Bildokumentene som myndighetene i Argentina etterspurte, har endelig dukket opp i posten. Å hente ut bilen vår fra tollernes varetekt, skulle derfor ikke by på noen problemer. Trodde vi. Vi burde selvfølgelig visst bedre.

Lenge så alt ut til å være i skjønneste orden. Tollerne på havna nikket og smilte da vi viste fram de nye dokumentene våre, og ikke lenge etter ga de oss klarsignal til å kjøre bilen ut av havna. Vi var utrolig lettet og glade. Ekspedisjonen kunne fortsette.

Vi skulle imidlertid ventet litt med jubelscenene. Da vi vridde om nøkkelen, var bilen nemlig helt død. Batteriet var fullstendig flatt.

Gode hjelpere og en ”jump-starter”
Havnepersonalet forsøkte å hjelpe oss så godt de kunne. Men etter flere forsøk på å starte bilen med nyinnkjøpte startkabler, ga de til slutt opp. De ba oss heller kontakte et bilservice-firma.

Men det var lettere sagt enn gjort. Ingen av firmaene som ble kontaktet var spesielt interessert i å komme ned på havna for og hjelpe oss. Kun én sa han ville komme, men han dukket aldri opp. Så vidt vi forsto hadde han gått tom for bensin, og kunne derfor ikke hjelpe oss likevel.

Vi investerte deretter i en oppladbar «jump-starter», som vi håpet skulle sikre bilbatteriet vårt nok strøm til å starte motoren.

«Jump-starteren» skulle vise seg å være et godt kjøp. Bilen våknet med et brøl, og smilene var raskt tilbake i ansiktene våre. Kort tid etter forlot vi havneterminalen.

Omringet av politi
Hvor lenge var Darwinekspedisjonen  i paradis. Tja. Rundt 45 sekunder?

Etter å ha tilbakelagt omtrent 200 meter på argentinsk jord, ble vi stoppet av to politimenn. Kort tid etter var bilen omringet av myndighetspersoner fra forskjellige etater. Vi forstod ikke så mye av situasjonen, men vi ante uråd.

Etter mye om og men, og etter å ha fremlagt bilens dokumenter på ny, fikk vi beskjed om å returnere til havneterminalen. Det viste seg at vi trengte ENDA et papir med nye underskrifter og stempler før vi kunne bruke bilen i Argentina.

Vel tilbake på fergeterminalen, atter en gang, mottok vi relativt raskt det siste dokumentet. I sterk kontrast til tidligere erfaring. At bilen så ikke ville starte igjen da vi skulle dra, tok vi med knusende ro. Hva har man ellers en ”jump-starter” til?

Klare for nye eventyr
Nå går ferden endelig sørover i Argentina, mot nye opplevelser og erfaringer. Første stopp er Punta Alta. Der skal vi være med noen forskere å lete etter fossiler. Vi gleder oss veldig og vi lover å fortelle om hvordan det gikk.

(Bilde 1) Tore er skeptisk. Vi har endelig alle dokumentene argentinske tollmyndigheter har etterspurt, men det viser seg likevel vanskelig å få bilen ut av havna. Bilens batteri er flatt. Men det er fortsatt håp. Havnepersonalet har nemlig lovet å hjelpe oss med å få bilen i gang igjen. Veldig hyggelige folk.

(Bilde 2) Tore er oppgitt. Havnepersonalet har forsøkt sitt beste, men det hjalp ikke. Bilen vår er og blir like død som Elvis. Neste forsøk blir å kontakte noen service-folk, som kan komme og ta en titt på bilen.

(Bilde 3) Tore er (sterk!) og frustrert. Service-folka som skulle hjelpe oss kom aldri og Tore er derfor fast bestemt på å bære bilen vår ut av havneterminalen og til stedet vi bor i Buenos Aires. Frustrasjonen er med andre ord til å ta og føle på. Det hele endte med at bilen ble stående på havna en natt til. Heldigvis ordnet alt seg dagen etter, og nå går bilen som ei klokke igjen.

Mange regner Buenos Aires for å være tangoens fødeby. I påvente av dokumentene som skal frigjøre bilen vår fra tollmyndighetenes varetekt, dro vi for bivåne ekte tango på argentinsk vis. Tango (både musikken og dansen) sies å uttrykke alt fra ømhet og seksuelt begjær til smerte og melankoli. Etter vårt besøk på en ekte tangoklubb, kan vi skrive under på at det ikke er å overdrive.

Vi i Darwinekspedisjonen har svært variert erfaring med tango. Jens har i mange år vært lidenskaplig opptatt av tangomusikk og vet også hvordan man skal danse tango. Kjetil og Tore stiller mildt sagt noe svakere. Tore har aldri danset tango, mens Kjetil kan vise til én time med opplæring på en biologikongress i Italia for noen år tilbake. En noe begrenset erfaring, med andre ord.

Nedslåtte blikk
På vei til en tradisjonell tangoklubb, var vi derfor glade vi hadde med oss Bjørn, en bekjent av Jens. Han besøkte Buenos Aires for første gang i 2004, den gangen utelukkende for å danse tango. Han ble bitt av basillen, og etter flere besøk bestemte han seg til slutt for å bosette seg her nede. I dag driver han et lite hotell, og er godt bevandret i byens tangomiljø. Ikke minst vet han å plassere føttene sine korrekt i en tett tango, med hvem det skulle være.

Da vi ankom tangoklubben, forhørte Bjørn seg med eieren av stedet om det var greit om vi filmet inne i lokalet. Vi fikk tillatelse mot at vi ikke fokuserte for mye av filmingen på ansiktene på dansegulvet. Å danse tango kan være en intim affære, og ikke alle dansende er her for å ta seg en svingom med den de takket ja til i bryllupet sitt. Nordmenn med filmkamera under armen må naturlig nok vise diskresjon.

Vi fant oss et bord lengst bak i lokalet. Like greit, synes vi. En avtale om å møtes på dansegulvet for en tango kommuniseres nemlig kun ved hjelp av øynene. Man ”stirrer” seg rett og slett til en dans. Så mens Bjørn øynet rundt i lokalet for å skaffe seg en dansepartner, forsøkte Tore og Kjetil å møte færrest mulig blikk.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/Oo33M3ZzE_M" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

På dansegulvet
De omtrent 20 parene i aksjon på dansegulvet beviste overfor blyge nordmenn at det er følelser som kjennetegner en ekte tango. Ømheten og begjæret mellom partnerne på dansegulvet var tydelig. Det samme var tilfredsstillelsen av å kunne avtale en dans med en partner man lenge hadde (bokstavelig talt) sett seg ut.

Aldersforskjell virket å være et ikke-tema i jakten på en dansepartner. Ofte så vi eldre herremenn i sin fineste stas i sensuell takt med unge, vakre kvinner på dansegulvet. I et tilfelle så det faktisk ut som om en eldre mann benyttet din kvinnelige dansepartner som krykke. Dette viste seg selvfølgelig å være et synsbedrag, for i neste øyeblikk svingte han henne rundt ved hjelp av noen bevegelser som overhode ikke hadde vært mulig å gjennomføre hvis han var dårlig til beins.

Jens fikk etter hvert prøve seg på dansegulvet. Derimot ble det ingen dans på Tore og Kjetil (denne gangen). Stemningen på en ekte argentinsk tangoklubb var likevel opplevelse nok. Og lysten til å lære seg tango har i hvert fall ikke blitt mindre etter dette.