For noen uker tilbake gravde Darwinekspedisjonen frem rester av en bokstavelig talt stein død, pansret kjempe, glyptodonten. Nå har vi endelig truffet på den mye mindre, men sprell levende slektningen dens, beltedyret.

Når tre biologer drar på ekspedisjon i ukjent land, er det selvsagt mange dyr vi håper på å få se. Noen mer enn andre, må vi innrømme. Ett av dem er beltedyret. Og nå har vi endelig truffet det!

Men først litt om omstendighetene rundt møtet.

Spenning og tragedie
Etter å ha forlatt Tierra del Fuego har vi måttet tilbakelegge flere hundre kilometer med grus og asfalt for å komme oss videre nordover mot neste punkt på reisen.

Langs veiene i Argentina er det – som hjemme i Norge – flere dyr som går igjen. Guanacoer var i begynnelsen et eksotisk innslag, men de har nå (nesten!) blitt en gammel vane for oss.

Det samme gjelder harer, som for øvrig er en innført art fra Europa. Det som gjør harer litt ekstra spennende, er at de har en tendens til å løpe foran bilen når vi kommer kjørende istedenfor å smette ut til siden.

Av andre tilskudd til den ellers ganske fiffige veiskiltfaunaen (se bilde 1) kan vi nevne, nandu, sau, hester og selvfølgelig kyr.

(Bilde 1) Pass opp! Joda, de har mange fjell i Argentina, men det får da være måte på!

Dessverre er det mange dyr som blir ofre for trafikken. ”Roadkills” i alle størrelser og tilstander ligger strødd langs veien med jevne mellomrom, ofte akkompagnert av flere rovfugler.

Vi skal være ærlige og innrømme at vi også har bidratt med vårt til denne dystre statistikken, selv om vi prøver å unngå det. På løse grusveier er unnvikelsesmanøvre imidlertid en farlig aktivitet, så det er ofte vanskelig å vike unna dersom noe skulle krysse vår vei.

For dem som vil se påkjørselsregnskapet for ekspedisjonen, se nederst i saken.

Biologtrim
For noen dager siden, mens solen duppet i horisonten og bensinmåleren for en gangs skyld koste seg rundt øverste strek, så Jens plutselig noe rart som bevegde seg over veien foran oss. Det liknet litt på en sykkelhjelm som tuslet av gårde med små, kjappe steg.

Vi bråbremset, og alle tre spratt ut av bilen og beinet etter.

Dyret var raskere enn vi hadde forventet, og utførte noen krappe finter på oss før Jens omsider fikk en hånd på det, noe som vises av videoen under.

Vi kjenner dette dyret kun fra bøker og bilder, men det var ingen tvil om hva det var på grunn av dens særegne utseende. Et beltedyr.

Armadillo 

Gomler med panser
Beltedyr tilhører en gammel og meget spesiell pattedyrgruppe som kalles gomlere (Xenarthra) som skilte lag fra andre pattedyrgrupper for ca 95 millioner år siden, mens dinosaurene fortsatt trampet rundt på kloden.

Xenarthra betyr ’rare ledd’ og refererer til en ekstra polstring mellom ryggvirvlene, noe som passer bra til den gravende atferden til mange gomlere.

Gomlere inkluderer også maurslukere og dovendyr.

På spansk heter beltedyr ’armadillo’ som betyr ”den lille pansrede”. Ingen tilfeldig tittel siden det mest karakteristiske ved disse dyrene er det læraktige skjoldet de har på ryggen, og som er delt opp flere belter.

Skjoldet fungerer primært som beskyttelse; både mot rovdyr og tornete kratt som mange av dem gjemmer deg i. På undersiden er de myke og pelskledde, som andre pattedyr.

Det finnes til sammen 20 arter beltedyr, og de er endemiske til Amerika, og størrelsen spenner seg fra det store kjempebeltedyret på 1,5 m og 60 kilo til det knøttlille kappebeltedyret på kun 10 cm.

Arten vi var så heldige å komme over heter stort børstebeltedyr, Chaetophractus villosus.

Legg merke til hvor kraftige bein den har. Perfekt utrustning til graving. Men jammen passer de godt til løping også, noe vi fikk erfare.

(Bilde 2) Jens viser stolt frem fangsten.

