Fuegianere var et indianerfolk, som hold til helt sør i Sør-Amerika . Kulde og generelt røft klima var ikke noe problem for dette folket, på tross av deres svært begrensede bekledning.

Verre ble det derimot da de første europeere dukket opp. I tillegg til krig brakte nemlig den hvite mann med seg sykdommer fuegianernes immunforsvar ikke klarte å forsvare seg mot.

Meslinger og kopper var med andre ord en minst like stor trussel for indianerne, som europeernes våpenkraft og teknologi.

Fuegianere ombord
Ombord på H.M.S. Beagle fantes tre fuegianere. Disse hadde en tidligere ekspedisjon til Sør-Amerika tatt med seg til England for å forsøke å ”omgjøre” dem fra villmenn til gentlemen.

Planen til kaptein FitzRoy var å plassere disse ”dannede” og engelskvennlige indianere tilbake i sitt naturlige miljø. Slikt håpet han at deres lærte dannelse og religion ville spre seg til andre indianere i området.

Det gikk ikke helt som planlagt. De medbrakte fuegianerne glemte snart sin britiske etikette, og vendte snart tilbake til sin opprinnelige livsstil.

Darwin og ”bastardene”
Til tross av å ha vært ombord med tre fuegianere i lang tid, fascinerte de «ville» indianerne på Ildlanet Darwin. Forskjellene i oppførsel, bekledning og språk gjør stort inntrykk på ham. I sin bok The Voyage of the Beagle skriver han:

Jeg kunne aldri ha trodd at forskjellen mellom villmenn og siviliserte mennesker kunne ha vært større. Forskjellen er faktisk større enn mellom ville og domestiserte dyr…

Å skrive noe slik i dag, ville selvsagt vært fullstendig uhørt. Likevel var Darwin et godt stykke forut for sin tid i sine holdninger til såkalte  ”villmenn”.

Darwin var nemlig i mot slaveri, noe som på et tidspunkt på jordomseilingen fikk ham opp i en svært heftig diskusjon med kaptein FitzRoy. Krangelen om slaveriets legitimitet førte nesten til at Darwin ble kastet av skuta.

En overopphetet diskusjon om utbytting av andre mennesker kunne altså raskt ha betydd kroken på døra for Darwins vitenskapelige karriere, samt hans evolusjonsteori.

Camping i fuegianerland
Etter sigende skal siste fullblods fuegianer ha gått bort på slutten av nittitallet. Det var med andre ord ikke noen vits i å bruke tid på å finne gjenlevende fuegianere.

Vi bestemte oss heller for å dra ut i en av verdens mest sørlige nasjonalparker for å oppleve natur identisk med den Darwin observerte. Darwin beskriver nemlig naturen i Ildlandet med stor begeistring i sine bøker.

Vi tok derfor turen til Tierra del Fuego Nasjonalpark. Her var det få mennesker å se, og vi fikk stort sett ha naturen for oss selv. Det likte vi.

Under har vi valgt ut noen bilder fra opplevelsene våre fra Ildlandet.

Vi har også lagt ut en videosnutt, som viser Tore og Kjetil som setter opp teltet:

Teltoppsetting 

(Bilde 1) Vi har nådd den sørligste delen av Sør-Amerika, nemlig Ildlandet (Tierra del Fuego). Ushuaia, som vi besøkte et par netter, går for å være verdens sørligste by.

(Bilde 2) Det er ikke hver dag dette er utsikten fra soverommet ditt! Vi nøyt øyeblikkene i Tierra del Fuego nasjonalpark.

(Bilde 3) Den vakre gråhodegåsa (Chloephaga poliocephala) holdt til rundt teltet vårt stort sett hele tida.

(Bilde 4) Hester besøkte oss nå og da i campen. Tore har akkurat fanget noen av disse flotte dyrene på film.

(Bilde 5) Det obligatoriske morgenbadet ble tatt i elva rett utenfor teltet. Her har akkurat Tore og Kjetil kommet seg opp av vannet. Bikkjekaldt, men godt.

