er faktisk ingen overdrivelse! I grunnen er det litt urovekkende at Joao virker såpass engstelig; han arbeider jo tross alt med behandling av slangebitt, men jeg føler at jeg har ganske god kontroll. Marcelo sier ingenting, så jeg velger å høre på ham.

Slangen hogger ganske plutselig mot kameraet, men jeg er usikker på om jeg fikk filmet det ordentlig, og spør om det er noen måte jeg kan framprovosere et angrep. Marcelo foreslår at jeg fører kamera raskt mot slangen. Det fungerer, og det kommer noen flere angrep på kameraet. Jeg ser nå at den hver gang hogger etter mikrofonen. Det er ikke noe rart; den har en grå, pelskledd vindhette! I slangens øyne minner den sikkert om en lite pattedyr – prima slangemat med andre ord.

Kan det være at den lille slangehjernen ikke klarer helt å skille mellom matauk og en farlig situasjon der den selv blir angrepet? Eller kan det være at den tenker seg at det må være dette ”mikrofondyret” som er årsaken til hele det skumle angrepet (mitt angrep på slangen altså)? Eller kanskje tror den at denne rare kameratingen er mest sårbar der det er tjukk, grå pels – som magen på et lite beltedyr?

Etter at vi har filmet i omtrent en halvtime, går vi inn, og Marcelo tar meg med inn i slangesamlingen på instituttet. Det er omtrent som en liten hangar med høye hyller med glassbeholdere fulle av slanger! Han sier at det er en av de største slangesamlingene i verden, antagelig nummer tre. Det kan jeg gjerne tro.

Marcelo viser meg samlingen av slanger som er brakt inn av pasienter. Se videoen under:

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/t8T5sSUOmJ8" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Innenfor ”hangaren” er et nytt rom med den medisinske samlingen; slanger som pasientene har hatt med seg. Jeg spør hvor mange av slangene jeg ser i rommet som har medført dødsfall. Han anslår ca. 3000. Jeg peker på en stor slage og spør om det er en anakonda. Ja, men vi har en mye større ute i labben, en som er ca. 5,5 meter.

Vi går tilbake, og Marcelo åpner lokket på en stor plastboks, fylt til randen med sprit, og i tillegg en svær anakonda. Marcelo mener den veide 83 kilo. Jeg synes det virker lite, men jeg har liten erfaring med å veie slanger – stor er den uansett.

Jeg spør om hvorfor noen har drept et så vakkert dyr og Marcelo forklarer at denne anakondaen levde i et område som ble demmet opp for flere år siden i forbindelse med et vannkraftverk. Fiskerne i omrødet begynte å sette garn i denne kunstige innsjøen, men området var også gode jaktmarker for anakondaer, og denne uheldige slangen klarte å vikle seg inn i et av garnene. Da fiskerne kom for å trekke garnet en morgen fant de slangen druknet. Anakondaer klarer å holde pusten en god stund, men flere timer blir altfor mye.

Dagen er snart over, og jeg er nok en gang imponert over hvor mange interessante arbeidsområder som blander nytteverdi i samfunnet med vitenskaplig forskning på Instituto Butantan. Det er helt klart at en slik liten legevakt ville ikke kan bestemme alle de ulike dyrene folk har med seg – for legene som arbeider der er det sjølsagt en gullgruve at de ligger midt blant forskningsinstitutter der det sitter eksperter på nærmest alle dyregrupper. Men forskerne nyter også godt av nærheten; ikke bare er det lettere for dem å finne finansiering fra private til prosjekter med en klar og direkte samfunnsnytte. Mange av de vitenskaplige problemstillingene de arbeider med har rot i problemene til enheter som den lille legevakten og de sikrer en jevn tilgangen på dyr og preparater som ellers ville krevd ekstra ressurser å skaffe tilveie.