Darwinekspedisjonens beklagelige, men reelle regnskap
Så til sist altså, Darwinekspedisjonens regnskap for påkjørsler langs veien:

Jens har dessverre greid å kjøre på en fugl (vi vet ikke hvilken art) og tre harer. Kjetil har kjørt på en liten fugl, men som heller ikke kunne bestemmes til art selv om vi stoppet for å ta den nærmere i øyesyn (det var ikke så mye igjen). Tore har så langt, i god sørlandsånd, ikke kjørt på noe annet enn noen tusen insekter.

(Bilde 3) Beltedyret traff vi i nærheten av Tres Lagos i Argentina

Valdes er definert av UNESCO som World Heritage site. Med god grunn. Det spektakulære dyrelivet på denne utstikkeren i Atlanteren gjorde sultne biologøyne mette.

Elefantsel, sjøløver, maraer, guanacoer, fjellnandu, pingviner og en rekke sjøfugl er bare noen av de mange artene som dette stedet huser.

Men halvøyas (bokstavelig talt) største attraksjon er sørlig retthval. Fra juni til begynnelsen av desember trekker disse opptil 30 tonn tunge pattedyrene til de grunne kystområdene rundt Valdes.

Sårbar sørlig retthval
I likhet med de tre andre retthvalartene (grønlandshval, nordatlantisk retthval og stillehavsretthval), har sørlig retthval opp gjennom tidene blitt beskattet hardt. Retthvalenes tykke spekklag gjør at de flyter når de er døde. Retthval ble derfor ansett som de ”rette” (derav navnet) å skyte for hvalfangere, som slik slapp å streve med et synkende hvaloffer.

Faktisk ble bestanden av grønnlandshval, den største av retthvalene, så redusert av jakt at man lenge trodde den var utryddet.

I dag er samtlige retthvaler fredet, og forskning viser at bestandene er i ferd med å øke igjen. Likevel er sørlig retthval fortsatt i faresonen. Det er derfor svært viktig at det tilrettelegges for at farvannene rundt Valdes fortsatt får være retthvalenes tumleplass under parringssesongen.

Hvis ikke går disse bardebærende kjempene en usikker framtid i møte.

Dessverre var hvalene i ferd med å forlate Valdes da vi besøkte stedet. Vi fikk derfor ikke anledning til å observere dem. Nå venter et halt år ute på det åpne hav, før disse store pattedyrene på ny returnerer til de grunne farvannene utenfor Valdes.

Fantastisk fauna
På tross av sin relativt store størrelse (3600 kv. km.), er Puerto Pirámides med sine om lag 250 fastboende den største byen på Valdes. Her satte vi opp teltet vårt, før vi begynte å utforske halvøyas dyreliv.

Selv om store deler av Valdes er definert som nasjonalpark, er det flere store private estanciaer på halvøya. Grunnet hensynet til disse private jordeierne og halvøyas praktfulle dyreliv, er det svært restriktivt hvor man kan bevege seg på Valdes.

For eksempel fikk vi ikke ta saltsjøen som ligger rundt 40 meter under havoverflaten, nærmere i øyesyn. Dette området var helt stengt for ferdsel.

Men heldigvis er det blitt laget grusveier til noen fantastiske utkiksposter enkelte steder på halvøya. Langs disse grusveiene fikk vi ved flere anledninger se guanacoer og fjellnandu. Og når vi kom fram til kysten, ventet alt fra pingviner til sjøløver.

Vi likte Valdes.

(Bilde 1) Bilde fra Google Earth, som viser Pensula Valdes skikkende ut i Atlanterhavet.

(Bilde 2) Elefantsel (Mirounga leonina) som slapper av på stranda. Fett, fett, fett…

(Bilde 3) Gruppe med elefantsel på stranda.

(Bilde 4) Unge elefantselhanner lekesloss.

(Bilde 5) Fullvoksen sjøløvehann (Otaria flavescens) på vei opp av vannet.

(Bilde 6) Valdes er ikke bare sjøpattedyr og fugl. Dette reptilet fikk vi øye på like ved en sjøløvekoloni.

(Bilde 7) Jens og Tore i gang med å fange naturopplevelsene våre på film.

(Bilde 8) Det er strengt regulert hvor man har lov til å bevege seg på Valdes. Som oftest holdes man adskilt fra dyrene ved hjelp av gjerder. Dette sikrer at dyrene får fred og ro.