(Bilde 6) Snart tid for å sove.

(Bilde 7) De eneste personene vi møtte i nasjonalparken var to tyskere, som hadde vært på reisefot i hele tre år. De hadde startet reisen sin i Canada og ankom Ildlandet noen dager før oss. Fint å utveksle erfaringer med erfarne Sør-Amerika-farere.

(Bilde 8) Jens i trærne. Han fikk øye på en spennende epifytt han hadde lyst til å ta nærmere i øyesyn.

(Bilde 9) Ildlandet er fantastisk vakkert, og kan på mange måter minne om landskap i Norge.

Valdes er definert av UNESCO som World Heritage site. Med god grunn. Det spektakulære dyrelivet på denne utstikkeren i Atlanteren gjorde sultne biologøyne mette.

Elefantsel, sjøløver, maraer, guanacoer, fjellnandu, pingviner og en rekke sjøfugl er bare noen av de mange artene som dette stedet huser.

Men halvøyas (bokstavelig talt) største attraksjon er sørlig retthval. Fra juni til begynnelsen av desember trekker disse opptil 30 tonn tunge pattedyrene til de grunne kystområdene rundt Valdes.

Sårbar sørlig retthval
I likhet med de tre andre retthvalartene (grønlandshval, nordatlantisk retthval og stillehavsretthval), har sørlig retthval opp gjennom tidene blitt beskattet hardt. Retthvalenes tykke spekklag gjør at de flyter når de er døde. Retthval ble derfor ansett som de ”rette” (derav navnet) å skyte for hvalfangere, som slik slapp å streve med et synkende hvaloffer.

Faktisk ble bestanden av grønnlandshval, den største av retthvalene, så redusert av jakt at man lenge trodde den var utryddet.

I dag er samtlige retthvaler fredet, og forskning viser at bestandene er i ferd med å øke igjen. Likevel er sørlig retthval fortsatt i faresonen. Det er derfor svært viktig at det tilrettelegges for at farvannene rundt Valdes fortsatt får være retthvalenes tumleplass under parringssesongen.

Hvis ikke går disse bardebærende kjempene en usikker framtid i møte.

Dessverre var hvalene i ferd med å forlate Valdes da vi besøkte stedet. Vi fikk derfor ikke anledning til å observere dem. Nå venter et halt år ute på det åpne hav, før disse store pattedyrene på ny returnerer til de grunne farvannene utenfor Valdes.

Fantastisk fauna
På tross av sin relativt store størrelse (3600 kv. km.), er Puerto Pirámides med sine om lag 250 fastboende den største byen på Valdes. Her satte vi opp teltet vårt, før vi begynte å utforske halvøyas dyreliv.

Selv om store deler av Valdes er definert som nasjonalpark, er det flere store private estanciaer på halvøya. Grunnet hensynet til disse private jordeierne og halvøyas praktfulle dyreliv, er det svært restriktivt hvor man kan bevege seg på Valdes.

For eksempel fikk vi ikke ta saltsjøen som ligger rundt 40 meter under havoverflaten, nærmere i øyesyn. Dette området var helt stengt for ferdsel.

Men heldigvis er det blitt laget grusveier til noen fantastiske utkiksposter enkelte steder på halvøya. Langs disse grusveiene fikk vi ved flere anledninger se guanacoer og fjellnandu. Og når vi kom fram til kysten, ventet alt fra pingviner til sjøløver.

Vi likte Valdes.

(Bilde 1) Bilde fra Google Earth, som viser Pensula Valdes skikkende ut i Atlanterhavet.

(Bilde 2) Elefantsel (Mirounga leonina) som slapper av på stranda. Fett, fett, fett…

(Bilde 3) Gruppe med elefantsel på stranda.

(Bilde 4) Unge elefantselhanner lekesloss.

(Bilde 5) Fullvoksen sjøløvehann (Otaria flavescens) på vei opp av vannet.

