Artenes opprinnelse endret radikalt vårt syn på naturen, og vår plass i den. Det ville derfor ikke være noen overraskelse om bokas første kapittel tok for seg tidligere teorier om artenes tilblivelse, relevante filosofiske betraktinger og liknende. Men det gjør det ikke. Første kapittel handler mest om duer.

Eksosbefengte storbyer langs vår rute har bydd på lite dyreliv. Men én trofast innbygger ser aldri ut til å svikte, enten det er i Brasil eller Chile. Bydua tusler rundt og kurrer på sin sedvanlige måte, og ser ut til å trives i vårt selskap.

Dette gir oss påskudd til å fortelle om en viktig illustrasjon for Darwins teori om evolusjon gjennom naturlig utvalg, nemlig variasjon hos domestiserte arter og kunstig seleksjon. Temaet preger hele første kapittel av Artenes opprinnelse.

Duer, og andre ålreite dyr

En av de store farsottene i det viktorianske England var dueavl. Den noe spesielle fritidssysselen gikk på tvers av klasseskiller og profesjoner. Det gikk sport i å avle fram individer med særegne trekk, enten det var snakk om stilig fjærdrakt eller punktlig brevleveranse.

Darwin lot seg også rive med, men av andre årsaker enn avlere flest.

Med et trenet øye gikk Darwin nemlig vitenskapelig til verks for å undersøke hvordan de ulike ”menneskeproduktene” var dannet, varierte og ble endret gjennom kunstig seleksjon. Dette var noe få hadde gjort før ham.

Og når det gjaldt fakta, var ikke Darwin kresen. Han forhørte seg med dueavlere fra alle samfunnslag, også dem som var lavere enn hans eget. Han ble også medlem av ikke mindre enn tre dueavls-klubber.

Det skal nevnes at Darwin ikke kun begrenset seg til duer. Andre domestiserte arter som kål, hunder, harer og sauer opptok ham også i stor grad. Men fra 1855 og fram til han begynte å skrive på Artenes opprinnelse sommeren 1858, var det duer som sto i hodet på ham.

Variasjon som råmateriale

Den selekterende kraften i naturen kan være vanskelig å observere. Men for Darwin var menneskets selektive styring av domestiserte arter en relevant sammenlikning. Darwin hadde forstått at grunnprinsippene for endring er i stor grad de samme i begge tilfeller.

La oss fortsette med duer. Duer varierer i trekk. Noen har korte nebb, andre har lange nebb; noen har ekstravagant fjærdrakt, andre har et mer pjuskete utseende (i våre øyne, vel å merke) osv.

Darwin hadde lite greie på den genetiske basisen for arv og variasjon. Likevel var det åpenbart for ham at de fleste av de varierende trekkene var mer eller mindre arvelige. Som hos oss mennesker hadde dueavkom en tendens til å likne sine foreldre.

Hvis man gjennom flere generasjoner kun lot individer med spesifikke egenskaper få parre seg, kunne man endre duer (og andre arter) og ’tilpasse’ dem menneskets preferanser.

En liten samling av hunder vi har truffet i løpet av eksepedisjonen (untatt forfaren, ulven; foto: U.S. Fish and Wildlife Service, Wikimedia Commons)

Trolig har vi helt siden vi begynte å temme ville arter for omkring 10 000 år siden, selektert til fordel for visse egenskaper. Enten det er snakk om tamhet, kjøtt, ull eller melk.

Og etter flere tusen år har vi altså avlet fram arter som i dag er mer eller mindre uvurderlige for våre samfunn. Og som er betydelig modifisert fra sine ville forfedre.

Det er for eksempel ikke så veldig mye ved en chihuahua som minner om en ulv lenger.

Avstamning med modifisering

Darwin argumenterer også for at de ulike duerasene er utviklet fra én stamform, nemlig klippedua, Columba livia (deriblant bydua). Han hevder videre at dette sannsynligvis er tilfelle for andre av våre husdyr også.

Ulikhetene mellom duerasene er så store at de trolig ville blitt klassifisert som egne arter av ornitologer, dersom de hadde blitt fortalt at det var ville fugler, skriver han.

Samling av ulike domestiserte dueraser 

For Darwin var dette selvsagt relevant, etter som det viste at én art kan gi opphav til flere former når de utsettes for ulike seleksjonstrykk (i dette tilfellet menneskelige preferanser).

Darwins duer kan nok ikke tilskrives noen spesiell rolle for selve oppdagelsen av evolusjonsteorien, men den ga han innsikt i endringskraften til seleksjon når individuell variasjon i en populasjon var til stedet.

Vesensforskjell

En åpenbar forskjell mellom kunstig seleksjon og naturlig seleksjon, er at førstnevnte er drevet fram av en bevisst selekterende agent, nemlig mennesket. I naturen er det naturligvis annerledes. Og Darwin var påpasselig med å gjøre en distinksjon mellom de to formene for seleksjon.

Med kunstig seleksjon kan markante endringer skje i løpet av bare noen få generasjoner (hos arten man selekterer på). Darwins poeng var at naturen, gjennom å la de individene innenfor hver art som var best tilpasset levemiljøet sitt, på liknende måte kunne skape like store forandringer, gitt mange nok generasjoner. Uansett hvor små, gradvise og usynlige endringene syntes å være i løpet av en mannsalder.

Som Darwin selv skriver i kapittel tre av Artenes opprinnelse:

«We have seen that man by selection can certainly produce great results, and can adapt organic beings to his own uses, through the accumulation of slight but useful variations, given to him by the hand of Nature. But Natural Selction, as we skall hereafter see, is a power incessantly ready for action, and is as immesurably superior to man’s feeble efforts, as the works of Nature are to those of Art.”