(Bilde 9) Mara (Dolichotis patagonum) er en stor gnager som lever på de patagonske sletter. På mange måter kan maraen likne en hare, men de er ikke spesielt nært beslektet (de tilhører faktisk hver sin familie).

(Bilde 10) Guanaco (Lama guanicoe) er et dyr nært beslektet med kamelene. Guanacoer er ofte å finne i områder liggende flere tusen meter over havet. Hemoglobin-nivået i blodet til disse dyrene er ofte langt høyere enn mange andre dyr, inkluderte mennesket.

(Bilde 11) Petrel i lufta. Valdes har et rikt fugleliv.

(Bilde 12)  Magellanpingvin (Spheniscus magellanicus) er oppkalt etter dens oppdager, den sagnomsuste portugisiske oppdageren Ferdinand Magellan.

(bilde 13) Pingviner og snø hører ikke alltid sammen. Flere pingvinarter lever i mer tempererte strøk, slik som magellanpingvinen.

Mangel på redskap og tidevannets ankomst, gjorde at vi dagen før måtte forlate et svært spennende fossil. Dagen etter returnerte vi for å grave fram resten. Det ble på alle måter en vellykket fossiljakt. 

Godt utstyr er viktig når man skal grave ut fossiler. Det vet dyktige paleontologer. Utstyret forskerne fra Punta Alta hadde tatt med seg denne gangen var derfor langt bedre enn i dagen i forveien.

Utgravningen gikk langt mer effektivt med det nye utstyret og etter kort tid kunne vi med sikkerhet konstatere at fossilet vi arbeidet ut av sedimentet var restene etter en glyptodont (se bilde 12).

Vi måtte klype hverandre i armen. Det var nesten for godt til å være sant!

Pansret pattedyr
Glyptodonter var store pattedyr som døde ut for omtrent 10.000 år siden. Typisk for disse dyrene var et stort beskytelsesskjold, som dekket nesten hele kroppen. Skjoldet besto av mange, små beinplater og slike beinplater dekket også disse dyrenes relativt lange hale.

Og det var nettopp en glyptodonthale vi hadde funnet.

Ut i fra alderen på bergarten halen ble funnet i, ble fossilet estimert til å være mellom fire og fem millioner år gammelt. Glyptodonten vi gravde fram levde med andre ord på et tidspunkt da vår egen slekt (Homo) ikke hadde utviklet seg enda.

Hvorfor disse planteetende og trege dyrene døde ut, diskuteres.

Flere forskere tilskriver glyptodontenes utdøen oss mennesker. Da mennesket innvandret til Sør-Amerika, ble glyptodontene rett og slett jaktet i hjel, hevdes det.

Klimatiske endringer er også blitt fremhevet som en potensiell årsak til at glyptodontene forsvant fra jordas overflate.

Av jordas nålevende arter er det beltedyrene som anses for å være de utdødde glyptodontenes nærmeste slektninger.

Sjeldent funn
Opp gjennom tidene har det eksistert flere ulike arter glyptodonter. De ulike typene glyptodonter skilles fra hverandre blant annet ut i fra mønsteret av beinplatene.

Da vi hadde gravd fram tilstrekkelig mye av halen til at disse beinplatene var godt synlig, kunne glyptodonteksperten vi hadde med oss konstatere at fossilet vi hadde funnet tilhører en type glyptodont som man sjeldent har funnet fossiler av.

Antakeligvis er fossilet vi arbeidet ut av fjellet kun det syvende eksemplaret som noen gang har blitt funnet av denne typen glyptodont!

Krevende sport
Fossilutgraving kan være ganske slitsomt. Selv når man er mange til å veksle på å arbeidet. Men vi nøt hvert sekund. Det er tross alt ikke hver dag man har muligheten til å være med å grave fram et flere millioner år gammelt pattedyrfossil.

Etter mange timers arbeid i stekende sol, fikk vi til slutt fossilet ut av fjellet. Det vil si, vi fikk ikke ut bare fossilet, men en stor stein som inneholdt glyptodonthalen (se bilde 11).

Å få selve fossilet ut av fjellet er nemlig bare første del av jobben. I de kommende dagene vil eksperter påbegynne det nitidige arbeidet det er med å ekstrahere ut glyptodonthalen fra steinen.

Darwins fossiler
Darwin gjorde mange interessante fossilfunn i områdene i og rundt Punta Alta. Han fant fossiler av flere gigantiske pattedyr, og i likhet med oss fant han også en glyptodont.