(Bilde 6) Valdes er ikke bare sjøpattedyr og fugl. Dette reptilet fikk vi øye på like ved en sjøløvekoloni.

(Bilde 7) Jens og Tore i gang med å fange naturopplevelsene våre på film.

(Bilde 8) Det er strengt regulert hvor man har lov til å bevege seg på Valdes. Som oftest holdes man adskilt fra dyrene ved hjelp av gjerder. Dette sikrer at dyrene får fred og ro.

(Bilde 9) Mara (Dolichotis patagonum) er en stor gnager som lever på de patagonske sletter. På mange måter kan maraen likne en hare, men de er ikke spesielt nært beslektet (de tilhører faktisk hver sin familie).

(Bilde 10) Guanaco (Lama guanicoe) er et dyr nært beslektet med kamelene. Guanacoer er ofte å finne i områder liggende flere tusen meter over havet. Hemoglobin-nivået i blodet til disse dyrene er ofte langt høyere enn mange andre dyr, inkluderte mennesket.

(Bilde 11) Petrel i lufta. Valdes har et rikt fugleliv.

(Bilde 12)  Magellanpingvin (Spheniscus magellanicus) er oppkalt etter dens oppdager, den sagnomsuste portugisiske oppdageren Ferdinand Magellan.

(bilde 13) Pingviner og snø hører ikke alltid sammen. Flere pingvinarter lever i mer tempererte strøk, slik som magellanpingvinen.

Bildokumentene som myndighetene i Argentina etterspurte, har endelig dukket opp i posten. Å hente ut bilen vår fra tollernes varetekt, skulle derfor ikke by på noen problemer. Trodde vi. Vi burde selvfølgelig visst bedre.

Lenge så alt ut til å være i skjønneste orden. Tollerne på havna nikket og smilte da vi viste fram de nye dokumentene våre, og ikke lenge etter ga de oss klarsignal til å kjøre bilen ut av havna. Vi var utrolig lettet og glade. Ekspedisjonen kunne fortsette.

Vi skulle imidlertid ventet litt med jubelscenene. Da vi vridde om nøkkelen, var bilen nemlig helt død. Batteriet var fullstendig flatt.

Gode hjelpere og en ”jump-starter”
Havnepersonalet forsøkte å hjelpe oss så godt de kunne. Men etter flere forsøk på å starte bilen med nyinnkjøpte startkabler, ga de til slutt opp. De ba oss heller kontakte et bilservice-firma.

Men det var lettere sagt enn gjort. Ingen av firmaene som ble kontaktet var spesielt interessert i å komme ned på havna for og hjelpe oss. Kun én sa han ville komme, men han dukket aldri opp. Så vidt vi forsto hadde han gått tom for bensin, og kunne derfor ikke hjelpe oss likevel.

Vi investerte deretter i en oppladbar «jump-starter», som vi håpet skulle sikre bilbatteriet vårt nok strøm til å starte motoren.

«Jump-starteren» skulle vise seg å være et godt kjøp. Bilen våknet med et brøl, og smilene var raskt tilbake i ansiktene våre. Kort tid etter forlot vi havneterminalen.

Omringet av politi
Hvor lenge var Darwinekspedisjonen  i paradis. Tja. Rundt 45 sekunder?

Etter å ha tilbakelagt omtrent 200 meter på argentinsk jord, ble vi stoppet av to politimenn. Kort tid etter var bilen omringet av myndighetspersoner fra forskjellige etater. Vi forstod ikke så mye av situasjonen, men vi ante uråd.

Etter mye om og men, og etter å ha fremlagt bilens dokumenter på ny, fikk vi beskjed om å returnere til havneterminalen. Det viste seg at vi trengte ENDA et papir med nye underskrifter og stempler før vi kunne bruke bilen i Argentina.

Vel tilbake på fergeterminalen, atter en gang, mottok vi relativt raskt det siste dokumentet. I sterk kontrast til tidligere erfaring. At bilen så ikke ville starte igjen da vi skulle dra, tok vi med knusende ro. Hva har man ellers en ”jump-starter” til?

Klare for nye eventyr
Nå går ferden endelig sørover i Argentina, mot nye opplevelser og erfaringer. Første stopp er Punta Alta. Der skal vi være med noen forskere å lete etter fossiler. Vi gleder oss veldig og vi lover å fortelle om hvordan det gikk.

(Bilde 1) Tore er skeptisk. Vi har endelig alle dokumentene argentinske tollmyndigheter har etterspurt, men det viser seg likevel vanskelig å få bilen ut av havna. Bilens batteri er flatt. Men det er fortsatt håp. Havnepersonalet har nemlig lovet å hjelpe oss med å få bilen i gang igjen. Veldig hyggelige folk.

(Bilde 2) Tore er oppgitt. Havnepersonalet har forsøkt sitt beste, men det hjalp ikke. Bilen vår er og blir like død som Elvis. Neste forsøk blir å kontakte noen service-folk, som kan komme og ta en titt på bilen.

(Bilde 3) Tore er (sterk!) og frustrert. Service-folka som skulle hjelpe oss kom aldri og Tore er derfor fast bestemt på å bære bilen vår ut av havneterminalen og til stedet vi bor i Buenos Aires. Frustrasjonen er med andre ord til å ta og føle på. Det hele endte med at bilen ble stående på havna en natt til. Heldigvis ordnet alt seg dagen etter, og nå går bilen som ei klokke igjen.

Siden tollmyndighetene har beslaglagt bilen vår og vi må vente på dokumenter fra Brasil, har vi noen dager ekstra til å bli kjent med Argentina. Og i dette landet er ingenting viktigere enn fotball. Spesielt ikke når Maradona nettopp har tatt over roret for landslaget. Vi dro på pub for å få med oss legendens landslagstrenerdebut.

Argentina er en stolt fotballnasjon. Landet har vunnet verdensmesterskapet to ganger (i 1978 og i 1986) og har tronet øverst i søramerikamesterskapet (Copa América) ved 14 anledninger. Argentina har opp gjennom historien fostret en stor mengde fantastiske fotballspillere. Én er likevel uten tvil større enn alle andre.

Diego Armando Maradona
Jo da. Pelé, Franz Beckenbauer, Johan Cruijff, Eusebio, Michel Platini og Zinedine Zidane var alle gode fotballspillere. Ingen tvil om det. Men Maradonas ballfølelse, overblikk, dribleferdigheter og generelle spillerforståelse var de aldri i nærheten av. Punktum finale.

Et middelmådig argentinsk lag bygde hele sitt spill rundt Maradona i verdensmesterskapet i 1986. Han skuffet ikke. Den lille, krøllhårede mannen leverte mirakler på banen (med god hjelp av ”Guds hånd”), scoret kanskje tidenes mål i kvartfinalen mot England, og hentet nærmest egenhendig mesterskapet hjem til Argentina.

Maradona utrettet også store ting i Napoli. Med den argentinske magikeren på banen skaffet klubben sine eneste seiremesterskap gjennom historien (1987 og 1990, de ble nummer to i 1988 og 1989), samt flere cup-titler.

Men om Maradona hadde god kontroll på lærkula, hadde han ikke alltid like god styring på eget liv. Kokainavhengighet, offentlige krangler med gamle venner, fedme og hjerteproblemer er kun begynnelsen på lista over ting den gamle fotballhelten har hatt å stri med de siste åra.

På pub
Det kom derfor som en overraskelse på mange da Maradona for få uker siden ble valgt som ny landslagstrener for det argentinske landslaget. Folk vi har snakket med har blandede følelser for ansettelsen. Mens noen mener dette kun er et PR-stunt for å tiltrekke seg internasjonal oppmerksomhet, mener andre dette vil bringe landslaget til nye høyder.