Disse fossilfunnene skulle vise seg å være blant Darwins viktigste oppdagelsene på hele ferden med H.M.S. Beagle.

De utdødde pattedyrene gjorde det nemlig klart for Darwin at det var stor forskjell på hvordan faunaen i Sør-Amerika så ut nå og hvordan den hadde sett ut før i tida. Dette fikk Darwin til å tenke.

Hvis en overjordisk kraft hadde skapt alle jordens arter for seks tusen år siden, hvordan kunne det da ha seg at det var så mange dyr som ikke lenger fantes? Hadde skaperen misslikt sitt eget skaperverk og utslettet dem?

Eller kunne det ha seg at de artene som i dag eksisterte i Sør-Amerika var bedre tilpasset dagens levemiljø enn de fossilerte dyrene han hadde funnet?

I forordet til Artenes opprinnelse nevner Darwin fossilene fra Sør-Amerika som en viktig inspirasjonskilde til utviklingen av sin evolusjonsteori.

Viktig informasjonskilde
I likhet med Darwin, synes vi fossiljakt er en spennende og viktig aktivitet. Hvorfor?

Svaret handler om kunnskap. Fossiler er spor etter levende organismer som levde på jorda for lang tid tilbake.  Fossiler kan derfor fortelle oss noe om hvordan livet på jorda så ut før mennesket eksisterte. Hadde det ikke vært for fossiler, hadde vi for eksempel ikke hatt noen forutsetning for å vite at det en gang vandret dinosaurer på jorda.

Ikke glyptodonter heller, for den saks skyld.

(Bilde 1) Slik så fossilet ut da vi oppdaget det første gang. Grunnet et tidevann som truet med å oversvømme veien vi hadde kommet, pluss alt for puslete redskaper, kom vi bare så vidt i gang med å påbegynne utgravningsarbeidet før vi måtte avslutte for dagen. Dagen etter var vi derimot på plass igjen med bedre utstyr, fast bestemt på å få fossilet ut av fjellet.

(Bilde 2)  Det er ikke alltid man graver ut fossiler med små børster og pirkeredskaper. Enkelte ganger må det kraftig utstyr til.

(Bilde 3) Det ble raskt klart at fossilet vi gravde fram var halen til en glyptodont. Dette er en type pattedyr som døde ut noen tusen år tilbake, men individet vi gravde fram er antakeligvis fire til fem millioner år gammelt. Tuppen av halen kan ses øverst i bildet. Det var også tuppen av glyptodonthalen som såvidt stakk ut av fjellet og som avslørte at fjellet kunne inneholde et større fossil (bilde 1).

(Bilde 4) Etter hvert som det graves fram, noteres fossilets posisjon og orientering.

(Bilde 5) Etter flere timers arbeid med hakker og hammere fikk vi hugget oss rundt fossilet. Neste skritt for å få fossilet løs, var å sage oss gjennom den bløte bergarten med en vaier.

(Bilde 6) Kjetil og Tore i gang med å sage løs steinklumpen inneholdende glyptodontfossilet.

(Bilde 7) Å sage ut stein med vaier, kan lett karakteriseres som tungt kroppsarbeid. Det var derfor helt greit å være flere som kunne skifte på arbeidet. Her er Jens i gang med å sage, i én av hans mange omganger med vaieren.

(Bilde 8 ) Fossilet ble funnet i fjell som lå like ved sjøen. Det var derfor viktig å få ut fossilet før tidevannet kom og gjorde det umulig å fortsette arbeidet.

(Bilde 9) Fossilet er endelig løs fra fjellet. Glyptodonteksperten tar en titt.

(Bilde 10) Fossilet ble vasket for lettere å kunne ta det nærmere i øyesyn.

(Bilde 11) Slik ser en flere millioner år gammel glyptodonthale ut. Nederst til venstre kan haletuppen ses. En bitte liten del av haletuppen var det eneste som stakk ut av fjellet, og som avslørte at steinen kunne inneholde et større fossil. Halen ligger slakt oppover til høyre i steinen. Legg merke til alle de små skallplatene som dekker hele halen.

(Bilde 12) Omtrent slik så glyptodonter ut. Gjengivelsen er basert på fossile funn av hele dyr. Se hvor lik halen er den vi fant!