Tiden vil vise om Maradona kan leve opp til de enorme forventningene som enhver trener av det Argentinske landslaget må leve med. Første kamp ut for den nye treneren var mot Skottland, som tilfeldigvis ble spilt mens vi venter på å få bilen vår ut av tollmyndighetenes klør.

Sammen med en venninne fra Norge, som for tida studerer i Buenos Aires, dro vi derfor på pub for å bivåne Maradonas landslagssjefdebut. Og det stjernespekkede argentinske laget skuffet ikke. Kampen endte 0-1 i favør Argentina, til stor glede for fotballentusiastene vi så kampen sammen med.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/E-gP6lpZUOQ" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Kanskje like greit, for i går hørte vi flere skuddsalver rett utenfor døra vår. Vi får håpe seieren gjør at skytevåpnene får ligge i fred i natt.

Darwin og fotball
I denne delen planla vi å skrive en kort tekst som relaterer Darwin til fotball; sammenlikne Darwin med Maradona, snakke om hvordan fotball som spill har utviklet seg over tid, eller noe annet mer eller mindre søkt.

Vi valgte å droppe det. Denne saken handler derfor bare om fotball.

Ekspedisjonsbilen vår er ”under arrest” i havna i Buenos Aires. Vi mangler et dokument for å tilfredsstille tollerne, og dermed kunne få bilen inn i landet. En advokat er satt på saken, og de nødvendige papirene er på vei med ekspresspost fra Sao Paulo. Mens vi venter, danser vi tango. Og spiser biff.

På grunn av finurlige regelverk i Sør-Amerika (som vi tror vi har kontroll på, men som i realiteten ligger flere hakk foran oss til enhver tid), er bilen vår foreløpig ”beslaglagt” på kaia i Buenos Aires.

Tolltrøbbel

Det hele skjedde da vi ankom Buenos Aires (Argentina) med ferje fra Uruguay, noe vi trodde skulle være en enkel affære. Ved ankomst ble vi ble mottatt av flere vennlige tolldamer, og vi gliste så godt vi kunne. Men det holdt dessverre ikke.

Det viste seg at papirene vi hadde på bilen vår, ikke var tilstrekkelige for å få den inn i landet. En brasiliansk bil eid av norske statsborgere er med andre ord ikke bare ”tut og kjør”. Kort fortalt trenger vi en spesiell bekreftelse fra bilforhandleren på at bilen er kjøpt på lovlig vis.

Det var i det hele tatt lite optimisme å spore.Tollerne ville sporenstreks sende oss i retur til Uruguay på neste båtavgang.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/36-FzDmAL9A" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Advokathjelp

Heldigvis, ved hjelp en god norsk kontakt i Buenos Aires, og en glimrende advokat, greide vi å hale det ut. Det endte med at vi fikk parkere bilen på havna inntil videre.

Nå venter vi på at de rette papirene skal ankomme med ekspresspost fra Sao Paulo. Det verste er at Uruguay sannsynligvis ikke hadde tillatt oss å ta med bilen inn i landet igjen, dersom vi skulle bli tvunget tilbake. De krever nemlig samme type dokument. Men grensevakta mellom Brasil og Uruguay var dessverre for opptatt av en fotballkamp på TV til å oppdage dette.

Så om papirene mot formodning ikke skulle dukke opp, blir Darwinekspedisjonen mildt sagt geografisk begrenset.

Skribleark

En mager trøst for Darwinekspedisjonens papir-rot, er at selv Darwin ikke alltid hadde helt kontroll på dokumentene sine.

Uferdige manuskripter pleide Darwin å gjemme i en trekasse under trappa i gangen. Deriblant et utkast til Artenes opprinnelse.Men med et hus fullt av kløktige og kreative unger, er ikke dette særlig til skjulested. Visstnok, skal flere av manuskriptene ha endt opp som tegnepapir.

Nå endte dette heldigvis bra for Darwin. Og vi regner med at vårt lille papirproblem ordner seg også. Fortsettelse følger.